Ekstranummer #53: Platesamlertyper vi elsker: Kamikaze-Kåre (2)

Den første av en serie profiler: Mennene som samler plater og tar vare på kulturhistorien for oss. Ikke virkelig eksisterende personer, men destillater av visse samlerpsykologier. Skrevet med refsende kjærlighet. Andre del.

Kamikaze-Kåre, en blodhund som trives i kaos
(forts. fra del 1)
Med et BRAK våknet han! Å, faen, det var lørdag og loppemarkeder over hele byen. På med buksa - og hvor la jeg bilnøklene i går kveld? Nå ble det å driste seg til en bilrunde med betydelig promille, men det fikk stå sin prøve. Hvem er det egentlig som ser en purk i Oslo? Promillekontroller innenfor sentrumsringen er sjeldnere enn utdødde planter fra juratida i Fabian Stangs verandakasse. Ikke rart det er lukrativt å være gangster i denna byen. Skulle faen ikke drive å være så tjukk i skolten å betale skatt til alle disse helvetes hærsens trygdesnylterne og utlendin...der var bilnøklene, ja. Hvilket loppemarked drar jeg til først ... øhh...her har vi lista… Smestad, “loppemarkedet alle snakker om”, var det, ja. Inn i bilen, klampen i bånn. Her kommer gutten som har vaska seg, i hvert fall til jul. Hø hø.

Vel framme ved loppemarkedet konstaterer Kåre at han er litt seint ute. Det gikk litt fort i svingene utover. Men ingen politi var å se langs veiene, som vanlig. Ei gammal kjerring hyttet med neven da Kåre akslet gangfeltet i 85 km/t. Det gamle skinnet befant seg midt i fotgjengerovergangen med handletrilla si på slep. Skulle sikkert ned og kjøpe kattemat og kulturmjælk og klage til ripset i kassa om gikta og pensjonen og alle dem hersens løskattene som pissa på trammen hennes. Kåre bråbremsa og lot gamlemor leve. Etterpå følte han seg sjennnerøs og storsinnet.

Klokka var alt blitt ti over halv ti når vår mann fant sin plass i køen. Ennå tjue minutter til markedet åpnet, men Kåre pleide å være tidligere ute enn dette, helst en time i forveien for å være garantert å få førsteplassen i køen. Han måtte konstatere et irriterende fakta denne bakfulle lørdagsmorgenen: Fire platehaier var alt på plass foran ham, her gjaldt det jaggu å olje apostlenes hester når skuddet smalt og bruke alle dirty triks i boka for å legge heatet bak seg på vei inn døråpningen. Kåres teknikk var godt innøvd: Skarpe albuer, kraftige sidedytt på oppløpssida, benkrok, springskalle, slag mot nyrer og baller, grabbe til seg mest mulig skiver fra alle kassene som måtte finnes på innsida, og for guds skyld: Ikke glemme singleplatene. En vanlig teknikk er å neve til seg hele bunken med singler og kyle dem i en medbrakt bærepose, hvor de ligger trygt presset mellom kneskålene eller oppunder genseren på magen. Så er det å granske LP-utvalget i et frenetisk tempo før singlene tas fram for en rask gjennomgang og utskillingsprosess.

Skulle en sidemann reagere på denne barduse framgangsmetoden og ytre noe om “egoisme” fra Kåres side, hadde vår mann god trening i å be vedkomme dra seg til helvete.

Ikke nok med at det var fire konkurrenter foran ham i køen, nå kom det jaggu to til og stilte seg kloss opp i rævva på ham. På venstresida raget en skjeggete bok-hai og til høyre en av disse feminine nips-estetene som leter etter gromme stempler i bunnen av gamle sukkerskåler. Ja, hver sin lyst.

Platesamlerne som hadde rukket fram til loppemarkedet før Kåre, var alle av det barkede slaget: Rocke-Pål, samler i mer enn tredve år, gråsprengt og langhåra, ga aldri slipp på hippiedrømmen, av støpning en olm type med hytte i Hallingdal. Trygve Turntable: Liksom-hipp DJ med rastafletter sveiset fast til sin pistrete, lyse lugg, hard på sprinten mot platekassene, lette ADHD-tendenser, maur i rumpa og glatt i kjeften, smella gikk bestandig, Kåre blei helt mixmaster i skolten av å lytte til krabaten. Gribbe-Lars: Platehai av det helt store slaget, en usikret pistol på livets stamplass, verste sorten, grabber som regel til seg alt mellom himmel og jord, bare det er vinylplater. Sist men ikke minst, “Strikken” Johansen, kjent for sin tøyelige, senete kropp og spesielle evne til å åle seg gjennom trange stengsler og andre fysiske hindringer på vei mot platekassene. Strikken var av typen som kunne forsvinne i mengden rett før loppemarkedet åpnet, for senere på mystisk vis å materialisere seg foran platekassene akkurat idet Kåre var i ferd med å slå kloa i dem.

Dette var formidable konkurrenter, noe som alltid gjorde Kåre svett og rastløs. Han heiv innpå et par Alka Seltzer-tabletter og lurte ut en fis. Møkklukta distraherte konkurrentene akkurat nok til at Kåre klarte å snike i køen og stille seg i fremste rekke ved tausperringa. Nå hadde han lagt nips og bok-fjompene bak seg, slik at førstelinja besto av fem hardbalne platekrigere. Ingen merket noe til snikinga, alle var opptatt med å utveksle “det var ikke meg”-blikk på grunn av den intense fyllefislukta.
Det var nå bare et par minutter igjen til åpning og stemningen ble stadig mer trykket og nervøs. Det var så stille at man kunne høre flassflakene fra Rocke-Påls pistrete skjegg dundre i bakken.

Kåre goes comfortable
“Strikken” og Gribbe-Lars skulte surt på Kåre og irriterte vettet av seg over den “vulgære pornonissen” som delte plass med dem i køen. Kåre kikket dorskt på Lars og slapp en seltzer-rap. “Finni no’ i det seinere’a?” grøtmumlet Gribbe-Lars, han ville prøve sivilisert konversasjon med Porno-Kåre. “Nei, det er helt tørke for ti’a”, svarte Kåre mellom kaskadene av gass som tvang seg ut av begge ender. Magen var loppenervøs og ustabil etter fredagsfylla. “Faen, bare jeg ikke blir nødt til å drite i samma slengen”, tenkte Kåre. Det hendte både titt og ofte at loppenervene slo så krøll på magasekken at gromgutten måtte rømme til skogs og rulle ut kabelen under første og beste busk. Derfor kjørte han alltid rundt med en åttepakning First Price doruller i bilen.

Det så imidlertid ut til å gå bra denne lørdagsmorgenen. Det skulle forresten tatt seg ut, at Kåre måtte gi fra seg plassen foran i køen fordi han måtte ut i buskaset for å bæsje. Da ville han sett passe dum ut og konkurrentene flirt av ham no end.

Trygve Turntable sto som vanlig og preika en uendelig strøm piss til ei ungjente som etter alt å dømme var loppemarkednovise. Sikkert flytta til Oslo for å bo på hybel og studere sosialantropologi eller noe i den dur. Trengte vel noe tidsriktig og trendsensitivt retronips til hybelhelvetet sitt. Trygve dreiv og prata dama varm om “soul” og “funk” og “grooves” og “breaks” og noe svada om at “vinyl er best, lyden har mer stofflighet og varme”. Hvor mange ganger hadde ikke Kåre og de andre hørt DJ-tullingen lire av seg lignende tirader? Studinekjeiet blafra med dårevippene og var helt oppslukt av Trygvetassen. Her blei det nok hybelvisitt på platesamlerguden med de løse rastaflettene etter hvert. Den helsikes spretten brukte vinyl-kulheten og DJ-virksomheten til å ragge fitte så det skvatt etter. Det var så jævla typisk, bare fordi dusten så “kjekk” ut eller noe sånt, lå damene hu’flate etter’n.

Mens Kåre og kompisene hans måtte søke trøst og varme i vareprøvene fra Fun Shop, gassa hipsterfjolset Trygve seg i studinemus og tiltrakk seg damer som stålspon mot en magnet. Faen så urettferdig livet er. Bare fordi idioten Trygve så fresh og pigg ut, kunne dra de rette replikkene og smykke seg med “groovy vinyl”, tok han hjem seieren hver gang han peila inn en medborger i skjørt. Søren heller, tenkte Kåre, hu berta skulle bare visst at platesamlinga mi er mye større enn Trygves. Men Kåre hadde vom og blank isse, fettet T-skjorte, fotvorter og ustabil tarm. Ikke engang penga vil dem ta meg for, konstaterte han for seg sjøl. Et bittert drag la seg over øyebrynene og Kåre drev inn i et melankolsk tankeleie som nok ville kureres med noen kjellerpils utover kvelden. Men for helvete - hvem trenger kvinnfolk når man sitter på ei feit diger platesamling å elske istedenfor? Ikke denna karen, i hvert fall. Trenger ikke dele hepatitten din, jeg, beibi!

Det var rett før loppemarkedet åpnet. En lang staka med gul trafikksikkerhetsvest kom gående mot tausperringa for å holde den sedvanlige oppbyggelsen ingen gadd høre på uansett, om å “ta det med ro” og “ikke dytte” og “gå rolig inn i lokalet”. Den harde kjerne som hadde samlet seg foran tauet, en 50-60 stykker, bare flirte overbærende av fjompen og psyket seg tvert imot opp til ekstra hardkjør. Midt i rekken av formaninger fra mannen i gult, smatt plutselig Kåre under tauet og pilte som ei miltbranninfisert laboratorierotte mot inngangsdøra. Forsamlinga fikk knapt sukk for seg og ingen kom på å rope “tjuvstart” eller “stopp”. Men ting ble ikke stående på stedet hvil, ikke lengre enn tre sekunder. Da kom resten av folka i køen veltende som en lavine av kjøtt og blod og varierende hygiene, mens mannen med vesten ble fanget som et løvblad i Niagarafallene. Hele bermen traff dørhølet samtidig så veggen skaket, med den følge at ingen kom seg gjennom proppen som oppstod, et kolossalt trykk av blandet menneskemasse i en guffen deig.

Denne grøten av oppkjøpere, vinylfreaks og følsomme nipssamlere ble stående bom stille mens etterdønningene av sammenstøtet forplantet seg som konsentrisk dissing i overskuddsfett bakover i rekkene. Trygve Turntable sto klint opp mot hu berta og kjente trykket fra hennes mammale grandulobler langt ned i boxershortsen. Ikke det verste han hadde vært utsatt for. Kilt fast i dørramma sto en rasende forbanna Gribbe-Lars og kavet med armer og bein i forsøk på å komme løs fra Rocke-Pål, viklet inn i en komplisert floke som de var. “Strikken” var som vanlig sunket i jorda. Hvordan hadde den ålen klart å skli seg unna dette dilemmaet her? Og hva med Kamikaze-Kåre, hvor var han blitt av i tumulten?

Kåre kunne ikke tro hvor flaks han hadde hatt. Bare han alene hadde klart å smette gjennom døra før køen gikk i vranglås. Han prustet og peset mens han galopperte som en hvalross på speed ned gjennom korridoren på vei mot gymsalen og skreik hysterisk til forbipasserende arrangører i gule vester: “Hvor er platene hen, hvor er platene?” “På høyresida inne i gymsalen”, svarte en vakt med fippskjegg og skyggelue. Kåre tok en skarp høyresving på joggeskohælen og travet over gymsalparketten i en så ukoordinert løpestil at løsøre fra kjøkken og nipsavdelinga skvatt veggimellom. Da så han platebordet - fire fulle banankasser!!!

Men hvem i heite helsike var det ikke som drev og plukket skiver ut av kassa lengst til venstre? Joda, den fordømrade “Strikken” Johansen. Åssen var det mulig at han hadde klart å komme seg ut av floken i døra og attpåtil rukket fram til platene før Kåre? Var fyren en lampeånd?

Det var bare en ting å gjøre: Dulte så kraftig inn i “Strikken” at han ikke fikk nubbetjangs på de tre andre kassene. Kåre la fleskesida til og skumpet “Strikken” rett ut av billedramma og over i lekeavdelinga, hvor han buklandet blant bilbaner og Pokemon-ræl. “Ikke no’ slåssing her, oppfør dere som folk”, skrek kjerringa bak platedisken med skingrende stemme. Men Kåre hørte ikke på det øret, eller på noe annet organ som ender i en kroppsåpning, for den saks skyld. Nå var han i sitt element, livets brikker fant alle sine rette plasser i en total syntese av mening og høyere orden. En følelse av naturlig, positiv rus og dyp eksistensielt nærvær skyllet innover Kåre og spredte seg fra den øverste synapse i hjernen og helt ned til fotvortene i sokkene han hadde gått rundt med de siste fem-seks ukene.

Alt for sent nådde Rocke-Pål, Trygve Turntable og Gribbe-Lars fram til gildet. Det ble “Strikken” og Kåres dag, deres øyeblikk av triumf, men mest Kåres, syntes de andre. “Strikken” ble jo delvis satt ut av spill og endte opp med en slunken bunke der Kåre kunne trille hjemover med et digert lass. Atter en gang hadde gutta måttet se seg slått av Kåre i kappløpet mot platego’bitene. Men skulle de først bli slått i sitt eget game, fant de en viss trøst i at de var beseiret av en som etter hvert begynte å få status som levende legende: Kamikaze-Kåre, hvis navn vil bli hvisket i ærefrykt så lenge det finnes platesamlere her på vår arme jord.

Der sto han nå foran dem og dro den ene rockesjeldenheten etter den andre ut av platekassene, og selv kunne de ingenting gjøre med det. De andre gutta betraktet Kåre med avmakt og avsky, misunnelse og hemmelig beundring. Nei, stryk det siste. Her holdt han på å grabbe alle godbitene rett foran øynene deres, den feite turbokula, den jævla mammadalten, den impotente pornorotta. Men Kåre enset dem ikke, bare lo for seg sjøl. Noen lange svarte hår stakk ut av rumpesprekken hans som var synlig for alle i glipen over kanten på den nedglidde joggebuksa. Det var som om de vaiet i triumf til den slukørede trio av tapende konkurrenter der de tuslet hjemover til ungeskrik og kjærring-gnål.

Legenden om Kåre
Det var siste runde på Dovrehallen, nattbussens horn klang for slitne karer på vei hjem. Alle kara var i sin beste, andre ungdom. Trøstig bar de plateposene nedover nattsvarte gater fulle av kebabspyende ungdommer. Litt ustøtt var nok ganglaget, men rockebestefedre vet å avpasse pilsinga etter forholdende. Nok en hyggelig hobbykveld var forbi. Det hadde blitt mye prat om Kamikaze-Kåre i kveld, men de hadde alle blitt enige om en ting i løpet av kvelden: Den irriterende platehaien Kåre var nå egentlig ikke så verst når det kom til stykket. Gutten hadde innerst inne en god vilje og en ekte entusiasts drivkraft. Det var atskillig mer enn det gikk an å si om den grådige og kyniske spekulanten Gribbe-Lars eller den sleipe damefuten Trygve Turntable.

Nei, Kåre er ikke så verst han, når det kommer til stykket. Forrige uke ga han visstnok mora si blomster til åttiårsdagen, til og med.

I et senere avsnitt skal vi ta en titt på en annen platesamlertype vi elsker å hate: Trygve Turntable, vinylsamleren som verdensherre.

Alle ill: Gene Deitch, faksimiler fra boken The Cat on a Hot Thin Groove: The Complete Collection of 78rpm Artwork from the Legendary Record Changer Magazine


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK-...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: