Platesamlernes paradigmeskifte

For musikkelskere og platesamlere kan man snakke om tre vesentlige paradigmeskifter de siste tretti år. Kampen mot rock og mot vinyl har kommet fra de merkeligste steder.

PARADIGFMESKIFTE NR. 1 : MAO ER IN - MAN ER UT

På søttitallet gikk det en vekkelsesbølge over den fastfryste komposthaugen av et land som vi bor i - en politisk versjon av den ytterste protestantiske puritanisme kalt m-l bevegelsen hadde tusener på tusener av tilhengere blant ungdommen. Her gikk det i kulturrevolusjon, albansk jordbruk og sårbare dikt om hvordan den røde solbedgangen i vest bare var et jærtegn på det som skulle komme: arbeiderrørsla som med vold og blod gjorde opprør mot undertrykkerne (hvem nå enn de måtte være). Fra denne venstresiden ble det drevet en iherdig kamp mot dekadense og overbygning, da spesielt den hedonistiske kapitalistlakeien som rocken var.

Venstreradikale aviser og progressive musikkbøker advarte mot den tanketomme og nytelsessyke rocken. For eksempel i den skandinaviske boken Rockens Rolle fra 1975 går man hardt til verks mot søttitallsrocken (Uriah Heep, Kiss, Blue Oyster Cult. m.fl. blir det advart hardt mot). Løsningen derimot, ifølge boken, lå i den progressive vise-bevegelsen som eksisterte på søttitallet. Dette var ikke bare et synspunkt - for på den doktrinære venstresiden var identitetskifte påkrevet av kaderveldet overfor sine medlemmer. Så for mange ble dette et krav - den gamle rock-platesamlingen ble kastet eller stampet på et antikvariat. Stones, Who, Pretty Things, Sabbath, Purple, m.m. skiftet plass i platehyllene med Palestina-viser, Vømmøl, og Amtmannens Døtre. A good life? La oss heller dø i store smerter enn å bli forunt en slik skjebne.

PARADIGMESKIFTE NR. 2 - FORTIDEN ER AVLYST: PUNK OG NEW WAVE

I ettertid er det mange som har skrytt av det men få som har gjort det. Jeg snakker om tilstedeværelsen overfor punk og new wave på slutten av søttitallet. I perioden 1976-78 var punk og new wave sett på i Norge som noe ytterst marginalt. Svært få punkere fantes i Norge på denne tiden (mot alle de som i ettertid har skrytt på seg av å ha vært tilstede "mens det hele foregikk") og da nesten hele greia var over i '78 med f.eks. Damned og Pistols oppløst kom new wave-bevegelsen som førte punkens aggresjon og råhet videre men bare i litt mer "popige" og publikumsvennlige former. Greia ble mer og mer sosialt akseptabelt og med punken og new wave-bølgens aggressive og fiendtlige forhold til fortida ble søttitallsmusikk generelt noe å se ned på, spesielt metal, prog og symf. Mange søttitallsfrikere, ml'ere, SV'ere og andre klippet håret, solgte platesamlingen og tok på seg en ny musikalsk identitet. Ut gikk Yes, Gentle Giant, Grand Funk, etc. og inn kom Police, Talking Heads, Cure, etc. A wise move? Historien er nådeløs og det som var "rett handling" i sin samtid kan lett bli sett på det mest sørgelige valget noensinne.

PARADIGMESKIFTE NR. 3 - CD'EN: EN ÅTTITALLSBLØFF

Det tredje paradigmeskiftet handler om skifte fra vinyl til CD. Fortellingen om CD'en er stort sett fortellingen om klassisk hype og bullshit. Alle vet at fra master-tape til omstøping til vinyl går det mye lyd tapt slik man gjorde det før med analog teknikk. Da CDen ble lansert på midten av åttitallet ble det hevdet at lydkvaliteten skulle være på høyde med lyttingen til enhver mastertape før omstøpingen til vinyl. Med andre ord: vinyl-lyden var og kom til å bli sekundær i forhold til CDen. For er det noen som husker reklamen for CDen slik den ble presentert for folk flest på åttitallet? Slike ord som hype og bløffmakeri blir positive benevnelser i forhold til hva som egentlig skjedde. Det var to ting i regelrett løgn og falsk reklame som i ettertid peker seg ut:

1) Slitesterkhet. Det ble hevdet ved CDens lansering, rundt 1983-1985, at slitesterkheten til dette produktet skulle være enorm. Man skulle kunne hoppe på CDen, skjære i den, pisse/bæsje på den, bruke den som dørmatte og/eller frisbee, hive den i vannet, la den steke i solen, etc.etc. og allikevel skulle den spille som ny, uansett hvilken behandling den fikk. I dag vet vi bedre. En CD tåler knapt nok et milligrams støvkorn i rillene før det blir hakk og ulyd. CDen er et av de mest ømfiendtlige og sarte formidlingsproduktene for musikkavlesing overhodet.

2) Lydkvaliteten. Det ble hevdet at lyden på CDen skulle være overlegen i forhold til andre produkter. Musikkelskere, rock-entusiaster og hi-fi- freaks gikk på CD-messer på midten av åttitallet og mange returnerte som nyfrelste. "For en lyd", "hvilken auditiv kvalitet" var omkved man kunne høre og lese. I så fall måtte disse folk hatt noe galt med ørene sine. De første CDene som kom i kommersielt salg i perioden 1983-1990  var analoge innspillinger, dvs. de var spilt inn rett fra LP og over på CD!  Med andre ord, det disse lyd- og musikk-kjennerne på åttitallet hørte når de hørte på CD, var sekundær LP-lyd! Det var ikke før på begynnelsen av 1990-tallet at man begynte å ta opp CDer med digital remaster fra de originale mastertapene. Å høre på en analog-CD fra 80-tallet i dag er som å høre på en kasse med kaniner. Det er som om vinmonopolet skulle ha brukt bibelen som oppskrift, solgt vann på vinflasker hvorpå vinpublikummet ville jublet over dette "nye" produktet. Denne bløffen kjørte CD-fabrikantene så hardt på inn i folks gele-konsistente åttitallsbevissthet at tragiske hendelser fant sted. Av de forskjellige historier som denne artikkelforfatteren i ettertid har hørt på antikvariater og platesjapper både innenlands og utenlands om platesamlere som på åttitallet kjøpte bløffen om CDen og konverterte til CD, så er det helt ufattelig f,eks. at platesamlere kjørte samlingene sine på søppelfyllinga, tusenvis av LPer, for å erstatte dem med disse leverpostei-bokslignende første-generasjons-CDene, sjelløse plastprodukter hvis lyd var verre enn LPene de kastet på dynga med et cover som var like informativt og spennende som papirinnpakningen på en juicy fruit-tyggegummi. For å ikke snakke om detaljprisen: de første enkelt CDene som kom på midten av åttitallet kostet gjerne 250-300 kr. pr. stk. Antageligvis måtte denne reklamebransje-forførte lemenflokken kjøpe de samme CDene på nytt på 1990-tallet hvis de skulle ha en remasteret digital-lyd i CD-form for å få den eventuelle "lyden" de var blitt lovt for ti-femten år siden. Men dette bør bli en pekepinn over hvor totalitær musikkbransjen er: plutselig (fra slutten av åttitallet til midten av nittitallet) kom stereoforsterkere uten phono-inntak og man sluttet å produsere LPer på begynnelsen av nittitallet. Hva i himmelens navn var dette for noe? En Stalin-prosess for å renske ut vinyl-junkiene? En money scheme for å få musikkelskere til å kaste platesamlingen og kjøpe alt sammen på nytt igjen på CD? Men konvertingslysten til CD fra LP er kanskje ikke så mye musikkbransjen å klandre: de er jo sleipinger uansett. For folk som er kritikkløse mot alt nytt, vil kaste den gamle hummeren på dynga og betale overpris for den nye kanarien. Som P.T. Barnum sa: "There's a sucker born every minute."

På åttitallet kunne en slik bløff gå an, fordi ettertenksomhet og kritikk var bannlyst på denne tiden. Den som var skeptisk og kritisk til noe nytt på åttitallet, ble ansett for å være surmuleren som kom til å ødelegge Det Store Partyet som åttitallet var propagandert til å være.

Men dagens CDer er ikke på noen vis perfekte for det om digital remaster blir gjort. Det finnes to typer digital remaster-jobber: dårlige og gode. På noen remaster-CDer er det utrolig mye sus og skurr. Noen Tangerine Dream-remastere, f.eks. Phaedra fra 1974, skjemmes av mye sus i både forgrunn og bakgrunn av musikken. Lydkvalitet kan her sammenlignes med det man kunne høre på ferdiginnspilte kassetter på søttitallet. De fire vindretninger er ikke noen å ha med seg i en lytteoplevelse. Nesten alle Jethro Tull-remaster CDene høres ut som om Michael J. Fox skulle ha gjort produsent-jobben med det formål å få Jethro Tull til å høre ut som Police. Forferdelig. Her er LPene å foretrekke. Så spørsmålet må bli til musikkbransjen: Hvor mye hype og bullshit har dere tenkt å kjøre nedover halsen på folk? Hva er det neste hype-prosjektet? Super Audio CDen? Hva kommer om fem år? Hyper Audio CDen? Lyd er subjektivt og lytteopplevelsen blir ikke bedre enn kvaliteten på ens egne ører.

KONKLUSJON

La dette være en advarsel: Det går an å tenke komplementært istedetfor paradigmatisk. Det går an å høre på Who og norske Bazaar samtidig, det går an å like Black Sabbath og Sex Pistols samtidig og det går an å VENTE. Nytt betyr ikke nødvendigvis best, spesielt ikke i musikkbransjen som er like ærlig som den mest ville lystløgner.


comments powered by Disqus

 



Line Sveen
2004-09-24Takk!

Takk for bra artikkel =)
hjalp meg bra med et skoleprosjekt her ved medielinja!

Hjertelig

Line

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo