Bukta 2013: Calexico

Calexico varmet et regnvått og kaldt publikum, som trosset vindkastene og lot seg forføre av et band som formelig strålte varme fra scenen.

Relaterte sider:

Calexico

Foto: Tor Harry Bjørn (flere bilder i stort galleri du finner ved å klikke på vilkårlig bilde)

Siste festivaldag på Bukta var en våt og sur affære værmessig, bra da med et band som oser av varm mariachi og ørkendirrende musikkglede. Tucsons fineste band - i en sjumannssterk utgave – fikk heldigvis opp temperaturen i Telegrafbukta med sitt unike musikalske brygg, der texmex, mariachi og ørkenrock er noen av ingrediensene. Med massevis av kremlåter fra en fyldig diskografi å velge i, ledet Joey Burns og John Convertino sine tropper til grenselandet mellom Arizona og Mexico, og klarte på sin ferd å varme et regnvått og kaldt publikum, som trosset vindkastene og lot seg forføre av et band som formelig strålte varme fra scenen.

Et opplagt Calexico dykket i egen katalog, og gav oss gamle hits og ferskere materialet hånd i hånd. Låter fra fjorårets album Algiers sto godt i konserttapping, noe som også gjaldt Love-klassikeren Alone Again Or - som Burns & Co hadde på repertoaret. Vi fikk den også servert da Calexico gjestet Bukta seks år tilbake, det var fint å høre den da, men i år føltes sekstitallsmerkesteinen bedre enn noensinne. Med et vell av gitarstrenger, trompeter og den cooleste trommeslageren på denne siden av Ringo Starr og Charlie Watts, imponerte årets utgave av Calexico med storslagent lydbilde og en karismatisk Joey Burns som strålte i front.

Musikalsk vekslet bandet mellom følsom popamericana, kaktusdynket ørkenrock og trompetdreven mariachi, og i drittværet fremsto bandet som varm fønvind, med musikk som la seg som et varmt omslag og gjorde den lille timen konserten varte til en av årets beste under Bukta.

Buktaværet begynner å bli en parodi av seg selv, noe som definitivt ikke gjelder Calexico som fremdeles leverer både konserter og plater som fascinerer. Bandet fremstår som en unik blomst i den viltvoksende amerikanske musikkfloraen, vi snakker om et av de mest originale banda de siste femten åra. På en dag som også gav oss friske fraspark fra Atlanter og Shining, sto konserten til Calexico igjen som høydepunktet for undertegnede. Bandet – og ikke minst publikum – hadde dog fortjent sommertemperatur og midnattssol som perfekte rammer til musikken.

Calexico står bak klassikere som The Hot Rail (1998) og Feast of Wire (2003), men viser med sine siste utgivelser at bandet fremdeles leverer. Fjorårets album Algiers var riktig så fint – godt illustrert av at Splitter derfra var en av toppnoteringene på Bukta lørdag. Bandet overrasker kanskje ikke lenger, med holder likevel bemerkelsesverdig høy musikalsk klasse.

- Nok en bit av det store puslespillet som til slutt vil danne et komplett kart over Sonoraørkenen, skrev Bjørn Hammershaug om Carried To Dust (2008) på groove noen år tilbake. Bandets grunnleggere Joey Burns og John Convertino - den tidligere rytmeseksjonen i Giant Sand - har hele veien holdt på sitt særpreg i Calexico. De er nok ikke ferdig med puslespillet ennå. Men de er på god vei, tanken mer poporientert i det siste, men fremdeles like uimotståelig med sitt ganske så unike musikalske univers. Strålende band. Strålende konsert.





comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Archie Bronson Outfit - Coconut

(Domino)

Ørene dine kommer til å blø fuzz etter å ha hørt Coconut, og danser du plutselig ut av det blå så skyldes det bare voodoo.

Flere:

TV on the Radio - Dear Science
Harmonica Sam - Rocker No.1