Oslo got soul! - Prince, Oslo Konserthus 21.10.02

Kongen av funk holder hoff. To ganger.

Band:
John Blackwell - trommer
Rhonda Smith - bass, kontrabass, vokal
Renato Neto - keyboard
Candy Dulfer - altsaksofon
Eric Leeds - tenorsaksofon
Greg Boyer - trombone
DJ Dudley D - platespiller
Kirk Johnson - slagverk
Prince - gitar, keyboards, vokal

Låter fremført:
Delirious
The Rainbow Children
Muse 2 The Pharaoh
Money Don't Matter Tonight
The Work Pt. I
Extrordinary
Mellow
1+1+1=3/Housequake/Love Rollercoaster/Sex Machine
Bambi
Whole Lotta Love
Something In The Water (Does Not Compute)
Funky Oslo Jam
Sign O' The Times
The Question Of U/The One/Fallin'
Strollin'
When U Were Mine
Nothing Compares 2 U
The Ladder
Purple Rain


Denne gangen handlet alt om musikken. "Real music, by real musicians" som Prince så treffende sa det under konserten. All staffasjen fra de to andre gangene Prince har gjestet landet, var forduftet, sammen med ekstravagante sceneshow, kostymeskifter, pianoklatring og spagaten. Nå var musikken i sentrum sammen med Princes nyfunne frelse.

For de av oss som sikret billetter gjennom NPG Music Club begynte denne helaften et par timer før det ordinære publikummet fikk tilgang til Konserthuset. Prince er den eneste artisten jeg har kjennskap til som gir aksess til lydprøver. Ikke lydprøver på linje med slitne teknikere som sier "two, three" i det uendelige, men fullt kjør hele-bandet-på-scena-lydprøve. De fire første radene i salen var reservert oss ihuga, og stemningen var god selv om bare supertrommis John Blackwell og keyboardist Renato Neto var på scena da vi slapp inn. Etter en jazza instrumental slentret Prince inn på scenen og høstet publikums applaus. Etter et hendig fredstegn tok han med seg mikrofonen bakerst i salen og satt seg ned for å sjekke ut bandet og kommunisere med lydteknikerne.

Med Prince tilbake på scenen kjørte bandet igjennom et par låter med Prince på gitar før han satt seg ved keyboardet for en instrumental versjon av With U. Prince sang ikke en strofe under lydsjekken, men snakket villig med publikum og virket i godt humør. "You got a curfew in this place?" lød spørsmålet fra Prince. Publikum svarte et bejublende "NO". "Stupid question", var Princes kommentar og forhørte seg med sine folk om det var booket en klubb for nachspielet. "Working on it" lød svaret og publikum var i ekstase. I Prince-kretser er hans aftershows, så nær Prince-himmelen som det går an å komme.

Etter ytterligere en time med venting begynte Konserthuset å fylles opp av et relativt voksent, og pengesterkt, publikum. Mange var nok skeptiske til Konserthuset som arena for en av de mest funky artistene på planeten, men all skepsis ble raskt skjøvet til side. Da Prince entret scenen litt etter kl 21.00 var hele salen på beina og mottakelsen var enestående. Delirious var første nummer ut med Prince på keyboard og et publikum allerede i ekstase. Det er ikke mange som har tatt seg bryet med å skaffe seg Prince' seneste utgivelser, som kun er tilgjengelig på nettet, men stemningen dalte ikke nevneverdig selv om Prince fortsatte med relativt nytt materiale. The Rainbow Children er tittellåta fra den siste utgivelsen til Prince & The New Power Generation, og er etter min mening en av de bedre låtene som har kommet fra mannen de siste årene. Uttrykket er jazza i eksperimentell retning, og har et fengende refreng som vekker assosiasjoner til Steely Dan. Konserten fortsetter med enda en låt fra Rainbow Children; Muse 2 The Pharaoh er en låt i kjent Princeballade-stil med et rapaktig mellomparti. Selv om dette er ukjente låter for de aller fleste har Prince, som alltid, publikum i sin hule hånd.

The Work Pt. I er første nummer med funk av første klasse og publikum er på beina igjen. Prince orkestrerer bandet og gir tegn til de ulike solistene på rekke og rad. Saksofonistene Eric Leeds og Candy Dulfer er de to som trekkes frem oftest, sammen med monstertrommis John Blackwell. Prince leder bandet og publikum gjennom stemningsskifter som ingen andre, og etter at funkkjøret er over for denne gang, er det balladene Extraordinary og Mellow som følger. Første skikkelige høydepunkt kommer med 1+1+1=3 og Housequake som glir inn og ut av hverandre sammen med små drypp fra coverne Love Rollercoaster og Sex Machine. Folk ble dratt opp på scena, og en gang for alle fikk man bekreftet at nordmenn verken eier skam eller er spesielt funky.

At det er gitaren som er Prince sitt hoveinstrument understrekes med rockedelen av showet hvor konsertens eldste låt, Bambi (1979), fikk en hard gjennomgang. Denne gikk så over til en mørk versjon av Led Zeppelins Whola Lotta Love. Kanskje ikke den mest interessante delen av konserten, men når Prince innleder Something In The Water (Does Not Compute) er konserten på skinner igjen. Det er klassisk Prince å bruke James Browns gamle funkgrep, og be om at huslysa slås på så han kan sjekke oss ut. Det er F-U-N-K det handler om mesteparten av tida, selv om enkelte gitarpartier tar av i rock'n'roll-retning.

Etter å ha gitt Oslo et klapp på skulderen (det var et flott publikum) innleder Prince en utrolig versjon av Sign O' The Times. Alene ved et forvrengt keyboard transformerer Prince den skjelettaktige originalen til en helfunky versjon hvor orkesteret bidrar etterhvert. Og folka i salen kunne hele teksten! Prince roer det ned igjen med The Question Of U med nok et himmelsk gitarparti og vokal som ingen andre. Igjen glir flere låter inn og ut av hverandre og kombinasjonen av The Question Of U, Alicia Keys' Fallin' og den bluesaktige The One er nok et høydepunkt.

Prince griper jazzgitaren og innleder Strollin' fra Diamonds & Pearls som sklir over i en annen jazzlåt. Nytt gitarskifte og When U Were Mine hentes frem fra det tidlige 80-tallet i opprocket versjon. Etter en kort pause kommer bandet og Prince tilbake for en siste hilsen. Trekløveret Nothing Compares 2 U, The Ladder og Purple Rain (uten gitar) var en formidabel avslutning på en himmelsk aften i Konserthuset. Selv uten et brennhett studioalbum å promotere, regjerer Prince over hele Europa denne høsten. Og hvis man skal gå ett sted for å oppleve ekte musikk fra ekte musikere dette året er One Night Alone med Prince og hans formidable orkester det rette stedet.

Smuget var åsted for kveldens nachspiel. DJ Dudley D spant skiver, og Prince var i huset, men en eller annen med kamera hadde forvillet seg inn i lokalet og Prince stakk. Et par kvelder senere og noen kilometer lenger sør gjør Prince et av sine beste aftershows i Europa på knøtteklubben Vega i København. Bare så dere vet at vi gikk glipp av noe. Til dustene med kamera denne kvelden, la oss oppsummere med Princes ord fra Sexuality: "We live in a world overrun by tourists / Tourists - 89 flowers on their back / … / They look at life through a pocket camera / What? No flash again! / They're all a bunch of dubble drags who teach their kids that love is bad / Can't understand 'cause their brain is on vacation"


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Devendra Banhart - Niño Rojo

(XL)

Let that hair hang down, let your hair grow down. Del to av Devendras Georgia-innspillinger.

Flere:

No Age - Everything In Between
Lalla Carlsen - Norges Revydronning