Ekstranummer #40: Ed Noon løser hippiemysteriet

Hovde forfølger den glemte privatdetektiven Ed Noon gjennom New Yorks bakgater - her på jakt etter noe hippierask på slutten av 60-tallet.

"Det som skjedde, kunne ha funnet sted et hvilket som helst år. En hvilken som helst kveld. Når en mann er er merket for den kulen som skal drepe ham, spiller det liksom ingen rolle når man så ham sist. Siste gang er alltid bare i går. Som Stan Ellin sa engang, at når en mann har et stjernemøte med døden, er avtalen bestemt lenge før, allerede mens han bærer bleier.

Diskoteket Grass Gardens 7. februar. Mannen som har et stevnemøte med døden er Louis La Rosa. Alt dette skal handle om hvem som drepte ham. Grass Gardens er et diskotek som alle andre:

En moderne scene fra helvete. Et helvete laget av mennesker, hvor lysene tennes og slukkes i løpet av brøkdels sekunder og får alle de dansende parene til å stivne i sine følelser av oppløftelse, smerte, ekstase og ren og skjær orgasme. Ungdommene danset ikke egentlig. De bare svaiet, gryntet, stønnet og inntok stillinger som ikke hadde noen som helst likhet med Astaires, Kellys og Drapers skjønnhet. Alle pikene som var der, så ut som de var Ginger Rogers i sinnsyk tilstand.

Dødsgenerasjonen
Stig ned i Grass Gardens moderne helvete med Ed Noon, den tøffe privatdetektiven fra Manhattan. For å stålsette seg til discotek-tur har han "inntatt tre martini på Le Alpi" timen før. Discotekets forlorne atmosfære lurer ikke Ed Noon: "Tump-tump-tump lød det fra en tromme, ratt-tatt-tatt, brølte et horn. Tinkel-tinkel-tinkel, sa et piano. Under og over all den musikalske, grove forurensingen, hulket en stålgitar over det massemord som ble begått mot Wolfgang Amadeus Mozart."

Ingen tid eller sentimentalitet spilt over Mozart. Ed Noon er målbevisst. Farene truer: "Jeg var omringet av den rene snikmordergjeng. De buktende, stønnende parene som omgjerdet meg... befant seg i den farlige tenåringsalderen... den fryktelige larmen fra bandet og de grusomme, blinkende lysene var som et mareritt i tenåringsstil. En albue unna kastet en gutt med svettende ansikt og messiasskjegg armene høyt opp, i menneskeofring og skalv. Dansepartneren hans var en blondine som så ut til å være 15 år i sitt miniskjørt med perler som fortalte om Sophia Lorens land. Hun skalv tilbake i respons. Det budskap som ble overført ble delt av hele denne sardin-i-boks sammentrengte flokken på det glatte dansegulvet. Ooohhhh aahhhh, stønnet flokken."

Navn: Ed Noon
Yrke: Privatdetektiv
Adresse: Manhattan
Sak: Det blomsterdekkende lik
Utgitt: Fredhøis forlag a/s, 197?
Blurb: "Ed Noon får det festlig når en flokk avskyelige hippies nærmer seg for å myrde."
Forfatter: Michael Avallone

Den middelaldrende Ed Noon, barn av 40-tallet, bakt under Eisenhowers amerikanske oppstigende sol, på tampen av 60-åra, i en verden han ikke har skapt, en handlingens mann, et rusk i øyet på systemet men god å ha for establishmentet i en tid med rock, dop, hippies og forfall: "Dette er 1968, og vi har fått 'blomsterfolk' i stedet for 'sommerfugler'."

På nytt, i diskoteket:

"Stålgitaren slapp ut et enormt, undertrykket hulk. Sangeren avsluttet sin klagesang, falt ned på knærne og kysset gulvet. Stedet eksploderte av klappende hender, skriking og plystring... Vi skrevet over en gutt som lå i dødskamp på gulvet. De fordømte lysene fortsatte å tennes og slukkes. Gutten hadde en tynn, hvit sylinder mellom fingrene. Jeg visste at det ikke sto noen bokstaver trykt på den, selv om jeg hadde kunnet sett klart. Bandet begynte på en ny melodi - yo-yo to, yy-yu-yu-yu u-u-u... den kaute unge damen... som hadde solgt billetter til oss i kassen for bare et kvarter siden, flirte dumt til meg.
- Går dere alt, pappa
- Ja, vi bryter opp, søster
- For raskt tempo for deg, pappa?"


Ed Noon og hans ledsager kommer seg ut av det kvalmende diskoteket. Damen er mer imøtekommende når det gjelder den nye ungdomskulturen enn gamle Ed, a chip of the old block:

"Du må huske på at bare er barn... for øyeblikket er alt meningsløst for dem. Problemene omkring borgerrettighetene. Svindlere ved makten.
- Bomben, sa jeg spottende. - Glem ikke bomben. Den plager dem også, ikke sant."


I neste øyeblikk går faktisk en bombe av og sprenger hele diskoteket i filler. Plankestump, murstein, møbler og løsøre hagler rundt ørene på Ed Noon og hans ledsager, Jean Martha. Hun blir kastet avgårde av trykket fra eksplosjonen og blir liggende i rennesteinen "som en utrøykt sigarettstump".

Hvordan havnet gamle Ed i denne knipa, på forbryterjakt blant skitne rockere og hippies? Vi må gå tilbake i handlingen og nøste opp trådene.

Kyllingføde, broder Noon
Femtiåra var Noons tid. Det var klare fronter. Kommunistkrek og beatnikker som røyka jazztobakk. I spjelet med dem! Etter en hard arbeidsdag, ned på stambaren Le Alpi: "I de febrile femtiårene hadde det også vært min (favorittbar). Det var et sted hvor man gjerne møtte skuespillere, forfattere, produsenter og de fleste fra Times Square som gjør showbusiness til sitt raison d'etre. Det er fransk, selvfølgelig, men jeg tror det egentlig betyr kombinasjon av helvete-på-jord, kors-å-bære og mas og kjas."

Ed Noon i sitt ess, blant storbyens players and shakers, natthaukene i showbiss på jakt etter morgengryet, den timen søvnen innhenter neonenglene i byen som aldri sover. Ed Noon trives her, han får øye på kjente fjes: Dave Burns som gryntet vennskapelig... Chester Morris utførte tryllekunster med sølvtøyet.. Ginger Rogers og Lauren Bacall sto og pratet... 'Broadways Mr. Hukommelse', Memo Morgan har fikset et veddemål om en detalj i en gammel krigsfilm. Noon vinner... ingen slår ham på detaljkunnskaper om gamle filmer, opparbeidet gjennom tusenvis nattetimer foran fjernsynskassa med noen drinker for hånden. Nei, sir... Noon blir spurt: Hvor er Louis La Rosa nå? La Rosa hvem - Noon ha'kke peiling. Diskoteket Grass Gardens neste. Noon enser det ikke, men det "ble ført en krig, og jeg hadde gått like inn i sentrum av den, uten å være advart... spis, drikk og bli myrdet."

Ungdommene strømmet ut fra Grass Gardens... noen av de langhårede skapningene bar sine piker, men det var vanskelig å se forskjell på dem.... Tenåringene grep fatt i meg og trengte seg forbi. Jeg kjempet for å bryte tidebølgen og komme unna miniskjørtene, Levis'ene sine og Beatle-frisyrene...

En tidebølge av hippies, en fantasmagori av langt hår, dop, ifillesprengte kropper og tykk røyk. Fortauet overstrødd av glassbiter og kroppsdeler. 1968. "Broder Noon, de er kanskje gløgg, men de er ikke innviet. Dette er guruens meditasjonsrom i tempelet Kreshna-Rukka." Noon bannet, men sovner ikke igjen. Først eksploderer hele verden, så våkner han opp i den nye tid. Ed Noon summer seg og orienterer seg i den nye situasjonen. Et lurvete hippietempel: Meditasjonsrom, sa du. Det må være en del tenkere blant den yngre generasjon." Hardingen Tod Crown har reddet Noon ut av de eksplosive lokalitetene på Grass Gardens og vifter en maskinpistol foran ansiktet til Noon mens han forklarer. Nok en gang den evinnelige Louis La Rosa. Hvem er han, hva vil han? Tod Crown: "De må da hørt om mannen som organiserte Greenwich Village til en underjordisk armé. Blomsterbrigaden? Den voksende tidevannsbølge av ungdommer som vil ta ledelsen av byen fra de korrupte og ugudelige?" Finn Louis La Rosa er Browns instruks til en motvillig Ed Noon: "Finn en halvsprø type som bruker narkotika."

Ed Noon videre... sporet er varmt i storbyjungelens bakgater og i de mest snuskete etablissementene den råtne, korrupte asfaltkloakken kan oppvise. Det vrimler av skitne hippies og neddopa rockere. Er dette den nye tids ungdom, den oppvoksende slekt, våre arvtagere? Han møter horer: "Hederlige Ruth hadde ikke en kurve eller kul på hele sin kropp som tilnærmelsesvis kunne betraktes som feminin. Det ville bli som å ligge med et tre i Bronx park." Han kjemper seg ut av en felle, men går i en annen når han detter gjennom en fallem i et snuskete horereir hvor banditter vil ha ham til å ligge med Hederlige Ruth, en gatens madonna så sliten at Noon "ville behøvd en LSD-tripp for å kunne se på henne som kvinne".

Fallet ender på et fortau i Greenwich Village: "De homoseksuelles land, møtestedet for bohemer og andre som nektet å arbeide fra ni til fem, slik som folk flest." Noon forstår at en "hippie-kult" er ute etter å drepe ham, og forfølger sporet. Tre langhårede ungdommer forsøker å pynte på Noon med springknivene sine, men Noon langer ut og treffer sine mål "rett over nesen så blodet sprutet." Han gir ungdommene en overhaling: "Du burde gå på college eller arbeide til livets opphold. Eller dra til Vietnam."

Noon kommer seg hjem til sin lille bule på Central Park West, en adresse som står seg for en kar av den gamle skolen. Han har en sekretær, Melissa Mercer, og gjennom dette arbeidsforholdet får han vist hvor "with it" han tross alt er på sekstitallet: "Hun er også neger." Melissa stryker skjortene til Noon, mikser martinis og setter ham fortløpende inn i fenomenene i den nye tid. Noon lurer på hva en guru er for noe. Melissa: "En guru driver et merkelig tempel og hersker over en flokk ungdommer som søker svar på alle mulige spørsmål. Jeg vet ikke enten han bruker narkotika, slangeolje, religion eller Carter's leverpiller.
Noon: Guru? Mener du en av disse skjeggete jokerne som selger meditasjoner og denslag? Som er tilfellet med The Beatles og Mia Farrow?"


Melissa forklarer at en guru ikke bare distribuerer dop, han selger også noe langt sterkere og mye farligere: Religion, en tro. Det er det altså Noons nemesis Louis La Rosa holder på med. Noon er tolerant til å være en gammel gubbejævel fra femtiåra. Han hopper i halmen med svarte Melissa og blir en del av sin tid. Han erter henne med det også: "Er ikke du også litt underlig, Mel? Går til sengs med dine liljehvite arbeidsgiver mens minst tusen fine negergutter står til din disposisjon bare du ber om det?" Mel vil bare ha Ed Noon: "Hennes lepper vakte jungel og tempelklokker og røkelse. Jeg hørte tam-tam-trommer." Om natten sover Noon dårlig og drømmer slik folk gjorde på 60-tallet:

"Jeg drømte at jeg gikk for å besøke en av disse underjordiske redselsstedene som er filmet av Andy Warhol. Joan Baez var stemmen som sang anti-krigssanger og opprør mens Dr. Spock spilte hovedrollen i filmen. Han gikk omkring i bare underbuksene, klappet småbarn og gjorde propaganda for fredsprogrammer som ikke tillot fem cents anstrengelse for noen propaganda mot kommunistiske synspunkter. Det var omtrent en million nakne tenåringer med i komplottet, og alle var opptatt av å brenne innkallelser til militærtjeneste og lød som Hitlers folk, når de skrek av sine lungers fulle kraft på Wilhelmsstrasse." Det gives ingen hvile for Ed Noon.

Neste dag finner politiet La Rosa hengende fra en kjøttkrok i et lokalt slakteri. Signalementet han blir identifisert på: "Hundre og femti kilo, ser ut som en buddha med skjegg, og han er kledd på samme måten også." I lommeboka, som fortsatt finnes hos liket, dukker Memo Morgans kort opp. Noon har noe å gå på. Politiet forteller at det blir stadig mer jobb å holde orden på blomsterbarna som strømmer til byen. Etter at Ed Noon kom seg vekk fra eksplosjonen på The Grass Gardens, skal "en tynn gutt... Rodney Wilson", ha løpt "like inn i flammene og ropt noe sånt som 'gjør slutt på krigen i Vietnam!'" Politiet har skjønt tegninga: "Noen av dem var kraftig påvirket av LSD og marihuana. Som Rodney Wilsom." "Det må ha vært han som holdt på å vrikke seg over hele dansegulvet da Jean og jeg gikk", konkluderer Noon.

Noon nøster opp trådene etter guruen La Rosa. Det viser seg at han var Vietnamveteran og bløffet seg til gurustatus blant lettlurte flower power-ungdom med penger fra pappaene sine i upstate New York og Beverly Hills. At han var fet skyldtes at han "la på seg treogseksti kilo i løpet av ti måneder. (Han) forspiste seg som protest mot alle de sultende barna i verden." Muslimer likte han ikke, og skal en gang ha "jaget to representanter fra sorte muselmaner bortover MacDougal alley mens han viftet med en pistol og en sabel." Ja, ja, tenker Noon. Kanskje Memo Morgan vet noe mer, noe som kan lede ham til La Rosas drapsmann.

Forvirrede scener utspiller seg, der Noon må "røffe opp" både Memo Morgan og hans håndlanger Ismannen. Mye skyting og slåssing. Noon denger opp et kvinnfolk med pistol. Noon bringer for dagen at alle kjeltringene svarer for ei feitere katte høyere i næringskjeden: Gangsterbossen Augie French. Fem kilo heroin er på avveie, og det var disse La Rosa tok sin død på. Veien til Augie French går via den forføreriske, eksotiske aktrisen Olan Wing:

Hun kunne få øynene til å sprette ut av øyenhulene på en mann. Drakten hun hadde på seg måtte kjempe hardt for å holde styr på den største bysten jeg noen gang har sett. Bena hennes, som kikket ut gjennom splitten i skjørtet, var av den typen som kan få en mann i vanskeligheter. Jeg holdt øynene festet på kaffekoppen min."

Noon får snart samlet tankene når han i Augie French' hovedkvarter møter Hederlige Ruth igjen. Ikke mye reisning her. Men hun er generøs med spriten, og Noon fører en adspredt samtale med gangsterne. De vil også ha tak i den eller de som drepte La Rosa. Praten går. Det kommer fram at Noon ligger med sin svarte sekretær:

"Ruth satte store øyne og løftet brynene. Leppene hennes ble adskilt av et ondt smil.
- Jaså, du er liberal! Er hun god å ligge med, Ed?
- Hvordan ville du like et knokkel-smørbrød? spurte jeg."


Snart kommer det fram at La Rosa var Augie French' "front", en guru som dekket over narkohandel ved å preke kjærlighet og forståelse til ungdommer som kjøpte heroin og marihuana av ham. Noon er svært i kjeften, selv om han er på fiendens territorium og finner seg kringsatt av gangstere. Han gir hele banden en velfortjent skyllebøtte. Hederlige Ruth famler etter pistolen sin, men Noon er raskere og vipper opp den svære Colt'en sin.

"- Et godt råd, sa jeg liketil. - Selv om du skulle skyte først, søster, vil denne pistolen komme til å gå av. Har du noen gang sett hva en .45 kule kan gjøre med et ansikt? Grand Canyon, kjære venninen. Like stort og like tomt."

En diger neger, Tod Crown, er ute etter gurustillingen som ble ledig ved La Rosas dødsfall. Han utmanøvrerer Noon med en pisk, snapper fra ham Colt'en og tvinger ham i gulvet. "Ta ham, baby, kniste Ruth." Noon hiver seg etter Colt'en, gangsterne er på ham. "Den lange pisken skjøt over hodet mitt og rev ned noe på peishyllen. Jeg hørte lyden av noe som ble knust." Noon er snart situasjonens herre igjen. Tod Crown nekter å hive fra seg pisken.

"- Legg den fra deg, sa jeg, ellers kommer jeg til å blåse av deg turnskoene.
- Du sparket meg i skrittet, sa han. - Det skal jeg grave øynene ut av skallen din for."


Noon får pisken og pistolpisker Tod Crown til takk. "Du er heldig at jeg ikke brakk nakken din, sa jeg. Sitt nå der og grin og tenk over det."

Noon får snart svettet en tilståelse ut av Augie French. Til gangster å være, viser han seg å ha noen myke punkter:

"- Jeg kjente ikke Louis i det hele tatt. Etter det lille jeg har hørt om ham, likte jeg ham nesten. Han hatet krig, spiste seg fet for å demonstrere for noe som betydde noe for ham, og han jaget sorte muselmaner avsted med pistol. Det likte jeg."

Nå blir det klart at tre simple håndlangere for French myrdet La Rosa med hjelp av den ferme Olan Wing. Disse tre gangsterfrøene er tilfeldigvis på LSD-tripp og kommer busende inn i rommet med maskinpistoler.

"- Joe Violets og de to blomstervennene hans opplevde sin LSD-tripp midt foran våre øyne. De kniste og nøt situasjonen. Som tre guttunger som fryder seg over en privat spøk (...). - Kakse! skrek Joe Violets og vaklet med maskinpistolen i hendene. - Du er dum... vet du hvordan vi fikk våpenet inn hit? I tre deler... dørvakten din burde sett i buksene våre.

Syretrippen utarter: "- Du verden, så rare dere ser ut. Som om hodene deres var ballonger. Den røde uglen på bildet gjør seg klar til å fly omkring i rommet... wheeeee! (...) Du store min, alt blir purpur. Vet du hva, det høres ut som en høytaler. Hi-fi."

Det ender i en gedigen shoot-out på Augie Trench' kontor, hvor maskingeværa "snadrer" og pistoler med lyddemper "hoster". Omtrent alle dør, men Ed Noon vakler ut av likhaugen, ikke ulikt Morgan Kane etter slaget ved Little Big Horn.

Ikke mer hippies og skitne rockere, svarte muselmaner og LSD-trippere for Ed Noon etter dette. I bokas avslutningskapittel hygger han seg med sin svarte sekretær i leiligheten på Central Park West: "Hun er fremdeles kvinne nok til å være den første piken i stallen."

--
Bøkene om Ed Noon utkom på norsk i serien Fredhøis krim (Fredhøis forlag 1970-76). Det Blomsterdekkende Lik var seriens nr. 26, het opprinnelig The Flower-Covered Corpse, er copyright Michael Allone 1969. Av Avallones Ed Noone-romaner utkom et titalls på norsk. De er alle verdt å lese, men kan være vanskelig å oppdrive. Som tidsbilder er de uvurderlige, som litteratur klart underlødige. Men for sin kompakte, noe anakronistiske språkform et funn for enhver liebhaber av pulp fiction.



comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #62: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 6

Det handler om gammelmodige heltefigurer i tegneseriene når vi vender blikket mot bladkiosken og det norske tegneseriemarkedet i nostalgiens syttitall.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

DRUMMER WANTED - NORGES TURN...
26.06.14 - 22:35

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo