Sakte. Sikkert: Jim Stärk

Intervju/konsert

Oslo-bandet Jim Stärk har mottatt mange lovord for sin debutplate Ten Songs and Hey Hey, som kom ut på den lille jazzlabelen bp høsten 2002.
Vokalist og låtskriver Einar Stokke Fadnes og bassist Inge Sørbrøden letter ikke helt i taket av den grunn. Sakte, men sikkert er et munnhell som ser ut til å kle både artistene og den tidløse, visebaserte musikken de fremfører. En relativt anonym tilværelse som kritikerroste yndlinger kan likevel endre på seg i tiden som kommer. TV-opptredener, by:Larm, Alarm- og Spellemann-nominasjoner, ny singel ute og kommende plate på vei peker mot at 2003 kan vise seg å bli et enda viktigere år for det sympatiske bandet fra Oslos vestkanter.

Siden oppstarten i 2001 begynner det nå å "ta av" for Jim Stärk. Platen selger fortsatt jevnt og trutt og førsteopplaget er allerede utsolgt. groove.no finner tiden overmoden for et møte med herrene Stokke og Sørbrøden over en søndagskaffe i Oslo sentrum, for å prate litt på hva som venter i tiden fremover.

De to er ofte å finne i arbeid på populære Gloria Flames på Grønland, men Jim Stärk har likevel unngått å bli et slags husband der.
- Vi har valgt å være noe restriktive med spillejobbene sier Inge, som særlig understreker at det har vært viktig å unngå slitasjen slikt raskt fører til i en liten by.
- Nå skal vi spille på Mono på tirsdag (11/2-03), og da har vi spilt der for et års tid fremover.
Det å holde litt tilbake, se an og ikke forhaste seg ser ut til å være en gjennomgående tankegang. De lar seg ikke synlig stresse, men velger med omhu ut scener og mediadeltagelse, slik at presse og publikum stadig påminnes deres eksistens uten at de blir mette. Med bare en plate ute og et noe begrenset låtutvalg å velge i er det sikkert fornuftig.
- Vi har ikke faste øvinger engang, men møtes når Einar har skrevet en ny låt eller i forbindelse med spesielle anledninger, slik som nå, sier Inge to dager før konserten på Mono.

En miniturne med blant annet fullsatt hus på Garage og opptreden på Frokost-TV med Per Ståle Lønning (!) er noe av det Jim Stärk har brukt vinteren til. Nå er de singleaktuelle med en versjon av Grease-hitten You're the One That I Want, der Olivia Newton-Johns stemme ivaretas av Claudia Scott, den norske countrystjernen som for tiden bor i Nashville og livnærer seg som låtskriver.
- Hun var i Norge i forbindelse med rettsaken mot Øyvind Myhrvold og Casino Steel, og da huket vi fatt i henne. Låten hadde vi spilt inn tidligere, på samme session som selve platen. Det hele begynte vel egentlig som en flipp, sier Fadnes som bærer Travoltas del av vokalen. Singelen er i første rekke tiltenkt radiospilling, og den bemerkelsesverdige varianten av r&r-klassikeren har allerede fått en del oppmerksomhet på eteren, blant annet på P1.

Stärk står også på reisefot til årets by:Larm i Trondheim. På spørsmål om hva de forventer etter det arrangementet oppstår det en liten, munter taushet, og spørrende blikk utveksles.
- Nei, hva skal vi egentlig dit for...? sies det med latter. De er skjønt enige om at by:Larm er et viktig treff, særlig i forhold til spillejobber senere og ikke minst bare ved å minne om at man fortsatt "lever" som band.

Det er nok liten mulighet for at Stärk blir borte i vrimmelen oppe i Trøndelag. De skal spille to konserter og er dessuten nominert som årets popband til årets Alarm-pris, en utmerkelse som de ikke anser seg som favoritter til å vinne.
- Vi ligger solid plassert nederst på publikumskåringen på nettet, smiler Inge og innrømmer at de heller ikke har gjort noen voldsomme grep for å rykke oppover akkurat der. De befinner seg dessuten i sterk konkurranse med Thomas Dybdahl, Monopot, Loch Ness Mouse og Hello Goodbye. Enda sterkere anser de konkurransen ved årets Spellemannspris, der de tror Gåte og Maria Mena er soleklare favoritter som Årets nykommer. De er likevel godt fornøyd med å bli nominert uansett utfall.
- Årets nykommer er en kategori vi synes spesielt godt om å bli nominert til, sier Inge, vel vitende om at det er første og siste gang de blir nominert i akkurat den kategorien.

