Ekstranummer #67: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 11

To populærlitterære genre, cowboyboka og dameromanen dominerte det nostalgisk lesestoffet i 1970. Ved inngangen til åttiåra var de begge forandret. Samtidig blåste forlagene nytt liv i gamle krimhelter - Knut Gribb og Jonas Fjeld.

HELT KRIMINELT
Rudolf Nilsen, Oscar Braaten, Arnulf Øverland (hans kulturradikale fase) og Nordahl Grieg var, i tillegg til mange andre, forfattere som ble “nylest” på syttitallet. Med politiske briller på nesa forsøkte man å plassere tidligere generasjoners forfattere, essayister og skribenter på kartet over søttiåras politiske landskap. Alle ble underkastet en obligatorisk klasseanalyse: Nilsen og Grieg var inne i varmen, Braaten litt for sentimental og Øverland en høyreavviker. Den vanskelig tilgjengelige rallaren og mystikeren (!) Kristofer Uppdal var derimot ekte proletær vare og hans store arbeiderepos i ti bind, Dansen gjennom skuggeheimen, ble nyutgitt i pocket. Folk hadde et svare strev med å skjønne Uppdals innfløkte målføre men ingen innsats var liten nok for “saka”.

Forlagene la merke til at det atter så ut til å ligge penger i glemte eller undervurderte forfattere og så sitt snitt til å melke tidas nostalgibølge med nyinnpakkede utgaver av gammelt lesestoff. Men helst uten å måtte gå veien om den hersens politiske vinklinga på stoffet. Det gikk politikk i alt mulig på søttitallet. Skulle ikke folk få ha noe slags moro i fred lenger? Ikke før var pornoen alminneliggjort i Narvesen før Unni Rustad (“Porno-Unni”) kom og startet bladbål. Reklame for sprit og tobakk ble forbudt og bilene var rene massemordere av uskyldige barn og oldinger som ble meid ned. Morgan Kane var en mannsgris, pikebladet Romantikk “husmorporno” og Lennart Hyland bakstreversk vulgær. Var det snart lov å le i det hele tatt? Humoristen Bjørn Sand - Stutum - mente det og hadde f eks følgende kommentar til nye og strengere fartsgrenser på veiene: Det er ikke farta som er farlig, det er de hersens bråstoppene!

Det hederskronte Detektiv-Magasinet, som etter å ha kommet med over ett tusen utgivelser over mer enn førti år, måtte til slutt kaste inn håndkleet i 1966. Utgiveren Bladkompaniet A/S, som tjente godt på retrovennlig men samtidig revisjonistisk western-lektyre på 70-tallet (Morgan Kane m.m), så sitt snitt til å nyinnpakke gamle Knut Gribb-fortellinger kombinert med nyskrevne historier (av folk så forskjellige som Jan H Jensen og Margit Sandemo) og relansere stoffet som den nostalgiske Gribb-Serien. Over hundre pocketutgivelser fulgte.
Gyldendal satset på det som var antatt å være mer lødig litterær krim i sin Svarte Serie. Utgivelsene bikket også hundre i tallet og utvalget vekslet mellom norske og internasjonale forfattere, mange av dem “fra arkivet”. Det vekslet mellom Raymond Chandler, Ross Macdonald, Ed McBain og Stein Riverton/Sven Elvestad, Edgar Allan Poe og mange andre, mindre kjente navn innimellom. Omslagene var kunstfotografi, repriser eller hypersaklig fotografisk realisme. Denne innpakningen så nærmest skjønnlitterær ut og gjorde det “lovlig” å lese krim på T-banen opp til Blindern. Gyldendal skuet til bøkenes tendens og utstyrte mange av nyutgivelsene med forord som plasserte stoffet historisk og politisk. Det ble trukket analogier til dagens aktuelle tilstand på syttitallet og det var gjerne bøker med “radikal tendens” som gikk i nyopptrykk. Gud forby at en dannet akademiker skulle bli iakttatt lystlesende en krim med reaksjonær tendens uten å kunne vise til et oppklarende forord. En akademiker skulle i det hele tatt vokte seg for slike utskeielser som lystlesing og underholdning i det hele tatt.

Gyldendals retrokriminalistiske satsning viser til tre spor i den aktuelle litterære forståelsen: 1. Oppvurderingen av pocketboka som spredningsmedium. 2. Det nye liberale og granskende blikket på populærlitteraturen og 3. Nostalgien for alt gammelt.

Brikt Jensen var sjef på Gyldendal og tilhørte en ny generasjon forleggere som så med mildere blikk på underholdningslitteraturens form og funksjon. Jensen gikk bokstavelig talt inn for nærmere berøring mellom “børs og katedral”, en differensiering hans forgjenger Harald Grieg var høyst bevisst men aldri feiret åpenlyst. Paradokset er allikevel at spesielt Gyldendal blant forlagene skyldte underholdningslitteraturen mye av sin overlevelse og eksistens i det norske bokmarkedet. Forlaget overlevde i mange år på billigserier, heftede utgaver av gamle populære romaner, en endeløs serie billige verkserier med eksotiske reiseskildringer og - ikke minst - det opp etter veggene lønnsomme damebladet Alle Kvinners Blad.

Den Svarte Serie inneholdt hovedsakelig oversatte kriminalromaner fra flere tiår men også norske “repriser” som Olaf Bulls Mit Navn er Knoph (1914) og flere titler av Stein Riverton. Denne sagnomsuste forfattersignaturen var pseudonym for journalisten og forfatteren Sven Elvestad (1884-1934) og vakte mange gode minner for godt voksne lesere ved navns nevnelse alene. “Riverton” var et begrep, et annet ord for spenning slik “Juster” var synonymt med moro. Å nevne Riverton i dagligtalen vakte nostalgiske følelser og folk angret på at de hadde kastet de spennende bøkene den gang de flyttet hjemmefra. Antikvariatene rapporterte om utsolgt på Riverton og lange ventelister. Her var det bare å klemme til for forleggere med rask responsevne.

I serien Lanterne ble Elvestads bøker under eget navn nyutgitt som eksempler på litterære nyromantikk og ekspresjonisme i tiåret før første verdenskrig, med titler som Færgestedet, De fortaptes Hus og Angsten (alle 1910-15). I bøkenes nyskrevne forord ble disse vurdert som fine om enn ikke epokegjørende verker fra en svunnen litterær gullalder. Det var nypubliseringen av de rendyrkede kriminalromanene som vekket mest interesse.

Det skulle vise seg at tida nesten hadde tæret hull på Stein Riverton i de ideologiserte 70-åra. En ting var nostalgien knyttet til de gamle fortellingene om Knut Gribb og Asbjørn Krag, noe helt annet var reaksjonen fra litterært kyndig hold og minoriteter som tok anstøt ved nylesing av bøkene. Gyldendal fant det formålstjenlig å utstyre også Rivertonbøkene i Den Svarte Serie med oppklarende forord av krimeksperten Bjørn Carling. I sitt glimrende forord til Morderen fra Mørket (Den Svarte Serie 100, Gyldendal 1976) forklarer Carling utførlig om forfatteren og boka men unngår å utdype noen “tendens” hos Riverton. “Alle” visste at Elvestad/Riverton var en skap-homofil facist som feide over smågutter og krydret språket sitt med samtidas skjematiske karakteristikker etter etnisitet og sosial klasse. Riverton intervjuet Hitler allerede i 1922, før ølkjellerkuppet, og fikk som første skandinaviske journalist intervjue Mussolini. Det var ingen uttalt motsetning mellom homofili og facisme i denne karens hode. Likeledes kryr det med nedsettende omtale av “nægre” og vanlige arbeidsfolk i Rivertons kriminalfiksjon. Carling valgte å omgå disse beklagelige faktaene og heller vurdere Rivertons litterære gehalt innen rammene av krimgenren.

Dette var nok i øyemed å balansere inntrykket som var skapt av Willy Dahl året i forveien gjennom Fakkelboka Blå Briller og Løsskjegg i Kristiania (1975). Her ble Riverton utvetydig plassert i en brunskitten strøm av reaksjonær, halvfacistisk smusslitteratur fra mellomkrigstida. Dahl skilte klinten fra hveten og Riverton ble slengt ut med floghavren i prosessen. De løsrevne eksemplene fra Rivertons skriverier var da også tendensiøse saker, selv om Dahls konsekvente argumentasjon kan synes litt enøyd. Bernt Roughtvedts tretti år senere og omfangsrike biografi satte endelig skapet på plass og ga rom for både et tidvis framragende forfatterskap og en plaget eksistens i spennet mellom pedofili og facisme.

Andre forfattere som ble behandlet i Blå Briller… var for lengst glemte størrelser som fikk et heller ubetydelig nytt liv på syttitallet, som Kaptein Munk og Peter van Heeren. Men Rocambole var ikke død. Eller jo, det var han naturligvis. Uansett var dette litterære munnhellet tittelen på en kjent (den mest kjente?) boka til den største røverromanforfatteren i norsk litteratur, Gert Øvre Richter Frich (1872-1945). Dette var opphavsmannen til den høyreiste raserene germaneren Doktor Jonas Fjeld, hovedpersonen i et tjuetalls eksplosive og ytterst fantasifulle bøker utgitt fra 1911 og et par tiår framover. Jonas Fjeld var, nest etter Knut Gribb, den mest kjente fiksjonsfigur i norsk litteratur i mellomkrigstida. Isak Sellanraa og Kristin Lavransdatter kan bare gå hjem og vogge! Fjeld-bøkene gikk i store opplag, fra hånd til hånd og ble lest i filler. Frich ble oversatt til mange språk (polsk, ungarsk!) og prestesønnen Gert tjente store summer på sitt forfatterskap som han ødslet bort på fest og spetakkel. Bernt Roughtvedt sier et sted at Frich sviret bort tre til fire statsministerlønner i året på fyll og spiseorgier. Allikevel var han alltid blakk og måtte låne av sine venner til neste runde på byen.

Musikk-kuriosa: I ettertid lever Jonas Fjeld videre som artistpseudonym for en selvutnevnt “Rusten Herre” fra Drammen. Denne sangeren og komponisten, som i søttiåra var mest opptatt med å lage novelty-låter og “kreisi-plater” turneren for øvrig mye sammen med Ole Paus, som i sin tur deler navn med Henrik Ibsens ukjente bror.

Fjeld-seriens umåtelige popularitet i mellomkrigstida sikret bøkene nye opptrykk på førti, femti og sekstitallet, så man kan ikke akkurat påstå at doktoren med den høye panne og propre neve var falt i glemsel inn i syttiåra. Tvert i mot var det vel ingen litterær figur som vakte så mye nostalgi og mimring bare ved at navnet kom opp, det måtte i så fall være Knut Gribb. Ingen skrev da heller mer fantasirikt enn Frich. Hans overdrevne situasjonsbeskrivelser og hyperbolske språk dekket over de til tider tynneste unnskyldninger av noen handlingsforløp og en haltende dramaturgi. Den adjektivsprengte og barokke skrivestilen eliminerte ethvert tilløp til psykologisering av figurene. Finere nyanser i stoffet druknet i vold og action. Å lese Frich er som å sette seg på innsiden av en feberhet hjerne som spytter ut hyperaktiv spenningsprosa. Bøkene var underholdende svada som fortsatt tåler gjensyn, men blir stadig vanskeligere å goutere for den sensitive samtidsleser hvis de ideologiske brillene er plassert høyt på nesen. Det var da også Fjeld-bøkenes ideologiske slagside som fikk hardest medfart av Willy Dahl og andres kampanjer mot dem i søttiåra. Dahl klarte ganske effektivt å bruke tidas moteradikalisme til å brunskvette Frich ettertrykkelig. Nå var Frich, “Den norske Jules Verne” en facist, en gemen arbeider og jødehater, paranoiker og generell drittsekk. Torbjørn Egners Hoa Hottentott blir en uskyld mot Frichs “jødekræ” og “imbecile nægre”. Så effektivt virket Dahls kampanje at de gamle Frich-bøkene sluttet å komme i nye utgaver utover syttitallet. I stedet blomstret de gamle utgavenes etterliv i andrehåndsmarkedet og gammal Jonas Fjeld ble samleobjekt og antikvarisk lekkerbisken. Når Norild Forlag nyutga Frich på åttitallet var det i “sanerte” utgaver med instruktive forord. Setninger og hele avsnitt var enten skrevet om eller fjernet helt. Nils Nordbergs Fjeld-serier i Radioteatret på åtti og nittitallet var også “bearbeidet” i den forstand at reaksjonært og rasistisk grums var fjernet, likeså i Steffen Kvernelands tegneseriealbum fra 1990. Denne hvitevaskingen og bevisste redigeringen av litterære verk hadde ikke vært mulig om det ikke hadde handlet om åtti - nitti år gammel populærlitteratur. Er Frich virkelig søppellitteratur som Dahl påstod, og ikke verdig mer oppmerksomhet, eller er nostalgien rundt denne forfatteren så sterk at fansen er villig til å godta politisk korrekte blekejobber av forfatterskapet? Ville vi godtatt samme renovering av Hamsun?


STABBURSROMANTIKK, SEKSLØPERE OG HEKSEMESTERE
Andre forfattere som kom i ny utgave var H. A. Foss med Husmannsgutten og Jon Flatabø med Husmannsdatteren fra Odalen. H. A. Foss ble født 1851 og emigrerte til USA som ung mann. Der publiserte han den suverent mest leste utvandrerromanen, Husmands-Gutten, Fortælling fra Sigdal, Decorah, Iowa 1885. Ole Rølvaags berømte emigrantromaner må nok innta en andreplass målt i oppslutning mot Foss’ kioskvelter. Fra utgivelsesåret og helt opp til i dag er boka kommet i tallrike utgaver fordelt på flere dusin forlag. Fortsatt er den stadig å se som føljetong i norske lokalaviser, slik de gamle bygdefortellingene til Sigurd Lybeck fortsatt står å lese i grendebladene. En spillefilmversjon av Husmands-Guten gikk sin seiersgang på tjuetallet. Grunnstrukturene i fortellingen er “den tapte sønn vender hjem”, den religiøse undertonen med pietet for hjembygda, ungdomskjæresten, landet og jorda. Dette var aktuelle størrelser i debatten om den hektiske utvandringa på attenhundretallet og på nytt aktuelt på 1970-tallet. Husmannsgutten i fortellingen vender tilbake til bygda etter å ha skapt en formue i USA. Der hjemme ligger storbondens gård ute på tvangsauksjon, og husmannsgutten redder dagen og bygda ved å kjøpe gården og ekte garddattera, hun som ikke var bra nok for gutten før han søkte lykken hinsides havet.

Nyromantikken som fosset over landet på syttitallet skapte en renessanse for denne typen fortellinger i populærlitteraturen, noe som er synlig i dag gjennom den store interessen for norskforfattede serieromaner innrettet på kvinnelige lesere. Noen trekk i denne litteraturen er gjenkjennelige fra syttiåra og direkte etterkommere av dette tiårets brytninger: Sympatien for småfolk, skarpt lys på klassesystemet, en nostalgi med bismak, kvinneperspektivet og et melodramatisk handlingsforløp. Den dramaturgiske miniatyrmodellen i Husmannsgutten fordeler like doser hevn og rettferdighet og transenderer klasseskillene uten å rokke ved samfunnsordningen. Det meste av populærlitteraturen er innrettet på samme måte og serverer tilsynelatende kritisk innrettet underholdningsstoff men alltid på det beståendes vegne. Når Oktober forlag prøvde seg med revolusjonære underholdnings-pocket på syttitallet, med handlingen lagt til Kina, ble resultatet en diger flopp. Et skarpt brudd med etablerte grunnstrukturer biter rett og slett ikke på målgruppa for denne litteraturen.

Jon Flatabø (1846 - 1930) var opprinnelig prest men ble senere assosiert medlem i et av norsk åndshistories mest overdimensjonerte fenomener, den såkalte Kristiania-bohemen. I 1891 fikk han beslaglagt sitt merkelige skrift Kristiania-romanen, en tett satt trykksak på over 500 sider bestående av, sitat fra Willy Dahl: “ bygdefortellinger, reportasjer fra det farlige Kristiania, populærvitenskaplige artikler og fortellinger om ekteskapssvindlere. Man leser om utuktige prester og om bondefangere i Vaterland, men også om opplevelser under den amerikanske borgerkrigen, om “Luthers sammenkomst med den romerske kardinal” og om sigøynere.”

Denne i dag svært sjeldne boka skildrer mellom mye annet samleier under prydbuskene i Slottsparken, rett under barten på statuen av kong Oscar II. For denne usedelige publikasjonen sonet Flatabø 60 dager i fengsel. Senere ble han bestselgerforfatter av bygderomantiske kolportasjeromaner og utga på ti og tjuetallet en lang rekke små og store fortellinger med søtladent og melodramatisk preg. Bøkene, hefter mange av de, var sterkt tilbakeskuende og nostalgiske i sine miljøskildringer, utpenslende et fortidslandskap i norske bygdestøk med søndagsbønder og fagre budeier. En førmoderne idealtilstand som bukket under for utvandring og industrialisering. Det var et fantasiland der idyllen ble forstyrret av klassemotsetninger, nattefriereier med ulykkelig utgang, tater-rov og maskerte forbrytere. At hans voldsomt populære Husmannsdatteren fra Odalen fra 1891 skulle bli nyutgitt som Lanternebok var i tråd med tidas ånd, denne gang med kontekstualiserende forord ved Willy Dahl. Her anskueliggjorde Dahl hvordan bygderomantikken går i bølger. Nostalgien har mange virkemåter og en av dem er som tidig målestokk på hvordan vi verdsetter vår egen. Ved å reaktivere fortida tolker vi vår egen tid, ofte på bekostning av omskrivning og nydiktning på fortidas bekostning.

Gjenopplivningen av Foss og Flatabø og andre folkebokforfattere fra årtiene rundt 1900 førte også til en dreiing av populærlitteraturen vekk fra tradisjonelle maskuline temaer og troper. Syttitallets ideologisering av populærstoffet satte tidligere oversette grupper og minoriteter i sentrum, som kvinner, barn, tyender og arbeidere. I løpet av syttitallet presset de “nye temaene” den tradisjonelt markedsdominerende maskuline populærlitteraturen utover i marginene. Det maskuline lesestoffet var hardt vaksinert mot mykere tematikk og snevret inn mot mer vold, mer sex. Mannelesningen ble erstattet av video og (etter hvert) dataspill, mens kvinner fortærte seriepockets som aldri før. Det går en direkte linje fra Foss og Flatabø på 1800-tallet til samtidas mest leste forfatter Frid Ingulstad og hennes kollegaer i seriebokbransjen. Flatabø var for øvrig oldefaren til dagens populære krimforfatter Tom Egeland.

To litterære populærkulturelle fenomener med umåtelig utbredelse overlappet hverandre på slutten av syttitallet. Begge hadde handlingen lagt til fortidas mytologiserte landskaper der sødmefylt nostalgi var isprengt brå død, vold og dyrisk lidenskap. Det første fenomenet ble svanesangen for den mannlige populærromanen som massekulturelt fenomen, det andre innvarslet renessansen for den norske dameromanserien - serieromanen - som dominerer masselesningen i dag.

“Morgan Kane fra Norge” kalte Willy Dahl vår heimavlede westernhelt som så dagens lys på midten av sekstitallet. Kane var norsk og opphavsmannen, forfatteren Louis Masterson en moniker for bankmannen Kjell Hallbing. De barske Kane-romanene var altså skapt av en fredelig skattebetaler med nystrøken skjorte gjemt bort på et kontor et sted i det norske sosialdemokratiet. Som så mange andre leste og drømte Hallbing om Amerika og kjente landets historie og mytologi gjennom westernfilmer og cowboybøker. På dagtid innvilget han lån til rekkehus og biler i skranken, på nettene diktet han blodstenkte fortellinger på skrivemaskina om U S Marshal Morgan Kane, den klassiske norske romantisk/revisjonistiske heltetypen fra 70-åra. Kane hadde antiheltens karakteristiske trekk slik de var alminneliggjort gjennom samtidig westernfilm, plassert inn i et landskap norske gutter og menn var lommekjent i gjennom kino og tegneserier. Det ville være drøyt å påstå at Kane var Kaptein Miki som voksen, men Kanes enorme suksess bygde på at leserne av Miki, Texas, Hop-a-long Cassidy og Roy Rogers var blitt voksne og søkte en “voksen” fortsettelseslitteratur.

Kane-bøkene var “moderne” i sin revisjonistiske tilnærming til westernmytologien og deres sjenerøse doser sex og tidvis harde, for ikke si sadistiske voldsbeskrivelser. Kritikk ble rettet mot romanene for deres gammeldagse og konservative kvinneskildringer men hyllet for naturlyrikk og atmosfære. Beundrerne hyllet Hallbing for hans nitide og korrekte beskrivelser at interiører, gjenstander og historisk kontekst. Særlig ble våpen utførlig og detaljert beskrevet i teksten, det grenset til fetisjisme. Bøkene ble så populære at skoleverket så seg nødt til å ta opp fenomenet i norskfaget. I diskusjonene mellom lærer og elev argumenterte elevene til bøkenes forsvar at de var “historisk korrekte” og dermed til å lære av. Her hadde ungdommen sitt på det tørre, Hallbing hadde egen spalte i ukebladet Western der han skrev historiske artikler og svarte på spørsmål fra interesserte lesere (“Hvilken pistoltype foretrakk Billy The Kid?”, “Hvilket materiale var sheriffstjerna laget av?”). Om dette var relevant kunnskap for en oppvoksende slekt var en annen sak, men det viste at begeistrede unge gutter fortsatt leste frivillig, noe som er mer usikkert førti år senere.

Lærerne var mer bekymret for volden og kvinnesynet i Kane-bøkene. Kane nedla damer i et imponerende tempo, en Roger Moore med hestemøkk på bukseleggene. Ranch-kongens datter, sheriffens unge kone eller hora på saloonen, alle dro villig opp serken når Morgan Kane kom på nattefrieri og løsnet sikringen på sin Gatling Gun. At nettopp demytologiseringen som bøkene ble kjent for hadde sterkere langtidsvirkninger på konsumet av westernlitteraturen enn de klisjefylte sex-scenene, var det ingen som kunne forutse når salget av bøkene gikk som høyest. Kane var et norsk bidrag til en herding av innholdet i cowboylitteraturen på syttitallet, hvor den ene boka slo den andre i hjel med sadisme, vold og brutal sex (voldtekt). Utover i tiåret ble dette et nullsumspill som senket hele genren, leserne ble mette og blaserte. På 80-tallet ble alt dette, volden og pornoen, uansett tilgengelig på video.

Etter Kane raknet hele veven av underholdningsprosa innrettet på mannlige lesere, som western, krig, krim, agent og action. Hele pop-litterære genre forsvant fra kiosken, bare tegneseriene, bil, jakt og pornobladene sto etter hvert tilbake. Denne begredelige utviklingen endte med dataspillene som i dag bergtar de unge menn mens lesningen mer og mer blir en kvinnelig syssel. Resultatet ser vi ved våre høyere læresteder, en total kvinnelig dominans i snart alle fag. Den som ikke leser, ja han blir dum! Tilbake sitter guttene som skoletapere, gamle ungkarer i et kvinnetomt grende-Norge, som unge trygdelemmer, patetiske sexturister og bitre kjeftauser på høyrevridde nettsider. Relanseringen av Kanebøkene på 2000-tallet, med stive permer og postmoderne omslagsillustrasjoner har da heller ikke vært noen stor suksess. Et totalsalg på tretti tusen eksemplarer av de første tjuefem bøkene i serien gir et magert gjennomsnitt pr tittel, for småtterier å regne i dette markedet. Mimrenisser kjøper nok en og annen bok, men den lunkne mottagelsen viser at forandringene i mentalitet og lesevaner fra søttitallet er varig endret. Hvil i fred på Boot Hill, Morgan Kane, vi er fortsatt noen halvgamle, stakkarslige mannslinger her til lands som husker deg.

Med Husmannsgutten og Husmannsjenta fra Odalen fikk leserne et frampek mot renessansen for norskforfattet underholdnings-pocket for et kvinnelig publikum. Det store gjennombruddet for den nye norske bølgen (som fortsatt er på høyden) ble Sagaen om Isfolket av selve “kiosk-dronninga” Margit Sandemo. Føljetongen som kom i 47 bind mellom 1982 og 90 var en generasjonsroman som spente over århundrer. Sandemo introduserte lette okkulte og mystiske elementer i slektssagaen og vendte såpass på etablerte grunnformler at gjenkjennelse ble blandet med nytt og friskt stoff. Sandemo fornyet en litterær genre (serieromanen) slik Hallbing hadde gjort med cowboyboka. Sandemos litterære brygg var en besnærende mixtur som satte hundretusener av lesere i stemning. Som Hallbing opplevde Sandemo boksalg i milliontall og oversettelser til mange språk. Trollurten i begeret var mystikk og hverdagsmagi (den onde Tengel), forfatterens spesialitet. Her traff bøkene midt i en voksende “åndsretning” i Willoch-tida, troen på parallelle verdener av ånder, eteriske substanser, magiske potenser, sjelevandring, tankeoverføring, usynlige hjelpere, alternative eksistensnivåer og annen obskurantisme oftest betegnet som New Age. Nostalgien virket gjennom fornyelse for kvinners populærlesning, for guttas del betydde Morgan Kane slutten på en æra.

Kaptein Vom som cernitt-figur. En hyllest til en kranglevoren landsatt sjøoffiser med alkoholikertendenser. Skulptør: Olav Gundersen.

Neste og siste del tar opp “skjebnebiografiene” som gjorde nostalgien down and dirty. I tillegg tar vi en tur ned i kjellerstua, villaidyllens primitivsone.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo