Ekstranummer #60: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 4

Vømmøl toppet hitlistene med politisk nostalgi-pop selv doktrinære maoister kunne nynne til. Filmindustrien hoppet på nostalgibølgen mens folk koste seg i godstolen foran fjernsynet til seilskutemimring i "Onedinlinjen".

Hans Rotmos Vømmøl Spellmannslag var et merkverdig engangsfenomen i norsk pop, et ytre venstre-sympatiserende musikalsk prosjekt med en uttalt politisk dagsorden. Det spesielle var at Vømmøl ikke var et sangkor, men ei popgruppe med prog og folk-instrumentering og en framføring preget av folkelig, revyaktig humor. Tekstene var lettfattelige og innsmigrende. Totaliteten hadde et hjemmesnekret preg, en “ekthet” som var tilsiktet og finjustert gjennom snurrig instrumentbesetning og inspirerte arrangementer. Tidligere hadde såkalte novelty-låter blitt dyrket som sofistikert, borgerlig underholdning a la Monn-Keys. Med Vømmøl ble flippen til alvor men hørtes fortsatt ut som en flipp.

REVOLUSJONÆR RETRO
Øystein Sunde hadde redet grunnen og Vømmøl-låter som Førarkortet var upolitisk tullball med høy gjenkjennelsesfaktor blant lytterne. Mange av de artige låtene deres ble gjengangere i radio og platesalget tok brått og uventet av. Vømmøl ble selve startskuddet for søttiåras hardt prøvde radikale popmusikk, en “genre” tett forknippet med vømmølgruppas plateselskap MAI. Vømmøl’n (1974), Vømmøl Spellmannslags debut-LP, var også plateselskapet MAI’s første utgivelse. Den ga en totalt uventet pangstart for et lavbudsjettert indieselskap som var etablert året før av forlaget Oktober og raddisenes egen musikkforening Samspill. Selskapet skulle etter den innledende suksessen snart få oppleve mange grå hverdager, men klarte å hangle med i et tiår (nedlagt ‘83) og utgi totalt 74 LP og 16 småplater. De fleste LP’ene kom også som kassetter og platene avfødte flere bokprosjekter, bl.a Hans Rotmos Vømmøl Skuggsjå (Per Sivle Forlag 1975). Sifrene er egentlig imponerende, tatt i betraktning at de fleste MAI-utgivelsene i realiteten bare preiket for menigheta, og den krympet betraktelig ettersom tida gikk. Utgivelsesprofilen var sprikende, men det meste hadde en motkulturell tendens sauset i venstreradikal patos og retorikk. Ren AKP- hyllest er det forbausende lite av, men flere av platene er samleplater beregnet på husbruk i (ml)-rørsla, som singelen Kambodsja er fri/Mellom kamerater (75) eller LP’ene Streik (77), Rød Miks (76) og Ridderslag (76).

I vår sammenheng er Vømmøl og noen av deres etterfølgere interessante for sin nostalgiske karakter. Vømmøl LP’ene (de utga to men opptrådte som synonymer og nye konstellasjoner på andre utgivelser) er konseptplater bygd opp rundt de fiktive samfunnene Porselensstrand og Vømmøl. Førstnevnte er et industrialisert tettsted der borgerskapet bor og et proletariat vansmekter. Bygda Vømmøl er omlandet som preges av nedleggingstruet landbruk, befolket av jordas salt, tidige typer og saftige originaler. I byen hersker den grådige kapitalisten Gyldentann mens Vømmølsbygdas helt er K. Vømmølbakken, talsmann for en egalitært innstilt og kamplysten populas. De mest eksplisitte Vømmøl-sangene prediker omveltning og namedropper forbilder som Marx, Mao og Lenin. Allikevel er nostalgien etter en tidligere tidsalder den sterkeste følelsen platene formidler. I Vømmøl blomstrer småbrukerromantikken i sterk og livgivende kontrast til Porselensstrand-kapitalismens bornerte falskhet og konsumfetisjerende potemkinkulisser. Vi må stikke fingeren i jorda og forvalte de opprinnelige verdiene, allmenningen, fisken, jorda og fellesskapet med varsomhet og rettferdighet, sier platene. Klassesamfunn, hierarkier og arbeidernes manglende kontroll over produksjonsmidlene er hindringer som må hives over bord før vi kan oppnå en bærekraftig balanse mellom folk, by og land. Slik sett handler Vømmøl mindre om AKP-ideologi og desto mer om tankegods hele den motkulturelle bevegelsen delte på syttitallet. Fiendefigurene hadde de felles, enten aktivistene kalte seg (ml)-ere, feminister eller vannbærere: “Partipampa’n i LO og DNA” (fra låta Arbeidslaget Hass Johannes Johansen). Andre onde krefter var EF, eksportnæringa som tømte landet for råvarer og selvsagt all øvrighet som furnerte den seinkapitalistiske samfunnsbygningen.

Da Vømmøl brøt igjennom, gjorde de det til tonene av klingende kasseapparater i musikkbutikkene. Suksessen kom som kastet på en måpende platebransje og gjorde at grunnleggerne av MAI, egentlig et instrument til kapitalismens nedkjempelse, plutselig satt med fanget fullt av grunker (det samlede salget var godt over hundre tusen LP). Pengene skulle ikke bli gamle. Selskapet skrudde opp utgivelsestakten og ga ut et bredt spekter radikal-nostalgisk musikk av varierende kvalitet. Mange av platene slet med å finne et publikum, gravalvorlige, doserende og didaktiske som de var. Folk flest foretrakk upolitisk gammeldans framfor for eksempel MAI-gruppa Folk Flest. Det var mye politisk doom and gloom på MAI-platene: Jenteloven (74), en offerretorisk feministisk traktat, Amtmandens Døtre (75), nok en taletrengt feministisk traktat, Geirr Lystrup m.fl: Jens Gundersen 12 viser (75), tilbakeskuende visehyllest, Folk Flest: Stå it’j med lua i handa (75), bygdepatos og nordnorsk harme, Strengegjengen: Trå tell (76), gammeldags arbeiderkamp i ny innpakning, Hans og Stein: Folke e historia (76), perspektiver på klassekampen i tilbakeskuende moll. I tillegg kom folkemusikkplater og utgivelsene til den helt og holdent historiserende gruppa Folque (Dans Dans Olav Liljekrans 78, Fredløs 80), gruppene Fossegrimen (79) og Spitzkarine (78).

Folque var syttitallets mest profilerte utøvere av den tradisjonsorienterte folkrocken, slik den ble verdenskjent gjennom grupper som The Incredible String Band, Steeleye Span og tidlig Jethro Tull. Den idemessige overbygningen var antiurban, opptatt av røtter og fortid, autensitetssøkende, venstreorientert og antiautoritær. Inspirasjonen fant musikerne ved å gå til kildene, lytte til folkemusikkopptak, oppsøke tradisjonsbærere i bygdene som fortsatt dyrket gamle musikkformer og studere eldre nedtegnelser. Alle momentene går igjen på platene til Folque, en oppjazzing av folkelåter og tradert musikk hvor tradisjonsinstrumenter er blandet med elektriske. Middelalderorienteringen som gjenfinnes på flere av gruppas plater (de utga et halvt dusin LP på andre etiketter) er tydeligst på Dans, Dans… Det spesielle er at de antikverte musikalske formene er paret med tekster som på anakronistisk vis er lagt oppunder (ml)-bevegelsens perspektiver, en følelse av indignasjon rettet oppover. Kaderpartiet forsøkte jo å argumentere fra et froskeperspektiv selv om analysen var anvendt fra toppen og nedover av en liten elite “skolerte”. Heltene i Folques sanger er derfor middelalderens undertrykte folk, treller, friller, tyender, slaver og krigsfanger. Jarler og grever er klassefiendene og overføringsverdien til plateutgivelsens samtid åpenbar. Folque knyttet historia sammen på en måte som er like relevant eller uholdbar som praksisen til nasjonalt sinnede historikere på attenhundretallet (P.A. Munch, Ernst Sars). Tusen år gamle eksempler anvendes med didaktisk fortegn som del av et større ideologisk prosjekt der undertrykkinga er systemkonstant. Hadde Folque vært mer spennende musikalsk, ville antagelig dette ambisiøse opplegget vunnet mer gehør. Dessverre er Folque omtrent likelydende fra plate til plate med korte låter og tung labb på framføringa. Anretningen virker akademisk og lidenskapsløs og mangler det liv og patos som gjorde den klassiske engelske folkrocken så spennende og gripende. Folque var barn av tida og fylte nok en sosial funksjon, et bud om forandring ikledd gamle musikalske former og uavklarte nostalgiske strømninger.

FAST FADE
Hangen til nostalgi og agrarromantikk hos MAI kan anskueliggjøres ved å legge plateomslagene deres utover stuegulvet og lete etter visuelle tråder. Her er mye håndfast: Kroppsarbeid, primærnæring, landsbygd og fiskevær. Fra brødskiva med brunost på den første Vømmøl-plata til den dystre stemningen av fraflyttet fjordarm på det svart/røde, nesten fotonegativ-monokrome omslaget til Hålogaland Teaters Det e her æ høre tel (75). Mest kjent og symbolsterk for syttitallets motkulturelle bevegelser, blomsterbarn og distriktspolitiske aktivisme ble den nordnorske visesangeren Jack Berntsen og gruppa Kystfolket, med Bygdevise, altså ’Kor e hammaren Edward, no som døra skal spikrast igjen’ (74). Dette er kanskje søttiåras mest melankolske og nostalgisåre låt overhodet og handler utelukkende om tap og eksil. De små bygdesamfunnene legges ned, ikke minst pga. politiske prioriteringer, og innbyggerne tvinges til å flytte vekk, inn til byene for å jobbe i fabrikker mens fiskeværet forfaller og åkeren gror igjen. Ei stund så Bygdevise ut til å bli en slags alternativ nasjonalsang for motkulturen, en This Land is Your Land skreddersydd det strukturrasjonaliserte Norge på syttitallet. Men utover åttiåra svant sangen hen og druknet i jappetidas kaviarbøtte. Senere har Røkkes fabrikktrålere og en stadig mindre distriktsvennlig fiskeri og landbrukspolitikk ført til at dører er blitt spikret igjen i tusentalls over hele Nord-Norge. Når Jack Berntsen LP-debuterte på MAI med Det e håp i hænganes snøre (78) hadde mye skjedd i de fire åra som var gått siden Bygdevise ble spilt inn. Høyrebølgen var under oppseiling mens motkulturbevegelsene knaket i sine usikre sammenføyinger og AKP(m-l) red mot solnedgangen. På plateomslaget er Berntsen avbildet i en robåt som han med synlig møye prøver å manøvrere mellom store motoriserte fiskeskøyter. Symbolikken er overtydelig og stemningen fatal. Det var en gang.

MAI-katalogen gir i totalblikk et broket inntrykk. Her finnes revolusjonære arbeidersanger med gjenklang av tjue og tredveåra, blues, jazz, samepop (Tanabreddens Ungdom), barneplater og bygderomantisk nostalgi servert i tilsynelatende skjønn uorden. Mangelen av en klarere profil og mer renskårne estetiske valg er bildet man får av plateselskapet MAI’s utgivelser. Snart førti år etter selskapets glansdager er det lov å karakterisere mye av musikken som middelmådig og halvferdig, tungsindig, didaktisk og prekende. Må idealisme på venstresida nødvendigvis resultere i kjedelig musikk? Nei, selvsagt ikke, og det er først og fremst strammere redaksjonell dømmekraft og etterarbeid mange av platene mangler. Men MAI skulle styres i tråd med prinsippene fra Lenins tidligste sovjeter, ved kollektive og demokratiske flertallsavgjørelser. Denne linja kan muligens forklare den sprikende og ujevne kvaliteten på utgivelsene de første åra. Senere ble det mer kadervelde i MAI og etter 1976 må Sæmund Fiskvik svare for mye av selskapets sprikende katalog. Da ble han nemlig sjef og innså at et plateselskap i Norge på syttitallet ikke kunne overleve særlig lenge på dugnadsinnsats og kollektivisme i toppleddet. Her var det kapitalismens stive finger som risset runer i tidas steintavler. Tilbud og etterspørsel kom til sjuende og sist til å avgjøre MAI’s skjebne. Det var ingen forskjell på Kong Salomo og Jørgen Hattemaker, for ikke å si Arne Bendiksen og Sæmund Fiskvik, i så henseende. Det var ingen vei utenom. De to-tre siste åra av selskapets eksistens lignet MAI-utgivelsene mer og mer på det ordinære norske platemarkedets. I det ytre ble omslagene utformet med blass mainstream-estetikk og de obligatoriske innleggene med tekster og politisk argumentasjon forsvant. Det samme gjorde de tekstrike innerposene med omtale av andre MAI-utgivelser. Disse var på syttitallet krydret med slagord og fagre vendinger om folkets egen musikk, for folket - til folket. Slik det hadde vært engang, før grammofonteknologien ble oppfunnet og storkapitalen tilranet seg musikken, vulgariserte den og solgte den tilbake til de fremmedgjorte massene som tynn graut. MAI var et tidstypisk forsøk på å reise tilbake til framtida men endte opp som et av syttitallets mange, for å si det med Wam og Vennerød, drømmeslott.

MAI overlevde to år med Willoch-regjering og gryende jappetid. De tre siste plateutgivelsene på etiketten ble fusiongruppa Montasje: Prescence, Asfalt: Kor så helst og Steinar Ofsdal: Hat Trick (alle 1982). Ofsdal-skiva solgte godt, men det var for sent. Kun Asfalt-plata kan av disse tre sies å ha berøringspunkter med den opprinnelige MAI-utopien om en politisk musikk for en revolusjonær norsk arbeiderklasse. For gutta i Asfalt er det i hvert fall fortsatt hverdag i Norge midt i den mørkeste fasen av den kalde krigen. Kontrasten er stor til Ofsdals plate, som er typisk for mye av populærmusikken på åttitallet: Velspilt, velprodusert, florlett og breezy instrumentalmusikk egnet som stemningsskaper til et måltid lammelår med rødvin en herlig sommerdag i Willochs hage. Lett på øret, fengende og helt uforpliktende. På den siste MAI-plata triumferte altså form over innhold, et ironisk coda til hele prosjektet. Omslaget viser en pigg og opplagt Ofsdal med et euforisk smil i fjeset. Er det begeistring over “den nye tid” han viser, glede over musikkens frigjøring fra maoistisk tankegods og (m-l)-bevegelsens evige harping på “sjølkritikk” og eksorsering av “borgerlige avvik”? Han virker i alle fall langt mer blid, fornøyd og kjernesunn enn på plateomslagene sine fra 70-åra. Men det er fortsatt bare 1982, og framtida er ikke lysere enn at han foreløpig klarer seg uten solbriller.

SØTTIÅRA… DET VAR EN GANG
Musikken på syttitallet var preget av lengsler tilbake. Det ble en tendens, en strømning i tida. Men det som startet som mimring utviklet seg til romantisering og utopiske svermerier om ei tid som egentlig aldri hadde eksistert. For at fortida skulle bli grom nok til å fungere som en drøm for framtida måtte en slik fortid til dels diktes opp. Her gikk populærkulturen foran og dro snart hele mainstream’en og finkulturen med seg. Nostalgi sier mer om tida den oppstår i enn om den savnede epoken som er nostalgiens objekt. På MAI-platene sang utøverne om ei bedre framtid, bygd på fortidige idealer, silt gjennom et ideologisk filter. For å gjenskape den forgjettede tilstanden måtte folket bevisstgjøres om hvor fjernt fra opprinnelsesmyten de hadde vandret. En elite av kadre skulle fjerne sløret av humbug som kapitalkreftene hadde blindet arbeiderklassen med og forme massene til aksjon. Etter en tumultuøs omveltning av revolusjonær karakter ville byggende krefter uvergelig seire og gjenskape det tapte klasseløse Arkadia. Dette var ekstremvarianten av tanker som var utbredd på syttitallet, motkulturenes store tiår i Norge og store deler av den vestlige verden. Indoktrineringen på MAI-platene handler en hel del om renselse, frigjøring fra materialisme og reaksjonært slagg, en møysommelig bevisstgjøring og reise mot klarhet. Dette er typiske trekk for kvasi- eller sekulærreligiøse bevegelser. Et renhetsideal fordres, men stiller så strenge krav til proselyttene at grunnplanet snart krakelerer om ikke styrken holdes i overbygningen. Den eskatologiske katalogen samsvarer sjelden med tegnene i tida.

Oppsmuldringen av de norske motkulturelle bevegelsene lot seg ikke stoppe. Konsolideringen etter seieren til nei-sida under EF-kampen ble tynnet ut av aktivister som begynte å føle seg slitne og kjente sin innebygde småborger sakte gnage seg ut mot friluft. Dragningen mot rekkehus og OBOS-leilighet og fast inntekt lot seg ikke underkue i lengden. Et siste brageløft ble foretatt med Alta-aksjonen (“slaget om Stilla”) som avrundet 70-åra, men det ble nok en tapt sak, det siste store nederlaget i en lang rekke etter EF-triumfen i ‘72.

Mye av historieskrivinga viet 1970-tallet dreier seg om politikk, motsetningen by - land, EF-kampen, kvinnefrigjøring, dyrtid og inflasjon, kald krig, 200 mils fiskerigrense og tidas moter (klær, frisyrer, byggeskikk, design). Om tiårets nostalgibølge sier som regel ikke historikerne så mye, annet enn å gå i dybden på dens idealistiske utvekst, bevegelsen tilbake til naturen. Parodiutgaven av svermeriet for et enklere liv i “pakt med naturen” ble i samtida til klisjeen om et småbruk på landet “med katt og kaniner” (gruppa Ballade). Men som vårt smule dykk i tiårets norske popmusikk har vist, var nostalgien først og fremst kommersielt innrettet, kalkulert for å tiltrekke seg et voksende livsstilsmarked i en befolkning med raskt økende kjøpekraft. Hvilke utslag ga tendensen seg i det bredere kulturbildet? Resten av denne artikkelserien skal forsøke å si noe om dette.

DET VAR GODE TIDER FOR SCHLOCK
Syttitallet er lenge, lenge siden nå. På mange områder minner Norge anno 2013, når dette skrives, mindre på 1975 enn 1975 lignet på 1945. Hovedlinjene i den homogene statsdannelsen av norskinger, med måtehold, dugnadsånd og samfunnskontrakt mellom borgerne, ble stumpet og stykket opp etter 1980. Da startet den virkelige kjøpefesten, perioden da forbruket ble prangende og et mål i seg sjøl. Det holdt ikke lengre å imponere naboen med fet enebolig, to-tre biler og svømmebasseng. Nå skulle folk ha det minst like fett på hytta i tillegg. Ei hytte på fjellet og en fritidsbolig ved sjøen. Hyppige utenlandsreiser og sydenturer ble betraktet som en menneskerett. Etter streikene i 1986 ble arbeidsuka satt ned til 37,5 timer (fra 40). Lønningene har bare økt og økt, visstnok doblet seg på under 20 år. Kjøpekraften er tilsvarende doblet på et par skarve tiår. Borte er dydene om nøysomhet og fornuftsinnstillinga om ikke å leve på kreditt. Søppelberget vokser høyere enn Glittertind. Loppemarkedene tar ikke imot hvitevarer, om du så dumper et slunk nytt kjøleskap med isbitmaskin og 5 års garanti til nypris 50 000 på dem. Folks samlede privatgjeld er historisk høy samtidig som kredittkortene går varme i landets kjøpesentre og konsumpalasser. Til overmål: Vi har nå så mange matbutikker her til lands at tilgangen på mat kunne fødd en befolkning på 18-20 millioner.

Homogeniteten er også en fortidslevning. Folkeøkning, innvandring og noe vanskelig og politisk betent kalt integrering, preger folks hverdag, særlig byfolkets. Men ved siden av muslimer og hinduer, som bygger mye av sine identiteter på religion og importert kultur, hvem er “nordmannen” nå i dag? En småfeit, oljeglinsende kjøpekåt tulling i grilldress, eller en somalisk “NAV’er”? Det er ikke godt å si lengre, og verre skal det bli, så kulturelt forvirrede de jevne norskingene framstår der de forsøker å navigere mellom fallgruvene i innvandringsdebatten. Alt var i så måte (selvsagt) enklere i de gode gamle søttiåra. Da var det om å gjøre å ikke stikke seg for mye fram, og det sikret liksom at vi forble ganske like alle mann. Den utskjelte janteloven regulerte mye av atferden i dagliglivet. “Nye penger” ble stilt ut i vulgære former, men bajassene fikk sine pass påskrevet som “oppkomlinger”. I andre ende av skalaen fant vi stakkarene som var tidlig ute med den nye folkesykdommen “vondt i ryggen”. Disse havna på sjuketrygd med diagnoser og greier, men i folkevisdommen var de “late” og “arbeidssky”. Den utbredte “mandagssyken” grasserte på gulvet i fabrikkene, og enkelte hadde den frekkhet å sjukmelde seg akkurat til startskuddet i elgjakta.

I dag er det ikke spesielt flaut å gå på trygd, hundretusener er uføre og hever statlige trygdekroner. Det er ikke godt å skille ut de nyrike lengre heller, “alle” driter penger nå til dags. Konvensjonell rikdom synes nesten ikke lengre. Men en positiv sammenligning med syttitallet halter. Selv om folk var mer forsiktige med å stikke seg ut, var tiåret egentlig en skikkelig materialistisk epoke. Folk hadde en hel del penger å bruke opp. Svært mye av kronene ble investert i bolig og livsstil. Symptomatisk nok kom kjøpesentrene til Norge på denne tida. Før Ikea, Smart Club og Expert drømte alle om en tur til EPA. Kulturpessimistene spådde alle åndelige verdiers sikre undergang når de store “shoppingsentrene” (et nyord i norsk den gang) til EPA-kjeden spratt opp i landskapet. Butikkene ble bygd som stusselige, fabrikklignende bygningskasser og plassert utenfor bykjernen, kanskje på en åker. Man måtte ha bil, noe alle snart hadde, for å komme seg til EPA. En slik tur ble en skikkelig opplevelse for hele familien. Egentlig var det ikke noe spesielt med EPA, annet enn at de tilbød “alt”. EPA var rett og slett ei god gammal krambu i flyplassformat. De solgte forresten plater, og til lavere priser enn faghandelen. En “EPA-binge” bestod av tilfeldig sammenraskede billigplater fra England, USA og Mellom-Europa til priser helt ned i 9.90 for en splunk ny LP! Her gikk det mye i Best of Country-samleplater, tyske ølkjeller-potpourriskiver, jodleplater, dvask easy listening og amerikanske cut out-pressinger med Al Hirt, Hugo Montenegro, Robert Farnon og Mitch Miller. At det også befant seg sjelden psychedelia og freakbeat i disse bingene også, fant ikke platesamlerne ut før mange år senere. Da var EPA borte og go’bitene notert til tusenlapper i price guide-bøkene.

EPA hadde ellers et godt utvalg i godterier fra lekkeriprodusenten Cloetta (“Kloakka” og “Klosetta” på folkemunne) og billig brus. For barn var det helt krem å dra til EPA og gå rundt og glo på alt nipset og plastrælet som var til salgs. Avdelinga for hårlakk, etterbarberingsvann og deodoranter var vanvittig diger. Damene brukte mye hårlakk den gang, de pumpet opp de digre permanentene og krølltoppene med veritable gass-skyer av sterktluktende hårlakk. Salget av hårnett for å skåne disse oppstivede frisyrene under nattesøvnen gikk susende. Frisør var et framtidsyrke og det gikk rykter om folk som hadde klippet og permanentet seg til millionærer. Det er bare tull at søttiåra handlet om langt slaskehår og hippiesveis, folk var forfengelige som hanekyllinger på parade i hønsebingen. Da som nå. Den dominerende herremoten var konservativ, kort ved øra, men flere og flere yngre anla the look i løpet av syttitallet. Langt eller digert hår med skikkelige koteletter ved ørene var det raffeste man kunne strutte rundt med, attåt blomstrete silkeskjorter og cordfløyelbukser med bred sleng. Mokasiner (såkalte homotøfler) var den ledende sko-mote. Den lenge uglesette barten gjorde comeback i motebildet, gjerne i kombinasjon med voldsomt mønstrede skjorter og blazere der de to øverste knappene var åpnet slik at “matta” på brystkassa tøt fram. Denne stilen var totalt smakløs, helt “Harry” eller “Pimp” som det heter nå. Men hva gjorde ikke gutta for å leve opp til idealet tidens guder på filmduken representerte: Bebartede råner som Peter Wyngarde (“Jason King” på TV), Burt Reynolds og Charles Bronson var tidas store maskulinitetsidealer. Gløm ettertidas framstilling av syttitallet som “den myke mann” og fotformskoenes tiår. Nei, mannfolk var fortsatt mannfolk, og bare et lite middelklasseskikt på venstresida drev å problematiserte kjønnsrollene. Menn leste millioner av Morgan Kane-bøker og kvinnfolka konsumerte like store mengder Romantikk, Min Melodi, Novelle-Magasinet, Det Sanne, Romanmagasinet og mange andre blader i samme genre med gammeldags kjærlighetsfiksjon tuftet på fasttømrede kjønnsrollemønstre.

Andre mannlige forbilder i samtida var “Gullguttene”, radarparet Roger Moore og Tony Curtis i TV-serien The Persuaders. Gullgutta kjørte bling light- stilen der Jason King hadde full pakke. Kule Tony og den glattslikkede Roger var pyntet med fete Rolex’er, gullenker og flashy skjorter med digre kraver. Paddeflate sportsbiler og mentolsigaretter fylte ut bildet. Dette med mentolrøyk var ei “greie” på syttitallet, hardt markedsført gjennom reklamekampanjer. “Kjærringrøyk” var folkevittighetens navn på den søtsmakene giftpinnen. Roger Moore spilte også gentlemannsagenten Helgenen, en modernisert versjon av en gammel roman og tegneseriefigur av Leslie Charteris. Roger Moore, som senere ble James Bond, var ansett som “svært kjekk” og fylte opp spaltemeterne i ukebladene. Helgenen var så populær at han hadde sitt eget tegneserieblad i Norge mellom 1966 og 89, popgrupper skrev låter om ham og “hele folket” satt klistret foran fjernsynet når Helgenen “kom frem”.

De tøffe gutta likte ikke “Råddsjermåår” (norsk uttale). Det var noe blautfiskaktig og dvaskt ved typen. Dessuten var smilet irriterende, han virket som en falsk og innsmigrende jentefut, en femi faen. Sånt gikk selvsagt ikke an. Dette var lysår før Homsepatruljen og Jan Thomas ble allment akseptert i underholdningsbildet. De “ekte” gutta avskydde derfor fløteprinsen Moore. Et rykte som verserte gikk ut på at Moore var nesten skallet og bar tupe, noe som skulle underbygge holdningen om at mannen var en bløff. At selve overmannen og guttas helt, skuespilleren Sean Connery hadde brukt tupe i samtlige av sine James Bond-filmer, nådde ikke ut til folk før han rett og slett kastet matta og gjorde skallet til cool. Senere Connery var blank isse, saueskinnsjakker, kaftan, digre slengbukser og tygges i kjeften. The Look tok helt av etter dette hamskiftet.

Det var forsmedelig for mange når Moore fra 1973 ble den nye James Bond. Han bløtgjorde Bond, mente mange, drev og spøkte og tullet og fjollet til den tøffe agenten. Da var det godt at det fantes langt barskere typer å ha som forbilde enn gullgutten Roger. I den faste programposten Detektimen på NRK fredagskvelden og i timene etter barnas leggetid på lørdagskvelden herjet tøffingene: Den skallede og lollipop-sugende Kojak, den urbane cowboyen McCloud, den smellfeite men maskuline Cannon og råbarskingen Rockford. Sistnevnte ble spilt av Bret Maverick himself, den alltid coole James Garner. I serien om Rockford spilte han en privatetterforsker som bodde i campingvogn (det slo an i campinglandet Norge), heiv innpå børst og ragget damer. Oh yeah, eia var vi der! Vi ungsauene som var i vekstfasen på denne tida synes disse amerikanske seriene med vekt på gammeldagse maskuline verdier var helt suverene. Senere ble de erstattet at dystre tyske serier som Inspektør Haferkamp, Keller, Tatort, Lobster og Derrick: Prat, prat, psykoser, prat, prat, angst, prat, prat, selvmord, prat, prat, kvinnerollen, prat, prat og atter prat.

Det var en klar tendens at NRK vendte seg mot såkalt “progressiv” underholdning i programmeringen av TV-serier mot slutten av tiåret, “relevans” var det nye mantraet. Kvinnefrigjøringa gikk sin gang og de europeiske TV-heltene ble stadig softere. Mot slutten av tiåret dristet NRK seg til å vise noen episoder med en all female- detektime fra USA, Charlie’s Angels. Dette var andre boller enn NRK-travere som Miss Marple og den merkelige serien om to kvinnelige detektiver på 80 - 90 år, Søstrene Snuse. Charlies Engler var tre raffe ryper som sparket karate, klatret opp husfasader og kastet superskurker i spjellet. Alt dette fikset de uten at så mye som et hårstrå på de strøkne, hårlakktunge frisyrene deres kom i uorden. Mest populær av englene i Norge ble “hu lyshåra”, Farrah, ei skikkelig sexbombe (men litt mager, egentlig) med puppene på full fart ut av latexdrakten og en av tidenes mest enorme lakkstivede frisyrer ruvende på hodet. En fargeplakat av henne kunne bestilles med en kupong fra baksida av Fantomet-bladet, og slik fant Farrah veien til de tusen gutteromsvegger. Senere leste vi i Allers at Farrah hadde giftet seg med testosteronkladden Lee Majors (TV-helten Six Million Dollar Man, ikke vist i “krinken”). Dette var en DNA-match som kunne vært startpunktet for en superrase av über-californiere, men paret havnet i skilsmisseforhandlinger før de rakk å initiere en new breed. Mange år senere døde Farrah av kreft, men vi glemmer henne aldri.

Hvordan gikk det med Charlie’s Angels på NRK? Vel, det var nye tider og bare et fåtall episoder ble vist før statskanalen droppet serien. Den var en gammeldags “kjønns-sterotypi, må vite, kvinnefiendtlig og “objektfikserende” i sin kvinneskildring. Velkommen til det nye Norge og statsfeminismens humørløse paradigme.

I femte del gåes de levende bilder etter i sømmene. Det var ikke måte på hvor bra det var i gamle dager, i hvert fall ikke om Hollywood og norske filmkomedier sto til troende.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo