Intervju: Stina Stjern

Festivalsesongen ruller videre, og i august inntar Stina Stjern Øyas klubbdag etter en vår og sommer spekket med intensiv turnering. Da vi tok en prat serverte hun oss noen røverhistorier fra barndommen i Namsos, og forklarte ivrig om New York.

Relaterte sider:

Stina Stjern

Foto: Jacob Hoffmann

Fra Namsos til Trondheim, fra Trondheim til København, fra København til New York. Fra Supervixen til Stina Stjern. Stina Moltu Marklund er i konstant bevegelse. Men det var først møtet med New York, og særlig Brooklyn, som skulle katalysere soloprosjektet Stina Stjern.

- Jeg hadde jo alltid drømt om New York, og da jeg kom dit så ønsket jeg meg umiddelbart tilbake. Nå er det slik at jeg ikke får ro i sjelen med mindre jeg vet at jeg skal tilbake snart. Det er noe helt spesielt med å komme til hjemstedet til Nico, The Velvet Underground og Sonic Youth. Da jeg var liten sa jeg at jeg skulle bli som Kim Gordon, forklarer Stina ivrig.

Føler du at du har blitt det nå, da?

- Nei, absolutt ikke. Men det var fint med kvinnelige forbilder, skratter Stina.

Det var da den evinnelige drømmen om «The Big Apple» gikk i oppfyllelse at solodebuten endelig ble til. På joggeturer langs asfaltkanter i Brooklyn, på metroen og på den lokale puben. Men det hele startet mange år tidligere. Allerede som 14-åring kjøpte Stina sin første Sonic Youth plate.

Jazz, rock og ballett

- På konfirmasjonsdagen min satt jeg på rommet sammen med min tante, i bunad, selvfølgelig – skikkelig skuffa over at jeg ikke kunne gå med Doc Martens-skoa mine, ler Stina.

Hun forteller ivrig fra barndommen, oppveksten i Namsos og om vennegjengens felles fascinasjon for musikk. Og selv om Stina i ettertid har tatt utdannelsen sin på jazzlinja i Trondheim, kommer det klart frem at det er rocken som ligger hennes hjerte nærmest. Og at fascinasjonen for Motorpsycho skulle resultere i en noe bisarr, i hvert fall for noen, konfirmasjonsfeiring.

- Så der satt vi da, tante og jeg på rommet, fortsetter Stina.

- Talte penger og hørte på Demonbox på full spiker. Jeg hadde jo selvfølgelig fått amp i gave av mamma og pappa, så dermed gikk jeg ut og underholdt gjestene innimellom, før jeg fortet meg inn på rommet mitt igjen, tilbake til Demonbox.

Stina gikk i klasse med blant annet Askil Holm, og hele vennegjengen var opptatt av musikk og brukte mye tid på å kjøpe eller byttelåne plater. Og selv om dagene var spekket med skole og fritidsaktiviteter, så var det alltids tid til bandøving.

- Vi var en hel gjeng som holdt på med musikk. Det var helt vanlig at vi gikk på balletten først, og så dro vi på bandøving etterpå – og det var helt naturlig, flirer Stina.

Fra Riotgrrrl til popkunstner

Det er ingen tvil om at Stina Stjern som soloartist, og med debutalbumet Days Like Waves, har vendt tilbake til sin musikalske inspirasjon, som en mellomting mellom støykunstner og singer/songwriter. Samtidig er hun tydelig på at hun ønsker å påkalle publikums oppmerksomhet på en annen måte og på et annet nivå enn det hun gjorde som frontfigur i Supervixen.

- Med Supervixen var det jeg som skulle gi fullstendig gass på scenen. Måten å få kontakt med publikum på var rett og slett å stå på scenen og rope så høyt man bare kunne, samtidig som man ristet på håret. Da kom det ganske kontant fra publikum: Å, se på hun der!

Opplevelsene med rollen som frontfigur, som Stina tok veldig seriøst, endte med at hun stilte seg spørsmålet om hva hun egentlig holdt på med. Hun hadde begynt å inse at folk ikke egentlig brydde seg så mye om musikken, men at de heller lot seg imponere av jentene som stod der og ristet vilt på håret. Dermed bestemte hun seg for å plukke opp gitaren igjen. Men det har ikke alltid vært like enkelt.

- Det har vært hardt innimellom, noen folk har gitt uttrykk for at de likte det bedre før. Men jeg har stått på mitt, Stina prøver å forklare.

- Altså, jeg tenker jo fremdeles på det nå, når jeg står på scenen og fremfører roligere ting: Hadde jeg bare skreket litt nå, eller kastet på hodet – så hadde jeg fått oppmerksomhet! Men det er ikke den oppmerksomheten jeg er ute etter lenger tror jeg, jeg vil røre folk på en annen måte, Stina drar litt på det.

- Jeg vil være en slags kuriositet.

Etter en intensiv turnevår og -sommer sammen med blant annet Your Headlights Are On, blir Stina Stjern i august å finne under på Øyas Klubbdag, nærmere bestemt tirsdagen på Tilt klokken 21.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day