#17: Hvalen Keiko, det kosmiske alt og sangen i dypet

I Ekstranummer 17 følger Bjørn Hovde 70-tallets plateselskaper til sjøs, der det jaktes hvaler - med mikrofon.

Det moderne vestlige menneskes ivrige rangering av offerstatus blant forfulgte og undertrykte grupper har sikret hvalen en posisjon som et av de mest plagede vesener. Nordmenns barbariske jakt på disse kjøttfulle naturbarn har sammen med andre nasjoners lignende aktiviteter brakt flere artsbestander til randen av utryddelse. Svinepelser som Anders Jahre bygget store utryddelsesleirer (hvalkokerier) på Sydpolen hvor havets stoiske giganter endte opp som biff, tran og spiler i borgerfruenes korsetter. Talsmenn for fortsatt norsk hvalfangst er politiske bondefangere som Gro Harlem Brundtland, som brukte den gjenopptatte hvalfangsten i et kynisk spill for å shanghaie Norge inn i EU. Folk slukte agnet rått, men vi kom ikke inn i EU-herligheten. I stedet har vi i ti år levd med rånen Bastesen som udelikat anretning i mediestuingen.

Mot seg har disse vulgærdemagogene formidable motstandere som evner å samle det norske folk bak noe annet enn fotball og skattelette: Eliten av amerikansk underholdningsindustri. Selveste 007, skuespilleren Pierce Brosnan, smukkas-scientolog, billettlukevelter og kinosetevæteren Tom Cruise og Dalai Lama-vennen, Hubba Bubba-buddisten og Beverly Hills-asketen Richard ("Breathless") Gere. Frontene er tilspisset og feiden preget av nådeløse taktikker der springerene på brettet er miljøvernelitistene i Greenpeace, hvalvennsdesperadoen Paul Watson, den evig internt skismatiske miljøbevegelsen og Hollywoods feterte produsent og toppregissør Richard (Omen, Superman) Donner. Donner er tillike hjernen bak filmtrilogien bak verdens mest navngjetne siden Moby Dick; det godslige og barnekjære uskyldsikonet Keiko. Dramaet rundt denne englegode rovhvalen med det vinnende vesen tør være så kjent at vi forbigår det i barmhjertig stillhet. Nå sover den sin evige søvn som noen tonn nedgravd spesialavfall innerst i en Vestlandsfjord. Vi tar en avskjedsskål mens vi spiller gjennom samlinga av hvalplater. Aldri hørt om hvalplater, sier du? Vel, every home should have one.

Grunnen til at at det eksisterer en slik audiofil anomalitet som syngende hvaler på plate er produkt av den totale "make-over" hvalen har gjennomgått i opinionens øyne de siste 30-40 år. Fra å være ansett som lite annet enn et fryktinngytende, flytende kjøtt- og spekkberg med store fortjenestemuligheter, er dyret nå opphevet til nesten-kosmisk status (skjønt det ennå er langt fra Beverly Hills til Gryllefjord). Alskens esoteriske, hippiereligiøse svermere og new age-apologeter har sauset sammen en type blandingsreligiøs overbygning skreddersydd for vestlig, materialistisk konfortabilitet der hvalen passer perfekt inn som symbol og katalysator for en overordnet kosmisk-mytisk bevissthet. Kun delfinen står vel jevnhøyt i hierarkiet over "bevisste" og "kloke" dyr, skapninger som enten fungerer som bindeledd mellom oss og kosmos, eller som direkte kommuniserer med guder, UFO'er, marsboere, eller what have you. Lydene disse dyra lager der nede i dypet er udefinerbare, kompliserte i sitt register, og ikke minst av mystisk og uutgrunnelig kvalitet. Dessuten ser de jo "kloke" ut også. Delfinen er jo i tillegg søt (spør småfisken den gafler innpå i svære kvanta hva DE mener om den saken), så her har vi eksempler på hva skeptikere har karakterisert som "karismatiske dyr". Andre karma-skapninger i dyreriket er den "filosoferende" pandabjørnen, den "kloke" afrikanske elefanten og den "opphøyde" havskilpadda.

At hval og delfin på 70-tallet seilte opp på styrken av sin animalske karma, kombinert med tidas våknende økologiske bevissthet er ikke minst på grunn av oppdagelsen av de temmelig oppsiktsvekkende sangene de synger der nede på dypet. Teknologien for å gjøre undervannsopptak gjorde store fremskritt på 50- og 60-tallet (undervannsdokumentarer og TV-serier lagt til dykkermiljø var populær underholdning i perioden), og de første offentlige framføringene av delfinens og hvalens sang var oppsiktsvekkende seanser som høstet presseoppslag og medieblest. Hval og delfin ble umiddelbart aktuelle som plateartister, og ikke bare det: Delfinen Flipper erobret hele den "frie" verden som stjerne i TV-serien sin (han hadde også eget tegneserieblad mange steder, blant annet i Norge). Hvaler var ikke lengre stuereine som monstre i barnefilmer (jfr. Pinocchio) og en etisk renset Moby Dick ble til figuren Moby Duck, en hval-elskende hvalfanger fra Disney (innen det nye hvalparadigmet ble tilsynelatende inkonsekvenser til de naturligste størrelser). Hollywood slo stort på med Mike Nichols-filmen The Day of the Dolphin (1973), et økopolitisk korrekt melodrama hvor delfinforskeren George C. Scott slåt tilbake et skurkekomplott ved hjelp av sine hyperintelligente delfiner. Filmen Orca, The Killer Whale fra 1977 er et Moby Dick-drama snudd på hodet: Spekkhoggeren forfølger hvalfangeren for å hevne gammel urett. Husk at hvalene har til felles med sin åndelige slektning elefanten at den aldri-aldri-glemmer. Dette hevnmotivet rimet dårlig med hvalens nye status som opphøyd, klok skapning og filmen floppet. Lydsporet til filmene var tapetsert med dyrenes karakteristiske sang- og fløytelyder. Scott kommuniserer meningsfullt(!) med sine akvatiske venner gjennom sofistikert apparatur som sammenkobler instrumentbord og undersjøisk sender- og høyttalerutstyr.

1975: Hval og delfin hadde på få år erobret populærkulturen. Økofreaks og New Age-proselytter danset etter hvalens kosmiske sang, og store skarer syrehuer og talismanbærende forstadsfreakere med solide inntekter tok for gitt at hvalene sto i direkte kontakt med UFO'er og ekstraterresterielle guddommer av typen Dänikens gude-ufonauter. At ingen klarte å skjønne et kvidder av pipelydene, langt mindre øyne noe mønster eller kommunikativ struktur i plystringa, styrket bare delfin- og hvaltilbederene i deres forsett. Gaia er vår mor, hvalens sang vårt bindeledd til ufogudene som en gang før den hyperboreiske tidsalder sådde verdensactets spire. Silversurfer, man!

Plateindustrien våknet opp fra prog-synthenes tåkeheim, 70-tallets hengemyr av easy listening og utvanet countryrock og tok budskapet: Go with the whales! Vi ser for oss (en smule satt på spissen) flåter av produsenter, teknikere og groupies som tar til bølgene i romslige yachter, drinks in hand, for å vinne kappløpet om å cashe inn på hvalfeberen. Hvalene ble funnet, opptaksutstyret kastet overbord med line og den mest galaktiske plystring ble festet til opptakerne oppe i båtenes portable lydstudio. Og mens dollartegnene danset kokain-indusert ballett i hodene oppe på båtdekkenene, utstøtte hvalene interstellare dypsindigheter til undervannsmikrofonene.

Vel var nok virkeligheten en smule mindre glamorøs under arbeidet med å feste hvalens sang til båndopptageren, men sikkert er det at når platene nådde markedet, var det ikke til den helt store forståelse fra det platekjøpende publikum - med ett unntak: Datidas langhåringer i platebransje og filmindustri hadde overvurdert hvalenes masseappell utenfor de rent økologiske og hippiemytiske miljøene. Hvalene kunne muligens gjøre nytten som kosmiske kristuserstatninger for en liten elite blant baby-boom'erne, men ble av populasen fortsatt betraktet som en kilde til kjøtt og tran. Big, ugly motherfuckers. Hele forfengelighetsprosjektet var klassisk show-biz: Crash and burn. Filmene om Orca og George C. Scott og hans delfiner var typiske flopper, hvalplatene solgte med unntagelse av den første dårlig, Keiko var ennå ikke unnfanget (Keiko 1977-2003 R.I.P.) og den eneste som kom ut av fadesen med æren i behold var gode, gamle Flipper. Først med Free Willy, Keiko-hysteriet og Greenpeace sin svært vellykkede og nøye bearbeidelse av innflytelsesrike Hollywood-big shots, ble "Whale conciousness" en svær greie. 70-tallets hvalplate-satsing endte som nedfall i den store skuren av fallende meteoritter på populærkulturens himmelhvelving.

Den ene hvalplata som virkelig tok av, og som ga kjøperene en ny og uvant lytteropplevelse, var typisk nok den første og mest gjennomarbeidede Song of the Humpback Whale (Capitol ST 620, 1970). Over 100.000 harpunerte denne i platebutikkene da den kom og en rekke imitasjoner fulgte. Albumet er forseggjort, med flott forsidemaleri av en hval som gjør et "Free Willy"-hopp opp av havskorpen så spruten står. Det er solide og ekstensive linernotes omkring hvert enkelt opptak og de forskjellige hvalartene som er representert. Opptakene varierer i lydkvalitet og konsistens, men teksten forklarer dette med varierende avstander til dyrene i opptaksøyeblikkene og deres rent fysiske tilstand (våken, sovende, agitert, docilt, osv.).

Som lydopplevelser er plata helt spesiell. Dette er eiendommelig og suggererende lyder. Det er noe genuint fremmedartet over hvalenes sang, og det er lett å skjønne at mange har assosiert til outer space. Den mest nærliggende sammenligningen er det merkelige Theremin-instrumentets klang, en blanding av organisk lyd med elektronisk preg. Den spesielle romklangen som dannes ved lydbølgenes brytninger i det urolige vannet skaper også et glidende, abstrakt preg av en ikke spesifikt definert romlighet - et rom uten markerte avgrensninger. Lyder synes å komme langt bortenfra og resonnerer ut i en diffus uendelighet. Polyfone klanger, maskinlignende during, melankolske hyl og gutturale grynt veksler i et lydlandskap som må sies å være temmelig unikt. Mannen bak plata var Dr. Roger S. Payne, sponset av Rockefeller University og The Institute for Research in Animal Behaviour for å forske på "biologisk akustikk". Han forsket først på flaggermusens bruk av "radar" og høyfrekvente lyder som navigasjonsinstrument, senere undersøkte han møllens avstandsbedømmelse og evne til å oppfange flaggermusas sonar. Dette ledet til studier av hvalens sang, disse melankolske tonene som sjøfolk har hørt stige opp fra dypet siden første gang mennesket satte sjøbein.

På plata inkluderer Payne blant annet slow-motion-opptak av svært høyfrekvente toner som unngår det menneskelige øre. Likeledes byr plata på et 17 minutter langt opptak av tre hvaler i "samspill" tatt opp i høy sjø. Opptaket inneholder derfor sus og sjøsprøyt, en auditiv miks som setter hvalens sang inn i en prosaisk men mer anskuelig setting. Ser vi bort fra det rent kuriøse ved denne utgivelsen er dette en en fascinerende og til tider poetisk lytteropplevelse. Interesserte og nysgjerrige lesere som vil lytte selv bør vel ikke ha problemer med å finne "Whale-sites" på nettet som byr på slike lyder. Å skaffe 70-talls hval-plater er vel også verdt en tur på nettet. Priser aner jeg ikke noe om, men antar at det finnes diverse CD-utgivelser med hval, delfin og annen sjømat.

I årene etter Paynes suksess med den første plata, kom en rekke andre mindre gjennomarbeidede hvalplater ut. Samtidig fikk hval og delfin status som symboltunge dyr innen rocken, for eksempel i Mannfred Manns Singin' the Dolphin Through, en av flere økobevisste progrock-komposisjoner på 70-tallet. Først i 1977 kom Payne med en oppfølger til sin 1970-LP. Denne gang klarte han ikke å gjenta suksessen, selv om opptakene på den nye plata egentlig er enda mer fascinerende enn originalen. Payne var opptatt av å dele sine royalties med hvalene - de var tross alt de utøvende artistene - og et pent lite beløp fra inntektene til Vol. I ble overrakt New Yorks Zoologiske Selskap. Payne laget også en dokumentarfilm om hvalens liv utenfor argentinakysten kalt Magnificent Monsters of the Deep. Rundt 1974 hadde for øvrig Payne oppdaget at hvalene synger nye sanger hvert år, og at de har sine favorittlåter, "rather like hit tunes with people" som teksten på oppfølger LPen Deep Voices (Capitol, ST-11598) uttrykker det. Dette er visstnok unikt i dyreriket, en "bizarre and fascinating thing" uttaler Payne. Han beskriver de individuelle hvalenes sanger som autonome for det enkelte dyr. Forskjellene i uttrykk er å ligne med "The difference between a classical and modern composer".

På Deep Voices har Payne samlet opptak av hvaler som synger mens de butter snuten mot siden på båten hans, hele flokker hval som synger sammen i havet utenfor Bermuda, opptak av svært dype toner som er prosessert slik at vårt høreorgan kan fange opp nyansene og et artig innslag med sovende(!) hvaler. Senere får vi høre en hval som snorker for så å våkne opp med en sang. Hvaler i søvn artikulerer en dyp, pustelignende lyd - et slags sukk - ikke ulikt din og min lyd sånn klokka 03.30 natt til torsdag, muligens. Snorkelydene deres høres ut som noe som ville gitt et menneske plass i norske operasjonskøer. Det er snakk om seriøs snorking, av et kaliber som har fått mangt et ektepar til å sove på hvert sitt rom. En pussig avslutning på en unik plate.

Hva skal vi så mene om det nåtidige, vestlige menneskes "besjeling" av hvalene i lys av disse opptakene? Er hvalen et høyerestående vesen med en kommunikasjonsevne og et språk så sofistikert at mennesket ikke er i stand til å sette seg inn i, langt mindre forstå, denne skapningens sinn og sang? Er det virkelig slik at hvalen er et uutgrunnelig bindeledd mellom de eldste tider på Moder Jord og ufogudene som ga jordskorpen liv og deres drabanter som patruljerer planeten vår i sine flygende tallerkner? Fåglarna veit, men en slik historie er i hvert fall a whale of a tale. Keiko, hvor er du egentlig nå?


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo