KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Man forventer seg integritet fra en kunstner. Denne integriteten består i at vedkommende har et eget uttrykk, en egen stil, et personlig varemerke, som man gjenkjenner denne kunstneren på. Også i musikkens verden ligger det en slik forventning. Man forventer seg da at en musiker transcenderer kortvarige trender, forbigående moteretninger, og lettvinte løsninger. Men noen artister kan også, på grunn av musikalsk dyktighet, fungere i enhver type musikkform, folk som f.eks. Frank Zappa, en musiker som like lett spilte intrikat jazz, kompleks avantgarde, sentimental doo-wop, blues, rock m.m. og samtidig bli godtatt som ”ekte”. Et annet eksempel: da Ozzy Osbourne sluttet i Black Sabbath i 1978, fortsatte han i sin musikkgenre heavy metal på 1980-tallet til tross for at i 1978 var heavy metal helt ute av motebildet, en musikkform som da ble sett på som anakronistisk og dum. Det som var hot da var punk og new wave. Ville det ikke vært tåpelig om Ozzy hadde prøvd seg som punk-rocker i 1978, bare for å passe inn? Tenk: en kortklipt Ozzy Osbourne med håret rett opp, lærjakke med kjettinger på fremførende masete liksompunklåter. Hadde han gjort det ville det vært en spiker i kisten hans. Han ville mistet all troverdighet ettersom det er bedre å være trenden enn å følge trenden.

Men er det så enkelt? Finnes det ikke vellykkede tilfeller av opportunisme hos musikere? Joda. Et eksempel er Genesis. Deres første plate From Genesis to Revelation (Decca, 1969) er en vakker og glitrende 60-talls pop-plate. Men den slo ikke an. Gruppen gikk da inn i den progressive rocken og ble en av genrens gallionsfigurer i perioden 1970-1974 som kulminerer med The Lamb Lies Down on Broadway. Etter denne forlot vokalist og låtskriver Peter Gabriel gruppen, noe som ble tolket som dens undergang. Den gang ei. Genesis overlevde med trommeslager Phil Collins som vokalist. Gruppen fikk nå et softere touch, noe som når sitt høydepunkt i And Then There Were Three (Charisma, 1978) som nesten symboliserer at ringen er slutten fra deres første 60-tallspop-plate i 1969 til denne i 1978, som er en glatt, pop-melodiøs sviskelignende balladeplate. Men dette var i 1978 og Genesis slet med identiteten sin som så mange andre progressive rock-grupper på 1970-tallet som hadde blitt skjøvet ut på sidelinjen som gårsdagens nyheter mens punk, new wave, power pop, og post-punk var det nye og store. Genesis var liksom gamle gubber de. Og hva gjorde de? De tilpasset seg mesterlig uten å miste sin kunstneriske troverdighet. De neste platene deres fra begynnelsen av 80-tallet passet som hånd i hanske for hva som var populært i tiden: korte, poppete låter, små touch av tidsriktig electronica, glatt samlebåndmusikk av glossy pop. Deres neste plate Duke (Charisma, 1980) gikk rett til topp på førsteplass på de engelske listene, noe som var første gang for gruppa. Og siden fortsatte de å vinne slag på slag gjennom hele 80-tallet.

Fortellingen om Genesis fra 1969 og utover er en utrolig beretning om overlevelse: Fra forsøk på 60-talls pop til innfløkt og kompleks progressiv rock til mer soft rock til tidsriktig 80-talls musikk, dette er musikkhistorisk sosialdarwinisme på et auditivt nivå. Svært få artister har vært så vellykket i å tilpasse seg tidens moteretninger uten å miste kunstnerisk troverdighet. Hos Genesis gikk det over tid, andre har snudd brått og også vunnet på det.

Pink Floyd er et godt eksempel. Det er ikke like lett å huske det i dag, men en gang i tiden var Pink Floyd ansett for å være en eksperimentell gruppe som kartla nytt terreng hvis publikum var en esoterisk og marginal gruppe mennesker. Helt frem til 1977 ga de ut grensprengende album, Animals (Harvest, 1977) er den siste utgivelsen i den rekken. Og da er fortsettelsen så utrolig rar – for på slutten av 1979 kommer The Wall. Den musikalske ryggraden i Pink Floyd, Richard Wright, sluttet i gruppa under innspillingen, noe som er fullt ut forståelig. Albumet er en musikalsk lettvekter, bestående av kjedelige poplåter og teatralske cabaret-lignende viser, låter som er så trøtte at man aner markedstilpasning lang vei. Dette er en av de største skuffelsene innom den progressive rocken, her kom albumet som gjorde Floyd om fra kultgruppe til norsktopp-allemannseie, deres store gjennombrudd på danskebåten. Plata ble en enorm suksess og Floyd gikk fra å være frikete til å bli sossete med denne plata. Men Pink Floyd og Genesis er unntaket. For når progressive grupper skulle prøve å tilpasse seg moteretninger og trender så gikk det galt. Nå kommer fortellingen om de som prøvde noe slikt, og mislyktes, en historie som er like rar som den er uforståelig.

Vi mister høyde… Ballongen synker… Vi må kvitte oss med ballasten
Den progressive rocken var bestandig så seriøs. Alvorstynget av fordypet musikalsk kompetanse hvor man hadde utøvere som hadde studert musikk på musikkonservatorier, utstyrsmani hvor man nærmest måtte være multimillionær for å kunne presentere den komplekse musikken sin på en adekvat måte med alskens høyteknologiske instrumenter og apparater, med litterære konsepter om høytidelige emner som sveipet innom mytologi, folklore, religion, og emner fra fantasy-bøker, spektakulære sceneshow med teatralske opptredener hvor dekorasjoner, lyssetting og kostymer var en integrert del av fremføringen, mens LP-plateutgivelsene var elaborerte kunstverk i seg selv hvor plateomslagene higet etter å være mest mulig estetisk designet, ofte med multi-utbrett, hvor låtene på platene varte som regel en plateside og inneholdt innslag av klassisk, jazz, og avantgarde, alt sammen knyttet sammen med en følelse av musikalsk symfonisk tilstedeværelse selvfølgelig med de ofte obligatoriske morbide taktskiftene som ga den progressive rockens dens påpekende identitet. Den progressive rocken hadde noe aristokratisk og kjølig over seg. 1970-tallet var disse artistenes storhetstid med grupper som Emerson Lake And Palmer, Yes, Gentle Giant, Renaissance, m.fl.

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling, dens historikk har ingen egentlig begynnelse og/eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil. Men en ting er sikkert: den progressive rocken er den eneste musikkgenren innom rocken som er et musikalsk opprør. Rockens generelle uttrykksform har en historikk av formalt bestemt sneverhet da det er mye rock-fundamentalisme ute og går i rock-kulturen. Den progressive rocken er et opprør mot nettopp den snevre ¾- takten og det innelukkede univers av lett gjenkjennelige musikalske repetisjoner innom rocken, en utvidelse av rammebetingelsene. Derfor har alltid den progressive rocken vært avskydd fordi den som internt kulturfenomen innom rocken er et avvik fra det normale, det lettvinte, det enkle. Negative adjektiver som pretensiøs, gigantoman og svulstig har ofte blitt brukt på progressiv rock.

Da punk-rocken kom i 1977 ble den progressive rocken ansett som passé og reaksjonær. Punk-rocken var anti-tesen til den progressive rocken: korte tregrepslåter, enkle tekster, gaterealisme, aggresjon, fremført av utøvere som var unge, selvlærte, og som hevdet å være gategutter. Musikkpressen i England og på kontinentet ga mye oppmerksomhet til de nye trendene på slutten av 1970-tallet som punk, new wave, powerpop, post-punk, m.m. Den progressive rocken var plutselig helt ute. Og fra å være inne i varmen til å stå ute i kulden, hva gjorde artistene innom den progressive rocken? Det er en utrolig historie. For med all sin understrekning av kunstnerisk tyngde og musikalsk integritet så skulle man tro at de ville være upåvirket av kortvarige trender og lettvinte moteblaff. Den gang ei.

Emerson, Lake and Palmer: Flaggermus uten GPS
Få har definert den progressive rocken mer enn ELP. Da de startet ble de allerede kalt en supergruppe dvs. en samling av allerede anerkjente musikere som gikk ut av sine respektive band, for å danne et eget band. Keith Emerson kom fra Nice, Greg Lake fra King Crimson og Carl Palmer fra Atomic Rooster. De var geniforklarte allerede før de hadde slått an en tone og de greide å komme forventningene i møte. Albumene deres fra 1970 til 1973 er det ypperste av progressive rock, hvor Brain Salad Surgery (Manticore, 1973) representerer deres høydepunkt. Etter dette tok medlemmene i gruppa seg en pause. Fire år etterpå kom deres neste studioalbum, Works, Vol. 1 (Atlantic, 1977). Tidene hadde forandret seg på disse årene og ELP ble nå ansett som en anakronisme, både blant publikum og kritikere. Platen er bra, jada, men man forstår at ELP ikke lengre er en gruppe; de er tre enkeltindivider som spiller sammen. Men mest av alt ble platen ansett for å være for sprikende. Deres påfølgende plater var like ujevne, Works, Vol. 2 (Atlantic 1977) og den usannsynlig dårlige Love Beach (Atlantic, 1978). Luften hadde gått ut av ballongen og ELP var på vei i fri flyt mot jorden. Men ELP falt ikke for fristelsen av å prøve å være hippe og trendy i forhold til tidsånden anno 1977-78. Det er symptomatisk for ELP sin distanserte kjølighet til trendene rundt seg i 1978, at side 2 på Love Beach – deres siste - består bare av én låt, 20 minutter lang, som heter "Memoirs of an Officer And A Gentleman". Ikke akkurat noe gateromantikk der i gården eller noe som Adverts eller Rezillos ville spilt inn. Uansett så gikk ELP stille i oppløsning og forsvant ut av bildet.

Men vi kjenner alle til legenden om de vandøde. Av og til står de opp fra graven og går rundt og suger blod av levende, friske mennesker. Sjelden har vel et mer vandrende lik uten GPS snublet omkring i landskapet enn det som skjedde på 1980-tallet da ELP gjenoppsto, uten Carl Palmer vel og merke, men med Cozy Powell i trommestolen. De laget en LP som kom ut i 1986, bare kalt Emerson, Lake and Powell (Polydor, 1986). Plata åpner med kuttet ”The Score”, som høres ut som Jan Hammer på englestøv mens han lager musikken til en skokrem-reklame spilt av på altfor stor hastighet. Det låter så hult, hvor ELP praktiserer nekrofili på seg selv, det er 80-talls Coca-Coca reklamelåt-versjonen av ”Karn Evil 9” fra 1973. Det man likte med den progressive rocken var dens kanskje litt pompøse originalitet, innom en slik genre var det ikke rom for musikalske repriser eller klisjeer fra et Hollywood-symfoniorkester. Men på ”The Score” freser man avgårde som om film musikken til Miami Vice hadde blitt sluppet ned i fanget til Keith Emerson ved en feiltagelse. Men det blir verre, neste låt ”Learning To Fly” er glatt 80-talls pop, overprodusert og melodramatisk. Låten er søtladen som kvalmende sukkerstoffer i en sjokolade som smelter i sola. Og slik fortsetter det videre, neste låt ”The Miracle” lever ikke opp til tittelen, her høres ELP som Marillion på en fyllesjuk søndagsmorgen. Mest av alt virker det her på denne platen som ELP prøver å rekonstituere seg selv på grunnlaget av hva de hadde gjort før, uten å skjønne at deres musikalske identitet besto av det motsatte. Side 2 fortsetter i samme tralten med ferdigtygde temaer fra den progressive rocks ille tilredte reservelager. Man spør seg selv: hva var ELP prøvde på i 1986? Å markedsføre seg selv som om de alltid hadde lagd glatt 80-talls pop med hysteriske orkestrerte musikalske temaer fra gammeldagse Hollywood-filmer? Det er utrolig hvor likegyldige, uoriginale, og selvtilfredse ELP høres ut på denne platen. Slike låter som ”Love Blind”, ”Step Aside”, og ”Lay Down Your Guns” er så taffel at de ville ikke en gang blitt fremført i Frokost-TV. Det nærmeste man kan sammenligne det med er julesanger uten julebudskap. Heldigvis ble det bare med denne platen og ELP gikk i oppløsning nok en gang.

Yes: Selskapsovertakelse uten synspunkter
Yes var også den progressive rockens flaggskip på 1970-tallet. Deres to første album Yes (Atlantic, 1969) og Time and a Word (Atlantic, 1970) var ganske svake utgivelser, men fra The Yes Album (Atlantic 1971) av kjørte de seg inn i den progressive rockens førstedivisjon. Helt frem til 1974 og deres album Relayer dominerte de markedet for progressiv rock. Så gjorde de som ELP og bestemte seg for å ta en pause som varte i tre år som endte i 1977 da deres ”Going For the One” (Atlantic, 1977) kom ut, en plate som nok var litt mer sprelsk i forhold til det gamle Yes. Det kledde dem og de burde fortsatt i det sporet. I stedet for virket det som om gruppa gikk inn i en tilstand av forvirring og identitetsløshet. Deres neste plate Tormato (Atlantic, 1978) er også bra, men man lurer litt på hvor gruppa egentlig vil hen. Låtene er korte, produksjonen er dårlig - en uinspirert følelse ligger i musikken som virker trett og utslitt. Plata er hørbar innom den progressive rocks kanon, men bare i ytterpunktene av den.

Etter dette sluttet vokalist Jon Anderson og keyboardist Rick Wakeman. Og så skjedde den merkeligste selskapsovertagelse noensinne. Yes, en av de mest høytidelige og prangende av de progressive gruppene, innlemmet new wave/synth-pop duoen Buggles i gruppen. Buggles besto av Trevor Horne (bass, vokal) og Geoffrey Downes (tangentinstrumenter), hadde startet i 1977, og hadde hatt en kjempehit med synth-pop låten ”Video Killed the Radio Star. Overhodet ikke noen dårlig gruppe, tvert imot en synth-pop gruppe med musikk full av sjarm, oppfinnsomhet og glede. Men at Yes skulle absorbere denne tidsriktige gruppen virket helt merkelig. Yes og Buggles var liksom to forskjellige verdener, den ene litt treg og gammeldags, den andre ny og moderne. Og kanskje var det derfor Yes gjorde det de gjorde? Prøvde de å friske opp musikk og image? En litt desperat og merkelig ting å gjøre virker det som i ettertid, men kanskje var det korrekt akkurat da. Og resultatet ble også litt merkelig, plata Drama (Atlantic, 1980). ”Machine Messiah” åpner side 1 med et sjokk: her høres Yes ut som lillebroren til Black Sabbath, låten åpner med et seigt, tungt metal-riff som spiser seg inn i stuen din hvorpå skrallende gitarakkorder raser inn i lydbildet. Og så begynner det: en evigvarende rekke med taktskifter som faktisk kler låten godt. Trevor Horne greier høres nesten ut som Jon Anderson også. Låten varer i ti minutter og er upåklagelig Yes. Så langt så bra. ”White Car” følger, en stemningsfull melodi, åh jada. Men er dette Yes? Det høres ut som en hvilken som helst synth-pop gruppe anno 1980. ”Does It Really Happen?” er jo en beskrivende tittel, her har gruppa slått seg på en new wave/synth pop linje som ikke fungerer så bra, den aggressive ånden som ligger over låten er et knefall for tidstypisk 1980 new wave. Kanskje var dette en riktig ting å gjøre i 1980 - friske det opp litt - men i ettertid høres det flaut ut. Kontemplative Yes som slemme gutter? Side 2 åpner med ”Into the Lens” som låter mye mer som Yes. Denne låten viser også på et imponerende vis hvor godt Trevor Horne fyller vokalistrollen. De to neste låtene ”Run Through the Light og ”Tempus Fugit” er ikke så vellykkede, på førstnevnte greier Yes å høres ut som Al Stewart og/eller Chris deBurgh på en frisk lørdagskveld. Dette er ikke Yes, dette er Yes schmaltz, mens sistnevnte låt høres ut som en aggressiv new wave-låt som har falt ned i jazzrock-gryta til Jeff Beck. Etter denne plata gikk Yes i oppløsning i 1980, gjenoppsto noen år senere som et intellektualisert 80-talls pop-band, leverte noen gode pop-album, ”Owner of a Lonely Heart” f.eks. er jo en vakker popsang, men var dette det Yes vi en gang kjente på 1970-tallet? Nei - Yes solgte seg billig på 1980-tallet, leverte noen tynne produkter, og måtte se at sin samtids neo-prog med grupper som Marillion, Pallas, Twelfth Night, Solstice o.a. førte arven videre som de selv hadde startet en gang, mens de selv konkurrerte med andre artister på 1980-tallet i å levere grufull 80-talls-pop. En trist opportunistisk exit for en stor gruppe.

Gentle Giant: Generasjonskonflikt
Dette må være en av de mest gåtefulle gruppene innom den progressive rocken. Gåtefull i forhold at deres komplekse og sofistikerte musikk som nærmest definerte den progressive rocken på 1970-tallet, skulle ende opp på et slikt lavt nivå. Deres første åtte album fra 1970-1976 er noe av det mest seriøse som noensinne er utgitt av progressiv rock. Å høre på tidlig Gentle Giant gir en følelse av å sveve inn i en transcendent verden, spesielt med de unike vokalprestasjonene fra gruppens vokalister. Deres første plate Gentle Giant (Vertigo, 1970) høres ut som progressiv versjon av Colosseum, hvor jazz-rock innflytelsen er særdeles sterk. Men på de tre-fire neste platene Aquiring the Taste (Vertigo 1971), Three Friends (Vertigo, 1972) og Octopus (Vertigo 1973) er de på sin største høyde. De neste albumene deres helt frem til 1976 er også anbefalelsesverdige hvor det hele avrundes med konsertplaten Playing the Fool (Charisma, 1976).

Og så kommer det, forandringen som ingen trodde skulle skje: The Missing Piece (Chrysalis, 1977) er en utgivelse som forundret en del av gruppens tilhengere. Plata åpner med ”Two Weeks in Spain”, kortfattet, lettvint, masete pop-låt. På sitt vis forut for sin tid for låten høres ut som noe som kunne ha vært på et Phil Collins album fra 1980-tallet. ”I’m Turning Around er en sviskeballade som nesten høres ut som en parodi på Genesis på sitt mest søtsuppete, avløst av ”Betcha Thought We Couldn't Do It” hvor Gentle Giant prøver å spille punk-rock (!), men som bare høres latterlig ut – en gjeng gamle gubber som på et oppkavet og stresset vis prøver å være ’unge og sinte’. Siden avsluttes med "Who Do You Think You Are?" og "Mountain Time", to høyst forglemmelige pop-låter hvor gruppen er fullstendig ute av sin egen sammenheng. Gentle Giant prøver å tilføre låtene en kunstig ’friskhet’ og ’letthet’ men blir hørende ut som en stresset jazz-rock band som fremfører en audition for å opptre på en folk-rock klubb.

Side 2 hever nivået litt, men man får en viss mistanke. Gentle Giant har her ’strippet ned’ sitt musikalske vokabular og en låt som ”As Old As You're Young” høres ut som esoterisk folk-rock. Er det dårlig? Nei, men det er kjedelig, noe man aldri trodde at Gentle Giant skulle ende opp som. "Memories of Old Days" er platens eneste spor som minner om det gamle Gentle Giant, en låt på litt over 7 minutter. Vakker og stemningsfull. Platen avsluttes med låtene "Winning" og «For Nobody», masete og stressete låter som nok var et forsøk på å høres tidsriktige ut i 1977, men som i dag virker kunstige og nesten litt tåpelige. Hvorfor dette oppjagede og heseblesende tempoet? Dette er lavbudsjett progressiv rock på dårlig amfetamin.

Men om dette var skuffende som var det ingenting mot neste produkt, plata Giant For a Day (Chrysalis, 1978). Å gå gjennom plata låt for låt er bortkastet akkurat som hele platen er bortkastet, det er enkelt og greit å si at her høres GG ut som amerikansk soft-rock, som REO Speedwagon og deres like. Det gamle Gentle Giant er borte, i stedet får man et glatt, kjedelig pop-band som høres ut som et hvilken som helst kjedelig amerikansk vestkyst-rock band fra 1970-tallet. Tittelkuttet er komisk, et forvrengt forsøk på å høres new wave ut. Også her lurer man på: hva var motivet for å kaste åtte album, syv års musikerkarriere og et gjennomarbeidet godt rykte som en god, progressiv gruppe på skraphaugen, til fordel for dette konstruerte, kvasi-enkle våset? OK - Alt er jo ikke bare elendigheten, en låt som f.eks. ”Take Me” høres ut som lettfattelig folk-rock-pop. Fin låt, javel. Men hva så? Var det dette Gentle Giant sto for? På «Little Brown Bag» og «Rock Climber» prøver Gentle Giant å utfordre Rolling Stones og deres like, med røffe pop-rock låter. Pinlig. «Friends» høres ut som noe som hvilken som helst middelmådig gymnasiast kunne ha komponert og fremført på studenthybelen sin foran vennene sine på en kjedelig lørdags kveld med stearinlysene flakkende omkring på veggene. Det eneste positive man kan si om plata er at låtene er korte, og man kaster derfor ikke bort så mye tid på å høre plata. ”It’s Only Goodbye” heter en låt, svulstig tårevåt ballade med høye toner og melodramatisk patos, som understreker at nå er det slutt. Innvendingen blir: var dette den samme gruppa som så stolt hadde proklamert i begynnelsen av sin karriere: “It is our goal to expand the frontiers of contemporary popular music at the risk of being very unpopular. We have recorded each composition with the one thought - that it should be unique, adventurous and fascinating. It has taken every shred of our combined musical and technical knowledge to achieve this. From the outset we have abandoned all preconceived thoughts of blatant commercialism. Instead we hope to give you something far more substantial and fulfilling. All you need to do is sit back, and acquire the taste.”

Smaken ble ganske flau etterhvert. Deres neste og siste album Civilian kom ut i 1980, en helt likegyldig utgivelse. Man merker på side 1 på åpningslåten ”Convenience” at gruppen tenker markedstilpasning, med tidsriktig synth og korrekt tidlig 80-talls produksjon. På dette albumet høres GG ut som et hvilket som helst pop-rock band. Låtene er lettvinte, glatte, nærmest finslipt mot det kjedelige. ”Shadows on the Street” kunne vært fra et tidlig Chris deBurgh album. ”I Am a Camera” og ”It’s Not Imagination” er påtatte naive og liksomfriske ungdomslåter i new wave-stil som ikke fungerer noe særlig. På ”Number One”, som med sin karakter av melodramatisk pop med tilgjort aggresjon, høres de ut som noe kunne vært åpningslåten til en hvilken som helst Genesis-konsert i 1988. «Inside Out» drar opp inntrykket litt, men låten er for sløv og intetsigende til å kunne heve nivået her. Etter dette gikk Gentle Giant i oppløsning, før de kunne ødelegge for mye av deres gode navn og rykte ettersom deres tre siste plateutgivelser må virkelige være det mest selvdestruktive karrievalg for en progressiv gruppe noensinne.

Renaissance – skal beskyttes mot reformasjonen
Renaissance er en underkjent gruppe innom den progressive rocken. Utrolig når man tenker på vokalisten deres Annie Haslam, en av de mest fantastiske vokalistene denne genren har fostret, som sies å skulle kunne mestre fem oktaver på vokalregisteret sitt. Haslam har en utrolig vakker og krystallklar stemme, hun høres ut som den opprinnelige stemmen fra himmelen når hun synger.

Musikken til Renaissance har klare trekk fra både klassisk musikk og fra engelsk middelaldermusikk. Mange av låtene deres er, som typisk for all progressiv rock, episke i sin form, fortellende og av lang varighet. Deres siste gode plate er (under litt tvil, da) Azure D`or (WB, 1979). Til da hadde gruppa virket upåvirket av de kortvarige punk/new wave/power-pop/synth-pop/post-punk trendene som avløste seg hver uke i britisk musikkpresse på den tiden. Men så skjedde det, gruppas reformasjon: De ga ut Camera Camera (Illegal, 1981) på Stewart Copelands da hippe plateselskap IRS i 1981. En definitiv tidsriktig plate å gi ut. Den åpner med tittelkuttet hvor det man merker mest av alt er hvordan Annie Haslam har forandret sangstilen sin. Før sang hun mykt, svalt og høyt, her høres hun ut som en mellomting mellom Kate Bush og Nina Hagen. Det kler henne ikke. Låten er up-tempo med en liksomstresset følelse, og et tåpelig refreng ’Camera camera, take a picture of me…’, borte er middelalderborger og jomfruer i tårnet, erstattet av naiv undring over enkel teknologi, mens tidsriktige 1981-synth-triller farer bortover lydlandskapet. ”Faeries” er en forferdelig mellomting mellom synthpop og new wave hvor Haslam synger som en robot, noe som virker helt tåpelig, der hun er fanget mellom røffe melodilinjer som avgir et dvaskt forsøk på å gå inn i Gary Numans verden. ”Remember” åpner i en påtvunget ¾ takt, en naiv intro, hvor gruppa går videre til å høres ut som en sviske av Richard Clayderman. En hybrid-aktig låt med Haslams strengt kontrollerte stemme over noen særdeles kjedelige melodilinjer, og jammen ta kommer ikke noen smør-klatter med naiv 1981-synth på slutten. Human League beware! Låten som avslutter side 1 ”Tyrant-Tula” er det eneste lyspunktet: her høres gruppa ut som den gode gamle progressive gruppa de var, med interessante taktskifter, lydeffekter, og musikalsk-tematiske vekslinger.

Side 2 åpner med ”Okichi-San”, japansk stemning i begynnelsen, hvor det hele flyter avgårde i en behagelig strøm av vellyd hvor Haslam virkelig briljerer vokalmessig. God gammeldags progressiv stemning her. Og så kommer elendigheten. ”Jigsaw” høres ut som en Melodi Grand Prix låt, up-tempo, hastig, påtatt hissig, Renaissance har blitt til Bucks Fizz her med pesete pop. ”Running Away From You” er så fæl at den bør forbigås i stillhet, en slags new wave møter primitiv synth. Avsluttende ”Ukraine Ways” er derimot en klassiker, med det gamle drama og patos som gruppa leverte på plate på 1970-tallet.

Men samlet sett: hva betyr to-tre gode låter på en plate hvor alt annet ellers er de verste makkverk? Men det skulle bli verre. Renaissance greide å hangle videre noen år til – i 1983 kom Time-Line (Illegal, 1983) ut, et album som er gruppa ytterste lavmål. På omslaget ser Annie Haslam ut som en sur utgave av Debbie Harry med halvmeter høyt hår mens hennes to medmusikanter Jon Camp og Michael Dunford desperat prøver å se kuule og trendy ut slik menn prøvde å se ut på 1980-tallet da feminin hårsveis og rosa dress var et tegn på macho nærvær. Å ta for seg plata låt for låt er uinteressant ettersom plata er heltrøtt og blodfattig, et uinspirert påtvunget øyeblikk av kunstnerisk prostitusjon. Denne plata høres ut som solo albumet som Sally Oldfield spilte inn i et svakt øyeblikk. Albumet preges av en påtvungen dempethet, som bare kan forklares i en forknytthet som den tvangstrøyen av moteriktighet som 1980-tallet førte med seg. Etter dette gikk heldigvis Renaissance i oppløsning før de kunne ødelegge for mye av gruppas ettermæle.

Jethro Tull: Landsforeningen for 80-talls-psyke
Jethro Tull er et av flaggskipene i den progressive rocken. Deres storhetsperiode på 1960- og 70-tallet kan summeres opp i tre perioder. Fra 1968 til 1971 var deres fire første album en spennende og interessant blanding av jazz, blues-rock og folkemusikk. Thick As A Brick (Chrysalis, 1972) og A Passion Play (Chrysalis, 1973) fulgte som deres store høydepunkt, hvor gruppa går over i en mer kompleks, eklektisk og eksperimentell retning. Etter dette blir Jethro Tull en mer enkel folkrock-gruppe fra War Child (Chrysalis 1974) til og med Stormwatch (Chrysalis, 1979). Utrolig bra plater alle sammen. Men så kom det da, 1980, og Jethro Tull tilpasser seg. Deres plate A (Chrysalis, 1980) skulle egentlig være et solo-album fra Ian Anderson, men ble av forskjellige årsaker gitt ut i Jethro Tulls navn. Det hadde stått seg bedre hvis den hadde blitt gitt ut som et soloalbum, påpekende som mangt et eksempel på hvor mye dårlig musikk som forfengeligheten til en bandleder kan føre til. ’Dette er mitt personlige prosjekt, liksom…følte ikke at dette passet inn i gruppens musikalske sammenheng’. Platen er en hybrid, hvor Jethro Tull kjører inn doktrinær, tidsriktig synth med melodramatisk folk-rock. Det fungerer ikke. Hele platen mangler den dramatikk og nerve som Tulls musikk hadde på sitt beste, og er i stedet erstattet av et fløyelsinnpakket lydbilde med koselig synth, flagrende fløytetoner, i hissige up-tempo jålete låter som ikke fungerer. En låt som ”Fyllingdale Flyer” høres ut som den kunne vært laget på bestilling for Melodi Grand Prix, mens i ”Working John, Working Joe” prøver Tull å ta opp sporet etter Bruce Springsteen dvs. hvis BS hadde snublet inn en i en musikkforretning som hadde bruktsalg på synther. Det verste med albumet er at alle låtene høres ut som en låt, den låten hvor man prøver å få olje og vann til å flyte sammen, i dette tilfellet synth-rock og folk-rock(grøss!). På sitt verste prøver Jethro Tull å høres sofistikerte ut på denne plata, noe som gir dem et utslett av disco-funk arrangement, som kompet og introen på ”Crossfire”. Mange ble sjokkerte over at dette var Jethro Tull, over at en såpass «seig» gruppe hadde konvertert såpass hurtig til en moteretning.

Det fortsatte på Broadsword and the Beast (Chrysalis, 1982) hvor linjen med å krysse synth-rock med folk-rock er like mislykket. Det var sikkert en korrekt bevegelse mot akseptasjon i sin samtid men vurdert i ettertid blir det litt som å ha små gullfisk i et stort svømmebasseng. En låt som ”Clasp” høres ut som en reklamesnutt for treningsko med den lettvinte elektroniske lydbakgrunnen som gruppa valgte å kle låten i. Det som er irriterende er det overfladiske og antiseptiske preget som synth-bruken på denne platen gir til musikken, ”Flying Colours” kunne lett ha vært med på en plate av norske Lava, det er glatt poppete jazz-rock. Platen domineres også av unødvendig mye sviskete søtsuppe, f.eks. på ”Slow Marching Band” hvor en gråtkvalt Ian Anderson får Jethro Tull til å høres ut som en orkestrert versjon av Dr. Hook, eller en trøtt balladelignende låt som ”Seal Driver” som erstatter sovemiddel glatt mens tittelkuttet kunne like gjerne vært laget av Giorgo Moroder. Dette er Jethro Tull med null hull, så mild at du kunne spille den så ofte du vil.

Men det skulle bli verre. Mye verre. At det skulle gå så langt som på Jethro Tulls neste plate Under Wraps (Chrysalis, 1984) hadde vel ingen trodd. På de to nevnte foregående albumene hadde Jethro Tull prøvd å balansere synth-rock med folk-rock, men her er folk-rocken borte. Igjen står kun synth-rock dandert med litt tverrfløyte fra Ian Anderson, og på toppen av det hele: all perkusjon er gjort av programmerte synth-trommer. I dag høres albumet helt merkelig ut sett ut fra en samlet Jethro Tull diskografi, men OK: du kan gjerne lage et synth-album men i 1984 var dette standard trend og synth-rock betyr nødvendigvis ikke soft-rock. Men på Under Wraps er musikken så søtsuppe, så friksjonsfri, så glatt, at det hele er ganske nært slik det ville vært hvis Al Stewart skulle laget et new age album. Alle låtene er så 1980-talls markedstilpasset, så «søte», så trivielle, at de blir fullstendig identitetsløse. Hele plata er et langt gjesp, plata som Human League kunne laget på en helg hvis de ville moret seg med å lage en parodi på seg selv. Det finnes ikke et eneste spor fra denne plata som er verdt å fremheve, hverken på godt eller ondt.

Veien videre
Dette er noen få eksempler på hvordan artister fra den progressive rocken gikk seg vill. Det som er det bemerkelsesverdige med at progressive band skulle introdusert et slikt fall – et regelrett knefall - er at representanter fra den progressive rocken, implisitt eller eksplisitt, hele tiden insisterte på at de hadde en slik integritet. Men når vi ser hvordan det hele utviklet seg, må man jo spørre: da de utga og kjørte frem sine konsept-albumer på 1970-tallet med sin komplekse musikk og sine intellektualiserte tester hvor hver plateside bestå av bare en lang låt, var det bare skuebrød hele veien? Var de bare opportunister? Var hele den progressive rocken på 1970-tallet bare en trend? Vi må spørre oss dette fordi skulle disse nevnte progressive gruppene vært konsistente i sin opportunistiske vingling som de introduserte når musikalske moteretninger skiftet, så ville de fortsatt med sin adferd slik: på 1990-tallet ville Yes begynt å spille rap, ELP ville begynt å spille techno, Jethro Tull ville begynt å spille hip-hop. Men det gjorde de ikke. De vendte alle sammen tilbake til den progressive rockens dybdefølte repertoar på 1990-tallet gjennom utallige gjenforeninger og nye progressive album. Den blytunge og dødsseriøse progressive rocken var altså OK allikevel. Men på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet gikk de seg vill i skogen av evigskiftende trender og naive moteretninger, og prøvde å være hippe og «in», like patetisk som når gamlinger skal spille unge og ’snakke de unges språk’. De skjeggete, langhårete, kaftankledde, bebrillede, konservatorie-utdannede progressive rock-musikerne hvis image var det av landlig idyll og bondsk treghet, prøvde på 1980-tallet å måle seg med de glattbarberte, kortklipte, dresskledde, autodidakt synth-pop musikerne hvis image var av urban «style» og ung hissighet. Det er en aldeles utrolig fortelling om en sell-out fra de som du minst skulle tro ville gjøre det.

Det mest ironiske ved det hele er at når representanter fra den progressive rocken gjør sitt kulturelle harakiri ved krampaktig å prøve å tilpasse seg overfladiske moteretninger på slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet, så er det den musikkgenren som de så hjelpeløst prøver å nærme seg, den som fører den progressive rockens beste ånd videre, den ånden som heter eksperimentering, grenseoverskridelse, genreutvidelse, nemlig gjennom slike band som Magazine, Public Image Ltd., This Heat, etc. De store progressive gruppenes store nedfall var at de misforsto innpakning med innhold når de tilpasset seg punk og new wave ved reduksjonistisk å barbere bort det eksperimentelle grepet og preget som i sin tid hadde gjort dem store, den identiteten som de selv hadde, og som de ikke selv forsto utviklet seg fra punk/new wave inn i post-punk. For eksempel og kort sagt: albumet Real Life (Virgin, 1978) av Magazine var det Gentle Giant som skulle ha utgitt. Plater som Metal Box (Virgin, 1979) av PIL og This Heat (Piano, 1979) av This Heat og Secondhand Daylight (Virgin, 1979) av Magazine er musikk som fører den progressive rockens ånd videre, og ikke det tullet av opportunistiske blindveier som den forvirrede førstegenerasjon av 1970-tallets prog-rockere gikk inn i ved å prøve å etterape musikalske moteretninger som de var helt ute av stand til å forstå og passe inn i.

For et sørgelig endelikt for et slikt gjeng med mennesker som utga seg for å være substansielle men som tok på seg solbriller ved den første utfordrende tunnelen de kjørte gjennom.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo