Charles Manson

En artikkel om ikonet, artisten og mannen. Del I

MANSON OG MUSIKKEN

En gang i tiden var Charles Manson et av de største ondskapsikonene som eksisterte i populærkulturen. I dag er han passé som sådan. Fyren har i dag nådd bestefarsstadiet i en alder av 70 år mens han ennå soner sin livstidsdom i et eller annet maximum security fengsel i California. Svært få bryr seg, unntatt hans sterkt minskende tilhengerskare som ikke var noe særlig stor fra før av. Men en gang i tiden var Manson et leke-objekt for alle som ville sone seg i glansen av hans onde image. Enhver "mørk" og dyster rockartist med respekt for seg selv og sitt image hadde en låt om eller en Manson-referanse i en av sangene sine. Fullstendig tåpelig, selvfølgelig.

I denne artikkelen skal vi derimot ta for oss selve kilden, nemlig musikeren Manson og hans katastrofale "karriere" som førte ham inn i en livstidsdom i San Quentin. Det er en utrolig morsom historie for de av oss som kan le av tilværelsens uutholdelige tetthet. For historien om Charles Mansons musikerkarriere er fortellingen om hvordan man ikke skal gjøre det. For ett av vannskillene i rock'n'roll går på om du lander som subjekt eller bare et objekt.

Som objekt i Manson-saken er musikk ett av de mest grunnleggende fenomenene. Manson var en selvlært musiker og i Mansonfellesskapet spilte musikk en viktig rolle. Sett i lys av dette er det interessant å se på hvor mye Manson-fenomenet har betydd for rockekulturen.

DEN FØDTE OUTSIDER

Det var neppe noe søt musikk som ble spilt den dagen da Charles Manson kom til verden. Han ble født utenfor ekteskap i Cincinatti, Ohio 11 november 1934 av 16-årige Kathleen Maddox og tilbragte oppveksten i forskjellige fosterhjem, barnehjem og ungdomsforbryterinstitusjoner hvor han ble utsatt for ydmykelser og overgrep. Som 19-åring fikk Charles Manson oppleve frihet for første gang, men institusjonslivet hadde forlengst satt sitt preg på ham. I de neste syv årene gikk han inn og ut av fengsler for biltyverier, hallikvirksomhet og sjekkfalskneri. Flere kjente rock-stjerner har hatt en lignende bakgrunn, f.eks. Black Sabbaths legendariske Ozzy Osbourne, som i sin ungdomstid livnærte seg som innbruddstyv og småkriminell og som sonte en god del av sin ungdomstid i fengsel i sitt hjemlige Birmingham. Steve Jones, gitarist i Sex Pistols, hadde også en lignende bakgrunn som småkriminell og innbruddstyv og i ungdomsfengsel, før musikken ble hans lidenskap. Rocken har nok reddet mang en sjel fra fordervelse og ikke motsatt som rock-kulturens motstandere har hevdet.

Manson kunne nok ha forblitt en småkriminell serieforbryter men ting utviklet seg annerledes. I 1961, i en alder av 26, måtte han sone en ti års føderal fengselsdom på McNeil Island. Her skjedde det som skulle forandre livet hans mest, nemlig hans introduksjon til gitaren. Manson ble kjent med Alvin Karpis i fengselet. Han sonet en livstidsdom og hadde bakgrunn som medlem av den beryktede Ma Barker-banden. Karpis lærte Manson å spille gitar. Fra nå av ble musikk Mansons lidenskap, en inngangsport til selvrealisering og kreativ bearbeidelse av sjelen. Manson begynte å skrive tekster og melodier, som han opptrådte med i fengslet og håpet å selge når han slapp ut. Manson sa selv at "alt så ut til å falle plass overfor meg" ved sin introduksjon til den musikalske verden. Selvsagt var han ikke noen novise overfor musikk, Han var et barn av sin tid og beundret ballade-croonere som Bing Crosby og Frank Sinatra og prøvde å inkorperere deres musikalske og sangmessige teknikker inn i sitt musikalske reportoar.

I 1966 ble Manson overført til Terminal Island utenfor San Fransisco, et fengsel beregnet på potensielle prøveløslatelser. Her ble han kjent med Phil Kaufman som sonet en 18 måneders dom for marihuanabesittelse. Kaufman, som hadde massevis av bekjentskaper i rock-kretser, likte musikken til Manson og tipset ham ham om navn i musikkbransjen.

UT I DET FRI - UT I DET BLÅ

Charles Manson ble sluppet ut 21 mars 1967 i en alder av 32. Han var fast bestemt på å prøve å gå den smale sti som musiker og gjorde som Scott McKenzie sa i 1967, han dro til San Fransisco. Her ble han ble sjokkert over de forandringene som Amerika hadde gjennomgått siden han sist hadde vært ute på frifot på 50-tallet. Folk røykte hasj og marijuana nærmest åpenlyst, menn hadde langt hår og den nye generasjonen dreit langt i de konservative idealene fra 50-tallet - arbeid, utdannelse, karriere, slips, dress, kortklipt hår - som nå var helt ut.
Manson fikk forståelse for at han var etter sin tid. På den første baren i San Fransisco hvor han prøvespilte for bar-eieren ble han fortalt at musikken hans var i skilpaddetempo i forhold til det som var inn for tiden. Men han greide å livnære seg som gatesanger og ved å opptre på små klubber og barer. Han lærte seg også at det å opptre på en scene hadde en viss effekt på det annet kjønn. Manson brukte den gode, gamle visesanger-metoden for å sjekke damer, som i tilfellet med en av damene som sluttet seg til ham, som han traff i et okkupert hus i Haight-Ashbury hvor han innyndet seg ved å synge The Shadow Of Your Smile før han gikk til sengs med henne. Eller som en annen som han traff  mens han spilte i en park ved universitetet i Berkeley, som sluttet både i deltidsjobben sin og med studiene for å være sammen med Manson og senere fødte Manson en sønn.

Til å begynne med ble Manson imponert, sjarmert og dratt inn i Haight-Ashbury-miljøet. Da han hadde sluppet ut av fengselet et halvt år før, hadde han vært en kortklipt, velfrisert og nybarbert crooner-lignende sjarmør i dress og slips. Nå lot han hår og skjegg vokse og skiftet ut klærne med typiske hippieplagg. Han gikk på Grateful Dead-konsert og tok sin første LSD-trip. LSD ble en åpenbaring for ham og han begynte å bruke stoffet ofte. Men etter en stund ble Manson skeptisk til hvordan Haight-Ashbury hardnet til og ble en knallhard narko-ghetto. Likeledes ble han skeptisk til hippier og hippiekulturen. Han observerte det typiske hykleriet for alle marginale utbrytergrupper som tar avstand fra storsamfunnet, her hippiene, at de som var mot det konforme og småborgerlige samfunnssystemet, selv skapte et alternativt samfunn basert på like mye (om ikke mer) sneversynthet og konformisme.

Men allikevel sluttet flere og flere seg til Manson, stort sett bare ungjenter som var ti-femten år yngre enn ham selv. De levde som nomader, reiste omkring i en skolebuss og bodde hvor det måtte passe dem.

Manson tok folkene sine med seg til Los Angeles for å oppsøke en av Phil Kaufmans kontakter, en produsent ved navn Gary Stromberg som jobbet ved Universal Studios i North Hollywood. Manson spilte inn noen låter på en tre-timers økt i et av deres platestudioer. Demoen var vellykket og Stromberg som likte Manson, livsstilen hans, damene og musikken hans ville ha ham til å spille inn mer. Han ble sett på som en musiker med potensial, både kommersielt og kunsterisk. Men Manson likte ikke Stromberg og hevdet at han ødela musikken hans i produksjonen sin. Stromberg ville også ha Manson til å spille inn en plate sammen med Hugh Masekela. Manson ble introdusert til filmstjerner, produsenter, regissører og andre kunstnere ved Universal Studios, noe som førte til at han fikk jobb som teknisk rådgiver for en film om Jesus Kristus som Universal ville produsere. Filmen skulle omhandle Jesus' tilbakekomst til jorden hvorpå Jesus da ville være av svart hudfarge. Manson som var farget av sin bakgrunn som fattig sørstatsgutt ville neppe fått medlemskap i norske SV. Han kunne da heller ikke støtte filmens konsept og hele greia gikk i vasken. Han kom også i kontakt med mange kjente musikere gjennom jobben sin ved Universal bl.a. Neil Diamond, Buffalo Springfield og andre.

Manson selv gjorde visstnok et karismatisk inntrykk ettersom gjestelister i Bel Air, Malibu og andre rikmannsstrøk omkring LA åpnet seg for ham. Såpass mye at han sammen med en og annen narkoselger brukte å besøke Dean Martin i Hollywood hvor Manson var mellommann og leverte en pose med kokain til gode gamle Dino i ny og ne. På et party i Hollywood hadde han truffet Dean Martins datter, Deana, forært henne en ring og bedt henne om å bli med i fellesskapet hans. Angela Lansbury, som vi i Norge kjenner fra TV-serien Murder She Wrote, kjente Manson personlig og skrev en autorisert foreldremelding at hennes 13-årige tenåringsdatter Dee Dee hadde tilatelse hjemmefra til å oppholde sammen med Manson og folkene hans. Dee Dee bodde i perioder sammen med gruppen og deltok i Manson-gruppens sexorgier og narkotikabruk. Ifølge Dee Dee var Manson en skikkelig hingst som kunne tilfredstille enhver kvinne. Ikke bare kvinner. Den biseksuelle Manson var også populær hos skaphomsene i Hollywood. Peter Falk, bedre kjent i Norge som etterforskeren i TV-serien Colombo, prøvde seg på ham. Manson ble introdusert til Elvis Presley og deltok i ville sex-orgier i Beverly Hills hvor også bl.a. Neil Diamond, Nancy Sinatra og Jane Fonda deltok. Sistnevnte ble visstnok sparket ut av kretsen da hun ville ha Manson til å delta i en privat videotapeinnspilling med dyre- og barneporno.

Mens denne ville tiden pågikk, bodde Manson og folkene hans i Topanga Canyon utenfor LA. En av dem, en middelaldrende kvinnelig satanist som Manson hadde truffet i sin tid i Haight-Ashbury, hadde invitert gjengen hjem til seg. Huset til denne kvinnelige satanisten var et gjennomgangssted for satanister, okkultister, Hollywoodsstjerner, rike og respektable millionærer, kristne prester og andre som møttes her for å delta i ekstreme ritualer, satandyrkelse, forbudt sex, narkotikabruk, dyreofringer, forskjellige typer magi, spiritistiske seanser og bloddrikking. Blant annet.

Manson og fellesskapet hans slo seg ned her en stund.
Mens de bodde der traff de Bobby Beausoleil. Han var også musiker, en habil gitarist. Beausoleil hadde spilt i forskjellige rockeband i San Fransisco, bl.a. en gruppe som kalte seg Magick Powerhouse of Oz hvor han selv spilte sologitar og sitar. Han hadde  en del innflytelsesrike bekjentskaper, bl.a. filmskaperen Kenneth Anger som hadde gjort dype studier innom okkultisme og var en disippel av den engelske ritualmagikeren Aleister Crowley. Anger hadde falt for Beausoleil og ville ha ham som hovedrolleinnhaver i filmen Lucifer Rising samt at han skulle lage soundtracket til filmen. Beausoleil hadde takket ja men ble uvenner med Anger under filminnspillingen og stakk av med master-tapen og diverse okkult tilbehør som engang hadde tilhørt selveste Crowley.

Da Manson traff Beausoleil bodde han og jentene hans hos en musikklærer som het Gary Hinman like i nærheten. Hinman som var på Mansons alder, holdt på med en doktorgrad i sosiologi, laget meskalin for å spe på med penger til studiene samtidig som han jobbet som musikklærer hvor han underviste i piano, sekkepiper, trombone og trommer. Hinman var sympatisk overfor hippiebevegelsen og åpnet huset sitt for alle hippielignende skapninger som trengte et sted å bo en stund. Både Manson, Beausoleil og damene deres bodde hos Hinman frem og tilbake i ny og ne i trange tider.

Manson og Beausoleil stiftet en gruppe sammen med fire andre musikere. Manson spilte gitar mens Beausoleil spilte gitar og bass klarinett. De kalte gruppen Milky Way. En fyr som eide en nattklubb ved navn Topanga Corral i Topanga Canyon hørte Milky Way under en øving hvorpå de ble hyret til å spille der en helg. Topanga Corral var en country & western klubb og stamklientellet var ikke fornøyd med Milky Way. De ble beskrevet som "too far out" og fikk sparken med en gang. Etter dette gikk gruppa i oppløsning.

Phil Kaufman slapp ut av Terminal Island-fengslet i april 1968 og Manson og folkene hans flyttet nå inn hos ham en stund. Men de var nå så mange at de trengte et fast sted å bo istedet for en overfylt buss. En av jentene hadde bekjentskaper som ordnet dem et sted å bo, Spahn Ranch, som tidligere hadde blitt brukt til filminnspillinger for cowboyfilmer. Alle sammen, ca. 20-30 mennesker flyttet dit.

FEMTEN MINUTTERS BERØMMELSE

En dag da Manson dro inn til San Fransisco for å kjøpe et lite varelager med hasj hos en kompis som var narkotikalanger traff han en hr. Dennis Wilson som var ute i samme ærend. Dennis Wilson var trommeslager i Beach Boys som var Amerikas topp-gruppe nr. 1 på denne tiden. Fra deres begynnelse i 1961-62 hadde de erobret hitlistene verden over med sitt glade solskinnsbudskap: surf-musikk. De var inkarnasjonen av den amerikanske middelklassedrømmen: hvite, pene, velkledde unge gutter som sang glad falsettsang om hyggelige ting som ungdomskjærlighet, livet på stranda og andre uskyldige ting. Beach Boys skapte et pop-gruppe paradigme som har blitt kopiert av ethvert boy-band på 80- og 90-tallet. Beach Boys hadde solgt millioner av plater og bare Beatles var mer populære enn dem i USA på denne tiden.

Fengselsfuglen og gatemusikeren Charles Manson kom godt overens med den internasjonale superstjernen Dennis Wilson som levde et overdådig luksusliv i Beverly Hills. Wilson ble fascinert av den anti-materialistiske Manson og hans livsstil, filosofi og væremåte og anså Manson for å være et geni og en trollmann. Manson og folkene hans ble nå boende vekselvis på Spahn og hos Wilson. Og her gikk det vilt for seg. Luksushjemmet hos Dennis Wilson ble langsomt tappet for eiendeler. Manson og folkene hans krasjet flere av hans biler, kjøretøyer av merket Mercedes Benz og Ferrari. 9 av 10 gullplater som Beach Boys hadde fått for høye salgstall av plateselskapet sitt forsvant fra Wilsons vegger og ble gitt bort. Samtidig, ifølge Wilson, måtte han antageligvis betale den største gonorré-regningen i historien - alle Mansons jenter hadde kjønnssykdommer og måtte ha pencillinkurer som ble gjort hos Wilsons doktor i Beverly Hills. Etter en stund ble det såpass slitsomt for Wilson at han selv flyttet ut og overlot til manageren sin å kaste ut Manson og følget hans.
Beach Boys hadde interne problemer på denne tiden. Manson skrev Cease to Exist for Beach Boys, som han mente skulle være et filosofisk bidrag  for å kurere deres interne krangling. Sangen ble innspilt av gruppen under navnet Never Learn Not to Love og gitt ut på både LP og singel med gruppa i 1968. Låten ble kreditert til Dennis Wilson som betalte Manson med penger og en motorsykkel som takk.

Wilson introduserte også Manson til Terry Melcher, sønn av filmstjernen Doris Day. Melcher jobbet for plateselskapet Columbia som produsent og talentspeider og hadde blant annet jobbet for The Byrds og Paul Revere & the Raiders. Melcher introduserte Manson til Greg Jakobson, som var låtskriver og jobbet for et musikkforlag. Jakobson ble også begeistret for Manson og tok opp mye av Mansons musikk på en del private tapes. Ikke nok med, han fikk også Manson til å ta opp noen demo-tapes i et profesjonelt studio som Jakobson leide for anledningen. Datoen var 8 august 1968, akkurat ett år på dagen før Sharon Tate og vennene hennes ble drept. Manson ble også brukt av Beach Boys til å hjelpe dem med tekstskriving og tekstvurderinger. Beach Boys vurderte å gi ut Mansons musikk på deres eget, nystartede plateselskap Brother. Wilson introduserte også Manson til John Philips i gruppen Mamas And Papas. Manson og folkene hans ble også faste gjester hos Philips' vokalistkollega, Cass Elliot.

TILBAKE TIL NATUREN

Manson som hadde sittet i fengsel nesten hele sitt liv var overveldet av naturen og dens skjønnhet. Han ble kritisk til motorveier, industri, byer, og forurensing som han mente ødela naturens balanse, dyrs levevilkår og landskapenes skjønnhet. Han ble overbevist om at hvis den såkalte utviklingen fikk fortsette, ville det føre til økologisk katastrofe. Derfor tok han utpå sensommeren 1968 med seg folkene sine og flyttet til en gård ut i ørkenen i Death Valley. Her dyrket de fellesskapet og musikken sin. Sent på høsten 1968 dro Manson og noen av damene hans avgårde og gjorde nye studioopptak i Santa Monica i Westwood som Dennis Wilson og Terry Melcher hadde satt opp for ham, opptak som ikke ble så vellykkede. De neste demo-opptakene ble bedre - for en stund etterpå satte Dennis Wilson opp noen opptakstimer i hjemmestudioet til broren Brian Wilson, Beach Boys' leder og geniale låtskriver. Her spilte Manson inn ti sanger.

Vinteren kom og gjorde Death Valley til et kaldt sted. Manson tok folkene sine og flyttet dem inn til Canoga Park. Planen var å flytte ut til Death Valley for evig og alltid samtidig som de ville leve av Mansons musikk når den ble sluppet ut på plate. Men til å etablere seg ute i villmarken trengtes det penger. Derfor ble huset i Canoga Park gjennom vinteren 1969 et lokalt Sodoma-og-Gomorrha hvor pornofilmer ble innspilt, narkotika kjøpt og solgt, tyvgods omsatt - Manson hadde vendt tilbake til kriminalitet for å overleve økonomisk. Disse aktivitetene satte dem i forbindelse med farlige miljøer. Forskjellige motorsykkelgjenger begynte å frekventere som f.eks. Satan Slaves og Gypsy Jokers, sistnevnte var i krig med Hells Angels etter å ha drept ett av deres prøvemedlemmer. Men den gruppen som dyrket det næreste forholdet til Manson-folkene var motorsykkelbanden Straight Satans. Flere Straight Satans- og Satans Slaves-medlemmer bodde i perioder i Mansongruppens hus i Canoga Park og etterfølgende på Spahn.

Våren 1969 flyttet Manson-gruppen tilbake til Spahn. Her satte de opp en nattklubb som de kalte Helter Skelter samtidig som de fortsatte med kriminalitet. Manson og Beausoleil pleide å opptre med musikken sin på Helter Skelter, men enden på visa ble at politiet stengte nattklubben. Beausoleil tok kontakt med Frank Zappa og ville ha Zappa til å komme ut til Spahn for å høre musikken deres, men Zappa sa nei. En av damene i Manson-fellesskapet kjente Paul Rothschild som var produsent for The Doors som ble invitert ut til Spahn. Rothschild ble heller ikke imponert og sa nei. Ihvertfall så stakk Melcher og Jakobson innom i ny og ne på Spahn våren 1969. Jakobson ville lage en dokumentarfilm om Manson og fellesskapet hans som skulle akkompagnere den kommende LP-utgivelsen med Manson. Melcher introduserte også Manson til en Mike Deasy som hadde et mobilt innspillingsstudio i varevognen sin. Manson ga Deasy noen fire- og åttespors demo-tapes av musikken sin hvorpå Deasy gjorde en demo av Manson og folkene hans ute på Spahn. Som takk for jobben ga Manson Deasy litt LSD hvorpå Deasy fikk en enorm bad trip som i ettertid krevde lang psykoterapi. Etter dette ville han ikke ha noe med Manson eller folkene hans å gjøre. Mens Beach Boys var på turne i England, lot Dennis Wilson seg intervjue av musikkavisen Rave, hvor Wilson lovpriste Manson som en kommende stjerne på musikkhimmelen. Han sa at Manson "liker å bli kalt både Djevelen og trollmann."

Men utpå sommeren 1969 begynte trøbbelet. En fyr i Manson-fellesskapet hadde lurt en narkolanger i Hollywood for flere tusen dollar. Narkolangeren ringte Spahn og sa at han hadde tatt dama til svindleren som gissel. Hvis ikke han fikk pengene, ville hun bli drept. Manson og en kompis dro avgårde til damas leilighet i Hollywood for å ordne opp. Her ble narkolangeren skutt av Manson, hvorpå han og kompisen stakk av.

Noen dager etterpå dro Manson til LA og til Terry Melcher for å høre om det ble noe platekontrakt etter demo-innspillingene. En kompis av Dennis Wilson hadde vært tilstede da Manson skjøt narkolangeren og hadde rapportert tilbake til Wilson som hadde fortalt Melcher. Denne skyte-episoden hadde gjort Melcher urolig. Han sa at det ble ikke noe av den antatte platekontrakten. Det ble kroken på døra for en musikerkarriere for Manson. Terry Melcher hadde i tiden med Manson leid et hus i Beverly Hills som Manson og folkene hans hadde besøkt flere ganger. Da han flyttet ut vinteren 1969 hadde huset fått nye leietakere - Roman Polanski og Sharon Tate.

APOKALYPSE I HOLLYWOOD

Men vondt skulle bli verre. Bobby Beausoleil som var mellommann for sin tidligere husvert Gary Hinman i å selge meskalin, hadde solgt til motorsykkelgjengen Straight Satans over en periode. En dag kom de og klagde over at den siste leveransen hadde vært forgiftet med stryknin og ville ha igjen pengene sine. Hvis ikke kom de til å drepe alle sammen på Spahn. Beausoleil dro til Hinman med to damer for å få pengene tilbake, men Hinman var gjenstridig. Etter å ha torturert Hinman i fangenskap i to dager, drepte de ham. Ifølge rockmusikeren Ed Sanders, som på denne tiden spilte i gruppa Fugs og som senere skrev en bok om Manson, så skulle visstnok Manson og folkene hans ha holdt en sangfest med akustiske gitarer, jentekor og psykodrama i teaterform angående mordet på Hinman noen kvelder etterpå hjemme på Spahn ranch.

Noen dager etterpå arresterte politiet Beausoleil for mordet da de stoppet han kjørende i Hinmans bil. Manson hadde i mellomtiden tatt seg en ukes bilferie i California. Da han kom tilbake fikk han høre om Beausoleils arrestasjon. Manson-folkene hadde vært en sammensveiset gjeng i to år. Nå var en av dem havnet i fengsel på en alvorlig tiltale. Spørsmålet var: hvordan kan vi hjelpe ham? Noen kom med et forslag: hvorfor ikke begå noen flere mord i samme stil som Hinman-drapet slik at politiet tror at de har feil mann? Hvorfor ikke? tenkte Manson. Kanskje ville Beausoleil bli satt fri.
Manson sendte ut fem stykker til å dra opp til et tilfeldig hus i Beverly Hills og drepe alle der. Dødsskvadronen dro til huset hvor Terry Melcher hadde bodd i Beverly Hills hvor nå Roman Polanski og Sharon Tate bodde. Historien er velkjent: Playboyen Vojtek Frykowski, millionærarvingen Abigail Folger, filmstjernefrisøren Jay Sebring og den høygravide Sharon Tate ble brutalt slaktet ned. En tilfeldig forbipasserende, Steve Parent, ble også drept.

Neste kveld ble ekteparet Leno og Rosemary LaBianca drept i sitt private hjem av folk fra Manson-fellesskapet etter samme mønster og plan som foregående kveld.

Les videre i del II.


comments powered by Disqus

 



Maria
2006-06-16respektløse tullinger

dere som har skrevet denne artikkelen mangler totalt sans for medlidenhet, respekt og det å være seriøse. Hvordan væger dere å skrive slik som feks "Fullstendig tåpelig, selvfølgelig. " om låtene hans?? Han fulge sine egne drømmer, laget sin egen musikk, stod for det han selv mente. kanskje han var litt forut sin tid og hadde sine meget spesielle meninger, men dette gir dere ingen rett til å behandle han som dritt. jeg blir kvalm av dere. Han hadde dessuten en helt for jævelig oppvekst som har mer enn dere aner med hva som gjorde han til den han er. La meg gjerne høre fra dere.

morfar
2006-06-17funfact?

mange har spurt hvor det intervjuet som er på låta "yet we continue to build there, the structure" er fra...og ja. det er Charles Manson som blir intervjuet der...hoihoi. om mannen er bra fyr eller ikke skal vi stå åpent fra denne kant...

Sukk
2006-06-17hvem er respektløs?

Maria - kikk i speilet! Hvordan kan du samtidig kritisere noen for å være respektløse og kalle dem for tullinger? tenk deg om en gang til før du sender inn leserinnlegg neste gang... herregud.

Rune G.
2006-06-18respektløst?

At drittsekker blir betegnet som dritt er vel ikke så kontroversielt?! Og hvorfor i svarte skal en dårlig oppvekst legitimere drap? Er så lei av at idioter blir hyllet. For en gangs skyld synes jeg Geir L. Nilsen har levert velplasserte spark.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo