Fra Frysja til Imerslund

Norske artister satset internasjonalt, ble produsert på platefabrikken på Frysja i Oslo og havnet til en tier i billigbingen hos Imerslund på Karl Johan. Lengre kom de ikke. Hva gikk egentlig galt?

KILDEN

Alle forskere og journalister vet at det er et langt sprang mellom sannhet og kildemateriale. Dette gjelder spesielt i rockens verden. Flere utenlandske rock-journalister har opp gjennom årene vært i Norge og rapportert fra dette landets rock-kultur. Den engelske musikkavisen Sounds tok en tur til Norge sommeren 1983. I deres utgave fra 20 august 1983 kan vi lese følgende om Norge og norsk rock-kultur hvor deres journalist Dave Henderson sier: "...Norway has an individual music of its own that isn't merely a regurgitation of established British or American styles." Jaså? Hvordan kunne de si det? Var det bare et anfall av 80-talls kritikkløshet som var såpass vanlig på dette latterlige tiåret? Hadde Henderson giddet å tilbragt en tid i Norge, og antageligvis ikke bare 2-3 dager på Grand på Karl Johan, ville han funnet ut at overnevnte bare var og er tull.

LANDET

Norge er et lite land. Demografisk sett pr. i dag er landet knapt nok synlig i verden. Men nordmenn ønsker å være synlige de også. Helt siden vikingetiden har dette ønsket vært der. Våre stolte forfedre gjorde da også mye av seg i verden og dro ut og erobret det de kunne komme over. I senere tid har man i Norge prøvd lignende tokt.

Da rocken oppsto på 1950-tallet i Vesten med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, Eddie Cochran med flere, ble også unge nordmenn bergtatt av denne kulturen og man fikk norske avleggere av denne amerikanske musikkgenren. En livsstil og en ny kultur hadde entret gamlelandet. Som alle vet så utviklet rocken seg med tiden, spesielt på 1960/70-tallet.

I Norge hadde man innen rocken hele tiden hatt en drøm om å slå an i Den Store Verden. Men det var ikke lett. Konkurransen var hard. Den anglo-saksiske verden hadde nok av mennesker og talenter å velge i mellom. Men håpet var der: penger, suksess, beundring, damer, berømmelse, alt sammen presentert i en kontekst av musikalsk talent. På 1970-tallet følte man at Norge var i ferd med å gli inn i et kontinentalt perspektiv: oljepengene og oljeindustrien hadde høynet levestandarden, folk hadde mer penger enn før og landet handlet med internasjonale selskaper og aktører i et globalt fellesskap om det svarte gullet. Nå måtte da tiden være inne også i rockens verden for et internasjonalt gjennombrudd for norske musikere? Og hvorfor ikke? Mange norske musikere var tross alt rimelig dyktige utøvere. Folk som Terje Rypdal og Jan Garbarek nøt en rimelig høy grad av respekt i internasjonale jazzmusikk-kretser for sine ferdigheter. Men ingen norske rockemusikere hadde slått an på ett større plan.

Noen prøvde. Og det hardt. Men det slo feil. De "internasjonale" platene deres ble produsert på platefabrikken på Frysja i Oslo og havnet til en tier i billigbingen hos Imerslund på Karl Johan. Lengre kom de ikke. Hva gikk i så fall galt? La oss se på måten det ble gjort på.

FRA A TIL B

Den korteste veien mellom to punkter er en rett linje. Dette burde norske rockemusikere fra 1970-tallet som ville ut i verden hatt klart for seg. De fleste begynner et sted. Utgangspunkt er viktig. Prøver du å fornekte ditt eget utgangspunkt blir du lett en latterlig figur. Derfor er det vi flirer så høyt i dag over ml'erne fra den øvre middelklasse som på 1970-tallet ville virke og være proletære når de for eksempel laget musikk og plater. Troverdighetsfaktoren er lik null. De fleste plater utgitt på MAI-etiketten fra 1970-tallet er å regne for ufrivillige komedie-plater. Men også andre ting fra den norske rocks verden på 1970-tallet er litt komisk; alle henvendte seg utover mot den store verden og sang på engelsk. Ingenting galt i det. Men det forutsetter at du behersker både den språklige uttale og grammatikk. Mange pinlige uttalefeil og grammatiske blundere gjør sitt til at man skulle ønske at klimaet hadde vært litt mer liberalt. For eksempel vakte det oppsikt at Undertakers Circus sang på norsk. Deres to LPer Ragnarock og Brød og Cirkus fikk like mye oppmerksomhet på grunn av det som på grunn av noe annet.

Men hvordan henvendte norske rock-musikere seg til det internasjonale marked når de lage et produkt på 1970-tallet? Ved selvfornekting på et lavt plan. Det var pinlig å være norsk. Man skulle helst "maskere" sin identitet på en eller annen måte. Men det skjulte er alltid åpenbart. Derfor måtte det virkelig ha sett bondsk og sidræva for det internasjonale publikum når Trond Granlund i 1977-78 dro til England og laget plate og kalte den for Made In Manchester. For det anglo-saksiske publikummet betydde det noe om plata var lagd i Manchester eller ei?  Skulle den første Rolling Stones eller Beatles-plata som kom ut hett Made In London bare fordi den var tatt opp i London? Men når man så iherdig påpeker at man har vært i utlandet og laget plate at man oppkaller plata etter stedet, da har man virkelig påpekt noe, ja. Likeledes var det med Jonas Fjeld Band som dro over til USA i 1977 og laget plate der. Den ble kalt for The Tennessee Tapes. Gjett hvor den ble lagd? Året etterpå gjorde de samme turen og kalte plata for Back In The USA. At Chuck Berry i sin tid kunne lage en låt med samme navn hvor teksten handler om hvor bra det er å være amerikaner, er det jo greit nok. Men Jonas Fjeld? Jonah Mountain? Samme mindreverdighetskomplekser ga Benny Borg uttrykk for da han i 1979 dra til Nashville, USA og spilte inn en plate. Den ble hetende (oi! for en overraskelse!) The Nashville Collection.

Gitaristen Bjørn Christiansen ga ut noen soloplater på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet. På LPen Starfighter har han en sang ved navn New York City hvor teksten går slik:

You wanna pack up your suitcase leaving New York City
You say you're tired of the rat race
And the countryside's so pretty
You wanna find a new place where people aren't so shitty.

Slik teksten går får vi inntrykk at B.C. bor i NYC og har en venn som er drita lei av å bo der. Det ligger mellom linjene i teksten at dette er et urbant dilemma, ett kjærlighetshat på det kontinentale plan av ambivalente proposjoner. Bodde B.C. i NYC i perioden 1980-81? Eller prøver han bare å være mer kosmopolitisk enn det han egentlig er? I så fall, hvorfor? Og er folk i New York "so shitty"? I så fall: hvorfor bor det ca. 12 millioner mennesker der mens det bare bor 4 millioner mennesker i hele Norge? La svaret være usagt. Men koketteriet av psykisk onani i prosjektet av å virke mer internasjonal enn det man er var utbredt på denne tiden.

På LPen Jahn Teigen!!! av samme artist fra 1978 finnes en sang som heter San Fransisco Morning. Teksten virker som en mellomting mellom et postkort hjem, en reklame fra en turistbrosjyre med stedsoversikt og kartangivelser og en intern telefonsamtale, her er det snakk om name-dropping på et intimt geografisk plan:

Morning fog is coming at the first light of the day,
waiting there while it's clinging to the San Fransisco Bay,
mast tops at the Golden Gate,
while foghorns blow away on a San Fransisco Morning.
Go by Greyhound to the city, leave the car in San Rafael,
Never would have made it anyway
What the hell you'll be there by 9.30 when the sun has shed its shell on a San Fransisco morning,
what more can you ask for when the Greyhound is gone?
What more can you ask for on a San Fransisco Morning.
Take the cable car down to the wharf,
I'll meet you there at ten, never mind your breakfast, as we'll have it there and then,
If the sea air makes you hungry,
we can have one more again on a San Fransisco morning.

Man blir så slått ut av den geografiske intimiteten i teksten blandet med den nærmest esoteriske geografikunnskapen at man lurer på om det er mulig å dra til Frisco noensinne etter å ha hørt denne sangen "Been there, done that," hvordan da? Joda, jeg har hørt San Fransico Morning av Jahn Teigen. Etter å ha hørt denne sangen vil jeg selvfølgelig utelate SF når jeg en gang drar til USA for første gang.

I 1978 ga duoen LASA ut en plate som het Discovery. På omslaget er det tegnet to vikinger på en båt som oppdager land. Dette landet ligner mye på en New York City skyline hvor det står LASA i forgrunnen (sett på litt avstand ser det ut som USA). Ingen tvil om hvor og til hvilket marked Asa Krogtoft og Lars Børke henvendte seg i 1978. Side 1 åpner med sangen Italian Kisses om en romanse i Italia: "I've been kissed in Paris, in Liverpool and Man, in Rome". Ja, slikt kan man oppleve når man reiser verden rundt som en del av det eksklusive jet set. Neste sang Sunny LA går i samme dur og omhandler hovedpersonen som er ute og kjører: "I was driving one cold and rainy day on a San Fran highway..." som tar opp en kvinnelig haiker "we were riding high beneath the rainy sky bound for sunny LA", mens de begge to synger "California, here we come!". Men Tell Me Why på samme plate tar kaka: full av grammatiske feil og uttalefeil (på det sentimentale hulkepatoset i begynnelsen) om en dame som prøver å lokalisere en fortapt sønn som forsvant i San Fransisco "to join that flower-power thing". I de nevnte tilfellene vi har eksemplifisert blir lokalitetspørsmålet presentert som den mest selvfølgelige ting: man er ikke fra Norge, man er fra NYC, San Fransisco, LA, og/eller reiser omkring i verden som en allerede internasjonal akseptert stor popstjerne. Javisst. Hva skal man si? La oss snu opp-ned på perspektivet: hvordan ville vi i Norge ha reagert om en amerikansk musiker/duo/gruppe kom til Norge, sang på stotrende, dårlig grammatisk norsk om hvor ku-u-u-ult det er å ta T-banen fra Sognsvann til Majorstua? Eller på dette viset: "At Tåsen in came Synnøve Solbakken, man she sent me packin', At Ullevål they held a football game, Synnøve left without givin' me her name, At Majorstua I got off, heartbroken & feeling I'd had enough." Ville vi ha tatt noe slikt alvorlig?

BÅDE OG

Men selvfølgelig har ikke alt bare vært mark-krypersk etteraping. Også i norsk rock har vi hatt originale stemmer. Ett godt eksempel her er tidlige De Press. Deres første singler & 12'' samt plata Block to Block er en milepæl i norsk rock. Andrej Nebbs kunstneriske originalitet, hans musikalske fandenivoldskhet, hans eksentriske energi og drive, utgjorde selven kjernen i De Press. Nebbs uredde fremferd utenfor det norske konforme rock-korsettets implisitte krav til monoman kopisme av utenlandsk rock, skapte en egen musikkstil og ett særegent nedslagsfelt i norsk rock. De Press slo ned som en bombe i en rigid, selvpint, masochistisk norsk rock-kultur. Det man ikke før hadde forstått i det norske rock-miljøet var at rockens essens besto av respektløshet. Respektløshet mot etablerte normer og verdier. Rocken var et opprør, også mot seg selv. Men før De Press så var norsk rock så lydig i sitt tafatte forsøk på å strømlinjeforme seg etter utenlandske krav at det ble som vist helt pinlig. De Press sine tekster for eksempel var en blanding av polsk, engelsk, norsk og kauldervelsk som ofte gikk over stokk og stein. Men det funka! Tekstene og uttalen og den maniske synginga til Nebb kjørte avgårde på et så autentisk rock-vis at selv tannløse gamle hillbilly-gutter i overalls i Appalachie-fjellene ville nikket gjenkjennende. Her var det ikke noe doktrinære "slå opp-i-ordboka" tekster eller "du, rimer 'devil' på 'level'?! eller "hva er preteritum av the moon goose flies over the silver lake?! I musikken fant man også preg på øst-europeisk kultur: dundrende baryton-messende russisk-lignende katedralbuldrende korsang og masse manisk musikalsk patos. (Låta Moniuments og Bo Jo Che Kohom er f.eks. et herlig eksempel på dette!).

Grunnen til at jeg nevner dette er den store satsinga som Polydor gjorde på å lansere Popol Ace utenlands i 1975 med plata Stolen From Time. Plata ble spilt inn i dyre, eksklusive studioer i Frankrike og England og norsk rock-presse og publikum ventet spent. Ville dette slå an i det store utland? For plata ble lansert utover hele verden med massiv promotion og hele pakka. Og resultatet? Den floppa. Og hører man på plata forstår det. Plata er bra, visst faen. Men den har ikke noe originalt eller særegent ved seg. Plata er et svennestykke. Den er så flink at du gjesper av kjedsommelighet. Musikken er så prestasjonsangst-formet og så nevrotisk korrekt at det finnes ikke liv igjen. Man skulle tro at den var innspilt med kalkulator uten regnefeil. Den er noe med det mest lidenskapsløse musikalske adferds-psykologiske som er utgitt på plate. Man forstår godt at Jahn Teigen forlot gruppa etterpå. Plata går an som et soundtrack til en oppdagelsesreise i et glassvarehus med mye fint nips, men ikke noe mer. Stolen From Time er norsk rocks mest safe produkt, et verk som ikke tar noen sjanser.

Da er det også så veldig pinlig å måtte nevne at da De Press skulle følge opp klassikeren Block to Block i 1982, gikk de i samme fella. Denne plata som ble hetende Product ble også lansert utenlands som et forsøk på å bryte gjennom i den store verden. Engelske produsenter/lydteknikere ble koblet inn og resultatet ble en katastrofe. Product er den dårligste LPen som Joy Division aldri ga ut. Hvorfor tok ikke De Press bare navneskifte med denne plata og kalte seg selv for Joy Order eller New Division? Her gjorde de samme feil som Popol Ace i 1975: de fornektet det originale og særegne og satset på å være tradisjonelle og safe. Og plata ble en flopp og etter dette var Joy Press ferdig, over og ut.

Det samme kan man si om Prudence. Deres første LP Tomorrow May Be Vanished fra 1972 var en spennende og særegen musikalsk reise inn i noe nytt. Såpass nytt at begrepet "trønder-rock" ble født her. Den eklektiske musikalske blandingen av bygde-trekkspill, eventyr-mandolin, progrock-fløyte koblet sammen med rå, enkel rock`n`roll skapte noe helt unikt. Komposisjonene var livsfriske, originale og fulle av fandenivoldsk bygdenorsk heimbrent-rock'n'roll-feel. Man kan nesten si at musikken er "nasjonalistisk" i en positiv forstand for det er paradoksalt nok noe både originalt og gjenkjennende ved musikken her. Og plata ble en hit både hos kritikere og publikum. Men så glemte  Prudence av hva det hele dreide seg om. Fordi man likte Prudence fordi de var originale. Og da skal man bygge videre på det. Prudence gjorde det motsatte på sin neste LP Drunk and Happy. Her begikk gruppa incest mot seg selv og resultatet var svakt, et recessiv-genetisk produkt. Her prøvde de å kopiere seg selv! En katastrofe. Plata ble med rette slaktet av kritikerne og gruppa ble så skuffet av dette at de avlyste sin planlagte turne. Plata har noen gode kutt, men skjemmes kraftig av slikt tull som f.eks. Stones, Undeveloped Country Rag og I Hope We Never Get Too Serious About the Music So This Is Just a joke. Låter som er så dårlige at selv ikke Banana Airlines ville ha brukt dem som singel B-sider en gang. Men Prudence greide å overleve, men the spirit had left them. Deres neste plate No. 3 er en veldig bra plate, men kommer ikke på noen slags vis opp mot debuten.

GET DOWN TO IT

I 1981 ga musikkavisen Puls ut samle-LPen Blodige Strenger. Daværende rock-journalist Hege Duckert tok med seg platen til England og spilte den for ledende engelske musikkjournalister. Reaksjonen var ensidig: Gavin Martin fra NME fant "ikke så mye jeg likte her", Adam Sweeting fra Melody Maker var "skuffet over hvor kopistiske flere av gruppene later til å være" og utdypet: "Det generelle inntrykket jeg får er midlertid at disse gruppene bare gjør sin versjon av engelsk/amerikansk stoff." Versa Manos fra promotion-byrået Perverse Publicity sammen med Chris Salewicz fra NME sa følgende: "Det som  slår en mest med denne samlingen er at ingenting stikker seg ut. Jeg mener, her har man en samling som inneholder alle tenkelige former for musikk og likevel har man følelsen av å ha hørt alt før. Hver gruppe har sin egen sound, men alle har kopiert noen andre. Jeg ville så gjerne hørt en samling med personlige låter, ville at de skulle være mer originale og med utgangspunkt i norsk egenart... Det virker som om gruppene forsøker å kopiere andre band de liker istedenfor å ta utgangspunkt i sin egen særegenhet." Sant nok. Denne mindreverdighetsfølelsen av å ikke strekke til på egne premisser lå tykt over den norske rocken på denne tiden. Det skulle gå mange år før denne kulturnevrosen forsvant fra norsk rock.

I nevnte Puls-artikkel fra 1982 sa Versa Manos og Chris Salewicz følgende: "Jeg har aldri tenkt på Norge som noe spesielt enkelt land å leve i med det klimaet og mørketiden dere har men det er intet på Blodige Strenger som antyder det! (Puls' uthevelse)... Dere har jo en hel mytologi og fargerik kulturbakgrunn å øse av!" Helt riktig. Det skulle ta cirka ti år før den uttalsen begynte å få et eget liv i rockens Norge. På begynnelsen av 1990-tallet begynte den norske black metal-bølgen å utfolde seg. Her var man ikke redd for å spille på egenart, særhet og individualitet. Man inkorporerte også temaer fra sin egen kulturelle bakgrunn: her var det skandinavisk dysterhet, vikingemytologi, natur-romantikk, vinterkulde og mørketid. Dette har slått an som bare faen internasjonalt og selger som bare det i den store verden som man lengtet etter på 1970-tallet. Andre artister som Mari Boine Pedersen spiller på sine kulturelle bakgrunn og samiske egenart, noe som har vært en stor suksess i utlandet. Den nordnorske technoen inkluderer også sin geografiske bakgrunn med eksplisitte og implisitte hint til polarstrøk, is og kulde og har også blitt internasjonalt anerkjent  - og selger som varmt hvetebrød. La dette være en lærepenge: det er ingenting galt i å være eksotisk. Tvert imot. Hva ville Hawaii-musikk vært uten Hawaii? Det er ingenting galt i å være sær, spesiell, utenom det vanlige. Norge har lenge vært utenfor verden, noe som har skapt en rimelig sær og innadvendt kultur. Hva er galt med det? Selv i USA hadde slike sørstatsrockere som Lynyrd Skynyrd, Black Oak Arkansas, Charlie Daniels Band m.fl. ikke noe problem med å bli akseptert i sitt eget hjemland eller ellers i verden til tross for at de satset på å bruke sin egen sørstatsbondeknølsbakgrunn som image. Det er det verden vil ha: et ekte image. En troverdig posør. Men å selge sand til folk som bor i Sahara vil alltid være vanskelig. La det derfor være klart at et gjeng med plastikksatanister, samer og polardegoser har vist veien - løsningen er, for å sitere en tittel fra en sang av Hawkwind fra deres første LP, nemlig: Be Yourself.


comments powered by Disqus

 



wow!
2004-11-21WOW!

Wow! For en artikkel!!!!!

Frode Barth
2005-05-08Fra Frysja til Imerslund

Dette er noe av det morsomste jeg har lest på veldig lenge. Savnet "RUPHUS", "Aunt Mary", "Alex" og "Monroes"
Velskrevet og igjen veldig morsomt!


Frode Barth

T.T
2008-05-01bra, men ?

.. halveis analyse, men dog starten på noe? Som bare er - ufullstendig. og sentrallistisk . Ikke vitenskaplig bare antydene i hva som/ hvorfor /hvem har laget god rock i Norge.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo