Intervju: Ballboy

De kommer fra Edinburgh, liker Bruce Springsteen og oppkaller sin nye plate etter et svensk teater.

Ballboy er nesten prototypen på et britisk indieband. De gis ut på lite selskap, spiller for 150 tilskuere, og har dagjobber ved siden av musikkarrieren. Deres materiale består av forholdsvis enkle, melodiske sanger båret av frontsanger Gordon McIntyres noe distanserte vokal, bakt inn i store arrangementer for siden å glaseres med keyboards og strykere. Inspirasjonskilder teller band som Jesus And Mary Chain, Velvet Underground, Bruce Springsteen (!), Stereolab, Galaxy 500 og ikke minst Magnetic Fields. Innimellom tenderer de nesten til å bli Magnetic Fields, sett bort fra gitarveggene.

Gruppen ble unnfanget mot slutten av nittitallet, og ga deretter ut tre EPer i begrenset antall. De fikk behørig og rosende omtale, og Ballboy samlet EPene og ga dem ut som Club Anthems 2001. Villedende albumtittel eller ikke; enkelte forelsket seg i gruppens lyd og McIntyres tekster, og siden har de gitt ut ytterligere to album og en liten hær av singler med selsomme titler, deriblant All the Records on the Radio Are Shite. En av de som forelsket seg var John Peel, som ga skottene behørig spilletid og flere ganger hanket bandet inn for BBC Peel Sessions. Fortsatt er de i England mer enn noe annet kjent som bandet som ble tatt innunder hans vinger, og som ble gitt anledning til å fly. Fem Peel Sessions rakk de gjøre med radiolegenden før han døde sist oktober.

- John Peel betydde mye for oss, for at vi nådde utover Edinburgh, sier McIntyre. Han lot folk få høre musikk som ikke blir spilt andre steder. Han var uavhengig av store selskaper, og spilte musikk som han selv likte, i førti år. Uten ham hadde vi ikke hatt Undertones eller Sex Pistols. Vi spilte på hans årlige julefest sist jul, hjemme i stua hans, hvilket var en fin opplevelse for oss. Samtidig er jeg lei meg på vegne av alle de nye, gode bandene som aldri vil komme hans entusiasme til del. John Peel var en institusjon og legende - og en av de få som fortjente sin heltestatus i musikkbransjen. Uten ham er vi mye fattigere.

Ballboy er ikke et band som selger millioner av album. Likevel, eller kanskje nettopp derfor har de en trofast bondehær av fans som hele tiden ser frem til bandets siste utgivelse. For Ballboy er det viktigste å skape musikk som tiltaler et publikum som bryr seg om musikken snarere enn staffasjen. Etterhvert har bandet, som eksisterer på sjuende året, fått en jevnt stor lytterskare, etter tre fine album og en serie gode singler på linje med det beste i samtidig britisk musikk.

- Bransjen forsøker hele tiden å finne artister og band som kan tilpasses et marked og en målgruppe, og som passer til et bestemt image. Siden forsøker de å overbevise folk om at de skal kjøpe musikken - dessverre med hell. For oss har musikken og sangene altid kommet i første rekke. Den eneste grunn til at folk kjøper våre album er fordi de liker låtene. Vi har ingen markedsføringsmaskin bak oss, ingen reklamekampanje - det eneste vi har å tilby er sangene våre.

Ballboy kommer, ulikt floraen av skotske band, ikke fra Glasgow. De pleier ikke daglig omgang med hverken Teenage Fanclub, Mogwai eller Franz Ferdinand. De holder hus i Edinburgh, hvor de bor og jobber uten å bli nevneverdig forstyrret av britisk musikkpresse. Det fins ingenting glamorøst eller oppsiktsvekkende med dem; vokalist og låtskriver Gordon McIntyre ser ut som verdens mest gjennomsnittlige mann, og resten av bandet ser også ut som en vennegjeng fra et distriktshøyskolekull. McIntyre har en markert skotsk måte å snakke på, med stadige innsmett av kommentarer om tilstanden i skotsk fotball (laber) svenske jenter (fine) og engelsk øl (lunkent piss).

2004 var bortimot historie da bandets fjerde album, The Royal Theatre, ble lansert uti havgapet, uten fanfarer og basuner. Her nord i verden er det ennå bare i Sverige bandet har blitt distrbuert.

Fortell litt om The Royal Theatre. Visstnok har dere hentet tittelen fra en Sverige-turne?

- Navnet har vi tatt fra Det Kongelige Teater i Stockholm, fra da vi turnerte der sist. Teateret handler nettopp om det å fortelle, om å fortelle historier som kan engasjere og forundre og kanskje treffe en nerve i tilskueren. Og det er hva vi forsøker å få til. Med vekslende hell vil nok mange si... Men innenfor vår musikalske ramme forsøker vi å fortelle noe enkelt, men allmenngyldig, som folk kan kjenne seg igjen i.

Dere har ny keyboardspiller siden sist? Hvordan har det gått?

-Helt glimrende. Alexa (Morrison) har vært fullstendig med under hele innspillingsprosessen, og lært bakkatalogen vår lynkjapt. Jeg kunne aldri gjort det som hun har gjort siden hun ble med for et år siden.

Fortell litt om innspillingsprosessen?

- Vel, først og fremst ble den gjort unna veldig kjapt. 5 dager, alt i alt, med miksing og det hele, Vi trengte ikke mer tid, fordi vi hadde en veldig klar visjon av hvordan vi ville at det skulle lyde.

Hvordan ser du The Royal Theatre i forhold til tidligere album?

- Albumet bærer preg av å være mer historieforteling, lydmessig er vi mer tilbake til der vi var med A Guide For the Daylight Hours. Flere gitarer, større vegger av lyd, mer larmende. Ikke bråkete, bare større og tettere, mer kompakt. Vi har ikke valgt å bruke strykere, med et enkelt unntak, hvilket skiller seg markant fra spesielt The Sash My Father Wore. Vi er i det hele tatt mindre akustiske denne gangen, og føler det var riktig utifra låtmaterialet. Vi ønsket å plugge i denne gangen, og vrenge ut mer lyd.

For mange handler Ballboy om dine tekster, Gordon. Kan du si noe om låtskriverprosessen, om hvor du finner inspirasjon?

- Låtene kan komme fra nær sagt hvor som helst. Enkelte ganger kommer de fra virkelige opplevelser eller følelser jeg brenner inne med. Noen ganger prøver jeg å bruke dem til at beskrive de følelserne jeg har, men det er vanskelig å forklare teksterne, da tekstene i seg selv gjerne er forklaringer på det jeg tenker. Alle sangene er meget personlige for meg. Jeg skriver aldri en tekst bare for å få den til at passe til en låt. Hvis teksten ikke har noen mening har jeg ikke bruk for den. Jeg finner mye inspirasjon bare i det å gå rundt i Edinburgh, glane på folk. Mye av materialet kommer ut av en slags leken med fremmede menneskers liv, hvor jeg innbiller meg hva som skjer i det de passerer ut av mitt synsfelt. Mange av sangene har kommet til gjennom betraktninger av folkene som går opp og ned The Royal Mile. Og en hel del kommer fra endeløse timer med formiddags-TV. Trisha og Richard and Judy. De skulle bare visst.

I tillegg kjennetegnes tekstene av galgenhumor, svart satire og sarkasme, samt store deler humor?? - Det må alltid være rom for humor, selv i de mørkeste stunder. Faktisk er det i de mørkeste øyeblikk at man får de mest humoristiske tanker. Ting kan være både sørgelige og morsomme på samme tid. Samtidig er jeg også oppmerksom på at mange av sangene handler om meg. Humoren er en måte at vanne ut sinnet og få folk til å skjønne at jeg ikke tar meg selv like seriøst hele tiden.

Dere er fra Edinburgh, ulikt majoriteten av skotske band? Hvorfor hører vi ikke om flere band fra utenfor Glasgow?

- Eh... Vanskelig å si. Glasgow har langt flere band, og langt flere mennesker som er interesserte i nye band. I Glasgow kan du på en hvilken som helst ukedag høre et nytt, spennende band. I Edinburg har du ingen scene, ingen atmosfære eller kreative sentra for ny musikk. Jeg vil ikke selv hevde at det er en musikscene i Edinburgh, og jeg ikke huske at det har vært noen heller. Selv utgjør vi ikke en del av Glasgows musikkscene. Istedet forsøker vi å gjøre ting på våre premisser, og skape noe som er helt og holdent ballboysk. En scene kan være en blandet fornøyelse. Den kan virkelig hjelpe en opp og frem, men den kan også lett bli intern og navlebeskuende.

En av deres første singler het I Hate Scotland? Gjelder dette fortsatt?

- Nja, ikke egentlig. Det er mye som er skitt med Skottland, og det forteller jeg om. Jeg er hverken patriot eller spesielt nasjonalistisk. Men vi har bra greier også selvsagt. men det er vel med Skottland som med de fleste steder, finest utenfra.I Hate Scotland er en låt

Hvilken ballboylåt liker du selv best?

- Dette er et standardsvar, for jeg har svart på det tidligere, men I Lost You But I Found Country Music fra A Guide For the Daylight Hours er en jeg setter høyt. Jeg skrev den da jeg var skikkelig nedfor, uten at den egentlig er ei sippelåt. Personlig syns jeg den oppsummerer oss som band.

Hvilke 5 album klarer du deg ikke uten?

Galaxie 500 med On Fire.
Velvet Undergrounds bananalbum.
Jesus And Mary Chains Psycho Candy. Magnetic Fields 69 Love Songs.
...og Bruce Springsteens Nebraska.

Og ei du kan klare deg lett uten?

-Albumet til Keane. Hørte den senest idag, på Pizza Hut. De passet bra sammen. Et kjedelig band, til kjedelig mat.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


El Guincho - Alegranza!

(XL)

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere:

Espers - Espers II
Karl Seglem - Femstein