For nå er det den "vanskelige" andreplaten som står for tur.
Fadnes: - Jeg føler det nesten som om dette blir den virkelige debuten. Låtene til Ten Songs and Hey Hey ble til over en periode på flere år, nå må alt skrives i løpet av mye kortere tid.
Samtidig er Jim Stärk blitt mye sikrere som spillepartnere:
- Vi merker hvor mye tryggere vi har blitt på hverandre i løpet av det siste året, nå kjenner vi hverandre som band på en mye bedre måte, og kan spille på hverandres kvaliteter. Vi vet hvor vi har hverandre musikalsk. Sørbrøden og Stokke forteller at de to har spilt sammen siden midten av tenårene, men det var først i kontakt med Asbjørn Ribe (tangenter) og Simen Mæhlum (trommer) - kjent fra blant andre Number Seven Deli - fant en kjemi som de forstod passet perfekt.

De er fortsatt tidlig i prosessen med hensyn til oppfølgeren av Ten Songs and Hey Hey, men planleggingen er i full gang og de har allerede vurdert ulike løsninger i forhold til den kommende platen.
- Det er mulig vi pakker sammen alt og drar til et sted på landet hvor vi kan holde på i ro og fred sier Inge, som også innrømmer at de leker med tanken på ulike samarbeidspartnere - uten at noen konkret er bestemt.
Enkelte av låtene er allerede begynt å komme på plass, og de to virker oppløftet over utviklingen.
- Det blir kanskje en mer utadvendt plate denne gangen, og mer sjelfull, tror Fadnes. De er heller ikke urolige med tanke på å bli sett og hørt i den etterhvert store strømmen av norske plater som kommer ut hvert år.
- Det er mulig det blir en oktober-plate igjen. Man kan jo ikke slippe en plate avhengig av når det passer best i markedet.

---

Konsert, Cafe Mono 11/2-02

Jim Stärk entrer scenen til kledelige toner fra Calexicos brennferske Feast of Wire, og kan trygt skue ned på et dørgende utsolgt Mono som ønsker dem hjertelig og varmt velkommen. Tilløp til ampert press ved døra vitner om at de har en solid posisjon i hovedstaden. Stinn brakke betyr ikke alltid fullt fokus, men til tross for at likegyldigheten økte desto lengre bakover man kom i lokalet, så var Jim Stärk på hjemmebane denne kvelden. Kvartetten er ikke akkurat de mest utadvendte på scenen, men så er det da heller ikke koseprat og sceneshow man forventer når Oslo-bandet skal presentere sine sobre låter.

Jim Stärk fungerer som et meget solid liveband, og det er slående hvor sikre de har blitt som sceneband. Det er særlig de mest uptempo eller utadvendte låtene som sitter best live, ikke minst takket være Asbjørn Ribes tangentlek som gir Stärk et noe mer lekent preg, og frigjør bandet fra havne i den mer typiske singer/songwriter-tradisjonen. Let It Out, Pillow, Claire og Take Your Coat Off blomstrer opp og kles med mer fylde og trøkk enn på plate.
Nydelige melodier som Talk to Me og Sweet forsvant litt blant menneskestemmer og mingling, i hvert fall for oss som måtte trekke noe bakover for å gispe inn luft. Det er synd, for det er noe inderlig og ekte over Einar Stokkes nakne ballader som fortjener publikums fulle oppmerksomhet.
De spilte fra hele Ten Songs and Hey Hey, samt et par nye låter som ikke rakk å feste seg helt etter første gangs lytting. Deres neddempete versjon av You're The One That I Want mistet noe av sin identitet uten Claudia Scotts partnerskap på vokal, men den har likevel de kvaliteter som trengs for å sprite opp en konsert som ellers, naturlig nok, består av stort sett kjente låter.

Jim Stärk står i grenselandet mellom obskuritet og nasjonal berømmelse. Mye avhenger av deres neste plate, og med den gode opplevelsen de etterlot på Mono denne kvelden ser jeg ingen grunn til at de ikke skal havne i sistnevnte kategori.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

Silverchair - Diorama
Diverse artister - 20 Years of Dischord