Du kan ikke drukne en fisk - men du kan kjøpe et akvarium

En kort skisse av rockfundamentalisme i teori og praksis av Geir Levi Nilsen.

FORF. ANM: Folk som leser denne artikkelen kan få inntrykk av at undertegnede har et fiendtlig forhold til fundamentalister. Dette er feil. Det er ingenting som lille meg er mer glad i enn fundamentalister. Dette fordi fundamentalister er med på å klargjøre det store bildet som alle er nødt til å forholde seg til, nemlig virkeligheten og dens begrensning kontra generell utstrekning og eventuell utvidelse.

BEGYNNELSE SOM VEDVARENDE PRINSIPP
Rock'n'roll som kulturuttrykk begynte en gang på 1950-tallet. Enten med Bill Haley & The Comets og/eller Elvis Presley. Eller noen andre som var først ut på den tiden. Uansett hvem som var først, så representerte rock'n'roll noe nytt. Og rocken gikk videre og fikk mange identiteter opp gjennom årene – psykedelisk rock, progressiv rock, jazzrock, tungrock, punk, garasjerock, grunge, m.m. Men for noen stoppet det helt opp. Man gikk ikke videre. Man ble stående på stedet hvil og begynte å dyrke en rock-fundamentalisme. En tradisjon ble startet og nye generasjoner av fundamentalister ble rekruttert opp gjennom årtiene, alle med sitt særpreg fra sin samtid. Kort sagt, rock'n'roll som kulturuttrykk ble institusjonalisert.

Eks: I musikkavisen Beat, nr. 12, 1986, har Eirik Mosveen en godhjerta anmeldelse av plata Mental Shakedown (Medicine Records, 006) av Backstreet Girls. Uten å vite det, karakteriser han dem som rock-fundamentalister slik: ”Backstreet Girls er selve guttedrømmen om rock'n'roll; villmannskjøring, kåte damer og øl - konsentrert i anti-intellektuell, fysisk, og grunnleggende primitiv rock'n'roll – så naiv, livslysten og instinktiv at man skjønner at det var et sted omkring her at det hele begynte.” Det er dette evige ”her” som Mosveen uthever i nevnte sitat som vi skal ta og skissere ut fra i denne artikkelen.

FUNDAMENTALISTENE
I religionshistoriens verden finnes en gruppe menneske som kalles fundamentalister. Disse menneskene finnes i alle religioner og religiøse bevegelser og representerer en hard kjerne av troende. Fundamentalistene har et bokstavtro forhold til sin tro hvor all tvil utelukkes. Eks.: De kristne fundamentalistene tror på alt som står i Det Gamle og Det Nye Testamentet som absolutte sannheter og feier til side enhver form for teori som kan true deres snevre og lukkede synsfelt. Jesus gikk på vannet, han vekket de døde! Et mirakel fordi han var Guds sønn og hadde guddommelige evner som transcenderte de menneskelige. Ikke tvil på det. Alle profetiene som står i Gamle Testamentet er sanne. Og jorden ble skapt på en uke.

Fundamentalister liker å tenke på seg selv som ortodoksiet og mener at de er bevarerer av en hellig tradisjon av vedvarelse: det opprinnelige budskapet som ble gitt i sin tid, som må fortsette uberørt i sin autentiske form. Derfor er fundamentalistene nesten esoteriske i sin natur: de har vært overalt før alle andre og funnet sannheten, alt er for dem selvfølgeligheter. Men de liker ikke at deres «sannheter» blir kalt myter og hater all teoretisering omkring deres religion. De liker ikke krav om dokumentasjon, kildehenvisning, kildeetterrettelighet eller noe som åpner for vitenskapelig sannhetssøken. Deres kontante basta rundt sin tro avskyr liberalitet i forhold til trosreglene. Fundamentalistenes verden er smal og hard.

Det sier seg selv at fundamentalister er flokkdyr. Den gjenspeiler seg i hvordan deres menighet er strukturert: menigheten lytter til presteskapet og presteskapets veiledning, som ikke bare begrenser seg til én gudstjeneste på søndag, men som er overskyggende til døgnets 24 timer. Har du et problem i familien eller i arbeidslivet så ringer du menighetens øverste ledd og han kommer inn, prater litt og så til slutt så ber de litt alle sammen.

Og jernhånden begrenser seg ikke bare til trosfeltet: fundamentalistene har også knallharde regler for hvordan man skal kle seg, oppføre seg, snakke - i deres verden er alt gjennomregulert på et nærmest institusjonsmessig nivå.

Fundamentalistene avskyr andre religiøse grupper som tilhører samme religion: de protestantiske fundamentalistene ser på de ortodokse katolikkene som et gjeng okkultister som dyrker bokstavelig hedenskap mens de katolske fundamentalistene ser på protestantene som apostater som har brutt ut av selve kristendommen gitt ved de hellige påbud fra kristendommens tidlige tradisjon som ble gitt ved overføringen fra Jesus-Peter-Paulus til det tidlige pavedømmet og opp til nå.
Av og til føler fundamentalistene at verden utenfor har forrådt dem: staten, kommunen, lovverket, justisdepartementet, regjering og embedsverk - alt dette er uttrykk for Satans terrorvelde. Så her må det gjengjeldes! Og så sprenger kristenfundamentalistene en abortklinikk i lufta og de muslimske fundamentalistene krasjer noen fly i World Trade Center. Fundamentalistene har et potensiale for vold. Ofte er fundamentalistene fattige mennesker, ikke bare i materiell form men også rent åndelig. I det lille hodet deres er det ikke plass til så mye. Derfor liker de som sagt ikke forskning med sine teoretiseringer, krav om dokumentasjon, kilde-etterettelighet og krav til sannferdighet. Dette fordi de fleste fundamentalister er feiginger: de er livredde for alt som kan true deres lille verden. Religionsforsker William D. Dinges har konstruert en oversikt over hva han mener er fundamentalismens seks punkter. De er som følger:

”(1) reaksjonær, (2) selektivt antimoderne, (3) sterkt kognitiv (aksent på faktisk kunnskap) i sin religiøsitet, (4) sterkt objektiverende/reifiserende i sin tenkemåte(=innskrenker virkelighet til konkret forestillbare `ting´), (5) elitær og eksklusivistisk som holdningstype, (6) med forkjærlighet for `konspirasjonsteorier` i sin utlegning av samtid/samfunn.” (2)

Det som er verdt å ha med seg er at fundamentalistene er ikke farlige mennesker. De fleste fundamentalister er mennesker til å stole på i forhold til at de er fredelige og snille, nøye opptatt av å arbeide hardt, ta vare på sin nære familie, og er hjelpsomme i nærmiljøet. Desverre har det spredt seg en bilde av fundamentalister som hatefulle, intolerante og ubehagelige personer. Det er fordi en liten minoritet av dem har begått terrorhandlinger, drap, vold, etc noe som har ført til at det offentlige bildet av fundamentalister har blitt negativt ladet.

ROCK-FUNDAMENTALISTENE
Det er undertegnedes påstand at karakteristikkene fra Dinges også kan overføres på en viss gruppe mennesker i rockemusikkens verden, rock-fundamentalistene.

1. Rock-fundamentalistene er reaksjonære. Rock-fundamentalistene regner seg som et ortodoksi som mener at rocken er noe rent og puritansk hvis grunnlag ble lagt på 1950-tallet med denne tids rock´n´roll: enkle tregreps låter med enkle tekster spilt av arbeiderklasserebeller som Chuck Berry, Elvis Presley, Jerry Lee Lewis, m.fl.

2. Rock-fundamentalistene er selektivt anti-moderne. Rock-fundamentalistene mener at rocken gikk seg vill på midten av 1960-tallet med hippietiden og dens eksperimenteringer som førte inn i prog- og symf.rocken. Enhver form for eksperimentering med rockens autentiske form er tabu og må tas avstand fra. Rock-fundamentalisten mener at den opprinnelige 1950-talls rocken, 1960-tallets garage-rock, 1970-tallets punk-rock og 1980-tallets alternative indie-rock scene er rockens egentlige og autentiske stemme. Alt annet er bare overbygning, staffasje og forræderi. Rock-fundamentalistene har bare forakt til overs for andre som mener noe annet enn dem: heavyrockere, prog´ere, jazz-folk, pling-plong folk(avantgardister) - det er tullinger som ikke har fått med seg essensen av hva det hele dreier seg om. Dermed sagt, de har ingenting imot fremskritt, men det må bare ikke være i musikken. Sånn sett, så kan det bli litt komisk: en rock-fundamentalist som har et rå-dyrt musikk-anlegg til et femsifret beløp for å avspille enkel tregreps rock´n´roll på, nesten like komisk som en multi-milliardær som Osama Bin Laden som bor i en primitiv fjellhule et sted i fjellene i Afghanistan.

3. Rock-fundamentalistene er sterkt kognitive i sin religiøsitet. Rocken skal oppleves i konsert, i fellesskap, i gruppe, gjerne i en slags følelse av ekstase – det skal ikke være noen debatter. De er også utrolig bokstavtro i sin tilegnelse: våg ikke å tvil på hva vårt presteskap - dvs. rock-journalistene og rock-forfatterne, vår tids hagiografere - skriver om våre idoler. For en rock-fundamentalist finnes ikke ordet myte: alt du leser som er skrevet i positiv form om dine idoler er sant. Hvis du våger å tvile på noe, så kan vedde tre halvlitere på at rock-fundamentalisten blir forbannet og truer deg med vold. Myter og apokryfe fortellinger er ikke halvsannheter og hypostaseformede konkretiseringer, men sanne beretninger. Det er velkjent at i rockens myteomspunne verden vasser man i en tett gjørme av legendeberetninger, mytefortellinger og apokryfe vertshusfortellinger som for rock-fundamentalisten er absolutte sannheter.

4. Rock-fundamentalistene er sterkt objektiviserende/reifiserende i sin tenkemåte. Disse menneskene vil ikke være med på at musikk er en subjektiv opplevelse, at forskjellige mennesker kan ha forskjellige meninger om musikk, en artist eller en musikk-genre. Forståelsen og opplevelsen av musikk er knyttet opp mot sikkerhet, kontroll, forutbestemhet. Rock-fundamentalisten vet hva han får, og han får det. Det er slik det skal være.

5. Rock-fundamentalistene er elitære og eksklusivistiske som holdningstype. Du blir ikke med i klubben hvis du liker Emerson, Lake And Palmer og/eller Henry Cow. Den slags musikk er ”besudlet”, skitten, uekte. Dette fører til at din adferd og din reproduksjon vil være det som karakteriserer deg som en ekte rocker. Dvs, at all nytenking og innovasjon vil på det beste bli latterliggjort, på det verste forsøkt demonisert og ødelagt. En god måte å forstå dette på vil være å se på rocken som adferdsskole. Handlinger, tilbehør, utseende, positur, væremåte, tilnærming – alt skal være ferdigpakket på et mest mulig rigid nivå som om du befant deg i en treningsleir for fundamentalister. I musikkavisen Puls, nr 1, januar 1981, i et intervju med Stein Groven og Geir Waade, sier disse to herrene: ”Du skal gå på asfalten, sniffe eksos, ha syfilis, kreft og alkoholproblemer og være skilt et par ganger…. En skal ha levd på grensa.” Det er klare regler for adferd i rockens verden. Utsagnet overfor er en standard klisje av krav for troverdighet i rocken. For i rockens verden mener man at det er samsvar mellom væremåte og ferdig produkt. I samme intervju sier Stein Groven: ”Keith Richards sa det han, da de spurte han hvordan man skal spille skikkelig rock: ´prøv å sult noen år`- og det er helt sant”.

6. Rock-fundamentalistene har en forkjærlighet for ´konspirasjonsteorier´ i sin utlegning av sin samtid/samfunn. For rock-fundamentalistene kan ikke ting bli ærlig og ekte nok, noe som får noen av dem til å hevde de mest konspirasjonsteoretiske utsagn om fenomener i rocken. Det er noen rock-fundamentalister som f.eks. hevder at Beatles var død og utbrukt før de ga ut første platen sin i 1962. De hevder at da manageren deres Brian Epstein fikk hendene sine på dem så gjorde han dem om til pene og pyntelige dukkefigurer. Beatles var bare ekte på den tiden de spilte rock´n´roll i Hamburg og på Cavern i Liverpool, helt frem til 1962.

Som tidligere nevnt, rock-fundamentalistene er ikke problematiske vesener til tross for sine dogmatiske holdninger. Det er mye verdifullt å ta med seg fra dem. På 1980-tallet eksisterte det en anti-rock holdning blant endel folk i musikkindustrien, mest enkelt dokumentert hos den engelske musikkavisen New Musical Express som da prøvde å være mest mulig ”highbrow” og ”analytisk”. Dessverre hadde de ikke journalister som var oppgaven verdig og gjennomlesning av utgaver av NME fra 1980-tallet er flau lesning. Spesielt er snørrvalpen Paul Morley ett godt eksempel på en ungsau som prøver så hardt han kan å være kulturjournalist men ender opp i intimisert pjatt som selv en husmor i et ukeblad ikke ville gått inn. Undertegnede innrømmer selv å ha blitt såpass provosert av disse oppstyltede bløffmakerne av liksom kunst-og-kultur pretendanter fra ”den alternative rocken” at han gikk inn i en rock-fundamentalistisk periode på 1980-tallet.

Å LØFTE SEG SELV ETTER PARYKKEN
Det mest interessante symptomet på rock-fundamentalisme finner vi igjen i fenomenet Iggy Pop, antageligvis rock-historiens mest overvurderte artist. Iggy Pop har ikke levert ett bra album siden 1979 (New Values, Arista) men han selger ut konserter og plater overalt for det om det er over 30 år siden han ga ut en skikkelig plate. En av grunnen til det kan være hans sterke bakgrunn fra 1960- og 1970-tallet og de klassiske platene han ga ut da, noe han da også har levd på i ettertid. Iggy Pop parasitterer såpass mye på sin kvalitative fortid at de tingene han har gitt ut fra 1980 og utover får metakvaliteter. Dvs. Iggy Pop er parkert for evig i sitt offentlige bilde. Derfor kan du sitte hjemme og se på Norge Rundt mens Iggy Pop holder konsert på Rockefeller og likevel skrive anmeldelsen som om du selv var der, den blir slik: ”Iggy Pop er bare den råeste konsertopplevelsen man kan få. Denne mannen er selve rocken inkarnert: svette, blod, muskler, energi, støy – alt leveres i ett forrykende tempo. Klassikere som ”Search And Destroy”, ”Raw Power” og ”Kill City” treffer som en knyttneve i mellomgolvet, dette er musikk levert rett fra sentralnervesystemet fra en artist som balanserer på en knivsegg mellom liv og død. Iggy vrir seg, hopper omkring, spretter overalt som en Adonis i delirium, snerrer som et villdyr, brøler som en gud, sparker i fra som ett sinnssykt godstog. Dette er essensen av hva ekte rock dreier seg om: råhet, energi, total kompromissløshet, den ekte vare. Akkordene til Stooges-låta ”Loose” hamres avgårde og Iggy, Mr. Rock himself, brøler som det energifylte dyret han er: ”I´m loose, baby”. Ingenting i rocken kan overgå dette, etc. etc. etc.”

Slik forutsigbar og banal anmelderjournalistikk er det enkleste i verden å produsere når du tar for deg alminneligheten selv. Iggy Pop er et mirakel: han har forlengst gått over til å bli en dansebandmusiker på Danskebåten samtidig som han har en unik troverdighet som rocker. Hans tilhengere, ett gjeng med rock-fundamentalister som vi i denne artikkelen kaller Iggyanerne, vil jo selvfølgelig bli fornærmet. Da skal et komplement gis til Danskebåt-musikeren Iggy Pop: han er nok den eneste i rockebransjen som har gått på tomgang i over 30 år uten noen har merket det. Eller så må det være slik at hans tilhengerskare, Iggyanerne, som stort sett består av byråkrater, konsulenter, mammadalter, og hjemmesittende musikkjournalister, kan bruke navnet Iggy Pop som musikalsk preferanse for desperat å få seg gatetroverdighet på en ensom lørdagskveld.

Iggy Pop er en musikkjournalist-legende: han er her som en dinosaur og flyter avgårde som om han var fersk vare. Studiet av Iggy Pop er studiet av et redaksjonsmøte-mirakel, herunder ett eksempel: etter fire års fravær på 1980-tallet fra rock-scenen utga han det kjedelige pop-rock albumet Blah Blah Blah (RCA, 1986) og tilhengerskaren hans jublet selv da. Denne plata er Iggy Pops robåt ut til Danskebåten, ett forsøk som nok mislykkedes. Iggy rodde tilbake til land og fant seg selv igjen på plata Instinct (RCA, 1988) og selv da jublet Iggyanerne. Det virker som Iggy Pop kan gi ut en plate med fjertelyder og da vil dette produktet ble lovprist i store ord av musikkjournalister og hans evige, lydige, underdanige tilhengere i kultustemplet av Deity Pop.

Men så vil folk si: hva betyr det om Iggy Pop er en bløff fra som drukner seg selv i rock-klisjeer og showmanship-banaliteter? It´s only rock`n`roll you know. Og her kommer det store spørsmålet inn: er det bare rock´n´roll? Selvfølgelig ikke. Iggy Pop blir kjernepunktet i å prøve å forstå hvordan en myte og mann dvs en realitet kan samsvare med hverandre.

NÅR MYTE BLIR MOTE
Problemstillingen er slik: hvorfor er det så viktig i rocken å opprettholde en egendynamikk i forhold til fundamentalistiske forestillinger om ektehet og troverdighet når mye av dette sanne og antatte opprinnelige kanskje bare er myter? Kanskje har det noe med mytens kraft å gjøre. Vi tar to definisjoner fra religionshistoriker Mircea Eliade:

1. "Myten blir sett på som en hellig historie, og alltid derav en ‘sann historie’, fordi den alltid dreier seg om realiteter. Den kosmogoniske myten er ‘sann’ fordi verdens eksistens er der for å bevise det; myten om dødens opprinnelse er likeledes sann fordi menneskets dødelighet beviser det..." (2)

2. "..myten setter i sammenheng overnaturlige veseners gesta og manifesteringen av deres hellige krefter, den blir den eksemplariske modellen for alle betydningsfulle menneskelige aktiviteter."(3)

Kort sagt og her gjenfortalt i forhold til rock-fundamentalistene:

1. Innom rocken har vi fIere «hellige historier» som alltid blir tolket som «sanne historier» fordi «realitetene» - rock-artistene - er der for å bevise det. Denne sirkelformede bevisførselen som rock-fundamentalistene opererer i er så selvreferent at en diskusjon vil være umulig.

2. Innom rocken ser man bestandig en sammenheng mellom rockstjerners adferd og fansens totale overvurdering av denne adferd, såpass mye at rockstjerners adferd blir en «eksemplarisk modell for.... menneskelige aktiviteter.» Eks. Rockstjerners antatte bruk av narkotika. Herunder: Hvem har vært paradigmeskaper for kul heroin-junkie i rocken? Keith Richards. Og hvor mange andre rockartister har prøvd å kopiere ham, ikke bare i heroinbruk men også i utseendet og «attitude»? Utallige. Kort liste: Gram Parson, Nick Cave, Gary Holton, Johnny Thunders, m.fl. Noen har selvfølgelig tatt sin død av det. They died for rock'n'roll. Martyrer og helgener for rock'n'roll. Disse krypto-religiøse menneskene, f.eks. mange Stones- og rockfans generelt som har hatt dette vraket Keith Richards som idol - også en fjott som har levd på navnet sitt i snart tredve år - har tatt sin død av det. Det blir også som med tilfellet av Iggy Pop: den Iggyaneren som vil prøve å leve som Iggy Pop, i forhold til mytefortellingene om Iggy Pop, skapt av han selv og/eller andre, vil jo selvfølgelig ta sin død av det fordi Iggy Pop har aldri vært så langt ute og/eller så nedkjørt som han eller andre vil ha det til. Å være eller å ikke være – vil du være fjæra eller fem høns? I rockens verden: et spørsmål om liv og død.

Det er verdt å påpeke dette med Iggy Pop for her kommer det klarest og tydeligst til syne i problematikken med rock-fundamentalistene. Rock-fundamentalistene, i sin evige streben etter Det Ekte, Det Opprinnelige, Det Autentiske, Det Sanne, ikke har ett kritisk blikk på disse tingene. Dette er et paradoks for hvordan kan f.eks. rock-fundamentalistene få en verifikasjon på at de sannheter som de tror på er ekte? Det kan de ikke, men nåde deg hvis du mistror de ”fakta” disse rock-fundamentalistene holder for å være ekte. Du er i seriøst trøbbel da like mye som du er det hvis du er i et bibeltelt med ekstatiske kreasjonister og sier at skapelsesfortellingen i første Mosebok er en mytefortelling. Dette sagt fordi hvis vi går fortellingene om rock-artistenes ekte status litt i sømmene, så sprekker det trollet ganske fort. I tilfellet med Iggy Pop: hvor ekte er Iggy Pop? Hvor ekte er The Stooges? Går vi den offisielle historikken nøyere i sømmene blir nok sannhet kanskje omdannet til ”sannhet”.

Drøftelsene og problematiseringen i denne artikkelen vil således ta for seg to mytologiserende Iggy Pop-artikler, den ene fra 1978 og den andre fra 2007. Så statisk har mytologien omkring Iggy Pop vært at den har stått stille i 30 år. Den ene artikkelen er ”Iggy Pop 60 år!” av Magne Johnsen publisert på groove.no 20.04.07 og den andre er ”Iggy And The Stooges” av Leon Latex (pseudonym for Geir Arne Olsen alias Leonard Borgzinner) publisert i magasinet 666 nr. 2, 1979.

Filosof og forfatter og skribent Borgzinner (1957-1990) var en unik stemme i det norske kulturlandskapet. Han skrev bøker, laget fanziner, skapte publikasjoner, bidro med artikler og noveller til forskjellige blader, etc. etc. En sann kraftkilde i kulturlandskapet. Magne Johnsen er en engasjert skribent fra Tromsø, han har i årevis vært jobbet med og for groove.no og har levert fra seg mange gode artikler.

ALKOHOL OG NARKOTIKA, PRØVELSER OG INITIERINGER
I boken ”Rus, Ekstase Og Virkelighet” (Ernst G. Mortensens Forlag, Annet Opplag, Oslo 1956/67) sier forfatteren Niels Chr. Brøgger: ”Så langt vi kan følge menneskenes historie tilbake, har ekstasen vært et viktig ledd i religionen, i kulten, i magien, i dyrkelsen og tilbedelsen av guder og makter” (side 9). Boken kom ut i 1956, en tid da rocken såvidt hadde begynt å krype oppetter kartet. Hadde Brøgger begynt å skrive i introduksjonen på denne boken i dag, måtte han nok ha lagt til en fenomen til komplementært med religion, magi, kult- og gudetilbedelse i forhold til ekstasefrembringelse, nemlig rockemusikk. For i de neste linjene sier Brøgger, som om han beskriver musikk fra en rockefestival og/eller vellykket konsert, at: ”Ekstasen kan også oppstå ved massepsykologisk påvirkning av større forsamlinger eller menneskelige enheter.” Brøggers bok omhandler bruk av narkotika opp gjennom tidene, skrevet lenge før noe slikt ble et samfunnsproblem i Norge, skrevet derav med en edruelig penn. Musikk og narkotika har det til felles at de, hver for seg eller sammen, representerer en alternativ virkelighet. Musikk appellerer til følelser, intuisjon, det umiddelbare. Musikk er en slags beruselse i seg selv. Er det da merkelig at alkohol&narkotika henger så mye sammen i rockens verden? For rock-fundamentalistene er det alltid et nærliggende trekk at bruk/misbruk av narkotika skal skape kunstnerisk troverdighet.

Iggy Pop og hans gruppe Stooges har blitt troverdighetsklarert opp til høyeste nivå i så måte. I Borgzinners artikkel om Stooges i 666 nr 2 1979 finner vi de mest fantastiske historier. På side 10 står det om Stooges anno 1970-71: ”Dave Alexander døde av alkoholforgiftning. Steve Mackay blåste sin siste honk med sila i armen...» hvor Borgzinner fortsetter med å fortelle: "Iggy hadde sett døden i øynene nok til å gi faen. Han trakk dem med seg langs en knivsegg av galskap. De kunne ikke stoppe nå. Alt du har hørt om Stooges er sant. Iggy var Satan personifisert".

Neste tredve år etterpå skriver Magne Johnsen nesten de samme ordene på nettstedet groove.no. ”The Stooges skapte historie da debuten kom I 1969. Og fra og med dette blir rockehistorie skapt i ein reise i angst, redsel og galskap. På tung dop er Iggys liv som et blødende, bankende sår, bunnet ut i musikk så ærlig, sterk og vanedannende at den hugger seg inn i historien med samme kraft som lagde steinalderens helleristninger. For evigheten”.

Mens Johnsens betraktninger er litt mer tilbakelent, dog ikke mindre glorifiserende, så skriver Borgzinner her i høyt tempo på en veldig dramatisk måte, som om han selv satt i Stooges´ turnebuss og tok notater i 1971 mens Stooges-gutta og roadiene deres satt og silte og snortet diverse drugs omkring ham. Uansett så er dette to tilhengere, to religiøst troende i ekstase, som skriver. Borgzinner greier også å presentere Stooges og deres miljø som et slags sosialdarwinistisk rusgladiator-arena hvor «likene (lå) strødd etter turnebussen» og setter nesten seg selv inn bak rattet i turnebussen(«Han (Iggy Pop) trakk dem med seg langs en knivsegg av galskap. De kunne ikke stoppe nå.»)

Men det er nok gitt at begge tar feil. I Borgzinners tilfelle: Saksofonisten Steve Mackay døde ikke «med sila i armen». Om han er i live i dag – i det herrens år 2012 - vites ikke, men han var ihvertfall godt i live både på 1970/-80 og -90-tallet. Så hvor hadde Borgzinner dette fra? Den engelske musikkavisen Sounds hadde 29. april 1979 en fem-siders artikkel ved navn «The Grim Reaper´s Greatest Hits» hvor det står at Steven Mackay døde i 1972 av «drug abuse». Kan det være herfra at Borgzinner hentet sine feilaktige opplysninger? For Mackays død er betydelig overdrevet. Så sent som i 2003 dro han på turne med Iggy Pop under en Stooges-reunion konsertserie. Og hva som angår stoffbruken til Stooges, sa den opprinnelige gitaristen Ron Asheton i 2003 i Iggy-biografien «Gimme Danger. The Story Of Iggy Pop” av Joe Ambrose, (Omnibus Press, London 2004) at: «Vi hadde en slik fin tid når The Stooges gjorde det bra og de eneste stoffene noen brukte var å røyke marijuana, rett og slett.»(side 288).

Hva som angår Magne Johnsen, kan det være verdifullt å sitere Iggy Pop selv fra et intervju i Beat, nr. 11, 1986: ”Noe av rytmen i golf hadde en sterk innflytelse på det jeg gjorde på scenen seinere som rock'n'roll artist… Jeg pleide å kle meg i svart skinn og spytte på folk på fredagskvelden og rusle til golfbanen på lørdag. Jeg gjorde det i årevis. Alt du trenger er å bytte klær.” Det Iggy Pop sier her, i ett av hans mer ærlige øyeblikk, er at han er en posør. Tenk hvis Iggy Pop egentlig bare er en alminnelig halvtulling, hva da? At narkotikamisbruket og det ville livet hans bare er overdrevet? Det er mest sannsynlig at det ligger nærmere opp til sannheten enn noe annet, men hvor nytelsesrikt blir livet å leve da hvis man ikke har ett ikon som kan leve ut mytene for en? Forfatteren Kaj Skagen har kommentert dette i sin bok, hvor den søkende hovedpersonen Jonas, sier følgende: ”Jeg jages av trangen til å leve alle myter – pilegrimen, omstreiferen, mystikeren, forbryteren, anarkisten, jegeren, poeten – jeg kastes mellom alle disse storslagne roller og vet ikke hvem jeg er.” (4) Denne eksistensielle forvirring er typisk for unge mennesker, nært i kontakt med mytens berusende kraft og illusjonenes klebrige nærvær i en verden hvor det hverdagslige ennå ikke har satt seg fast i tilværelsen.

KONSERTER
Konserter og festivaler er en veldig viktig betingelse i rockens verden. Å være ett dyktig konsertband i rocken har bestandig blitt gitt stor troverdighet hos tilhengerne. I rockehistorien finnes det eksempler på legendariske konserter og festivaler som har blitt nærmest paradigmatiske. Ett godt lokalt eksempel er Sex Pistols konsert på Pingvin Club sommeren 1977 i Oslo.
Magne Johnsen fastslår at: ”Live har Iggy Pop alltid levert. Alltid”. Dette er en absolutt påstand han ikke kan dokumentere, all den tid han aldri har vært på ALLE konserter som Iggy Pop har gjort mellom 1965-2007. En umulig oppgave for hvemsomhelst. Men rock-fundamentalister slår spikeren på hodet med hele tiden med den slags religiøse påstander. Det er nok mer sannsynlig at Iggys konserter opp gjennom tiden har vært en blandet fornøyelse.

Eks.: I selvbiografien ”I Need More. The Stooges And Other Stories By Iggy Pop With Anne Wehrer” (Karz-Cohl, Princeton-New York 1982) forteller Iggy Pop om når Stooges spilte på Goose Lake Festival, den amerikanske Midt-Vestens versjon av Woodstock som gikk for seg 7-8-9 august 1970. I boken, side 65-74, forteller Iggy Pop at ” It's the second day, and I've been there since the festival started. And I've just been rolling from tent to tent getting more and more out of it…” Ifølge Hr Pop så heiv han i seg så mye narkotika at til slutt så visste han ikke hvem han var, hvor han var eller hva han skulle gjøre. Tilslutt gikk det opp for han og så var det rett på scenen hvor Iggy sier: ”So later during the gig – it was really wild – you know, a wild gig…..The people just, the people just were INTO it.” Ett litt annet scenario om hvordan det hele gikk for seg kom noen år senere i en artikkel ”Goose Lake Memories” i Metro Times fra 2/7/2008. Ron Asheton, gitarist i Stooges, sier her at hele gruppa Stooges i august 1970 var på ”a microbiotic diet”. Det er også verdt å få med seg at Iggy Pop sparket bassisten Dave Alexander etter at gruppa hadde spilt på Goose Lake Festival i 1970 da Dave Alexander møtte opp, kanon drita, for full til nesten å stå på beina. Det er tydelig at Iggy Pop satte og setter musikken høyere enn rusmidlene. Og det er lite sannsynlig at han var så borte vekk som han selv gir seg ut for å ha vært. Kanskje fordi Stooges spilte helt ræva den kvelden, et faktum motsatt i forhold til hva han selv sier? For i artikkelens kommentarfelt er det en ”Lened1951” som sier ”I remember ...The Stooges (who got booed off the stage as I recall)…”

Stooges spilte en ræva konsert og Iggy Pop i ettertid i skam bløffer det hele vekk med at ”dæven, jeg var helt ute på drugs” og ”konserten var helt vill…”. I en verden av selvmytologisering og legende-fabrikerte fortellinger angående Stooges så er det nok også sannsynlig at mange av konsertene til Stooges var ganske patetiske greier. Den danske avisen Information hadde i oktober 1969 sendt sin journalist Erik Wiederemann til USA. Han overværer da Stooges første konsert i New York. Han forteller om det hele slik:

”Udtrykket er ganske malende. To bomb, at bombe. I denne forbindelse har det nettop noget at gøre med at fremkalde eksplosion, men kun med at falde hårdt til jorden og måske efterlade et tomrum. At få drønfiasko, kort sagt. Jeg synes ikke jeg kan mindes at have set et orkester ”bombe” så eftertrykkelig som beatgruppen The Stooges, da den forleden havde sin New York-debut. Det var et næsten totalt nederlag, af dimensioner som blev yderlige forstørret op af omstændighederne. Debut´en fandt sted i den store åpne pavillon på verdensustillingsterrænet i Flushing Meadow, godt ute i Queens….Fuld kraft er der … på The Stooges, da de begynder, fra den første tone er det tydeligt at disse Detroit-drengene gør hvad de kan for at beseijre newyorkerne. Sangeren, Iggy Stooge, kun iført sandaler og kortafklippede cowboy-bukser, giver den især hele armen og hvad han ellers har til disposition, herunder mikrofonstangen, der i bogstavelig forstand fungerer som potensforlenger. Hans yndlingsattitude ser ud som om han fik elektrochok, hænderne bag nakken og kroppen vredet bagover, så man venter at ryggen brækker i næste øjeblik, mens fødderne stamper spastisk i gulvet. Det skal åbenbart være meget lidenskabeligt…Da larmen fra det første nummer dør hen, lægger stilheden sig lammende og klamt over lokalet. Et par tilhørere klapper, måske fordi de synes at det ellers ville være for pinligt, men denne spartanske applaus fremhæver kun hvor mange der ikke klapper. Næste nummer starter meget hurtig….Midt under det går sangeren frem til tribunekanten, lægger hænderne bag nakken, gør seg stiv som en pind og lader seg, uden at ændre stilling, falde forover, ned i hovedet på de folk der sidder på betongulvet. Tribunen er cirka to meter høj. Men lige meget hjælper det, stemningen er stadig sval, da han lidt efter, stadig i live, kravler op på tribunen igen. Kort efter slutter The Stooges deres første fremtræden i New York…Aftenens sidste attraktion, MC5, må derfor på scenen før end beregnet.” (5)

Det er meget sannsynlig at denne anmeldelsen er en korrekt observasjon av en Stooges konsert i sin samtid, en påpekelse av pinlig karikatur i et over-reagerende rock-drama. Men i ettertid, mange tiår etterpå, sitter Iggyanerne og sukker lengselsfullt på en doktrinær rock-kafe et sted og sier: ”Åh dæven, tenk å ha vært på en Stooges-konsert i 1969/70. Dæven, så tøft og bra det må ha vært.”

En som definitivt var der var Ted Nugent, som var gitarist i Amboy Dukes på denne tiden. Nugent, også en innvåner fra Detroit, var tilstede på flere Stooges-konserter i 1969-70. Han sier i ett intervju i Classic Rock, oktober 2007, utgave 111: ”…det er meningen at du skal lære deg det du holder på med før du går ut og spiller foran et publikum. Jeg brukte å si til The Stooges: ´Vent! Bør ikke dere….lære dere å spille instrumentene deres?….jeg har ingen respekt for The Stooges, og ingen beundring for Iggy i det hele tatt. The Stooges var en spyttklyse i øynene på musikkens ansikt og for den store rhythm & blues-tradisjonen de hevdet å representere.” Og Nugent som spilte sammen med Stooges på klubber i Detroit og Ann Arbor I 1969-70 sier om Iggy Pop på denne tiden: ”Han var så borte vekke, han kunne ikke sette sammen en meningsfull samtale, enda mindre en meningsfull frase. Faktisk tror jeg ikke han greide å kombinere noensomhelst meningsfull stavelse i det hele tatt.”

Stooges leverte nok flere dårlige og middelmådige konserter enn de mer legendariske som hele tiden blir kjørt frem. Sannsynligvis har Barbra Streisand større troverdighet for å levere kontant gode konserter enn Iggy Pop.

DET OFFENTLIGE BILDET
Vi avslutter denne korte skissen av en påpekelse av rock-fundamentalisme med følgende perspektiv: helt fra rockens begynnelse på 1950-tallet har tøffhet vært ett bra bilde å ha i offentligheten for en rockestjerne. Det er kanskje ikke alle som er klare over det men Elvis Presley var i sin tid dvs. de to-tre første årene av karrieren før han gikk inn i hæren, regnet som en artist med ett tøft offentlig bilde, en skikkelig rebell som skremte vettet av borgerskapet. Rolling Stones på 1960-tallet tok dette enda lengre ut med langt hår, provoserende adferd og bruk av narkotika. At forholdene rent privat var annerledes var kanskje ikke så viktig: hvem ville vite at den voksne Elvis Presley var en skikkelig mammadalt som gråt som et barn nedi skjørtene på moren sin hvis han hadde vanskelig? Eller at medlemmene i Rolling Stones hadde middelklassebakgrunn og aldri ville finne på å noensinne gjøre noe slags personlig opprør mot forstadsforeldrene sine?

Men i forhold til å være en tøff opprører mot det bestående ble det med tiden ble vanskeligere og vanskeligere å overgå sine forgjengere for hvor langt ut skulle du ta det for å virke overbevisende? «Stooges var nå en veritabel bande av bøller og junkies...I miljøet Stooges rørte seg i hersket den sterkestes rett. Bare de hardeste overlevde(bokstavelig). I en periode lå likene strødd etter turnebussen.” Dette skriver Borgzinner i sin Stooges artikkel. Det er også lite sannsynlig at Stooges var et gjeng med tøffinger, heller noen puddinger. Dette blir tydeligst i nevnte selvbiografi til Iggy Pop ”I Need More” hvor fortellingen på side 74-75 tydeliggjør det hele. Den fortellingen går slik: ca. 1973-74 skulle Iggy And The Stooges spille en konsert i Nashville, Tennessee hvor oppvarmingsbandet deres var roadiene til Allman Brothers Band. Iggy Pop beskriver dem slik: ”These guys had muscles on their muscles, and they were everything you think of as shit-kicking, badassed, top drawer roadies – for that sort of group-right? I mean these these guys were tough and mean and long-haired, lantern-jawed, cowboyed out, and everything.” Da disse typene ankommer til lydsjekken og får se Iggy And The Stooges, små feminine kvasi-glamrock-pingler, begynner roadiene å trakassere dem. Iggy And The Stooges blir såpass redde at de gjemmer seg på toalettet! Tøffe typer?

I rockens verden er det en pinlig nødvendighet å etablere kontrære personligheter: den offentlige og den private. Posørvirksomhet kalles det også. Dette er velkjent. Men det kan også sies på en annen måte, som her hos forfatteren Bruno Frei i sin biografi om okkultisten og tryllekunsteren Erik Jan Hanussen, jøde og nazist fra 1920-tallet, en av sin tids store bløffmakere: ”Han havde lært at se paa Livet og Menneskene som temmelig enkle Ting. Spise, drikke, elske – spise mere, drikke mere, elske mere; var det ikke det hele? Og for at det ikke skal se helt saa lurvet og smudsigt ud, som det er, har Menneskene omgivet denne Tingenes Kærne med en Masse Humbug. Løgn er Tilværelsens Grundlov. Jo mere et Menneske taler om Sandhed, jo mere lyver han. Livet er en daarlig Løgn, men Kunsten er den fuldendte Løgn. Kunstneren er Løgnens Mester, Menneskene drages mod ham paa Grund af den straalende Illusion, han kan levere dem.” (6)

Er ikke dette sitatet også vel beskrivende av selve rockens underbevissthets, dens id, dens psykiske epistemologi, for hvordan rock-fundamentalistene møter sine halvguder? Vi lar spørsmålet stå åpent, som et skrik mot det brølende havet, som en veps på vei ut av fyrstikkeske, som en myte dalende ned som en fjær fra luften fra det transcendente selvbekreftende og ned til det utslettelige jordnære.

NOTER OG BIBLIOGRAFI
Her sitert fra Per Lønning: Fundamentalisme – Ord Til Fordømmelse – Ord Til Fordummelse? En Begrepshistorisk Analyse, side 62-63, Ariadne, Bergen 1997

Mircea Eliade: Myth And Reality, side 6, New York Harper Torchbooks 1975-utgave
Mircea Eliade: Myth And Reality, side 6, New York Harper Torchbooks 1975-utgave
Kaj Skagen: Barføtt Gjennom Europa, side 228, Tiden Norsk Forlag, Oslo, 1978

Erik Wiedemann: Falbelader, Forfald Og Festivals, Information – oktober 1969, her sitert fra Laus Bengtson: Det Gror Aldrig Mos På En Rullesten – Rock-præk, side 285-290, Borgens Forlag 1970

6) Bruno Frei: Hanussen – En Moderne Troldmanns Livshistorie, side 6, Frem Forlag, København, 1939


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo