80-tallets kulturelle polpotisme -2: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe

- Post-punkerne: De urbaniserte bygdegeniene, de skrålende restaurantfilosofene, de metafysiske hybelpoetene, de blinde billedstormerne, de autodidakte hårklipperne i Guds store frisørsalong.

(Forts. fra del I)
En kommentar fra Trygve Mathisens bok er på sin plass: ”Da Simple Minds kom med discoalbumet New Gold Dreams våren 1982, og jeg registrerte omfavnelsen den fikk i postpunkmiljøet, tenkte jeg at nå er punken død! Jeg følte at punken hadde mistet seg selv et sted på veien.” De samme følelsene hadde jeg i 1979-80. En annen ting som gjorde mitt farvel enda mer bastant var følgende:

En koselig liten depresjon
1979 førte også med seg andre ting. Depperocken ankom, først og fremst representert med Joy Division og desslike. Jeg anså depperockerne for å være et gjeng posører. De var ihvertfall det mest konforme jeg hadde sett siden konfirmasjonsdagene. Utseendet deres fikk meg til å tvile: Hvis disse folkene var depressive, hvorfor var de så likt kledd? Alle var kledd i svart, mørke frakker, kragen brettet opp i fjeset, blikkene deres var dystre og påtatt schizoide, som om fotografen og PR-konsulenten under photo-shooten sto ved siden av dem og sa nesten frenetisk: ”Ikke se inn i kamera. Se ned i asfalten. Stirr bortover. Dere er depressive. Unngå øyenkontakt, for faen!”. Står det i DMS-III at depresjon fører til likt klesvalg, lik positur og ansiktsuttrykk og svart sminke rundt øynene? Det hele var jo selvfølgelig image, og derav en bløff. Joy Division, Cabaret Voltaire og andre band som NME skrøt opp i skyene, appellerte ikke i det hele tatt.

Jeg hørte f.eks. på platene ”The Voice Of America” (Rough Trade, 1980) og ”Mix-Up” (Rough Trade, 1979) av Cabaret Voltaire ca. 1979-80 og syntes det hørtes ut som en vits, som noe DikMik og Del Dettmar fra Hawkwind kunne laget i studio med bind for øynene på en barbiturat-indusert syretrippnedtur foran det elektroniske utstyret sitt. Gud, så kjedelig Cabaret Voltaire var! Minimalisme? Nei, fantasiløshet.

Min gode venn Borgzinner hadde også anbefalt meg publikasjonen Deije Shits engang på slutten av 70-tallet. Hvorfor kunne jeg ikke skjønne når jeg leste publikasjonen - en svermerisk snakke-med-blomstene hippie-hullabaloo trykksak som virket fullstendig anakronistisk. Redaksjonen i Deije Shits besto av noen gamle 70-talls frikere som dyrket østlig filosofi, narkotika og hippiemusikk, noe som skulle borge for selve forutsigbarheten selv. Hovedpersonene i redaksjonen var Robert Ommundsen og Dave Jørgensen. Litt senere fant jeg ut at Borgzinner kjente Robert Ommundsen fra Deije Shits gjennom samme kanaler som undertegnede, nemlig det norske sci-fi magasinet Nova. Ettersom Borgzinner hadde tegnet omslaget for Deije Shits nr 5, så var det kanskje derfor han anbefalte det. Men Deije Shits nr 5 var ille. Det er seig lesning. F.eks. så har Robert Ommundsen en artikkel ”Bert Og Lump I Afghanistan” som omhandler redaksjonens opplevelser gjennom noen aprildagers hippie-dagboknotater fra 1977 hvor man kan få innblikk i autentiske hippieopplevelser i Herat, Afghanistan. Her det blir sagt: ”Bra vibrasjoner, nesten stein av inntrykkene, digger alt og alle.” Og hva var vel en hippie tur til det Fjerne Østen uten slike observasjoner som: ”Dave got the shits and the znørra blues too. De fleste får diare her..”? Dritende hippier gjennom Khyberpasset har utrolig liten appell for de fleste, undertegnede inkludert. Deije Shits er og var kun for innbitte hippie-relikviesamlere.

Redaksjonen i Deije Shits reklamerte med at for kr 30 kunne man få de fire neste numrene av magasinet tilsendt når de eventuelt kom. En gang på sommeren 1980 kom Deije Shits #6 i postkassen min. Når jeg leste dette nummeret ble klart at Ommundsen/Jørgensen hadde oppdatert seg, og blitt interessert i hva som skjedde på musikkfronten anno post-punk. Borte var svermeriene fra forrige nummer, bortsett fra noen eksistensialistiske dikt som hadde overlevd. Magasinet hadde to artikler som var kjernen i publikasjonen: ”Vinyl Drømmer” av Robert Ommundsen og ”Et Liv Uten Vinyl?” av Dave Jørgensen. Ommundsens artikkel er fragmentariske notater og tilfeldige betraktninger angående den nye tid i musikkens verden med påpekelser av alternative plateselskaper og nye artister fra perioden 1979-80. En interessant artikkel, dog litt vel svermerisk skrevet. Jørgensens artikkel er litt mer suspekt. Det er tydelig at han er entusiastisk, nærmest frelst, over den nye tiden og hva post-punk kan få med seg. Artikkelen omhandler den gryende alternative kassettindustrien som lå i emning i 79/80 og som bare eksploderte utover åttitallet. Det er en musikkpolitisk artikkel full av imperativer, men også av vennlige instruksjoner om å begynne å gjøre ting selv, uavhengig av plateselskaper og vinylproduksjon, og istedet spille inn og gi ut ting på kassett. Uansett så syntes jeg den luktet litt vel mye av ideologi, ikke politisk, men kulturelt. Man skal være oppmerksom på de nyfrelste og holde dem litt på avstand. Det virket som Dave Jørgensen ikke bare ba inn til fest men han skulle også tvinge i deg alkoholen du skulle drikke.

Året etterpå, sommeren 1981, kom neste nr av Deije Shits ut, men denne gangen kalt ”Sprø Musikk, nr. 1”. Jeg rynket litt på nesen av navnet Sprø Musikk - Weird Music? Hvor hadde jeg hørt dette før? Også ble jeg skeptisk til diktet som åpnet publikasjonen, også det kalt ”Sprø Musikk” der Dave Jørgensen sier: ”…Men denne sprø musikken, det er min politikk.” Musikk og politikk = kulturpolitikk. Ellers takk! Også virket det som Deije Shits-folkene hadde et negativt forhold til en av mine store favoritter da (og nå) Throbbing Gristle, og rakket ned på dem i både DS 6 og i dette nummeret. Samtidig med det hele virket det som Jørgensen lå langflat for Cabaret Voltaire, en gruppe jeg hatet på den tiden. (I dag flirer jeg bare av dem.)
I dette nummeret er Dave Jørgensens store artikkel ”The Fine Art Of Tape Head Cleaning”, en inderlig, nærsynt og febrilsk beskrivelse av den nye tid hvor han er oppe i skyene over alt som skjer i post-punken - og spesielt i den alternative kassettindustrien. Det er som Jørgensen kommer tordnende gjennom himmelhvelvingene på sin apokalyptiske hest for å fortelle oss om den fantastiske tiden vi lever i.
Publikasjonen fortsetter med artikkelen ”Vinyl? Nei Takk!” av Robert Ommundsen som også omhandler den alternative kassettindustrien med anmeldelser av nye kassettutgivelser. Denne er mer på jorden, har et mer kritisk perspektiv, og prøver å være mer objektiv enn Jørgensens konvertittaktige glede. Jeg likte ikke nr. 1 av Sprø Musikk, og skrev et brev til dem. Jeg hevdet at Joy Division og Cabaret Voltaire var posører, med sine mørke frakker og svarte blikk, og at de var mer interessert i å forfekte et dystert og skummelt image enn å lage musikk. Jeg fortalte også gledesstrålende at jeg nettopp hadde fått tak i Mothers Of Inventions ”Freak Out” (Verve, 1966) og ”Absolutely Free” (Verve, 1967), noe som var sant - men bare for å provosere disse neofile post-punk konvertittene. Like etterpå fikk jeg svar fra Dave Jørgensen. Han var i harnisk, og brevet dirret av sinne. Poengene hans var som følgende:
1. Hvordan kunne jeg hevde at Joy Division var posører? Var jeg så borte fra planeten at jeg ikke visste at gruppas vokalist, Ian Curtis, hadde hengt seg i fjor? Bare det skulle være bevis for at Joy Division var ekte. Joy Division hadde ikke hoppet på en trend, de var ektheten selv, hevdet han.
2. Og Cabaret Voltaire kunne jeg ihvertfall ikke kalle posører eller påhoppere ettersom de hadde holdt på siden 1973. Det var tydelig at post-punkens fremste hallelujah-roper hadde opplevd noe utrolig: En vantro! Han mente altså at selvmordet til Curtis gjorde musikken til Joy Division troverdig. Da må jo Jørgensen fått multippelorgasme i 1983 da Tom Evans fra Badfinger begikk selvmord ved å henge seg, nr. 2 i rekken i Badfinger. Det første Badfinger-medlemmet Pete Ham, begikk selvmord i 1975. Altså: Badfinger er en troverdig gruppe ut fra det? Det går jo selvfølgelig ikke an å resonnere slik. Joy Division var trendhoppere like mye som alle andre på den tiden. Deres første innspillinger og utgivelser fra 77-78 var rå pønk før de året etterpå gikk ned i den mørke krypten sin med påfølgende dødskultus.

Det var mye rundt Joy Division som jeg ikke tålte i 1980-81. Mest av alt syntes jeg dødskultusen var tåpelig. Det er en scene i filmen Blues Brothers fra 1980 med John Belushi og Dan Akroyd hvor gruppa Blues Brothers har tatt en gatecrash på en country-bar. Scenen er kostelig: Når Blues Brothers spiller country-låten ”Stand By Your Man” så blir alle de tøffe country-rednecks-bønda sentimentale og gråteferdige. En lignende scene kunne man oppleve på forskjellige trendcafeer utover 80-tallet hvor det alltid var samlet noen svartkledde deppere. Ca. kl. ett på natten kom ”Love Will Tear Us Apart” rungende gjennom lokalet og man så at de dystre, svartkledde, depressivt forsteinede post-punk-depperne ved nabobordet som hadde sittet timesvis stille og nedfryst i sin koselige depresjon, ble helt knuste og oppbragte: Kroppene deres ség fremover, hodene gikk ned på brystet og nesten ned i bordflaten, skuldrene gikk opp over nakken, de ble som ballonger som mistet luft og ansiktene deres fikk et uttrykk av inderlig oppgivelse. Ja, sånn er det når du går ned på de ti tusen favners dyp sammen med Ian Curtis. Hele ritualet var nærmest religiøst, et infantilt nattverdritual i sakte bevegelse. Men mest av alt var det helt latterlig: Her var punkere som for ett eller to år aggressivt hadde forkynt ”bekjemp all apati” og nå satt selv apatiske som eksistensialistiske lobotomiofre og stirret inn i veggen mens Joy Division ble lydsporet til en fremtidig karriere på psykofarmaka.

Brevet fra Dave Jørgensen var på ca. to sider og halvparten var retoriske besvergelser av mitt respektløse forhold til Joy Division. Tonen var slik: Hvordan kunne jeg gjøre noe slikt? Kritisere Joy Division? Dave Jørgensen hevdet at jeg måtte være helt ute i hodet for å ha slike holdninger i det hele tatt. Der og da kunne jeg ikke forstå det. Han, en gammel friker fra det hasjinnsvøpte 70-tallet, måtte jo ha hørt Van Der Graaf Generator - det mørkeste, dystreste og skumleste som er frembragt i rocken. I sammenligning får de Joy Division til å høres ut som et muntert svensktoppband. Men konvertitter har en selektiv hukommelse, og i 1981 var det vel bare Joy Division som gjaldt.

Dermed sagt: Undertegnede har ikke lest noen Joy Division-biografier i ettertid men tviler sterkt på at Ian Curtis var noe depressivt hengehode. Joy Division var sikkert folk som likte Fawlty Towers og hadde putekrig med hverandre i turnebussen. (Åh hjelp… hva er det jeg sier nå? Is the curse still on, Dave?)

Men dette var ikke det jeg reagerte på i brevet: Dave Jørgensen sa to ting som sjokkerte meg litt, den gangen, i 1981, da jeg enda ikke hadde forstått mekanismene i tankegangene til post-punkerne. Han nevnte mitt kjøp av de to Mothers Of Invention-platene mine og sa: ”Zappa var interessant på 60-tallet, men i dag har han ingen sosial relevans.” Jeg steilet da jeg leste dette. I 1981 mente jeg, akkurat som nå, at musikk må vurderes ut fra deres iboende kvaliteter og ikke måles opp mot hvilken musikk som er trendy i samtiden. Det kan jo hende at Cabaret Voltaire overskygget Mothers Of Invention fullstendig i 1981, dvs hvis du var en post-punk konvertitt, for post-punkere i 1981 var det kun 1981 som var relevant. Jeg forsto det ikke da men jeg forstår det nå: I brevet mitt til Sprø Musikk, sendt sommeren 1981, hadde jeg bragt inn ”urenhet” i livet til Dave Jørgensen. For ham ble min anti-trend kommentar angående vidunderlige Mothers Of Invention fra 1960-tallet ”matter out of place” dvs. akkurat som håret til en dame kan være vakkert men hvis det samme håret blir klipt av og lagt i suppen din, så er det ikke så vakkert likevel. Å prøve å diskreditere Mothers Of Invention syntes meg bare absurd. Mothers Of Invention er den moderne avantgardrockens fedre. Uten Mothers Of Invention intet Henry Cow eller Faust. Fred Frith, som i sin tid begynte som blues- og folksanger, vendte sin musikalske nese mot avantgarden etter å ha blitt oppmerksom på Mothers Of Invention i 1967.

Punkt nr 2 som sjokkerte meg var det som Dave Jørgensen sa i slutten av brevet: ”Ikke svar på dette brevet, jeg blir bare deprimert.” Dette var også noe som var typisk for post-punk konvertitter på 1980-tallet: De tålte ikke kritikk, du måtte delta i hallelujah-koret og rope "fantastisk fantastisk" overfor alt nytt som kom rekende på en fjøl. Hvis ikke var du en hedning, en vantro, en sviker, en avviker. De ville ikke ha noen diskusjon. De var så sneversynte og fåstlåste i sin ekstatiske 80-talls implosjon at de var rett og slett umulige å snakke med. Undertegnede har i ettertid hatt diskusjoner med både kristne, jødiske og muslimske fundamentalister, men ingen av dem har vært så hatefulle, intolerante, og snevesynte som disse karakterene. Det hører med til historien at jeg aldri fikk min fjerde fremtidige publikasjon som jeg hadde til gode og hadde betalt kr 30 for tilsammen - enten det nå ble Sprø Musikk Nr. 2 eller Deije Shits nr 7. Uten tvil var jeg blitt ekskommunikert fra de rettroende ettersom mitt brev til dem viste at jeg var vantro: Jeg lå ikke på kne med hendene foran meg i tilbedelse av en kassettutgivelse fra Cabaret Voltaire, fremtidige diskostjerner på det kommende 1980-tallet.

Men kanskje ble Dave Jørgensen pop-stjerne på 1980-tallet, hva vet jeg. Min korte brevveksling ble siste spikeren i kista for punk og post-punk fra min side. Fra nå av, 1981, vendte jeg nesen mot fortiden og konsentrerte meg om klassisk avantgarde – Stockhausen, Varese, Penderecki, musique concrete, etc – prog, psykedelia, tungrock & heavy metal, garage, easy listening, Hawaii & jodleplater, gammel punk, oi-bølgen, elektronisk & eksperimentell musikk. Det siste jeg kom til å bry meg om var hva som skjedde på rock-fronten på 1980-tallet - eller som Fred Frith og Henry Kaiser har formulert det i en instrumental-låt-tittel: ”The Golden Eighties” (på plata ”Who Needs Enemies”, Metalanguage, 1983). I dag går det an å si at man liker Burt Bacharach, Non, Nurse With Wound, John Lee Hooker, Def Leppard, ABBA, Black Sabbath, Keith Rowe, Karl Heinz Stockhausen, King Crimson, Genesis, Sex Pistols, Buck Owens, Status Quo, Cockney Rejects, Count Basie, Dollie og The Soft Machine, altså ha en eklektisk og spennende musikksmak.

Tom Skjeklesæther summerte opp 80-tallets generelle historikk i en plateanmeldelse i Beat nr 8, 1986: ”Rock og pop har blitt oppholdsstedet for en endeløs rekke lissom-poeter. Bleke, livstrøtte 20-åringer som med et par Joy Division-plater og et knippe diktsamlinger av de rette engelske og franske forfattere som bakgrunn, svever rundt og forakter verden som ikke har oppfattet deres geni. Engelske musikkaviser ser det som sin fremste oppgave å føre et komplett kartotek over standen. Som regel stikker ikke disse sarte sjelenes poetiske ambisjoner dypere enn at et innspillingsopphold på Bahamas og et fett videobudsjett får dem til å konvertere - 'jeg har da alltid bare villet lage grei popmusikk'”.

Fra aggresjon til depresjon til selvtilfredshet: punka Joy Division til depressive Joy Division til det popete New Order – i perioden 1985-1987 var den nye rocken blitt så kjedelig og trøtt i all sin selvbekreftende ego-tilfredshet at alt var blitt et evig gjesp. Alle de ”utfordrende” og ”avantgardiske” artistene fra post-punken anno 1979-80 hadde enten forsvunnet og/eller gått i oppløsning eller som de fleste: degenerert inn i kjedelig, glatt pop, trøtt A4-rock eller disco/dance/trance/house/acid. Men dette fikk ikke post-punkere til å ta avstand fra noe eller reagere noe særlig midt på 1980-tallet, det var ”business as usual”. På begynnelsen av 90-tallet kunne man høre de samme folkene hevde at techno var den nye punken. Techno…? Ethvert oppegående menneske måtte da skjønne at techno var og er den nye disco'en, en intellektualisert versjon av Boney M. Og hvis du da spurte noen av disse folkene på begynnelsen av 90-tallet om hva de syntes om kassettene de hadde laget på 80-tallet, da så de dypt beskjemmet ned i bakken. I dag gjør de ikke det lengre ettersom nostalgiens kjølige distanse har visket det som en gang var intimt og beklemt. I dag er de i full ferd med å geniforklare sin egen fortid med hjelp av ungdommer som aldri var til stede for 30 år siden og ikke merket trykket og presset. I ettertid virker dette trykket komisk: i post-punk miljøet på 1980-tallet strevde alle aktørene om å være mest mulig esoterisk. Tatt til sin ytterste konsekvens ble det esoteriske nærmest noe autistisk: her er en plate som ikke kommer ut av en gruppe som aldri har eksistert, ville jo selvfølgelig vært det mest troverdige av alt for disse esoterikerne som kjempet en desperat kamp med alle innbyrdes om å ha kjennskap til de mest marginale, obskure utgivelser av de mest eksterne, bortgjemte, fjerntliggende artistene.

Men dessverre har de yngre generasjoner som er kommet til i ettertid har bare solskinnshistorier å fortelle om post-punken. Når man leser introduksjonen i heftet som medfølger Maskindans-CD'en blir det sagt: ”80-tallet, og især første halvdel, var en tid da alt var mulig”. Jaså? Var det virkelig det? Var artikkelforfatteren til stede selv eller er dette bare noe som har blitt fortalt ham? For en som var tilstede på begynnelsen så må jeg si at dette ikke medfører riktighet. Artikkelforfatteren skulle bare visst hvor mye som var umulig på denne tiden. Basert på mine erfaringer med Dave Jørgensen og andre fra den tiden kan man oppsummere alt det som ikke gikk an i post-punk miljøet:

For det første: Du måtte aldri kritisere noe nytt. Det nye var det Hellige – en hvilken som helst ny single, EP, kassett eller LP-utgivelse av et nytt band var en Messias-fødsel som ble møtt med samme hallelujah-rop som i Bethlehem for ca 2000 år siden, bare med en annen retorikk: En ny trend er født! Og de tre vise menn, journalist og fotograf og redaktør fra NME, kom reisende forbi for å se på master-tapen til The New Ultra-Modern Hype Bullshit Band som lå i krybben. Herren være lovet! Så bra dette var. Denne holdningen, at man var blottet for selvkritikk og hatet ekstern påpekning, førte i den norske post-punken til to av de latterligste utgivelsene noensinne, nemlig Cirkus Modern ”Pans Pauker” (Famous, 1986) og Kid Death & The Nightshades: ”Satyricon”(Medicine, 1987).

Cirkus Modern, anført av Helge Gaarder, var på 80-tallet et slags flaggskip i den norske post-punken. Og Helge Gaarder ble en slags Pave i det norske musikkmiljøet, et slags plastic fantastic rennassense-geni som uttalte seg i hytt og pine om det meste. Hans iver etter å være En Viktig Mann førte til at han til slutt ville redde verden med det tåpelige norske Live Aid-tullet Sammen For Livet. Helge Gaarder led av hybris. For det er bare patologisk overmot som kan få noen til å spille inn ”Venus Av Furs” av Velvet Underground. Det er få låter i rockens historie som er så perfekt i utgangspunktet. Du skal være bra god hvis du kan tilføre denne noe ekstra. ”Pans Pauker” ble da også behørig nådeløst slaktet av kritikerne da den kom ut. Cirkus Modern grunnstøtte plutselig, den norske post-punkens Titanic sank som en barbermaskin i badekaret. Den påfølgende turneen deres ble avlyst og like etterpå gikk de i oppløsning, Helge Gaarder forsvant fra rampelyset og ble byråkrat. Mer skulle det ikke til enn noen harde kritikker og så sprakk trollet for sola. Kid Death & The Nightshades, anført av den selvutslettende Bowie-kloningen Svenn Jakobsen, har andreplassen for den norske post-punkens dårligste plate. Også her finner vi en hjerteskjærende dårlig versjon av ”Venus In Furs”. Mens ”Pans Pauker” er pinlig er ”Satyricon”-plata latterlig. Hvordan folk kan gå i studio med et så dårlig låtmateriale er en gåte.

For det andre: Du måtte aldri blande inn fortiden. Aller helst skulle man være født i går. Det var påkrevd at du var historieløs. Akkurat som Pol Pot i Kampuchea proklamerte år null og begynte sine utrenskninger, så gjorde han også tiden før sitt År Null til noe urent. Post-punkerne foretok samme praksis: 1977 var år null og alt skulle vurderes derifra og videre.

En gang ca. 1983 satt jeg på en kafe sammen med noen post-punkere og diskuterte musikk. Samtalen gikk på Einstürzende Neubauten. Under samtalen gjorde jeg en kjempebrøler da jeg sa noe slikt som at Neubauten førte videre en god tradisjon fra Musique Concrete-bevegelsen fra 1950-60-tallet. Jeg kunne like gjerne vært på besøk i Vatikanet og voldtatt Paven med et skohorn. Jeg skjønte ingenting av de sure blikkene og den hatske stemningen som oppsto overfor meg. I ettertid forsto jeg jo hva som hadde skjedd. Jeg begikk et tidstyveri, jeg stjal Det Gyldne Øyeblikket fra post-punkerne. Det er bestandig slik at folk som ikke kjenner til historie, tradisjon, som er kunnskapsløse og henger seg opp ved Det Store Nå, at de blir sure hvis du tar fra dem det som de tror er det unike momentumet, ikke i bare i deres liv, men det unike som de tror skjer rundt dem. Isolasjon fra Historien var en dyd på det post-punkete 1980-tallet. På 1980-tallet blant post-punkere var historieløshet den beste egenskapen du kunne ha.

For det tredje: En ting du aldri måtte gjøre i post-punk miljøet var å være original, eklektisk, synkretisk eller kreativ. Du skulle helst bare etterape strømningene i den siste trenden. Og helst i giv akt. Her er noen gode eksempler på det: her om dagen spilte jeg Fra Lippo Lippis første LP ”In Silence” (Uniton, 1981), noe som medførte at jeg ble liggende utover stuegulvet og vri meg av latter. ”Closer av Joy Division? Nei, den har vi aldri hørt om”. Det norske post-punk miljøet var så doktrinært etterapende fra ekstern innflytelse at hadde dette blitt oversatt inn i politikk så hadde vi vært nært opp mot stalinisme. Tyveri, plagiat, og kopiering var normen, ikke avviket. Noe av det verste undertegnede har opplevd i så måte innom post-punken er ikke en kassett, single, LP eller CD men en nekrolog: Arild Reins nekrolog over musikeren Thorbjørn Grønning. Denne nekrologen kalt ”Thorbjørn Grønning (1959-1991) - En Utstøtt Pioner” er publisert på internett. Grønning var i sin tid med i post-punk gruppa Medium som ga ut kassetten ”Død Eller Dop” (1980) og singlen ”Europe/Anarki” på Rille Records og LP'en ”Galskapens Teater” på Fallos i 1989. Grønning begikk selvmord i mai 1991.
Første del av nekrologen er ord-for-ord plagiat av to-tre sider med liner notes som medfølger på booklet'en til CD-boksen ”Datapanik In The Year Zero” fra 1996 av Pere Ubu. Her er noen eksempler:

Eksempel A: Fra Pere Ubu-boksen, om miljøet rundt og i Pere Ubu: ”The task of this group was different: to evolve the style itself, while at the same time struggling to find in themselves the authority and confidence to play it. And they had to do this in a total vacuum… Nobody cared what these people were doing. If they did anything at all, they did it for themselves”.
A: Her hos Arild Rein om Medium og Grønning: ”Målet: å utvikle et eget uttrykk, mens en på samme tid strevde etter å skaffe seg autoritet og selvtillit nok til å spille det. Og dette måtte gjøres i et totalt vakuum… Ingen brydde seg om hva disse folkene holdt på med. Og gjorde de noe i det hele tatt, gjorde de det for seg selv.”
Eksempel B. fra Pere Ubu-boksen, om det sosiale miljøet gruppa og deres venner kom fra: ”Most of them were from middle or upper-middle class families. Most were very intelligent. Many of them could have been anything they chose to be. There was no reason why they should not have effected an entry into the world of their parents. Yet all of them turned their backs on this world, and that meant making a number of very painful choices. First there was the decision not to go to college…few of them worked jobs for very long; and the jobs they did hold were low-paying and dull, a long way from a ´career`. Yet they were not drop-outs in the Sixties sense; they felt, if anything, a certain affection for consumerist society….The Sixties drop-outs dropped in to a whole world of people just like themselves but these people were on their own.”
B. fra Arild Reins fortelling om den sosiale bakgrunnen rundt Medium og Thorbjørn Grønning: ”Flere av Mediumfolka hadde middelklassebakgrunn. De var intelligente. Det var ingen grunn til at de ikke kunne følge i foreldrenes fotspor. Likevel vendte alle karriereverdenen ryggen, og det innebar en mengde svært smertefulle valg. Bla. droppe ut av gymnaset og velge bort den trygge sti. Få av dem hadde jobber særlig lenge, og jobbene de hadde, var lavlønte og kjedelige – langt fra enhver ´karriere´. Dette var ikke vanlige hippie drop-outs” som kunne falle inn i en motkulturell verden full av folk som dem selv. Disse folkene var alene.”
Eksempel C. fra Pere Ubu boksen, om innholdet i Pere Ubus musikk: ”I would like to know too the source of the deep rage that runs through this story like a razor-edged wire. It was a desperate, stubborn refusal of the world, a total rejection: the kind of thing that once drove men into the desert, but our desert was the Flats.”
C. fra Arild Rein om innholdet i Medium og Thorbjørn Grønnings musikk: ”Et dypt raseri strakk seg som en barberbladskarp wire gjennom hele Mediums og Thorbjørn Grønnings musikalske historie… Det var et desperat NEI til verden, en total avvisning – en type avvisning som dreiv folk i tidligere tider ut I ørkenen… Mediums fjellørken var hjemmestudioet i Pedersgate 73.”

Som vi ser her så er første side av nekrologen et rent plagiat, ord for ord! Mest sannsynlig er hele nekrologen et ord-for-ord plagiat ettersom de to første sidene i Pere Ubu bookleten er ”Excerpts from Those Were Different Times" by Charlotte Pressler, originally printed in CLE 3A in 1980.” Presslers artikkel handler om mannen hennes, Pete Laughner, som spilte i Pere Ubu, som døde i 1977 av skrumplever i en alder av 24. Hele denne artikkelen til Pressler ligger nå ute på nettet for de som vil ettersjekke, i dag er den som alt annet: just a google step away.

Grønnings ”Galskapens Teater” er en stor plate, med kvaliteter veldig få utgivelser fra 1980-tallet har, den er rett og slett gripende. Da er det på sin plass å påpeke at han hadde fortjent en bedre nekrolog.

Man må konkludere med at post-punk miljøet var et trangsynt, sekterisk og intellektuelt begrenset miljø hvor døra var låst hele tiden for ytre påvirkning. I Trygve Mathisens bok er det et kapittel om post-punkens flørt med totalitær kunst og totalitære ideologier. Er det rart at post-punkere flørtet med kunstuttrykk, slagord, ikoner, propagandabilder etc fra kommunisme og nazisme når de var totalitære mennesker, kulturelt sett? Når folk praktiserte kultur akkurat slik Hitler/Stalin/PolPot praktiserte politikk, så hvorfor skulle ikke denne totalitære tenkingen, som da ikke lengre var politisk mulig, bli sublimert om i kulturell tenking? Post-punkerne fra 1980-tallet var kulturmarxister lenge før ordet hadde blitt oppfunnet.

Men i dag: hvor ble det av disse post-punkerne fra 30 år tilbake? Disse unge, optimistiske ansiktene som stirret alvorlig og fast i blikket på deg fra omslagene på musikkavisene med sitt høye post-punk hår i sine trendy 80-talls klær, disse liksom-ikonene som presenterte seg selv som noe unikt, noe nytt, den nye vin, avantgarden som skulle sette spor etter seg. I dag ville du ikke kjenne dem igjen. For mange av disse folkene har det gått dårlig. Uføretrygd, dårlige nerver, alkohol- og narkotikaproblemer, 50 år gammel og bor på hybel enda, sosialen er seint ute igjen med trygda, inne midt på solrike dagen med spritflaska på kjøkkenbordet foran seg og pille-eska på innerlommen, bakevja har satt seg fast i sentralnervesystemet og gnager som ett åpent sår. I sitt forpinte liv lever de på fortiden og forteller om glory days da de var unge og spilte inn en eller to singler, kanskje en LP, og om for en fantastisk tid det var uten å skjønne det paradokset at med en fortid som unge avantgardister har de nå endt opp som forfylla nostalgikere. Og de som er naive nok til å høre på og tro på mytomanien deres blir uforvarende deres nye PR-agenter som på nytt selger disse amatøravantgardistene til ett nytt publikum tredve år etterpå ikke ulikt skribenten som skrev teksten til heftet i ”Maskindans”. Like lett har det ikke vært for andre, noe som bringer oss over på dette:

Pro et Contra
”Norsk Post-Punk 1980-1985” fikk mildt sagt en blandet mottakelse da den kom i 2011. Trygve Mathisen ble da også utsatt for en ganske ekstrem hets på grunn av denne boka. For noen år siden da han nevnte for meg at han ville skrive en bok om denne tidsperioden og dens aktører, advarte jeg ham om å ikke gjøre det. Mathisens tilnærming gjennom nevnte bok er at han problematiserer ting og fenomener fra post-punk tiden. Det er jo å be om å bli halshugget. Postpunk-aktørene fra 80-tallet, som stort sett besto av amatører og bløffmakere som gikk rundt og skrøt hverandre opp i skyene, er jo livredde for en eventuell problematisk side av seg selv. De blir aldri fornøyde før en liten markmus av en skribent kommer og innlemmer dem i en hagiografi. Det er det eneste formatet som disse middelmådighetene vil godta: helgenbeskrivelsen med innbygd billett til himmelen. De tålte ikke kritikk eller påpekelser i 1981 og de gjør det ikke i dag heller. De er fastfryste avantgardister som har stått stille hele tiden. Den eneste store begivenheten i livet deres var ikke akseptasjonen av deres ”kunst”, en hendelse som aldri fant sted naturlig nok, men heller akseptasjonen de opplevde da trygdekontoret innvilget uføretrygden deres.

Skribenten bak heftet ”Maskindans”, virker som en ung mann som ikke selv hadde tilstedeværelse på 1980-tallet, og som i ettertid har blitt fullstendig indoktrinert av de forskjellige aktørene som har blitt med på samleplata. En av aktørene blir presentert som ”del av den første generasjon punkere i Oslo.” Beklager, Maskindans-skribent, her er du helt ute: denne person, hjemmehørende i Nittedal, var en alminnelig bygdeharry helt frem til 1980. En venn av undertegnede, her kalt X, som definitivt var en av de første pønkere i Oslo, fortalte en underholdende historie om da X og en punkervenn tok buss fra Nittedal til Oslo. Under denne bussturen stoppet denne personen bussen, som da i dag titulerer seg selv som ”del av første generasjon pønkere i Oslo” og spurte bussjåføren om han ikke kunne ”kaste av de jævla pønkerne” som var med på bussen. Dette var da i 1979.

Vi ser her tendensen: Trygve Mathisen problematiserer post-punken gjennom en grundig research og blir hissig angrepet. Skribenten bak ”Maskindans” glorifiserer uten å sjekke kilder eller opponenter - og går fri. Dette påpeker det jeg har sagt tidligere i artikkelen: Debatten om post-punk ligner på debatten om islam og/eller totalitære ideologier. Dette er nærliggende fordi aktørene i post-punk miljøet var kulturmarxister som hadde et beinhardt forhold Rett Lære, Rett Vei, og Rett Tro. Når folk fra postpunk-miljøet føler at de ikke blir tatt seriøst og at deres kvasi-avantgardiske tyverier fra 30 år tilbake ikke blir verdsatt som stor kunst, men istedet problematisert og satt under lupen, så eksploderer de i sinne og hat.

Dette sagt, fordi noen av dem vil 30 år etterpå hevde at mesterverkene deres fra 30 år tilbake ennå ikke har blitt oppdaget av den gemene hop som de forakter så hardt. ”Husk at Von Gogh aldri solgte ett bilde mens han levde...”

Post-punkerne: De urbaniserte bygdegeniene, de skrålende restaurantfilosofene, de metafysiske hybelpoetene, de blinde billedstormerne, de autodidakte hårklipperne i Guds store frisørsalong – all den weltzschmerz og patos og lebensraum som det ble skreket ut etter: Alt dette ble bare et lite pip fra en stum papegøye i den store dyrehagen som heter kunst og kultur, hvor originalitet og talent og innovasjon verdsettes høyt men hvor deres egen kontribusjon måles i ettertid med banneord fra vaktmesteren som hver kveld skraper ekskrementene vekk fra bæsjkassa under fuglebrettet deres.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: