Ekstranummer #52: Er vi ironiske nå - del IV (I)

Vi følger nordmannsslepene over Ironividda videre i denne siste del av serien. Det er fortsatt tidligere tiders norske ungdomskultur som står i fokus, bl.a bollebakende tenåringsgutter og hjemmestrikkede sommerkjoler som uttrykk for høyeste mote.

Som vi husker fra forrige episode er fortelleren helt oppslukt i et nummer av ungdomsbladet Det Nye, nærmere bestemt nr 15/1969.

Holmestrand Rock City
Idretten sto sentralt i ungdommens liv på sekstitallet. Sportslig kappestrid hadde stor interesse ute blant folk i alle lag og ble dekket bredt i aviser og kringkasting. Dette var den gang idretten fortsatt fostret sunne og oppnåelige forbilder, atleter og langrennsfantomer som hadde startet som “vanlige” folk og dyrket sporten som hobby ved siden av skolegang og arbeid. Det er forskjell på en Oddvar Brå og en Northug. Sistnevnte er kanskje en “rebell” i et gjennomkommersialisert og kynisk apparat, men han er mest teaterrøyk, en iscenesettelse av et liksomdrama innenfor et toppidrettssjikt som i dag først og fremst opererer i underholdningsbransjen. Northug kommer aldri til å vende tilbake til hjembygda og ta opp igjen sin gamle jobb som skauarbeider, slik Ole Ellefsæter gjorde etter å ha fylt opp peishylla med olympisk gull. På femti og sekstitallet var disse hverdagsheltene langt mer dominerende i norske gutter og jenters forestillingsverden enn noen rockere eller langhåra gitarister med dårelokken langt ned i øynene. Rockemønstringer på Jordal Amfi var nå en ting, men begeistringsbruset derfra druknet i det massive brølet fra Bislett når Kuppern gjorde reint bord eller “Jentutten” røska opp i skiløypene.

Dessuten var idretten en yndet fritidsaktivitet, det var rett og slett ikke så mange “tilbud” å velge mellom. Mentaliteten i tiden var at ungdommen måtte tilbys “aktiviserende” virke utenom skoletida, overdrevet passivt konsum av kino, musikk eller triviallitteratur fostret dårlige holdninger og oppmuntret til latskap. Førti år senere, antitese: Facebook i klasserommet, voldelige dataspill, far og sønn laster ned Metallica fra Pirate Bay sammen, flatskjerm-TV på barnerommet, Thea på fjorten stripper på webcam og legger det ut på nettet, “glamourmodeller” og overtattooerte harrytasser fra “Paradisøya” på TV er populære forbilder.

Det Nye 1969 slo fast: “På Topp: Håndballsporten”. Det er atter Holmestrand som står i fokus. Ungdommen der nede i småbyen er ivrige og resultater for innsatsen “får de igjen i form av mesterskap og medaljer”. Rolf Werner Solvang er en krumtapp innen den lokale håndballen, medlem av håndballgruppas styre og journalist i den lokale sverta Jarlsberg. En representativ ungdom for sin tid skulle vi mene, med sunne fritidsinteresser og den sans for å bygge og organisere positiv aktivitet som kjennetegner vordende og oppriktige samfunnsstøtter.

Andre ungdommer var aktive med skoleavisarbeid. Bent Harris Evandt, en herre som etter bildet å dømme var over sin første ungdom, “allierte seg med en kjenning og opprettet et skoleaviskontor i Oslo”. En infrastruktur for skoleavis-Norge ble stablet på beina etter initiativ av en driftig holmestrender, og “i dag trykker Evandt 40 skoleaviser fra forskjellige kanter av landet”. Hvordan det ligger an med skoleaviser i selve Holmestrand får vi ikke vite noe om, men skulle noen være interessert i å dra i gang lokalt periodika innen genren, er Evandt mannen: “Hensikten med dette kontoret er å veilede skoleelevene i hvordan de skal lage en skoleavis og hvilke muligheter de har når det gjelder å trykke den i offset.”

Først mot slutten av Holmestrandstoffet klarer Det Nye å sirkle inn ungdomskultur i den form vi får berettet om fra rockebestefedrenes hold, i denne sammenheng organiserte fritidsaktiviteter. “Flittige Seventeenjenter” er en gla’sak om en strikkeklubb for byens unge piker, der jentene sitter med “hodene bøyd over strikketøy og kjolemønstre”. Klubben er en lokal avdeling av “Seventeen”, et nettverk for ungjenter som la vekt på sunne aktiviteter og regelmessig livsførsel i en hormonelt ustabil livsfare. Smakfulle moter, diskrete sminketips og hygieneopplysning inngikk også i Seventeen’s samfunnsoppdrag. Et årlig høydepunkt var Seventeen’s shows som turnerte landet og skapte liv og røre blant teenyboppere i bygd og by. Det er da også pikene i Holmestrand Seventeen (over 40 medlemmer) sitt største ønske “å få besøk av vårens Seventeenshow. De kommer til å gå inn for denne oppgaven med liv og sjel og blir veldig skuffet om showet ikke kommer til byen.” Det er ikke mye råkk og rull å spore her, sunne interesser preger jentenes fritid: “Foruten å stelle med strikkepinner og synåler, driver Seventeengruppen i Holmestrand med jazzballett og mannequinopplæring. De har også et par ganger hatt besøk av en lokal friserdame, som både teoretisk og i praksis har lært dem kunsten å stelle håret på riktig måte.” Aner vi en hang til forfengelighet blant de lokale Evadøtre, eller er de snille jentene egentlig en fordekt Dorisklikk ute etter å fjonge og deiliggjøre seg for de lokale Bryyl-løvene og rockerne?

Hvis rockere i det hele tatt fantes på disse breddegrader. Vi har hørt rockebestefar fortelle med stor autoritet at kafeer og melkebarer var gjeve hang-outs for norske småbyers avleggere av Marlon Brando i The Wild One. Men i Holmestrand savnet man et slikt forum: “Byen mangler en danserestaurant” lyder en overskrift. Det utdypes at folk ønsker seg et sted hvor det spilles “skikkelig dansemusikk et par ganger i uken”. Vi får ikke utdypet hva holmestrenderne mener med “skikkelig dansemusikk”, men - aha! - visste vi det ikke, Det Nyes gravejournalister klarer endelig å avdekke et vaskeekte rockeband i den prydelige småbyen, et element av den nye og skumle ungdomskulturen i kystperlens midte, en svart rose i petuniabedet: “Holmestrandsorkesteret “The Truth” kan smykke seg med tittelen Vestfoldmestere i popmusikk 1969 (…) Orkesteret spiller all slags musikk og har ikke noe spesielt forbilde. De spiller låter som de selv liker og står ikke i avhengighetsforhold til noen”. The Truth er Autentiske Rockere med musikkformens autonomikriterier i front, skjønner vi etter hvert som vi leser. Disse gutta har fulgt med i timen og lært seg leksa vi senere har fått terpet på av rockens augurer: Rocken er ikke rock hvis den ikke til enhver tid er nyskapende, eller for å si det med Chrisopher Nielsens satiriske “…men err’e ekksperrimentelt’a?” Rock er som kjent opprørsk, eksperimentell og farlig musikk. At den er avhengig av storkapitalens forretnings og distribusjonsmodell er bare et ubehaglig og nødvendig skritt på veien mot revolusjonen. Pass the chianti, please.

The Truth er “lite imponert over det som presteres” på musikkfronten i Norge, sier de. “Det er i England man virkelig finner kvalitet over popmusikken, ta bare “The Dreams” for eksempel.” Gutta “kunne godt tenkt seg en platekontrakt”, sier de, så har de noe “å vise fram når de en gang skal slutte og gå hver til sitt.” Et slikt ønske om å etterlate seg noe, et bevis på innsats i rockens tjeneste, er en dypstruktur i popkulturens innebygde mentalitet, også i dagens lavkostparadigme for distribusjon gjennom fildeling på internett. Nåløyet for en platekontrakt var så trangt for 40 pluss år siden at bare å få slippe til en eneste gang var nærmest som å finne den berømte gullåra på Finnmarksvidda. Derfor er alle (uten unntak) norske rock og beat-singler fra sekstitallet opphøyd til kultiske gjenstander i ettertid, sjeldne og skjøre som de er med sine tofargetrykte omslag på dårlig papir. De er relikvier fra den norske rockens urfase, den skarve fysiske dokumentasjon av tusen unge menns rockdrømmer gått opp i røyk, vannet ut av tidas strøm og tapt i minnenes bunnløse hav. Det eksisterer en egen uoffisiell liturgi som akkompagnerer omgang med slike plater, en opphøyd, kvasireligiøs og respektfull messe til vinylens pris som framføres i forskjellige varianter når gamlekara i rockens førstegenerasjon setter hverandre stevne på platemessene. For tilhørere av yngre årganger er disse høystemte samtalene enten trettende gammalmannsmimring og sosiologisk fesjå, eller så er de fascinerende møter med primærkildene til en etter hvert aldrende popkultur, stemmer det er verdt å lytte til før de forstummer for alltid.

Men de gamle singlene i seg sjøl, funker de for yngre ører, blasert som de er av tilgangen til millioner av låter rett under fingertuppene til strømming eller nedlasting? For passe musikkinteresserte young’stere blir det meste av den gamle norske beat og piggtrådmusikken rett og slett for ordinær og kopistisk (Shadowbands galore!), om den da ikke faller inn i et livsstilskonsept av rockabilly eller mimrerock med tilhørende Tempo motorsykler og årlige USA-ferier. Som sosialt lim for spreke sekstiåringer er de gamle beatsinglene helt uovertrufne. Omgangstonen rundt disse objektene er da også ofte av den rekkehussakrale typen, kjemisk fri for befriende sjølironi. Å humre av dette fenomenet tilfaller oss andre, de uflidde barbarene på utsida av gjerdet som ikke kan begripe hvorfor de gamle nissene sitter der med salige smil om kjeften mens de lytter til knitrende Manu-singler.

Mot slutten av artikkelen om The Truth opplyses at etter at gruppa ble Vestfoldmestere “har det flere ganger vært snakk om at de skulle ut på turne”. Det gikk med disse planene som med så mange drømmer som ble spunnet i den norske rockens barndom: “Planene har gått i vasken på grunn av uærlige impresarier og svikt i opplegget”. Dette høres ut som et ekko av historien om The Pussycats, landets største rockeband på sekstitallet og bærere av den tyngste symbolske historien om musikkformens posisjon her til lands de første tjue åra. Holmestrand eller The Big Time… lenge måtte den norske rocken leve under skyggene fra i går.
(forts.)


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: