#5: André Previn - hva avisene ikke fortalte

Det følgende er et riss over André Previns tredelte musikalske karriere, et flerbruk i ekspertise og beherskelse gjør ham til det rene renessansemennesket innen musikken.

André Previn - hva avisene ikke fortalte...
- eller visste. Jeg lurer i det hele tatt på hvor mye kjennskap Akersgata besatt om mannen som for et år siden ble ansatt som ny kunstnerisk leder for Oslo-filharmonien. Hvis vi gjør et unntak for avisenes klassisk-medarbeidere og jazz-skribentene Kagge i Aftenposten og Mosnes i Dagbladet, var dekningen av tilsettelsen av mildt sagt famlende karakter. Previn hvem? "Kulturjournalistene" konsentrerte seg om kjendisaspektet ved mannen: Gift med Mia Farrow, fetert og autoritær, gal og genial, støttet Sinatra mot Woody Allen når sistnevnte ble tatt med buksene nede og senere giftet seg med Previn og Mia Farrows adoptivdatter. Det ble antydet at han har en fortid i jazzen og at han er et verdensnavn med dirigentstaven (ja, unntatt i Norge da, oss selv nærmest som vanlig). Akersgata til side: Jazzvenner med noen år på baken kjenner Previn godt, det samme gjør de klassiske lytterne. Undertegnede forbinder navnet først og fremst med Hollywood og hans karriere som filmmusikk-komponist, især for musikken til predikant-melodramaet Elmer Gantry (1960) og framtidsdystopien Rollerball (1975). Det følgende er et riss over Previns tredelte musikalske karriere, et flerbruk i ekspertise og beherskelse gjør ham til det rene renessansemennesket innen musikken.

Mannen som senere skulle "stjele" Mia Farrow fra en insensitiv og midtlivskrise-grublende Frank Sinatra ble født 6. april 1929 i Berlin. Musikkstudier tok ham til Paris, senere til USA da familien emigrerte i 1938. I 1941 hørte han Art Tatum-plata Sweet Lorraine og dette møtet med jazzen gjorde dypt inntrykk på unge Previn. Han transkriberte musikken til papir, studerte og øvde etter notene - dypt fascinert av jazzens egenart - "It's like copying out a Mahler score" (Previn til Nat Hentoff). I 1942 begynte han som 13-åring sin profesjonelle musikkarriere - i radio. Han jobbet med Frank DeVol, Hoagy Carmichael og Frankie Laine. I 1945 ble han ansatt i musikkavdelingen hos filmselskapet MGM. Sunset Record Company, ledet av Eddie Laguna, booket på samme tid Previn til sin første plateinnspilling. Dette fant sted høsten 1945 og våren '46 og viste klart hvor Previn hentet inspirasjonen fra. Hans pianospill og spill generelt var influert av Art Tatum og Nat "King" Coles vokalfrasering. Disse behagelige opptakene er reutgitt som Previn at Sunset på Black Lion-labelen i Holland, LP-nummeret er BLP 30121.

En rekke jazzinnspillinger fulgte gjennom 50-tallet med skiftende besetninger. André Previn All-Stars (1946) profilerer Previns rapsodiske Debussy-influerte pianospill, et "klassisk" innslag i jazzmusikken i en tid hvor musikkformen nærmet seg et symfonisk uttrykk i søken etter aksept som «kunstmusikk» (Apropos Norman Granz' berømte "Jazz at the Philharmonic"-arrangementer på denne tida). Sentrale titler som fulgte er André Previn plays Fats Waller (1953), et "showcase" for Previns tangent-talenter, med Shelly Manne gjorde han en jazzversjon av musikken til My Fair Lady (1956) og med kona Dory spilte han inn André and Dory Previn (1957). Han konsentrerte seg etterhvert om showmusikk i egen tapning, som Pal Joey (1957), Gigi (1958), West Side Story (1959) og Music From Camelot (1960). Kona Dory (f. Dory Langdon i 1937) jobbet på 60-tallet som tekstforfatter til film-soundtracks , og André bidro med melodier til filmer som Two Car for the Seesaw (1962) og Valley of the Dolls (1967). Sistnevnte hadde først premiere etter at paret var skilt, men deres "Theme song" til filmen var en kjempehit for Dionne Warwick dette året. Previns neste kone var den ikke ukjente ex-fru Sinatra, Mia Farrow, et ekteskap som i en periode gjorde Previn til A-kjendis og gjenganger i talkshows og den kulørte presse.

Vekselvirket mellom jazz, klassisk og filmmusikk ble kjennemerket for Previn utover 60-tallet. Han nøyde seg ikke lenger med å skrive popmelodier til filmens tittelsekvenser, men prøvde allerede mange år tidligere å skrive komplette scores. Som enten komponist eller arrangør var han involvert i bl.a. Bad Day at Black Rock (1954), et liberalt problemdrama med Spencer Tracy i hovedrollen og Gershwin-filmatiseringen Porgy and Bess (1959). Året før hadde Previn vunnet sin første Oscar-pris for arrangementene til filmversjonen av musicalen Gigi, og han innkasserte en ny for arbeidet med Porgy and Bess. Hans kunstneriske høydepunkt som filmkomponist kan allikvel sies å være det fine scoret til Elmer Gantry (1960). Filmen ga Burt Lancaster en velfortjent Oscar som den ravgale telt-predikanten som setter alt over styr i et halseløst forsøk på å helbrede ved håndspåleggelse. Musikken, et stykke americana av hel ved, har den styrke som trengs for å skape bilder utover filmens egne. Midtvestens nøkterne levesett kontrasteres musikalsk med det fremmedartede, på samme tid forlokkende og farlige som den karismatiske predikanten bringer inn i livene til disse "jordens salt" - rakryggede småbyboere og bønder i "Heartland America". Musikk til kaldkrigskomedien One Two Three i regi av Billy Wilder fulgte i 1961, og året etter satte Previn musikk til prestisjefilmen Long Day's Journey Into Night med Katherine Hepburn. Wilders Irma La Douce (1963) ga Previn en tredje Oscar, og jammen tok han ikke sin fjerde for bearbeidelsen av Learner og Loewes musikk til My Fair Lady i 1964. Det er altså en firedobbel Oscarvinner som nå dirigerer orkesteret Mariss Jansons tok ut av kummerlig provinsialitet og bygde det opp til verdensklasse.

En slik parade av laurbær plasserte Previn i A-sjiktet blant filmkomponister og han kunne velge og vrake i oppdrag. Imidlertid begynte interessen for den klassiske musikkarven og Previns egne komponistambisjoner innen feltet å gjøre seg gjeldende. Hans resterende innsats som tonesetter for de levende bilder ble derfor begrenset. Han satte musikk til lettere komedier (Kiss Me Stupid, 1964, Inside Daisy Clover, 1965) men forvaltet stort sett andres musikk gjennom tilretteleggelser og arrangementer, samt en og annen kjenningsmelodi (bl. a The Swinger, 1966, Thoroughly Modern Millie, 1967 og Paint Your Wagon, 1969). Hans siste store original-score ble til science fiction eposet Rollerball (1975), et tungt, dystert og majestetisk verk som hever seg høyt over filmens banale metafor om noen hockey-gladiatorer som "en gang i nær framtid" utkjemper dødelige strider inni en svær velodrom (det finnes en remake som kom i 2001 og gikk rett på video her hjemme. Sjekk din lokale 7-Eleven).

Etter Rollerball har Previn nesten utelukkende konsentrert seg om klassisk musikk, ikke minst som avholdt dirigent og kunstnerisk leder ved noen av verdens fremste dirigentpodier. Fra midten av 70-tallet var han etablert som dirigent i elitesjiktet og vant stor popularitet som dirigent for London Symphony Orchestra. Han spilte inn TV-reklamer og dukket opp i fjernsynsshows, alltid like selvsikker og kameravant. Han vant et stort publikum på denne måten, men møtte kritikk fra den klassiske musikkens smaksdommere for slik simpel framferd. Previn var en verdens- og levemann, et stort talent og en født entertainer på samme tid. I 1976 ble han leder for Pittsburgh Symphony Orchestra, senere London-filharmonikerne og etterhvert Los Angeles Philharmonics. Han har ikke gitt jazzen helt på båten og framfører av og til jazznumre som del av sine klassiske konserter. En slik innstilling burde ikke skade, Oslo-filharmonien vil tjene på å tiltrekke seg et sammensatt publikum. Go for it, André! Et og annet jazz-album har det da også blitt tid til, bl.a "jazz møter klassisk"-CDen han utga med Kiri Te Kanawa og Ray Brown i 1992.

Jeg vil anbefale en tur til Akers Mics klassisk- og jazz-avdeling for et nærmere bekjentskap med Previns omfattende platekatalog. Flere av soundtrackene er nyutgitt på CD med bonusspor og flotte hefter, som Irma La Douce, Elmer Gantry og Rollerball. Tips: Kjøp Elmer Gantry på DVD, pump opp lyden og nyt Previns flotte score til Richard Brooks klassiker om bibelsvingeren over alle. Burt Lancaster får Broder Åge Samuelsen til å virke som en slappfisk i sammenligning. Og til slutt sier vi bare: Velkommen til Oslo, André Previn!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo