Ekspander eller dø: Utdypende kommentar til innlegg av 4. januar

Big Bang i skallen. Bakfylla dikterte delirium direkte i dass. Det er ingen krise i platebransjen. Ikke egentlig.

Forventningene til konstant avkastning i en evig stigende økonomisk vekstspiral har skapt en musikalsk Frankenstein sittende på en romlende tomtønne nedover mot stupet av styrekapitalismens Niagarafall. Globale skivepushergiganter omsatte i 2006 for milliarder av kroner, helt vanvittige summer. Men: Selv den minste stagnasjon eller nedgang i omsetning vil berøre grådige aksjonærer der det svir mest: I pungen.

Kan du ikke beregne 15-20 prosent rein avkastning innen din valgte bransje pr. år (!) er du en klassisk taper i dagens go-go kapitalistiske lykkeland. På tide å male fanden på veggen. Alt går til helvete for platebransjen, og vi som liksom skal mene noe om alt dette piler etter og bidrar til krisemaksimering. Hvis vi på denne måten kan hjelpe David Geffen et. al til litt bransjeregulerende goodwill, slik som skattelette eller statlige støttekjøp, ja så: Mission accomplished.

Det er ikke synd på den globale platebransjen. Alt så rosenrødt ut gjennom 70-åra. Mye hype and glory, men i tilbakeblikk dannet det seg en solid back-katalog av musikk som fortsatt selger og danner plattform for senere fasers corporate mergers og utbyttegrådighet. Husker noen åttiåra? Alt gikk av skaftet. Der bransjen før bygde opp artistene i trinnvise og gjennomtenkte strategier, statset man nå på å slenge ut produkter etter dart-modellen: "Vi satser på å hive ut på markedet 25 Madonnakloner på én gang, så må jo én av dem selge" (og dermed dekke opp for de 24 andre kalkunene). På denne måten ble musikkmarkedet omdannet fra popkulturell nisje til massekulturell konsumdisk.

En gang på nittitallet fant forskere ut at hver nyinnkjøpte CD ble spilt i gjennomsnitt én og halv gang. Etterpå ble de henlagt, kastet, byttet inn eller makulert som del av retur. Utvalget av konturløs pop, rock og rap este ut over alle rimelige grenser. Platesjappene ble supermarkeder hvor du kunne velge mellom 100 ulike rock-smaker innen hver enkel genrepastisj på samme måte som mat-super’n tilbyr 100 ulike smaker av spylompe. Hvem trenger alt dette, og hvem ba om det? Resultatet: Indifferens, sviktende interesse, consumer fatigue. Usolgte varer, plater i tusenvis av artister ingen hadde hørt om, hopet seg opp i gufne billigbinger med sprukne og slitte CD-omslag som folk skar opp fingrene på når de grov rundt i elendigheten. Hvor mange Leif Garrett-kloner trenger du ”valget” mellom?

Så klart er nedlasting og iPod-dingsen et columbi egg for det travle, moderne menneske on the go. Her kan du spyle ut all røkla og hive hele billigbingen tilbake til cyberspace med et par finurlige tastetrykk. Dette er interaktivt massekonsum høyt hevet over en grådig platebransjes nedvurderende lansering av endeløst, talentløst bøss. Men igjen: Vil CD-plata forsvinne, vil den spankulere ut av de IKEA-innkjøpte stå-rack folk har vaglet opp i stuene sine og bli most til plastdeig på Grønmoanleggets molok-kjefter?

Hvis så skjer er det ikke på grunn av vedvarende desinteresse fra den platekjøpende hop. Hundrevis av millioner av plastdingsene går over disk hvert bidige år. Dette representerer enorme pengesummer i omsetning og avkastning. Drevet etter realistiske og langsiktige forretningsstrategiske tankebaner burde dette vært ei real gullhøne som verpet noen fete sjekker til alle involverte hvert år.

Men neida, globalisert markedsmentalitet dikterer stadig stigende avkastning i en bransje som har alt å tape på ensidig kortsiktighet og makismal utnyttelse. Til slutt blir back-katalogen selskapenes eneste reelle asset, framtida eksisterer ikke utover neste utbyttefest.

Hele denne utviklinga har bransjen selv brakt over seg, parolen synes å ha gått ut på å ekspandere eller dø. Hele bransjen er fortsatt et medieimperium, en popmusikalsk juggernaut som gjør det vanskelig å finne klodens siste stille steder. Markedet for plater er ikke nødvendigvis nedadgående eller døende. Det har flatet ut og funnet sin ytterste utbredelse. Har bransjens økonomiske wünderkind-tenkere helt glemt hevdvunne begreper som ”konsolidering”, ”kjernepublikum” og ”segment”?

De store korporasjonenes subsidiæravdelinger som sysler med musikk bør komme seg ut av synergitenkningens dildoisme, selge Cadillac'ene, skaffe seg billigere husvære og begynne å konsentrere seg om langsiktig satsning igjen. Pløy profittene tilbake i produktutvikling og bygging av musikk og talent. Ta selskapene av børs og hiv ut hvitsnippslyngelen av styrerommene. Hvis 50 000 solgte av et hitalbum er normalen, så lev med det. Hvis det må til fem bestselgende "Hits for Kids"-samlinger for å få ut en eksperimentell indierock-skive, så greit nok. Back to basics, ta bussen til jobb, hiv innpå Samarin mot magesåret, kjenn at du lever.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Bob Dylan - Modern Times

(Columbia)

Dylans 44. studioalbum er et lekent møte med musikkhistorien og et apokalyptisk møte med de moderne mennesker.

Flere:

The Boy Least Likely To - The Law of the Playground
Wauvenfold - 3fold