Charles Manson II

Ikonet, artisten og mannen.

(forts.)

DOMMEDAG I DEATH VALLEY

Etter mordene fortsatte livet på Spahn som vanlig, men planen mislyktes. Politiet knyttet ikke Tate og LaBianca-drapene sammen og Beausoleil forble fengslet. Den 16 august 1969 raidet politifolk Spahn-gården for biltyverier. De ble puttet inn i kasjotten i tre dager og løslatt da det viste seg at ransakelsesordren var feil datert. Manson mistenkte en av gårdsguttene for å være tyster. Noen dager etterpå drepte de ham og begravde liket i nærheten av gården. Etter dette flyttet Manson gruppen sin ut til Death Valley igjen hvor de levde et kriminell nomadetilværelse med biltyverier, bondefangeri og hærverk. Under et raid fra ordensmyndighetene i Death Valley 12 oktober 1969 ble Charles Manson og mange av gruppen hans fengslet, mistenkt for hærverk og organiserte biltyverier.

I fengselet tystet en av jentene på Manson og de andre ved å skryte til medfanger av drapene de hadde begått. Politiet ble nå oppmerksom på at Manson-folkene kanskje sto bak ti-femten drap hvorpå de ble varetektsfengslet en etter en.

Etter et halvt år med forberedelser begynte rettsaken mot Manson og morderklanen hans. Rettsaken varte i ett år. Musikkavisen Rolling Stone kalte Manson "The Most Dangerous Man Alive" mens undergrunnsavisen Tuesday's Child hyllet Manson som "Man Of The Year".
Phil Kaufman syntes den negative publisiteten rundt Manson ble for jævlig og samlet sammen noen demo-tapes som Manson og folkene hans hadde spilt inn og ga  ut en plate "Lie - The Love and Terror Cult" på eget plateselskap Awareness, trykket i 2000 eks. En skjebnens ironi - B-film skuespilleren Sharon Tate fikk sitt gjennombrudd ved at Manson-folkene drepte henne, mens Manson fikk utgitt musikken sin ved å bli tiltalt som hennes morder. No business like showbusiness. De som er ute etter demoniske stemninger, blod og knuste innvoller, må se et annet sted hvis de venter å få det fra Mansons plate. Musikken her er mer i slekt med Alf Cranner og Lillebjørn Nilsen enn noe annet. Manson spiller en avslappet akustisk gitar backet opp av noen av damene sine som kor. Han synger med myk behagelig crooner-stemme om temaer som kjærlighetssvik, økologi og menneskelige forhold. To absolutte perler her er Look At Your Game Girl og Always Is Always Forever, to låter som er så vakre at de nærmest får et skjær av religiøsitet over seg. Ellers er tekstene preget av Mansons særegne filosofi omkring temaer som livet, døden, egoet, drømmer, og andre mer filosofisk-religiøse konsepter.

Under rettsaken hevdet aktoratet ved Vincent Bugliosi at Tate-LaBianca drapene hadde skjedd fordi Manson ville starte en rasekrig. Bugliosi mente at Manson hadde kalt denne planen Helter Skelter, en rasekrig hvor de svarte ville drepe alle de hvite, hvorpå de etterpå ville gi makten over til Manson & co. Bugliosi mente at Manson hadde fått inspirasjon for Helter Skelter gjennom å lytte til Beatles-LPen White Album som Manson visstnok skulle ha tolket gjennom LSD-visjoner av det apokalyptiske skriftet Johannes Åpenbaring i Nye Testamentet. Konstruert og tåpelig som dette høres ut, så greide det dyktige aktoratet med dreven retorikk å overbevise juryen. Helter Skelter-teorien til Bugliosi er en konspirasjonsteori så sinnsvak at den ligger nært opp til fiksjonens verden. Bevisene for Helter Skelter var basert på indisier. Bugliosi satte sammen dette motivet basert på muntlige fortellinger fra fire-fem avhoppere fra Manson-gruppen, mest fra en Paul Watkins. Beatles var ikke tilgjengelig for kommentar. Unntatt John Lennon som ble intervjuet av Rolling Stone som kommenterte om Manson: "Well, he's balmy... like any other Beatle kind of fan...". Domsavsigelse for alle tiltalte kom våren 1971: Dødsstraff som ble omgjort til livsvarig året etter.

JAILHOUSE ROCK

Men historien om Manson sluttet ikke. Bare på elleve år (1969-80) kom det ut 14 bøker om ham, to dokumentarfilmer pluss en TV-film, flere tegneserier, og det ble laget Manson-T-skjorter og Manson-pins. På et konsertbilde fra 1971 ser man gitaristen i den engelske gruppa Pink Fairies, Larry Wallis, på scenen med en Manson-button på skjorta "Free Manson". Neil Young skrev en låt om Manson, Revolution Blues som er på LPen On The Beach (1974). Young hadde blitt kjent med Manson i 1968 da han var med i Buffalo Springfield. Han hadde dette å si om Manson: "Han skapte en type musikk som ingen andre gjorde. Musikalsk sett så syntes jeg han var unik. Jeg syntes han hadde noe helt sinnsykt, noe helt stort."

Stor var ihvertfall Jimmy Page fra Led Zeppelin som ble engasjert av filmskaperen Kenneth Anger til å lage soundtracket til versjon nummer to av filmen Lucifer Rising. Page gjorde det, men Anger var ikke fornøyd. En krangel brøt ut mellom de to hvorpå Pages versjon senere kom ut på bootleg. Etterpå tok han kontakt med Robert Beausoleil som da sonet i Tracy-fengselet i California hvorpå en forsoning mellom de to kom i stand. Beausoleil spilte inn musikken til den nye Lucifer Rising i fengselscellen sin. Anger godkjente resultatet og brukte Beausoleils musikk i filmen. Musikken - soundtracket - kom ut i 1976 på en lite plateselskap som het Glow-Worm hvor Beausoleil hadde tegnet omslaget kreditert med ironi til "Bobby Beausoleil and the Freedom Orchestra, Tracy Prison". Paranoia-estetikeren og angstforsvareren John Cale fra gamle Velvet Underground følte trang til å ironisere over tilværelsens naivitet og sa i låten Leaving It Up To You fra 1975 om Sharon Tates ufrivillige keisersnitt at "I guess we can all feel safe like Sharon Tate did",

Da den voksende punk-bevegelsen i USA og Europa startet på midten og slutten av 1970-tallet begynte den motkulturelle flørten med Manson hvor navnet hans ble brukt som sjokk-effekt. Punk-bevegelsen i 1976-77 var anti-hippie & anti-68 og hvem var vel mer upopulær hos hippier og 68'ere enn Manson? Men den gryende musikkgenren som kom til å bli kalt for Industrial gjorde langt mer enn å flørte når det gjaldt Manson-fenomenet. Throbbing Gristle og etterpå følgende Psychic TV og Coil tok det hele mye lengre. Eksempelvis på side to på TGs første vinylprodukt Second Annual Report fra 1977 er det et langt spor som visstnok er soundtracket til en film. Og hva heter filmen (og også låten)? Joda, After Cease To Exist. Psychic TV spilte inn sin versjon av Manson-låten Always Is Always på sin LP Dreams Less Sweet fra 1982.

Utover 1980-tallet ble det så hipt og in å inkludere en referanse til Manson for ethvert band som ville ha et  "ondt" image ved å være "mørke og skumle" at suppenivået ble nådd på et tidlig stadium. I 1986 kom Mansons "selvbiografi" ut i USA, i Europa i 1987. I New Musical Express 1. august 1987 anmeldte Jane Solanas boken og kom samtidig med en glimrende krass, harselende og poengtert artikkel om hvordan de "mørke og farlige" menn i rocken drev på med psykisk-onani omkring Manson. Men enda verre ble det da man utover 1980-tallet oppdaget sampling, noe som førte til at enhver Manson-intervju tape fra radio og/eller TV, ble samplet inn i musikken til disse "onde" og "farlige" alternative 1980-talls artistene. Eksempelvis virker det som om Skinny Puppy tar førsteprisen i samplede Manson-intervju-tape excerpts i musikken sin på de fleste åttitalls-LPene sine. Det hele toppet seg  i pinlighet på begynnelsen av 1990-tallet da harry-rockerne Guns n' Roses spilte inn en ur-fæl versjon av Manson-låten Look At Your Game Girl på sin Spaghetti Incident LP hvorpå en kjøpt-og-betalt liksom-kontrovers fulgte. Slik Rune Larsen i TV-programmet Lollipop ville ha planket en glad, lykkepoplåt fra sekstitallet, slik planket ethvert åttitalls/nittitalls-"undergrunns"-band Manson-låter eller oppnevnte Manson-referanser i låtene sine, uten noensinne å klare å mane frem en stemning, følelse eller tilstedeværelse overfor sitt "materiale". Dog, ganske vellykket er låter som Sonic Youths Death Valley '69, Minimal Compacts Deadly Weapons og Ozzy Osbournes Bloodbath In Paradise, men ellers er det mange tegneserie-Mansonitter ute og går i rockens alternative "onde" univers. Eks: I 1993 spilte Nine Inch Nails inn et album i huset hvor Sharon Tate og vennene hennes ble drept 9 august 1969 . Stort mer vulgær går det ikke an å bli.

Da er det mye bedre å gå til den opprinnelige kilden. Under et besøk av Manson i fengselet tidlig på 1980-tallet ble en tape som Manson hadde spilt inn, smuglet ut. Tapen besto av låter som Manson hadde spilt inn i cellen sin. Egentlig var det meningen at plateselskapet SST skulle den ut på plate, men de trakk seg ut etter at advokaten som skulle stå som representant for Manson, David Grossack, ble utsatt for en serie med drapstrusler. I stedet kom tapen ut som bootleg, først under navnet Completion, deretter som Charles Mansons Good Time Gospel Hour, så White Rasta og videre som Live At San Quentin. LPen er som man skjønner spilt inn under vanskelige forhold på en billig kassettspiller. Lydkvaliteten er deretter, preget av båndsus og bakgrunnsstøy. Manson spiller stort sett med en forsiktig og tilbakeholdt gitarføring mens han crooner så godt han kan. Unntaket er låten Fire/My Feelings Begin to Growing som gløder av frenetisk raseri. Akkurat på denne tiden døde Mansons gamle venn i Beach Boys, Dennis Wilson, ved en drukningsulykke i desember 1983. Noen mente at det var folk fra Manson-fellesskapet som hadde tatt livet av ham. Det er mer sannsynlig at han begikk selvmord etter å ha hørt den nye bootlegen av Manson!

På 1990-tallet kom LPen The Manson Family Sings the Songs of Charles Manson ut. LPen inneholder studio-opptak og/eller opptak fra Spahn ranch fra 1970  hvor et av medlemmene fra Manson-fellesskapet, Steve "Clem" Grogan, og noen av jentene derfra synger Mansons sanger. LPen er et monument over den musikalske kvaliteten som mange i Manson-felleskapet var i besittelse av. Jentene synger vakker harmonisang mens Clem Grogan spiller en hissig, latino-flamenco inspirert akustisk gitar på mange låter og synger Mansons sanger med intens innlevelse.

MANSON SOM MEPHISTO-KITSCH OG POP-DEMON

På 1990-tallet gikk Manson inn i pensjonistenes rekker, idag er han en gammel gubbe som er i ferd med å nå 70. Dette til tross, han passet godt inn på 1990-tallet - et tiår preget av en selvhøytidelig milleniumspsykose så billigsalgsaktig at man skulle tro at Hammer Horror Studios hadde regissert det hele: plutselig var alle ritualmagikere, okkultister, spiritister, healere, guruer, alkymister osv. - og det ofte fra folk som på 1980-tallet hadde gått med gele i håret og vært Michael J. Fox-replikanter eller enda verre: fallerte AKP-ml'ere og feminister som ble New Agere eller hekser.
Eller black metal-satanister - the dress code satanism - historien om en salgsvare, et slags overflødighetshorn av IKEA-demonisk hype som ble kjøpt opp av en selvonanerende Akersgata-boulevardpresse. For til tross for standhaftig tilegnelse i satanisk identitet og musikalsk fortreffelighet i et lukket musikalsk univers, på en tid da både metal-musikk og satanrock var totalt un-hipt og latterliggjort på 1980-tallet, holdt f.eks. norske Mayhem stand. Men for det om musikken holdt en høy standard, er det lite sannsynlig at de ville ha nådd frem med bare den alene - det er komisk å tenke på hvordan noen black-metal band greide å bruke det norske tabloid-media som PR-byrå gjennom kirkebranner, mord, selvmord m.m.

Men hvor kommer Manson inn her? Lee Barrett, eieren av det engelske plateselskapet Candlelight, forteller i boken Lucifer Rising fra 1999, skrevet av Gavin Baddeley, om effekten av Manson på vår lokale og veldig døde satanisthelt Øystein "Euronymos" Årseth fra Mayhem: "Han prøvde å sette seg selv opp som en Charles Manson figur, hvor han selv ikke ville gjøre så mye, men ville få andre folk til å gjøre det. Han hadde en stor innflytelse på Black Metal-ungdommer i Norge, og de gjorde mer eller mindre hva som helst som han sa. Det måtte en slik som Grishnackh til å ta det et steg videre."

Javisst. Og Greven, Grishnack, eller Varg Vikernes, tok definitivt Manson-effekten litt lengre. Samme dag  - 9. august - som Manson-tilhengerne i 1969 drepte La-Biancafolkene, var det Greven drepte Euronymos. En tilfeldighet? Neppe. Greven har kopiert såpass mye av Mansons retorikk i ettertid at han fremstår som en Manson-kopist; urettferdig rettsak, jødisk sammensvergelse, og generell Mansonesque etterplapring, at han fremstår mer som en trollmannens læregutt enn noe annet.

Det er ikke mye igjen av Manson i dag. Han er såpass oppbrukt av alminnelige og alternative massemedia og av ideologiske og sosio-kulturelle interessegrupper at fyren har blitt nærmest en total fiksjon. Det er bare koryféene igjen à la Greven som fører videre Mansons salmesang.

Da Ayatollah Khomeiny overtok i Iran etter revolusjonen i 1979, var noe av det første han gjorde å forby musikk. Frank Zappa fikk her ideen til å lage konseptet rundt Joe's Garage, som harselerer om hvor farlig musikk virkelig er og hvordan totalitære og religiøse diktaturer frykter musikkens altoppslukende kraft. Det er da ironisk å tenke på at Manson selv har uttrykt støtte til Khomeiny og hans styre. Ved en rettslig prøveløslatelseshøring i 1986 ble Manson spurt om hvor han ville gjøre av seg hvis han ble løslatt hvorpå han svarte "I might go to Libya. I might go to see the Ayatollah". I så fall, Charlie, ved inngangsporten til det ortodokse shia-muslimske rike, bør du synge noe slikt som: "I Left My Guitar In San Francisco". Lykke til.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo