Årets Beste 2011: Ingve Aalbu

Tidligere redaktør på pstereo.no, nåværende lokalavisjournalist, musikkblogger og penn i Morgenbladet - Ingve Aalbu oppsummerer musikkåret og mener PJ Harvey sto bak det beste albumet i 2011.

Ingve Aalbu var en av grunnleggerne i det forlengst nedlagte musikknettstedet pstereo.no. - der han også var redaktør og ivrig skribent. Mange av hans tekster fra idealist-tiden er mulig å finne i vår database, nærmere bestemt HER.

Ingve jobber som lokalavisjournalist i Egersund (som han selv karakteriserer som Mekka). Han leverte også tekster, som også endte i bokform, da Morgenbladet denne høsten kåret tidenes 100 beste norske album.

Ingve Aalbu har dessuten egen blogg, liker sykling og langrenn (på TV), og er en aktiv herremann på mange fora der musikk teller. Ikke minst på på det Ingve selv kaller nettstedets pstereos utlagte tarm - pmono.no

Årsbestelista over platene ble så forutsigbar, ifølge han selv, at han i stedet (også) har omtalt noen av låtene som har gjort inntrykk i 2011. Her er musikkåret 2011 i Aalbus penn, han har forøvrig også funnet fram noen godbiter fra Youtube som står godt til teksten. God fornøyelse!

2011s beste låter

Tom Russell - Furious Love (for Liz)
- Det var kanskje Gud som skapte grensebyene mellom USA og Mexico, men ingen har skildret dem så levende som Tom Russell. På Furious Love (for Liz) fanger han essensen av Elisabeth Taylor, El Paso og en dobbel Gin Fizz i løpet av ett minutt og 38 sekunder.

About Group - Don't Worry
- Så til forveksling likt salige Ronnie Lane, på alle måter, at en gammel fan av Faces (både de store og de små) får seg en støkk av det særdeles hyggelige slaget og begynner å fantasere om hvordan resultatet hadde blitt hvis Rod Stewart hadde fått seg et skikkelig band og noen låter som er verdt å synge.



Cowboy Junkies - Flirted With You All My Life
- Første juledag er det to år siden Vic Chesnutt ikke klarte å vente lenger, men ga seg hen til den siste, kalde omfavnelsen som han visste ville sette ham fri. Flirted With You All My Life må sånn sett kunne kalles en kjærlighetssang utenom det vanlige. Cowboy Junkies ga tidligere i år ut ei hel plate med låter av det hardt plagede geniet fra Athens, Georgia. Flirted With You All My Life er forferdelig vakker også når det er Margo Timmins som synger - og definitivt mindre smertefull enn originalinnspillingen på At the Cut (2009), der Vic Chesnutt prøver å overbevise seg selv om at han ikke er klar.

The Black Lillies - Go to sleep
- Apropos Vic Chesnutt, i mars 2010 døde hans (sporadiske) samarbeidspartner Mark Linkous (aka Sparklehorse), også det for egen hånd. The Black Lillies fra tradisjonstunge Tennessee var i studio for å gjøre ferdig 100 Miles of Wreckage, en av 2011s beste countryplater, da nyheten ble kjent. Gruppa kom ut igjen med sorgtunge, men håpefulle Go to Sleep, som runder av 100 Miles of Wreckage og lar musikken munne ut i drømmeland med fele, steelgitar og følelsen av at Mark Linkous fortsatt er til stede, på et eller annet vis.

Drive-By Truckers - Where's Eddie
- Sørstatenes beste band (tittelen er offisiell nå som R.E.M. har gitt seg) kom over tapet av Jason Isbell og fulgte opp med en av sine aller beste plater (Brighter Than Creation's Dark i 2008). Spørsmålet nå er om Drive-By Truckers klarer å hente seg inn igjen etter å ha mistet Shonna Tucker, som for kort tid tilbake kunngjorde at hun ville gå sin egen vei. Tucker har siden nevnte Brighter Than Creation's Dark stått fram som en formidabel kraft i seg selv og en kjærkommen, feminin fargenyanse i det tettpakkede Truckers-soundet. Hør bare hvordan hun leder an på Where's Eddie, som sammen med Everybody Needs Love fra årets album Go-Go Boots utgjør en herlig hyllest til Alabamas egen Eddie Hinton, en av den blåøyde soulens mest myteomspunnede menn.



Clem Snide - Don't Stop Believing
- Jeg er blant dem som mener at tidenes beste tv-serie fikk en avslutning verdig Tony Soprano og Tidenes Beste tv-serie. Journeys Don't Stop Believing var et genialt låtvalg til sluttscenen - diametralt forskjellig, men akkurat like passende som plasseringen av Tindersticks-kolossen Tiny Tears på et langt tidligere og tyngre stadie av historien. Don't Stop Believing vil for min del være evig knyttet til Soprano-familiens skjebne, men Clem Snide klarer mot alle odds å gi sangen noen ytterligere dimensjoner.

Geoff Berner - Mayn Rue Platz (My resting place)
- Han beskjeftiger seg stort sett med hysterisk og hvileløs klezmer-utagering på årets plate, Victory Party, men på Mayn Rue Platz (My resting place) lar Geoff Berner trekkspillet puste og gir plass til en av årets desidert vakreste sanger.

Jackie Leven - Beware Soul Brother
- Ingen musikkrelatert nyhet gjorde mer vondt i 2011 enn Jackie Levens bortgang 14. november. I ettertid er det lett å se at døden er over alt på den store skottens siste album, Wayside Shrines and the Code of the Travelling Man, som ble utgitt seint i høst. Det er til og med en låt her som heter To Live and Die in Levenland. Etter comebacket med en av musikkhistoriens best titulerte plater i 1994, The Mystery of Love (is greater than the mystery of death), ga Jackie Leven ut mer enn 20 album med en unik tapning av storslått, keltisk soulmusikk. Den siste utgivelsen hans er omtrent like bra som alle de andre. Beware Soul Brother skrev Jackie Leven om og til sin avdøde bror. I dag høres det ut som han synger om seg selv.

The Bangles - I'll Never Be Through With You
- Midt i alt dette nedstemte - gretne, gamle gubber, depresjon, divaer som dør, divaer som drar og følelsen av at det aldri vil bli laget en bedre tv-serie enn Sopranos - er det alltid en trøst å vite at Susanna Hoffs er der ute et sted, og at Bangles-vokalisten både ser og høres kliss lik ut som hun alltid har gjort. I'll Never Be Through With You er perfekt pop fra ei dame vi som vokste opp på 80-tallet, forhåpentlig aldri blir helt ferdige med.

Og når vi først er i gang....

Amanda Shires - Swimmer...
- Jason Isbell er allerede nevnt. Amanda Shires er dama hans, ei felespillende country-prinsesse fra Lubbock, Texas, med honky tonk i hjertet, rock i ryggraden og et ønske om at noen en dag skal nevne Iris Dement og Shawn Colvin i samme setning. Smellvakkert.



Disse låtene, og mange flere fra det fabelaktige året 2011, finner du både på Spotify
og WIMP.

For øvrig er det bare å innrømme at lista over årets beste plater er av det heller forutsigbare slaget:

1. PJ Harvey - Let England Shake
- Men To Bring You My Love er (enda) bedre.

2. Jason Isbell & the 400 Unit - Here We Rest
- Som David Letterman sa etter at Isbell og gjengen spilte på Late Show i november: I want to be part of this band!

3. Robyn Hitchcock - Tromsø, Kaptein
- Det er nesten litt synd at denne plata ble utgitt eksklusivt for det norske markedet, for Tromsø, Kaptein er på høyde med Robyn Hitchcocks beste de siste 15 åra (Ole! Tarantula (2006), Gillian Welch og David Rawlings-samarbeidsprosjektet Spooked (2004) og Jewels for Sophia (1999))

4. Low Anthem - Smart Flesh

5. The Mountain Goats - All Eternals Deck

Hederlig omtale: Gillian Welch - The Harrow & the Harvest, Kurt Vile - Smoke Ring for my Halo, The Decemberists - The King is Dead, The War On Drugs - Slave Ambient, Drive-By Truckers - Go-Go Boots, Stein Torleif Bjella - Vonde Visu, Dolorean - The Unfazed, Daniel Romano - Sleep Beneath the Willow

----

Årets beste argument for å legge ned Spellemannprisen:
At Stein Torleif Bjella kun ble nominert i én kategori

Et par norske plater som definitivt burde fått mer oppmerksomhet (og minst et par Spellemann-nominasjoner):
The Captain & Me - Migrant, Tom Roger Aadland - Det Du Aldri Sa

Årets beste låt fra Bergen:
Professor Pez - The Boy With the Filthy Mind

Årets beste låt fra Stavanger:
Eltervaag - More Than One

Årets beste fra Jæren:
General Forsamling - Heim te Odland

Årets beste svenske:
Dear Euphoria - Rescue

Årets "hadde vært en hit hvis popdomstolen i P3 hadde hatt baller og smak":
Elephant Stone - Love the Sinner, Hate the Sin




Årets beste "jeg blir snart dement så jeg må covre en Paul Westerberg-låt mens jeg husker hvem jeg er"-øyeblikk:
Glen Campbell - Ghost on the Canvas

Årets beste soulplate:
Charles Bradley - No Time for Dreaming

Årets beste fra tv:
Steve Earle - This City (Treme)

Årets musikkvideo:
Herman Dune - Tell Me Something I Don't Know (med Jon Hamm og en blå yeti)






comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Kanye West - My Beautiful Dark Twisted Fantasy

(Def Jam)

Kanye West har laget årets beste popalbum.

Flere:

Paganus - Kalla
Agnethe VR - Inspired