Ekstranummer #57: Nostalgi i slengbuksas tidsalder. Den norske retrobølgen på 1970-tallet del 1

På 1970-tallet gikk nordmenn mann av huse i en omfattende nostalgibølge. Ikke minst ble populærmusikken sterkt preget av resirkulering og mimring. En serie artikler vil belyse fenomenet fra flere vinkler.

Bestselgende debattbøker om populærkultur er ikke hverdagskost, og når de dukker opp, pleier de å være av den moraliserende og advarende sorten. Sjeldnere er det å finne analytiske vinklinger på massekulturen på forlagenes ti på topp-lister. Et unntak er Simon Reynolds Retromania (Faber and Faber 2011), en kritisk gjennomgang av populærkulturens, hovedsakelig musikkens, kannibalisering av egen historie og forgangne storhet. Reynolds stiller det retoriske spørsmålet: Utgjør popens historie den største trusselen mot popens framtid? Og videre: Opphever internettets og musikkfilenes relativisering av tid og historie selve lineariteten i kulturuttrykkene? Er overordnede og tradisjonelle sorteringsmekanismer og forståelseshorisonter som narrativ, tilblivelse og kulturell kontekst i ferd med å bli irrelevante historiske størrelser? Vil framtidas musikkinteresserte ungdom forholde seg til Beatles og 50 Cent som relative og sidestilte kulturprodukter i en horisontal strøm av musikk uten å reflektere over at utøverne opererte med førti års mellomrom og utgjør to helt forskjellige trinn av populærmusikkens historie og utvikling? Reynolds frykter at dagens ultra-tilgjengelighet, der vi går rundt med millioner av låter i lomma, “fritar” popmusikken for det som var dens mest doktrinære krav til seg selv til innpå nittitallet: Innovasjon og nyskaping. Ved hjelp av dagens billige men sofistikerte teknologi, kan hvem som helst (vel, nesten) hjemme på gutterommet skape musikk derivert av eldre uttrykk. Mesteparten av dagens pop og rock er suppe kokt på spikre som er hamret inn, trukket ut, rettet på og hamret inn igjen en rekke ganger tidligere. Reynolds påviser at dagens rockemusikk er stappet av referanser til annen og eldre musikk, “grooves”, “breaks” og “blips”. Den innebygde referensialiteten har gjort populærmusikken til en metaform, ført musikken mot den rendyrkede postmodernisme, en etikett det ikke lengre er like kult å få klistret på seg som det var på åttitallet.

Retromania handler også om moderne vestlige menneskers hang til nostalgi og tilbakeskuing. Mimring er blitt et sosialt lim i en sivilisasjon preget av flytting, geografisk som sosialt. Hva har vi lengre til felles når vi stadig skifter arbeidsplass, idelig flytter oppover i boligstandard, fra studenthybel til rekkehus til enebolig med to mål hage, kanskje bare i løpet av 12-15 år. Nye mennesker som kommer sammen søker et slags fellesskap. Mimring er blitt et slikt fellesskap. Man har i hvert fall dette til felles i vår omskiftelige tid - barndommens musikk, TV-serier og ungdomsidoler. Reynolds påpeker at populærkulturen i dag fyller den funksjonen konkrete hverdagserfaringer gjorde tidligere når folk utvekslet minner. Massemedienes minnebilder fyller tomrommet som den polstrede, institusjonaliserte oppveksten skaper. Det er liksom ikke noe schwung over å mimre om barnehagen når bestefar kan fortelle at han skjøt på tyskerne med sprettert. Bestefars etterkommere drikker musserende vin og mimrer om Pat Sharp, rumpa til Kylie Minouge og spykuler på danskebåten. En trist utvikling? Simon Reynolds er ikke i tvil: Dette er et forfall i kulturen, selve massekulturens kolonisering av sinnene.

Men er ikke nostalgi noe dypt menneskelig? En lengsel etter noe svunnet og tapt, en måte å hanskes med erkjennelsen av at vi alle skal dø, dragningen mot tida og stedet der vi var oss selv, fullest, sannest og helest? Jo, og derfor ble da også melankoli tidlig forstått som en sorg, en sinnets smerte over det ugjenkallelige. Melankolien var sjelden en god og byggende tilstand å bli sittende i. Den var tvunget fram av tap eller eksil, en mellomtilstand, et sjelens limbo der subjektet lengtet etter helbredelse i gjenforening med den savnede eller at flyktningen fikk vende hjem. Den største melankoliker i historien må ha vært Johannes på Patmos. Les hans “åpenbaringer” bakerst i Bibelen og se hva eksilet kan stelle til i hodet på folk. “Tikkende bombe” kaller vi somaliere som går amok med kniv i Oslogatene. De befinner seg også langt hjemmefra.

Nostalgien er i så måte melankoliens light-utgave, og vi framkaller den ofte selv. De siste tiåra er nostalgi blitt big business og årsklassene sosialiseres inn i dette holdningsmoduset gjennom oppdragelsen. Nostalgien er viktig som sosialt bindemiddel og som identitetsmarkør. I dag er nostalgi et tilsetningsstoff i morsmjølka og gir seg tidlige utslag. Folk i begynnelsen av tjueåra mimrer hardt over hits fra russetida to-tre år tidligere. Nittitallets fjortispop (Spice Girls, Westlife, Robbie Williams) omhylles med sterke følelser når trettiåringer gjenforenes. Samme gjengen går bananas når Aqua drar på gjenforeningsturne og hyler og griner like høyt som trettenåringer på Justin Bieber-konsert. Og hvorfor ikke? De yngre årsklasser er godt opplært til slike mimreeksesser av popkulturens portalfigur nummer en, Rockebestefar. Alle kjenner en slik uforskammet sprek og velopplagt type som hvert år stiller sammen med resten av slekta på Iggy Pop-konsert i Frognerbadet. Rockebestefar har bedrevet profesjonell mimring i over førti år og ville ikke for sitt bare liv gått glipp av den åtteogførtiende gjenforeningen av Little Feat.

Men alt har sin begynnelse. En gang, og det er ikke mer enn 70-80 år siden, var Norge et sted i virkeligheten, ikke et unntak av rikdom og overflod i en verden av økonomisk krise, slik som nå. I 1920-30 åra var det bare å suge på labben når grautgryta var tom. Ingen NAV-konsulent sto klar med jobbkurs når du fikk sparken på timen fra potetmjølfabrikken. Folk var til sjuende og sist sin egen lykkes smeder, i tillegg hjalp man hverandre etter beste evne. Var det mye mimring den gang? Blant kondisjonerte mennesker kunne høres sukk over de “glade 1890-årene”, den gode tida da kreti og pleti pent måtte gå kjøkkenveien, tida da alle piler pekte oppover og punsjebollene skvalpet som rene overflødighetshorn. For folk flest var det heller ingen grunn til å minnes besteforeldrenes rolle i det førindustrielle bondesamfunnet. Alt kokte ned til mer av det samme som arbeiderne i fabrikkene erfarte, hard arbeid som slet ut kroppene og nedstemte sinnene, alkoholisme, familievold, pest og tuberkulose, spedbarnsdødelighet, kronisk tannverk, lensmann og prest, forjævlige storbønder og innerster ved veggen. Det var ikke merkelig at 7-800 000 emigrerte til “ju’naiten”.

Nei, det var liten grunn til å sitte og mimre. Magen måtte fylles og ungeflokken på tretten krevde sitt. Her gjaldt det å se framover og passe på at ikke fyll eller tæring kjørte familieforsørgere i en tidlig grav. Det var det daglige slit, og mange bukket under. Så kom krigen, og da ble “de harde tredveåra” med ett noe å lengte tilbake til. Det var hardt tidlig på trettitallet, med storstreik, lock-out og tusenvis av omstreifere som reket langs veiene på utkikk etter vomfyll og arbeid. Men virkeligheten, slik den hadde vært noen skarve år tidligere, fortonte seg som bedre enn tyskernes regime, med rasjonering av matvarer, blendingspåbud, beslagleggelser av husdyr og eiendom, pliktig arbeidstjeneste og represalier mot sivilbefolkningen hver gang Kjakan eller Asbjørn Sunde sendte tyskere til himmels. Men når frigjøringa kom ble lengselen bakover erstattet med spranget framover. Bygging av velferdsstat og et sivilsamfunn med trygghet for alle var den nye vakre tanken som samlet folket. Nostalgien ble forvist til støvkottet og dormet der til Norge ble rikt og trygt nok til at nostalgi ble noe man hadde råd til å unne seg.

Den mest krampaktige nostalgien under okkupasjonen var det forresten okkupantene sjøl som sto for. Men de skuet lengre bakover enn til trettitallet. Her skulle man like tilbake til vikingtida, bronsealderen og cro magnon-mennesket. I jakten på “ariske røtter” ble et ulidelig apparat av vikingkitch og gravhaugsentimentalitet mønstret. Patosdryppende blut und boten-romantikk vekslet med blodharry Stiklestadstevner og bløffkuraterte “utstillinger” som skulle dokumentere vårt “anegrunnlag”. SS-sjefen Heinrich Himmler svermet for alt nordisk og “germansk” og foretok feltreiser i Norge. Her studerte han arkeologiske funn og kunne sitte i timevis og lytte henført til gamle spillemenn og koner som fortalte segn og skrøner. Hans reisefølger Jonas Lie og Terboven hadde ikke samme stamina for “eldgammel norrøngermansk kultur” og slo seg på flaska for å holde ut endeløse seanser med langeleik og munnharpe. Heldigvis klarte ikke nazipakket å påføre kulturarven banesår med sine vulgariseringer og forvrengninger.

De herlige søttiåra
Det hadde gått 25 år siden frigjøringa og bortimot hele folket var i arbeid. Kari og Ola hadde egne boliger, ja gud og hvermann residerte i eneboliger, hvis en ikke regnet med de stakkarene som foretrakk blokklivet i byene. Vanlige arbeidsfolk hadde jobbet seg opp og satt med hus, bil, hytte, motorklipper, oppblåsbart badebasseng og mer til. Alt dette var oppnådd på et par tiår! Fellesferien varte i tre uker og med folketrygden innført på slutten av 60-tallet var det gode livsløp sikret for alle. Hva mer kunne en nordmann ønske seg? Mye mer, skulle tiden vise. En personbil pr husholdning ble til to (“konebil”), en sydenferie på hele sekstitallet ble til to i året, salget av forbrukerartikler som fjernsyn, stereo, møbler, dypfryser og campingvogner med fortelt formelig eksploderte i begynnelsen av syttiåra. Her var det vekst, og mye ville ha mer. Folk med lån i Husbanken på 2,5 prosent fastrente fant til overmål ut at kombinasjonen inflasjon og lønnsøkning “åt opp” lånet deres uten at de trengte å vrenge lommene for å håndtere avdragene. De to sydenturene ble til tre.

Men det var en hake ved det hele: Det gode livet var så fordømrade innviklet. Masse møl med papirer, bilag, avbetalinger, forsikringer, kvitteringer, lover og reguleringer, skatter og avgifter, oms og senere moms. Folk måtte fylle ut kompliserte selvangivelser som selv regnskapsførere hadde trøbbel med å forstå. I tillegg kom et irriterende ekspertvelde som konstant pustet borgerne i nakken og ba dem gape opp og skylle med flour, betale skatt, kjøre med bilbelte, legge seg etter Kveldsnytt (23:15) og brette dopapiret dobbelt før det ble ført over rektalåpningen i en jevn og bestemt bevegelse. Tennene skulle være hvite og hele, avføringen fast og fin og statsministeren lot seg avbilde mens han klippet gress i bare underbuksa. Han var like alminnelig som alle oss andre, skjønte vi, og betalte sikkert sin skatt med glede, den bondejævelen med ræva full av subsidier!

En tilsynelatende idyll. Men det murret i populasen. Velstanden var kompliserte greier og avfødte bekymringer: Vil jeg klare alle avbetalingene? Vil noen gang bilkøene erstattes av bedre og bredere veier? Vil mitt lokale samvirkelagutsalg i framtida utstyres med rulletrapp? Skal alle arbeidsplasser i distriktene forsvinne uten at myndighetene løfter en finger? Må alle nordmenn tilslutt måtte bo i by, i umenneskelige boligblokker? Er dyrtida en trussel mot meg, konebilen og sydenturene våre? På tross av velstandens talløse goder snek det seg inn en følelse blant borgerne av at enkelte ting hadde vært bedre før. En hel del, faktisk, når folk fikk tenkt seg om. Det var da ikke slik før krigen at så snart man fikk noen ekstra slanter i lønningsposen, kom staten og forlangte smitt og smule i skatter og avgifter. Og hva med alle disse nye lovene og reguleringene som konstant ble tredd nedover hodene på folk? En ærlig skattebetaler kunne jo ikke sette opp en skarve garasje til den nye konebilen uten at et kostebinderi av plan og reguleringsmyndigheter kom drassende med byråkrati og papirmølle og enda flere skatter og avgifter. Misnøyen gjæret og folk fikk et paranoid og mistenksomt forhold til myndighetene. Det gikk sport i å snike seg unna og alle prøvde for harde livet å unndra ekstrainntekter beskatning. Såkalt “svart arbeid” bredte om seg, et mye omtalt tema på den tida.

Tidlig på syttitallet så derfor, logisk nok, landets første politiske parti grunnet på folks nostalgiske lengsler tilbake til en annen, enklere tid med lavere skatt dagens lys. Denne nykommeren i landets politiske andedam var Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, forkortet ALP. Senere ble dette protestforetaket organisert og strømlinjeformet under navnet Fremskrittspartiet, og norsk politikk ble aldri den samme igjen. Anders Lange (1904-74) var en eksentriker med grumset fortid i bl.a. Fedrelandslaget før krigen og ellers mest kjent i kennelkretser, blant Fidos venner, der han drev med bikkjeavl og utga publikasjonen Hundeavisen. Lange besatt høyt utviklede kverulerende evner og meldte seg fra sekstiårene inn i hylekoret fra crackpot-høyre mot sosialdemokratene og Gerhardsenklikkens reguleringsiver og skattepolitikk. Selv om han ofte framsto som en klovn, traff han en nerve i folkedypet. På grasrota så vel som i møblerte hjem fant han mange beundrere som var enige i at sosialiststaten Norge nørte oppunder framveksten av en gjøkungekabal bestående av “dessertgenerasjonen”, late slabbedasker og trygdesnyltere. Dessuten kvalte staten alt privat initiativ og holdt grensene åpne for svartsmuskede innvandrere fra muhammedanerlandene. Langes beundrere nikket samtykkende til analysen, men det som forente partileder, fotfolk og velgere var først og fremst misnøye med byråkrati og skatt.
Før krigen betalte vanlige arbeidsfolk nærmest en symbolsk skatt i forhold til velferdsstatens “progressive” inntektsskatt. I tillegg kom den forbaskede momsen som ble klasket på alt fra matvarer til pornoblader. Etter en serie stunts og debattdeltagelse med overføring i Kringkastingen, seilte Anders Lange inn på stortinget etter valget i 1973. Det var starten på et langt og hittil fånyttig arbeid med å få skrudd den politiske klokka tilbake og omskape staten i FRP’s bilde. Lange døde ett år inn i sin stortingsperiode, men rakk å utgi en LP på Polydor, full av rørete resonnementer og kuriøse anekdoter om bl.a Quisling. Rett bak Lange sto Carl I Hagen klar til å overta. Fortida ble aldri den samme.

Langes retorikk var badet i nostalgi, men ikke i noen bevisst strategisk forstand. Han gjorde seg til talsmann for en diffus lengsel i “visse deler av befolkningen” (som det het i utallige politiske sammenhenger på syttitallet) tilbake til en tid da dydene skal ha stått i høysetet og individet fikk gå i fred for skattefuten. Noen slikt fortid hadde aldri eksistert, så klart, men det var ikke poenget. Bare tanken på at mye kanskje hadde vært bedre før, ga en liten trøstekaramell å suge på i en komplisert samtid. Lange var en ekte nostalgiker og målbar høyt og tydelig det reaksjonære elementet som ligger kimært i selv den uskyldigste mimring som pretenderer å sammenligne nåtida med fortida i sistnevntes favør. Hva var vel ikke den moderne velferdsstaten annet enn et reguleringssamfunn herjet av fraflytningsspøkelser, sentralstyringsdemoner, skattekontorfunksjonærer, karrierejurister og regelryttere. Kulturen var også i forfall, med promiskuitet, avkristning, piggtrådmusikk, langt hår, svensktoppar, homofile, maoister, hasjrøykende og illeluktende hippies, fremmedarbeidere, forsøpling, Bjørn Nilsen i NRK og hvitløk i maten. Nei, slik var det i hvert fall ikke før i tida. Da kjente folk sin plass og lømlene hadde respekt for øvrigheta. På LP-plata si gjorde ikke Lange rare anstrengelsene på å distansere seg fra sin gamle drabant Quisling, en “nostalgi”-retning folk flest betakket seg for. Hele “hundepartiet” hadde nok forblitt en parantes i norsk historie om ikke Lange hadde dødd og åpnet døra for den intelligente Carl I Hagen, en mann som visste å kombinere Langes eggelikør-dynkede mimrepolitikk med sjokkanalyser av den begredelige tilstand Arbeiderpartiet hadde latt landet synke ned i.

Helt alminnelig hverdagsnostalgi
Men det er en annen fortelling. Anders Langes Parti var et tegn i tida på en bredere utvikling, en tendens som var i ferd med å prege hele kulturen. Nostalgien går i tjueårsbølger, skriver Simon Reynolds i Retromania, og den er i vår tid i hovedsak knyttet til populærkulturen som katalysator og premissleverandør. Men alle strømninger har en dypere grunn, en begynnelse. Nostalgiens populærkulturelle gjennombrudd kan for Norges del plasseres til syttitallet, overlappende med de nostalgidrevne politiske prosjektene på den tida, Anders Langes Parti og Arbeidernes Kommunistparti - Marxistleninistene, AKP(ml). Den første store nostalgibølgen som herjet Norge sammenfaller dessuten med det siste høydepunktet for Arbeiderpartiets teknokratstat, la oss forsiktig antyde årene 1970 til 1978. I denne sosialdemokratiets indian summer på 70-tallet, da landet “var bygd”, vendte store deler av folket, massemedia og underholdningsbransjen blikket bakover - i vemod. Så, fra 1978 fikk derimot høyrebølgen for alvor vind i seilene og folk speidet atter etter framtida og knasket løs på gulrøttene Willoch viftet med: Mindre byråkrati (det ble mer), mindre skatter og avgifter (det ble mye, mye mer), raskere profitter (det ble jappetid og krakk), en blåere himmel (Brundtland tok over) og enklere kreditter (vi fikk “gjeldsoffere“). En liten stund var framtida så lys at du måtte betrakte den med (Ray-Ban) solbriller. Høyre hadde nemlig stjålet FRP’s klær mens Carl I Hagen og Tor Mikkel Wara var ute og badet.

Den brede nostalgibølgen som traff den nybakte velferdsstaten var langt fra særnorsk, men gikk over hele den vestlige verden og fikk forskjellige nasjonale uttrykk rundt om i landene. Som nevnt virket den sterkest innen populærkulturen og kom til Norge i hovedsak via USA. Kort oppsummert handlet tendensen om å slippe et kollektivt hjertesukk over at etterkrigstidas optimisme hadde krasjet i autovernet med krigen i Vietnam, kald krig med Sovjet, stigende råvarepriser, inflasjon, sosial uro, miljøkrise og atomkappløp. Det spesielle med nostalgien på søttitallet var at den var pankulturell og ikke sektor eller genrespesifikk, som senere nostalgitrender. Det var som om alle oppnådde resultater måtte renonseres og argumenteres for gjennom sine fortidige motsetninger og paradokser. En utbredt følelse av misnøye gjorde seg gjeldende, kall det “ubehag i kulturen” i mangel på en mer treffende klisje. De vestlige samfunnenes tidligere inkarnasjoner ble vurdert kritisk, og ofte fordelaktig, mot sine samtidige utgaver. Lengsel mot en enklere fortid og svermingen for rurale idealer forente så i utgangspunktet forskjellige bevegelser som maoistpartiene og folkemusikkmiljøene. Alle senere nostalgitrender har på en måte syttitallets nostalgibølge som utspring eller referansepunkt. Det var ikke minst gjennom denne at underholdningsindustrien oppdaget hvilket potensial som lå i resirkulering av gammelt gods, fornyet fortjeneste i henlagt hyllevare, i folks hang til melankoli. Lengselen tilbake til barndommens sterkere minner ble en almenntilstand i de vestlige velferdsstatenes nummende trygghet og forutsigbare rutine. At tendensen har holdt seg er målbart i f eks alle oppvekstskildringene i norsk film og skjønnlitteratur etter årtusenskiftet.

En hel resirkuleringsindustri oppsto i massemediene, hvor historiens skraphaug ble omgjort til en retro-boutique, endevendt for avlagt, salgbar popkultur. Alskens drivgods på glemselens strender ble plukket opp og sandblåst for tidas koraller og forniklet med et nostalgiens skjær. Nå var skrotkulturen fra forgagne tider atter attraktive varer i minnenes krambu. Mentale glansbilder ble omsatt i hard cash og retrokulturen var født.

Back to the Thirties
Norsk populærmusikk på syttitallet var ikke dominert av trønderrock og Junipher Greene, selv om det kan virke sånn i nyere historieskrivning, særlig i disse tider med rockemuseer og galopperende rockemimring i alle kanaler. Platebransjen speidet også for førti år siden etter det nye, men var vel så ivrige etter å oppdage det nye gamle. Et lite segment langhåringer i trekkfulle loftsleiligheter med gasskjøkken og innlagt kaldtvann holdt liv i de norske rockegruppene, som Saft og Popol Vuh. Nok til at disse hardt prøvede rockerne hanglet seg igjennom 3-4 LP-utgivelser, om ikke annet. Men hva var det som virkelig solgte? Jo, nostalgigjennomsyrede produkter som den lange serien med nyinnspillinger av skillingsviser fra 1800-taller, Frem Fra Glemselen, gammeldansplater (flere hundre titler), “Gla’jazz” med røtter i 20-åra, “Husker Du?”-LP’er, gamle slagerkonger, femtitalls rock-revival og gammelmodig sviskemusikk. En sterk driver i norsk populærmusikk på syttitallet var tilbakeskuende aktivitet og sentimentalt svermeri, en idetørke uten sidestykke. Rockens mye omtalte trange rammer skyldtes dels dårlig salg, dels en platebransje som så ut til å operere ut fra devisen om at “alt er umulig” eller “har det solgt før, selger det sikker en gang til”. Hvis bransjen hadde drevet etter mottoet om at det blir født “a sucker every minute”, ville salgsstatistikkene fra søttiåra gitt platemogulene helt rett. Millioner av LP-plater ble solgt der innholdet var gammel vin på nye flasker. Originalitet ble ikke oppmuntret og avdankede utøvere kom på moten igjen. Norsk musikkbransje og plateindustri var ute på et vilt nostalgiritt der originaliteten ut av musikken sprang mens myntene ned i kassa klang.

Satt på spissen - ja. I realiteten ble betydelige deler av musikklivets dyktigste utøvere satt på oppgaven å modernisere eldre uttrykk, gi gammel musikk en ny “sheen” i et moderne stereofonisk lydbilde med alle de finesser foreldre og besteforeldre aldri hadde opplevd ved dampradioen eller sveivegrammofonen.

Nostalgibølgen hadde mange startpunkter. I USA utløste bruken av upretensiøs ragtime og honky-tonk i filmen Bonnie & Clyde (1968) et skred av lavbudsjett-LP’s med musikk fra “The Roaring Twenties”. Tjuetallsklær preget motebildet og det ble helt sjef å kjøre rundt i veteranbiler. En serie filmer og TV-serier fulgte opp, og tjuetallsnostalgien hadde i 1970 for lengst etablert seg som en dominerende trend i amerikansk populærkultur. Til Norge kom dillen noe forsinket. Her var folk mer opptatt med å gjenoppdage vår nasjonale slagerarv. Selv om jazzen hadde gjort seg bemerket her i steinrøysa på tjuetallet, måtte musikkformen smeltes inn i den norske revytradisjonen for å nå utover et spesielt interessert publikum. Når gla’jazzen først trollbandt sinnene fra 1973-74, var det etter et mellomspill i de gamle grammofonsjarmørenes enemerker.

Enter: Odd Grythe (1918-95). Få enkeltpersoner har gjort mer for å levendegjøre den norske slagertradisjonen fra mellom og etterkrigstida enn denne uttrettelige NRK-medarbeideren. Hans likemenn må i så fall være to andre NRK-legender, Lodin Aukland og Vidar Lønn-Arnesen. Grythes forum var fra tidlig syttitall til midtveis i åttiåra det høyt elskede, dypt (blant langhårete rockers) hatede, men populærkulturelt verdifulle fjernsynsprogrammet Husker Du?

De første åra ble programposten spilt inn i lokalene til restauranten Engebret i Oslo, i hjertet av det gamle Kristianias kvadratur. Stedet var i seg selv gammelt, og ga programmet den rette ramme av patina og lange linjer. Et spesielt invitert publikum satt rundt bordene og dinerte og nippet til glassene mens gamle slagerartister opptrådte. Publikummerne var ofte hentet fra eldresentrene rundt om. De gamle var staset opp med dresser og nylagte permanenter, ofte kom de i følge med barn, barnebarn eller andre slektninger. Den senere inkarnasjonen av programmet var en mer glattpolert affære, sendt fra et TV-studio under mer kontrollerte forhold i kringkastingshuset på Marienlyst. Studioet ble kalt “Huskestua”, men tross det gemyttlige navnet betydde flyttingen at programmet mistet noe autensitet, men vant på teknikk og gjennomføring. Hele serien (over sytti programmer totalt) utgjør i dag en uvurderlig kilde av originalopptak med artister som i mange tilfeller knapt eller aldri hadde vært festet til en filmrull tidligere.

Programideen var hentet fra England og var ment som en sending spesielt rettet mot et eldre publikum, folk som var i sin første ungdom på 20 og 30-tallet. Grythes lette og varme programlederstemme bandt sammen programmene som alle var lagt opp som en kabaret av artistbesøk, allsang og småprat. Programmet var en suksess fra første sesong, et innslag i TV-programmet som samlet store skarer foran TV-skjermen. Overfor yngre lesere vil vi advare mot å lytte for ukritisk til rockebestefedrenes hatefulle skildringer av dette programmet. Ikke kjøp uttalelser som at “ingen ungdommer så på Husker du?, vett’u”. Dette er tull og tøys. Ungdom anno 1971 var ikke bortskjemt med fjernsyn og slukte stort sett alt som rørte seg på skjermen, inkludert pausefiskene.

Med åra forandret dette seg, og familiens unge begynte å omtale Husker Du? som et “fossil-program” og lignende. De langhårete slampene foretrakk heller å ligge og velte seg på gutterommet mens de spilte Slade og Sweet-singler på Gerhard-platespilleren de hadde kjøpt for konfirmasjonspengene. Først i ettertid ble Husker Du? stående som symbol på de etablerte generasjonenes daffe og nitriste musikksmak, samt den forskrudde holdningen at dette programmet liksom “holdt rocken nede”. Putt fem øre på en tilfeldig passerende rockebestefar, og han vil omgående slenge Odd Grythe, Egil Monn-Iversen, Arne Bendiksen og Vidar Lønn-Arnesen i den samme retoriske heksegryta når han freser ut sin knallharde lidelsesfortelling om hvordan norsk rock ble analt voldtatt med et kosteskaft av Husker Du?

Det gikk ikke mange sendinger før Husker Du? begynte å puste nytt liv i en rekke sluknede karrierer. Med utgangspunkt i NRK’s arkiv av 78-plater begynte Grythe å kontakte tidligere tiders grammofonsjarmører og kunstnerinner (som det het). Det mest kjente fjeset på skjermen ved siden av Grythe sjøl ble programmets faste innslag og hussanger, den alltid ulastelig antrukne og perfekt vannkjemmede croonerprinsen Ivar Ruste. Akkompagnert av Arnt Haugens Orkester eller pianister som åttiåringen Reidar Thommesen (“Valsekongen”), serverte Ruste fløyelslette smygere for voksne damer i sending etter sending, år etter år. Signaturlåta ble Thommesens komposisjon Måneskinnsvals (“Husker du den gang i måneskinn…”), en langt større hit i 1970-åra enn den noen gang hadde vært på tredvetallet.

Ruste ble et fenomen, innbegrepet av den relanserte slagerkonge som det etter hvert ble mange av utover syttitallet. Sangeren fikk et helt utrolig comeback og ble en slags Peter Frampton for damer med blått hår. Slektas eldre samlet seg foran svarthvitt-fjernsynet og debatterte lidenskapelig Rustes kjekkhet og andre kvaliteter. Noen synes han var underbar, andre mente han var en glattsleiket bløff. Utallige var de aldrende kvinner som drømmende stirret inn i TV-ruta, skuffet i kjærlighet og ekteskap, med et oppriktig ønske om å legge Rustes ungkarshode i fanget og stryke ham vart over håret. Til alt overmål var Ruste ungkar, så det var lov å drømme!
Ruste hadde jo alt: En myk varm røst, velmodulert og dempet, udiskutabel sexappeal, et inderlig blikk, en lett hånd på mikrofonen, perfekt skreddersydde dresser.

Plutselig, sånn rundt 1971, var han selve innbegrepet av noe folk hadde savnet i lange tider - uten å vite om det! Men det var ikke så vanskelig å begripe populariteten. Moderne popstjerner gikk kledd i fryktelige skrekk og glam-kostymer, eller de dasset rundt i slaskete dongeriklær med ufyselig langt hår, digre hårkoteletter i kinnene og sang som stukne griser når de åpnet kjeftene sine, proppet av råtne tenner.
Ruste derimot, var ekte vare, en åpenbaring av en høflig, veloppdragen entertainer, a chip of the old block. Snart var han a-kjendis og fylte ukebladenes forsider med oppslag om sitt skandalefrie ungkarsliv og ditto usvikelige lojalitet og kjærlighet til sin gamle mor. Hans eneste svakhet var sansen for skreddersydde dresser, han hadde ny dress til hver sending, sa folk. Utover dette var han bare glad for å få lov til å spre litt solskinn og glede på sin vei, uttalte han.

Mannen var et funn. Et par år inn i programmets levetid kom den første LP’en, etterfulgt av årvisse utgivelser, nærmere 10 ble det til sammen. Alle solgte godt, selv om titlene ikke akkurat var originale: “I Huskestua”, “Vi husker videre…” “På husketur” osv. Radarparet Grythe/Rustes popularitet gjorde dem til en tomannsbedrift i seg sjøl: Paret turnerte fedrelandet, opptrådte på gamlehjem, holdt parkkonserter og gjestet norske og svenske fjernsynsprogram. De ble et begrep, navn på alles lepper. Ordspillene i pressas overskrifter var anstrengte variasjoner over et haltende ordspill: “Grythe ruster videre”, “Rustne Gryther populære i Kringkastingen”, “Grythe vil trappe ned, men Ivar ruster ikke”. Ingen tvil om at denne oppmerksomheten ga størst relativ gevinst for Ruste. Odd Grythe var et kjent TV-fjes fra før, og hadde til og med vært på hitlistene med låta “Samma å’n er hen, bære en ser Mjøsa”. Men Ruste hadde folk knapt hørt til på 30-40 år, og til og med i hans “storhetstid” på trettitallet tilhørte han aldri A-laget av norske grammofonhelter. For Ivar Ruste ble syttitallets nostalgibølge springbrettet til karrierens sene men absolutte høydepunkt. Når det gjelder modne gjennombrudd var Ivar Ruste popmusikkens Snåsamann.

Vi husker mer
En rekke andre artister fikk pustet nytt liv inn i dalende karrierer, som Inger Jacobsen og Kari Diesen. Andre ble nærmest oppdaget på nytt. Sjømannssangeren Magnus Samuelsen ble igjen aktuell og utga LP-plater, bl.a en hvor han framførte rallarsanger. Det samme gjorde forresten Henry Skilbred. Alt jordnært eller med rot i håndverk og manuelle yrker var aktuelt stoff i maskin og automatalderens nye, tilbakeskuende fase. Søstrene Bjørklund ble relansert på LP med et dusin 78-innspillinger fra femtitallet. Einar Rose spilte inn to ferske langspillere. Connie Fra Hønefoss sendte ut en LP. For lengst avdøde Victor Bernau ble viet en LP med gamle innspillinger. Kari Diesen, Otto Nielsen, Norma Balean, Arve Opsahl og Leif Juster utga plater. Hvem kunne vel spådd en slik utvikling i platemarkedet få år tidligere, da sofistikert norsk popmusikk handlet om Odd Børre, Kjell Karlsen, Wenche Myhre og Kirsti Sparboe.

Ved siden av LP-utgivelser og turnevirksomhet grodde det opp en underskog av mimremusikk som var rene kassett-utgivelser. Gamle revyopptak ble utgitt på plate. En lavprisserie rett og slett kalt Husker Du? Forsøkte å cashe inn på “overground”-fenomenet fra TV og grasserte i platebutikkenes billigbinger. Serien gikk inn etter to utgivelser, muligens etter press fra NRK, men må ha solgt godt, slik de forsetter å opptre på loppemarkedene hele førti år etter. Gamle slagere i ny tapning feide inn på Norsktoppen og ble flittig spilt i Kringkastingen. Mimreprogrammene ble flere, komikerne drev gjøn med fenomenet og strie strømmer mynt trillet inn i underholdningsbransjens evig åpne portemoneer. Nostalgi var blitt en vekstbransje.

I neste episode: Jens Book Jenssen danker ut rockerne, femtitallsrocken blir den nye lydtapeten, gammaldans med en hinkas på lomma, gla’jazz og - Uha! - AKP(ml). Dessuten: Hjemmebrentens fristelser og mye mer. Følg med!


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hej hej, vad kul att se...
05.07.17 - 16:42

Tips på webbplatser med raba...
21.06.17 - 19:33

Vokalist søker metall/rockeb...
16.06.17 - 14:56

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo