#25: Nimbus med senterhull - en amatørsosiologisk satire over platesamlernes typologi, del 1.

All round-samleren, partikularisten, fetisjisten... Det er mange typer samlere. Bjørn Hovde tar her for seg platesamleren og ser på noen ulike typer av arten. Dette er del 1 av artikkelen.

Norge huser etter sigende flere personer som samler systematisk på ett eller annet enn noe annet land, regnet i forhold til befolkningstallet. Samtidig er nordmenn i eksepsjonell grad opptatt av sin nære lokale historie. Knapt noe nes eller bygd er foruten eller iferd med å utgi sin egen lokalhistorie, grendesoge eller bygdebok i ett eller flere bind. Det er sannsynligvis en sammenheng fenomenene imellom. De fleste samlere er opptatt av ett, klart avgrenset felt, ikke sjelden med direkte forbindelse til personens geografiske opphav. Slik er postkortsamling blitt en yndet syssel: Du etterstreber alle kort med motiv fra din by, kommune, tettsted eller bygd, samtidig som du søker all tilgjengelig litteratur kunnskap om samme område. Siden vi alle stammer noesteds fra, og er lokale i opphavelig forstand, er vi ikke dermed potensielle samlere hver og en av oss? For å søke svar på dette spørsmålet går vi spent til litteraturen for å finne svar. Men det vi ender opp med er den sedvanlige lenestol-freudianske betraktningen om samleren som bundet, libidohemmet kasus, den kompenserende stakkaren som gjennom samling sublimerer urealiserte erotiske forestillinger.

Det er skrevet sparsomt om samling i fagsosiologisk sammenheng, lite er det å spore i skjønnlitteraturen. Leter vi etter norskforfattede framstillinger er det likeså lite å oppdrive. Et par gode artikler av Einar Økland, noen subjektive betraktninger fra Willy B., og et par påkostede bøker som presenterer samleområder og enkeltsamlere. Inntrykket bøker som Jeg Fant, Jeg Fant (Bjarne Rogan, Aschehoug 1997) gir av samlere, er av en krets eksentriske halvgamle menn med tvertoversløyfe og middels feit lommebok. Jo rikere de er, jo mer "eksentriske" framstår de som. Bryggerikonge og Ekebergrestaurant-eier Christian Ringnes samler på miniatyrflasker og har åpnet et slags museum (som tar inngangspenger) for disse i Oslos Kvadraturen. Sååå festlig da! Ja, er ikke de samlerne gærne, dere? "Norge Rundt"-reportasjens typiske samler er som regel en slags mild variant av bygdeoriginalen, mens Petter Nome-main-squeeze Hilde Hummelvolds tv-programmer om rydding(!!) framstiller samlere som go'fjottete surrehuer, som selv om de har et hjerte av gull, lider av kronisk kastevegring.

Ringnes' flaskedilla er vel element i en imagebygging, uansett om man finner det eksentrisk eller ei. Finansakrobatenes lemenmarsj til nærmeste utstillingsåpning over "cutting edge" samtidskunst, for eksempel til matadoren Sveaas' Kistefos Brug, dreier seg om kunstsamling som investering i sårt tiltrengt kulturell kapital. Denne blandinga av bajasfakter og hårreisende priset art gir samlerbetegnelsen en muggen bismak hos den halvpart av befolkningen som ikke samler på noe som helst. Tror de selv da, for folk hoper seg jo opp jordisk gods som hus, hytte, båter, antikviteter og trendy designede innretninger til kjøkkenet. En svartarbeidende polakk til 28 kroner timen tar seg av hele stasen mens middelklassen drar på opplevelsesferie til eksotiske reisemål. Den hardtarbeidende, oppadstrebende middelklassen samler på opplevelser, en legitim aktivitet for småborgeren som ikke ville blitt sett dau i et antikvariat eller en annen forretning som er innrettet mot samlere. I beste Steinar Lem-stil tuter de løs om materialisme og "tingenes slaveri" mens de slurper av sin etiske kaffe og gomler "slow food".

Å forstå samleren som type er å konstruere sosiologien om et fenomen mens du befinner deg midt oppe i det. Her fungerer vitenskapelig hypoteseprøving dårlig. Ingen bastante postulater appliserer. Satt på spissen kan vi si at hver enkelt samler konstituerer en helt egen sosiologi i seg selv. Samling kan være en svært privat og intim aktivitet som grenser nært opp til personens lukkede rom, og for mange er nøkkelen til dette rommet deres høyst private samlerliv. For å forstå samleren litt bedre er det nyttig å ta utgangspunkt i ett bestemt samleområde og se på de typologiske variasjonene dette feltet kan oppvise. Vi finner fort at en samler ikke er en samler ikke er en samler. Det samlede inntrykket en slik oppdeling av samleren i mange typer med skiftende motiver og utgangspunkt gir, preges av mange sjatteringer. Samlerens antatte monomani brytes opp av motstridende motivasjoner. Slik lyst og død hegner eros i livslabyrinten er samleren ofte en figur hvis motsetninger er drivstoff for stadig maksimisering av sitt opprinnelige forsett: Å komplettere, ekspandere, forbedre og akkumulere. Med andre ord: Den vellykkede samler har ikke bare kunnskaper, bærekraftig økonomi og motivasjon, han må også tørre å slippe "beistet" løs, la samlerimpulsens monstre løpe løpsk: Grådighet, usunne konkurranseinstinkter, analfasepregede hang-up's som burde vært stedt til ro i treårsalderen, havesyke, absurde kontrollbehov, petimeterfiksering, det orgasmiske øyeblikk når fangsten er gjort. Alle disse kaoskreftene må tøyles og temmes og samles i et energisk forsett om å ofre alt for det å samle. En vellykket samler er en lykkelig person, et harmonisk menneske i fred med seg selv og med et intenst tilfredsstillende indre liv som gløder i buen fra lysfontenen som alltid er tent i samlersinnet.

For å eksemplifisere samlernes mange inkarnasjoner skal vi se litt nærmere på én kategori, platesamleren. Vi gjør oppmerksom på at platesamlere kommer i de underligste varianter, så av plasshensyn kan vi bare ta for oss noen ganske få, men til gjengjeld utbredte typer. Platesamling var en populær hobby på 1990-tallet, utbredt og dyrket over store deler av kloden. I Norge tok det helt av midtveis på 90-tallet og ble et fenomen som sugde tusener av menn inn i bruktbutikker i inn og utland, på messer, loppemarkeder og etterhvert Internett. Nostalgi var ett motiv, men generell popmusikk-interesse var nok utslagsgivende for de fleste som ikke forfulgte spesielle samlermål rundt bestemte utøvere. Platesamling er individualisme og flokkfenomen på én gang. Å samle skiver er både jovialt og kompetetivt, vakkert og heslig, livsbejaende og utmattende, rikt og pengekrevende, eksponent for enkeltpersonens grådighet men også for felles glede over å dele musikalske opplevelser, skilsmissegrunn og årsak til varig uvennskap. Platesamlerhobbyen bringer sammen en masse ulike typer med hver sin spesielle grunn for å holde på med den utmattende jakta på gamle plater. Utgangspunktet varierer, men en ting har alle til felles: De vil ha kloa i den eller den plata, koste hva det koste vil.

La oss amatørsosiologisere litt over fenomenet platesamlere og la falkeblikket hvile over lokalene til en gjennomsnittelig platemesse. Hvem ser vi der ved døra? Først i køen, et kvarter før innslipp, får vi øye på en grå manke. En 55-åring med dongeri-jakke og det riktige kronebeløpet i hånda for å få billettkjøpet raskt ut av verden. Det har egentlig ingen hast, men han har fortsatt litt glød på sine eldre dager. Et par høvdinger ruger på innerlomma, men han har tenkt å sammenligne priser før han slår til. Deal'erne spriker helt vilt i prisinga, noe vår mann har mangeårig erfaring med. Dette er den sindige typen, et kjennetegn ved

ALL ROUND-SAMLEREN

Dette er den klassiske platesamlertypen, musikkelskeren i vid forstand med en sammensatt og tallrik samling. Han samler delvis con amore, delvis kompletistisk, dels med øye for detaljer som spesifikke pressinger, omslagsvarianter, låtoppsett og andre parametre platesamlere flest styrer etter. De fleste all round-samlere er i dag godt voksne menn, etablert og med barn som enten har forlatt eller er på vei ut av redet. Blant den yngre garde finnervi langt færre all round'ere. Dette har sammenheng med kjøpekraft og størrelse på bolig. En forgjeldet 25-30 åring med ett eller toroms leilighet kan bare drømme om å anmasse den villaeiende 55-60 åringens store platesamling. Som kjent fikk etterkrigstidas baby boom'ere drahjelp gjennom en rekke gunstige studielånsrenter, ditto gunstige banklån og ikke minst en galopperende inflasjon på 4-5 ganger lånerentens størrelse som effektivt hjalp til å spise opp denne solskinnsgenerasjonens utestående fordringer.

De var vinnere av velferdsjaget og kan idag tillate seg å innrede hele rom i huset som samle- og trofé-kamre. Solide hyllesystemer hører med, en jukeboks eller to likeså. På veggene henger innrammede konsertplakater, signerte bilder og alskens parafernalia som kretser om den livslange interessen for pop og rock. For det er nesten utelukkende disse musikkuttrykkene som fenger all round-samleren. I sin samling på 8-10 000 LP/CD, og like mange single/EP har han kanskje noe viser, jazz og blues, men disse er innlemmet gjennom vikarierende motiver som sjeldenhet (Dolphin viseklubb LPen, Terje Rypdals Min Bul-prosjekt, Karin Kroghs 60-talls LPer) eller kompromiss (kona liker Notodden Bluesband og B.B. King).

All round'eren er et typisk petimeter og holder streng orden i samlinga. Her er alt systematisert og ikke sjelden har denne samlertypen et katalogiserings og dokumenterings-prosjekt gående på PCen. Borte i kroken står det uferdige katalogkort-prosjektet i en nedstøvet boks fra 80-tallet. Det ble med planene, da som nå, og han har nærmest gitt opp å få "lagt inn" samlinga på PC også. Slike prosjekt er tidkrevende og ender som regel i gremmelse over samlingas størrelse, kategoriseringsproblemer og den unødvendige mengden informasjon samlerne synes må med. En ekte samler vet hva han har og trenger derfor ikke en informasjonsbehandling uansett. I tillegg kommer konas syt over ektemannens puerile (slik hun ser det) hobby: "Hvorfor sitter du og glor inn i en dataskjerm hvis du er platesamler?" All round'eren når til slutt et punkt hvor den ferdig arkiverte samlinga stort sett får stå i fred og det kan gå år mellom hver gang en plate tas ut av hylla. Som regel er det samleplater eller reutgivelser på CD av klassiske rock-album som snurrer på CD-spilleren. All round'eren er i kraft av sin alders pondus i hovedsak tilbakeskuende i sine musikalske preferenser. Han anlegger en lett paternalistisk tone overfor yngre musikkinteresserte han kommer i prat med på messer eller ved disken på Platekompaniet. Overfor young'sterne (som han kaller dem) utbrer han seg med jovial men bestemt tyngde om Little Feat og The Bands fortreffelighet og omtaler The Hollies som om de var en musikalsk nyhet.

Ingen legger uansett særlig vekt på gamlefars mimring og blant hans likesinnede jevnaldrende samlervenner er forlengst en hodenikkende konsensus etablert i smaksspørsmål. Dette gjør samtalene repetetive og rituelle. For en utenforstående kan det være en sann lidelse å lytte til disse evig gjentatte tiradene om Beach Boys' single b-sider, norske Beatles-omslag, Dylans monoinnspillinger eller Tamla-Motown-snikksnakket til gamlegutta som oppdaget sin indre soul brother under femtiårskrisa. De fleste gamle all round'ere har kullseilt i en mental stampesjø og utfører forskriftsmessig de obligatoriske øvelsene med bekjennelse ("Beatles var størst, men personlig vil jeg alltid sette Stones høyest") og bot ("At jeg kunne være så dum å selge singlesamlinga med The Who til Ringstrøm i 1978 for å få penger til dama mi som måtte ha togbillett til kvinnefestival i Danmark").

Det er dog noe befestende og trygt over disse karene og det er uansett med årene blitt mer og mer en sosial greie for dem å samle. Med årene sløves jaktinstinktet og all round'eren synes det er like stas å sitte ned for å reminisere over fortidige kupp som å jakte på nye. Joda, han ligger jevnlig på Internett og byr på ting han mangler. Hyppige er da også turene til postkontoret for å hente en liten flat pakke fra statene. Men det blir noe forsert ved å skulle fortsette å fylle opp tomrom i en samling med 15-20 musikk-kategorier ettersom åra går. All round'eren har da også merket at det ikke gror så friskt i fotsporene hans. Få av den yngre garde samler så vidt og bredt som han selv. Folk under 35-40 er mer spesialiserte, de tilhører samlertypen

PARTIKULARISTEN

Den spesialiserte samleren bruker mye tid, tenkning og planlegging på å avgrense samlinga. Han innskjerper rekkevidden for sitt samlefelt og strever mye med definisjonsspørsmål ("Er dette en jazzrockplate eller en rocka jazzplate?") Partikularisten tenker i snevre baner og er doktrinær i sin musikksmak. Her gjelder enten-eller, skitt eller kanel, autensitet kontra epigoneri, troverdighet framfor posering (noe som ikke sjelden gjør partikularisten til noe av en utilsiktet snobb eller posør selv). Partikularisten finnes i alle alderssegmenter, men med en overvekt i gruppa mannlige platesamlere 30-50 år (vi nevner dette med "mannlig" for å understreke at platesamling er en ren guttegreie. Platesamleren betegnes da også konsekvent som "han" i hele denne artikkelen. Can you dig it, sister?) Musikk har hele livet vært hans primære identitetsmarkør og mange platekjøp har vært en prosess i tilegnelse av en sosialt korrekt musikk. Partikularisten er livredd beskydninger om trendrytteri og foretrekker derfor musikk av ikke helt ny dato, "safe" valg av musikk som har festet seg i toneangivende kretser. Han leser Mojo slavisk og studerer Record Collector inngående. Han elsker å "gjenoppdage" glemte genre og utøvere og samler disse med innbitt iver. Målet for samlinga er å få komplette rekker av enkeltartister, grupper eller klart definerte musikkuttrykk ("funky" soundtracks, amerikansk freakbeat, svensk 60-talls porno-pop, alt av Motorpsycho, komplett tyrkisk rock på vinyl, norsk jazz, Nina Simones franske innspillinger, australsk garage, utenlandske pressinger av norsk rock, a-ha bootlegs fra hele verden, 4AD-katalogen etc.etc.).

Dette er platesamlertypen som ligner mest på nerden. Utenfor science fiction, Star Trek og dataspill-miljøene står ikke akkurat nerdebetegnelsen høyt i status, så her må partikularisten passe seg. Det gjelder å "go with the flow" i platesamlerkretser, hvor en rock og fotball-attityde gjør seg gjeldende. Her går det på å gjennomgå fangsten etter messer over tallrike halvlitere på brune utesteder. Koden er rullings på lomma, Zippolighter, slaskete dongeri-jakke, Bergans meis eller dyp danskebåt-handlepose, dame- og fotballpreik og tilstøtende interesse for alt amerikansk (biler med finner, cowboyfilmer, 50-talls design, rockabilly-livsstil, Clint Eastwood, Hell's Angels, Morgan Kane i førsteutgave...). Alt sammen på utsida selvsagt. Det partikularisten forsåvidt har skjønt er at platesamlere flest er streite typer, gift og godt etablert med kone som holder dem i øra og innvilger noen timers lørdagsperm til platemesse og tippekamp en gang imellom. Men i det ytre er platesamlere superjoviale (uttales "jovvial"), avslappede good ol' boys som overhodet ikke vil ha noe nerde- og gutteromsstempel på seg. Partikularisten må derfor undertrykke sine anal-retentive tilbøyligheter og ikle seg miljøets foretrukne gevanter: Dongeriantrekk, evnt. vindjakke, Doc Martens, klisterhjerne (folk som vifter for mye med manko og sjekklister får raskt nerdestatus), blasert med "hørt det før"-mine i ansiktet og en bastant språkføring med spiker'n på hue-evne til å felle høyrøstede smaksdommer over bestemte plater. Partikularisten flagger derfor ofte to anerkjente samlerprinsipper: Det slavisk komplettistiske søk etter absolutt alt som er å oppdrive av en gruppe eller enkeltartist, eller samling av alt som er utgitt på et bestemt plateselskap.

Motivasjonen bak sistnevnte variant kan være selskapets musikkprofil, for eksempel den engelske Vertigo-label'ens progressive heavy-profil, eller det mer opplagte samlerprosjektet Sun Records' satsning på amerikanske rockpionérer. Her er avgrensning oppad i alder, for eksempel "Engelsk heavy før 1975", eller "Vertigo fram til spaceship-label", som regel prosjektets røde tråd. Midlene er iver, flaks og tykk lommebok. Klarer partikularisten å etterleve sine selvpålagte avgrensninger burde alt ligge til rette for et intenst og rikt samlerliv. En komplett Vertigo swirllabel-rekke med swirl innerposer er imponerende, uansett om du ikke har andre plater i hylla.

En variant av partikularisten er SPESIALISTEN, personen som framholder det enkelte album, bestemte låter, sære kompilasjonsskiver eller framragende tolkninger. Denne herren samler for eksempel pressinger fra hele verden av et bestemt album eller et utsnitt ("da de var best") av en gruppe eller artists karriere (som "Stones fram til '73" eller "Zappa før 1980"). Her er det smak og behag som bestemmer. Spesialisten kan for eksempel gå for et bestemt Beatles-album, Status Quo's single b-sider før 1970, Dylan i sin pre-elektriske fase, japanske coverversjoner av Nirvana, Ozzy Osbourne som soloartist ("bedre enn Sabbath"), Marc Bolans proto-pønk etter 1975, Gordon Lightfoots australske turnéopptak, Steppenwolfs sene metallperiode eller Johnny Cash's gospelplater.

Alle reutgivelser, bonusspor, outtakes, alternative kutt, omslagsvarianter, liner notes, promofotos osv. er interessant. Spesialisten søker all minutia tilknyttet sitt tema. Når det gjelder enkeltlåter samler han all verdens utgivelser av for eksempel Terry Jacks Seasons in the Sun, både originalinnspillingen i alskens geografiske utgivelsesvarianter og i andre utøveres coverversjoner. Spesialisten kjæler og degger for disse variantene og arkiverer dem etter et selvutpønsket skjema. Han tilbringer mye tid i samlerhulen hjemme og på Internettsider hvor han kan chatte med likesinnede. Han har lite å snakke med all round-samleren om, og kan ikke begripe hvorfor ingen andre enn han selv har sett lyset. Spesialisten vil nødig innrømme det, men han har en god del til felles med vår neste kategori, nemlig

FETISJISTEN

Mer om Fetisjisten i vår neste del av denne artikkelen.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day