De 50 beste fra 2013

Jo Morten Weider har plukket ut sine 50 favoritter fra året, og gått grundig gjennom fem av sine valg.

Hør de 50 beste fra 2013 i følge Jo Morten Weider:



Fem utvalgte:

1. R. Kelly “Cookie”
R’n’B-kongen fra Chicago er tilbake i storform: Et hyperseksualisert tekstunivers akkompagnert av tidsriktige beats. Cookie er karakteristisk i komposisjonen og bassmelodien er navet all instrumentering og vokal dreier rundt. En seig konstruksjon som driver avgårde med omtrent 65 suggererende slag i minuttet. Låta er en hyllest til munnsexens mange gleder, og en sedvanlig iscenesettelse av hovedpersonen som oralorakel og generell sex-connaisseur.

Den uendelige historien om R. Kelly som sexens Albert Einstein har alltid vært en grunnleggende bestanddel i bildet som har blitt tegnet for lytterne, og forklarer langt på vei den enorme populariteten. De tonesatte sexeskapadene vi blir presentert for på albumene springer imidlertid ut av en kjønnsdrift som i virkeligheten er alt annet enn noe du hyller på best of-lista: Gjentatte overgrep av en rekke svarte mindreårige jenter, lokket til sex i bytte mot nye sko og fine klær. Saken er gammel, og han ble aldri dømt i retten. Men veldokumenterte intervjuer kan fortelle om små jenters selvmordsforsøk, bestikkelser og etterfølgende vitner som plutselig ikke ønsker å forklare seg.

Å høre R. Kelly synge ”I beat the pussy till it’s blue” på Cookie er mildt sagt problematisk når du vet det finnes en videotape med obskønt materiale av Kelly og mindreårige jenter. Det er vanskelig å elske R Kelly når du egentlig hater ham, akkurat som det er vanskelig å hate ham når du egentlig elsker ham.

Cookie er og blir en jævlig bra låt, i alle fall isolert sett. Det er ikke enkelt, men jeg lar ambivalensen komme ham til gode.

2. Hjältar Mot Sin Vilja “Ett tillfälligt för alltid”
Jeg har ikke særlig peiling på svensk nåtids hip-hop og jeg hadde aldri hørt om denne duoen, bestående av Meron Mangasha og Henok Achido, før jeg tilfeldigvis snublet over den på nettet. Låta er rørende ærlig, både i form og innhold. Den første delen er eterisk i lydbildet. Svevende synther og forsiktige, melankolske akkorder, ingen trommer. Mangasha starter med å resitere et vers om opptakten til det som synes å skulle ende i en flyktig seksuell affære mellom ham selv og en dame. Rolig forteller han:

Rygg mot baren/Hon har bar rygg, jag iakttar den
Dålig skärpa, när styret ligger under skärpet
Otålig, vill skända verket/Ett finger i, svär ingen märker
I själva verket
Ökänd destination, med okänt sällskap
Kysser som påminde om en bortglömd vänskap
Tillfällig kärlek, inväntar morgondagens avsmak


Hovedpersonen er full av utålmodig begjær, men blir i det de kysser også konfrontert med noe sårt og dypere. Verset ender med at hun-personen begynner å gråte. Så lyder ikke annet enn akkordene. Men Henok Achido er raskt ute med fortsettelsen, nå i rapform:

Stjäl själen utan skäl
En tjuv, men icke sådan
Står du klädd i klänning och olyckliga tårar
Bedårande och sårad
Jag har gjort saker som är svåra
Att smälta, förstår dig
Men låt mig måla dina tår


Så kommer trommene, og låta sklir taktfast videre ut i en sånn natt du nesten bare ser på film - en sånn natt der du deler dine innerste tanker med en du akkurat har møtt, en du har lyst på, på alle måter. Den ene gråter litt. Den andre trøster empatisk. Dere hører på musikk. Rusen fra alkoholen og andre substanser blander seg med rusen fra begjæret og fascinasjonen over å ha møtt et så fantastisk menneske. Alt dreier seg om nået, ingenting annet finnes.

En enkel og poetisk låt om hvordan små, tilfeldige og forbipasserende hendelser kan gi gjenklang i det eksistensielle i mennesket.

3. Mssingno “Skeezers”
Klubbmusikken i England har alltid vært et svært omskiftelig fenomen. Med London som kraftsentrum har landet de siste 20 årene produsert en lang rekke sjangerdefinerende stilarter - rave, drum and bass, two step, grime og dubstep for å nevne de største - basert på bass, synkoperte trommer og partydop.

Mssingno fra London er i utgangspunktet grimeprodusenten til rapperen Cas. Men på Skeezers, og EP’en for øvrig, er rappen utelatt til fordel for rene instrumentalarrangement. Som så mye annen engelsk elektronisk undergrunnsmusikk for tiden befinner også Skeezers seg i et post et eller annet-landskap. Litt post-grime, litt post-dubstep, litt post-hip hop. Låta er mørk og hard i trommene, søt i bjellearrangementet og Rihanna-vokalsamplet, og nærmest sur i bassen. Den instrumentale låta er basert på et sirupseigt, men samtidig hardtslående groove på litt under 80 bpm og synes ikke å være innordnet noe annet narrativ enn å skulle fenge. Dette er lyden av elektronisk musikkschizofreni og barnlig lekenhet. Like hardt og rigid som det er frigjort og flyktig - den musikalske manifestasjonen på en porøs og fragmentert postmodernistisk musikkalder.

Kanskje 2013s aller beste.

4. Kanye West “New Slaves”

Da Kanye West slapp Yeezus klarte jeg aldri å bestemme meg for om dette var verket til en visjonær pioner eller en pretensiøs klovn. Der er jeg for så vidt fortsatt. Men det er nettopp evnen til å skape ambivalens og motstand hos lytteren som er Kanye West største styrke. Den stormannsgale og til tider usmakelige personligheten som kommer til syne i tekstene er like frastøtende som den er tiltrekkende. Yeezus er på sett og vis ett stort forsøk på å få lytteren til å mislike ham, noe han også tilkjennegir på den ydmykt titulerte I Am A God: “Soon as they like you, make em unlike you”. Det mørke og forvrengte lydbildet virker også forstyrrende og aggressivt, og ligger nærmere industriell punk enn noe annet. Men er det én ting som kjennetegner god kunst så er det motstand. Blir det for enkelt å forstå, for enkelt å godta, mister det også fort sin verdi.

På New Slaves snakker Kanye West om rasismen svarte i USA stadig utsettes for. Er du svart og fattig nektes du å røre merkeklærne i butikken. Er du svart og rik oppfordres du til å kjøpe så mange plagg som mulig. Rap har fått mye kritikk for sitt sterke fokus på materialisme. Men er du fattig og frarøvet de tradisjonelle måtene å skaffe deg det “det gode liv” på, som utdannelse og jobb, er det ingenting som symboliserer overskridelsen av fattigdom mer enn dyre biler eller klær. Å kritisere fattige mennesker for å ville ta del i en kapitalisme du selv tilhører er i seg selv undertrykkende. At det i begge tilfellene - enten du kjøper dyre klær eller nektes å gjøre det - sitter en hvit kapitalist på toppen og gnir seg i hendene, er imidlertid et ufravikelig faktum. Nettopp dette er Kanye Wests poeng. Har du kommet deg ut av fattigdommen antar bare rasismen nye, mer skjulte former.

En på ingen måter enkel låt.

5. James Blake “Retrograde”
James Blake, post-dubstepens gallionsfigur, leverte sitt andre soloalbum i 2013. Stemmen synes alltid på gråtens rand, mens den elektroniske instrumenteringen enten er lett og leken, svøpt i ekko og klang, eller massiv og et slag under beltestedet. Noen ganger begge deler. Men alltid med kjølig presisjon. Blake kan antydningens kunst til fingerspissene og har en karakteristisk evne til å skape rom i låtene, ikke nødvendigvis forstått som åpenhet, men heller bevisst komponerte lydbilder der ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

Retrograde er et glimrende eksempel på ovennevnte egenskaper, og viser hvordan Blake på elegant og kalkulerende vis evner å forene less is more- og more is more-filosofien i én og samme låt. Den minner på sett og vis om en tradisjonell soul-crooner vokalmessig, med sin gjennomgående falsettnynning og relativt enkle vokalarrangement. Pianoklimpringen i verset er forsiktig og bare så vidt merkbart. Vokalen, mixet på en sånn måte at den trer helt i front av det som høres, forteller om ensomheten en kan føle i overgangen fra ung til voksen. Sårt. Så kommer synthen i refrenget, omtrent som når bombeflyenes alarmsirener plutselig går. I det ene øyeblikket ligger du naken, sammenkrøpet i gresset og gråter, i det neste tvinges du til å søke dekning i nærmeste bomberom. “Suddenly I’m hit” synger Blake.

Som lyn fra klar himmel.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo