Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode. Artikkelen er en kort innføring basert på albumenes hovedtendens: deres styrke, deres svakheter. Det vil si at jeg ikke vil ta for meg produksjon, miksing, historikk, omslag, eller noen slags utdypende detaljer ved albumene, men vil utelukkende være basert på helheten og den sammenhengen – musikalsk, komposisjonsmessig, utviklingsmessig - som de opptrer i.

THE PIPER AT THE GATES OF DAWN – 1967

Svært få debutplater er så sterke, så vellykkede og så fullstendiggjorte som dette albumet. Dette er da også Syd Barretts fortjeneste. Av elleve låter er åtte av dem komponert av ham alene, mens han også medvirker på to gruppekomposisjoner – to instrumentale – hvorpå bare en låt er skrevet av et annet gruppemedlem. Pink Floyd spiller her med en ungdommelig vitalitet som de aldri mer skulle oppleve; her finner man en sprudlende friskhet, en ånd av rå overbevisning, hvor gruppa er utrolig samspilte og gjennomførte der de freser avgårde med ungdommelig intensitet på alle låtene. Og albumet er da også unikt i Syd Barretts ånd: Her er eventyr-inspirerte låter som «The Gnome», vimsete lekesanger som «Bike», mer utflytende ting som «Chapter 24» og «Flaming», men mest av alt: på dette albumet begynner space-rocken for alvor med «Astronomy Domine» og «Interstellar Overdrive». Hele albumet har en atmosfære av noe lekent, nesten påtatt infantilt, og samtidig vibrerer det av psykedelisk skapertrang. Det er en særhet uttrykt i tekster som er underfundige og fulle av sjarmerende absurditet understøttet av komposisjoner som er både rocka og eksperimentelle på en og samme gang.

KOMMENTAR: Dette er Floyds mest helhetlige album, holdt i et stramt grep av Syd Barretts kompromitterende komposisjoner. Floyd fant da heller aldri tilbake til dette sprelske formatet igjen. Ikke en dårlig låt på platen.

A SAUCERFUL OF SECRETS – 1968

Grunntonen i dette albumet er mystikk og mørke. Det ligger en atmosfære av det skjulte og det dystre i låtene. Her fortsetter Floyd temaet med space-rock med «Let There Be More Light» og «Set The Controls For The Heart Of The Sun» og i tittelkuttet, men dette er gjort på en subtil og esoterisk måte som understreker albumets skyggefulle og dystre identitet. Dette kommer klarest til uttrykk i tittelkuttet, som godt kan sees på som avantgardisk og eksperimentell space-rock, en 12-minutters utflytende suite som kunne vært lydsporet til et spøkelsesromskip seilende gjennom verdensrommet. Selv to påtatte liksom-barnslige låter som «Remember A Day» og «See-Saw» har en bedrøvet nattkvalitet over seg.

KOMMENTAR: Dette albumet har en liten svakhet som skulle bli tydeligere ved senere PF utgivelser: en kritikkløs vurdering av låtmaterialet. Dette albumet har to elendige låter: «Corporal Clegg» - en total overdrivelse av en låt, hvor en liksom-barnslig profil er tatt så langt ut at det mister all sjarm. Denne er bare slitsom og irriterende – og «Jugband Blues» - en famlende og usikker sak som snubler pregløst avgårde ut i intet. Sistnevnte er skrevet av Syd Barrett og er hans eneste kontribusjon på albumet. Hva som angår dette er det jo tydelig at Barrett er på vei ut av gruppa grunnet sine problemer og at Pink Floyd er i ferd med å miste lederen og låtskriveren sin. Men er det slik at bandet mister grepet, at de i forvirring blir litt desperate og ikke vet akkurat hva de skal gjøre? På debuten deres skrev Barrett nesten alle låtene, nå er han mildt sagt fraværende på grunn av sine problemer. Men Roger Waters og Richard Wrights låter holder definitivt mål, det er ikke det. Men hvorfor akkurat «Jugband Blues»? Barrett hadde jo massevis av låter liggende omkring, både ferdiginnspilte A- og B-sider på da allerede utgitte singler og flere uutgitte demoer som gruppa hadde spilt inn. Og de er alle sammen mye bedre enn den slette «Jugband Blues». Det blir tydelig her at PF ikke hadde det som gruppa Alice Cooper hadde i Bob Ezrin: en produsent, veileder, og arrangør som kunne holde gruppa i tømme. Det kunne de virkelig trengt i årene fremover.

MORE – 1969

Dette albumet kan trygt beskrives som gruppens mest likegyldige. Man kan godt inndele det i tre deler: to heavy metal-låter («The Nile Song» og «Ibiza Bar»), fem psykedeliske folklåter og seks instrumentaler. De to heavylåtene er bemerkelsesverdige: hverken før eller siden har Floyd spilt inn noe så tungt og hardtslående. Låtene er rett opp i gata til tidlig AC/DC. Instrumentalene er interessante, spesielt er «Quicksilver» en bra låt inn i kategorien eksperimentell avantgarde. De øvrige instrumentalene er litt mer slappe: lydskisser og assosiasjonspreget musikkflimmer men de holder mål. Albumet har to store høydepunkter dog: «Cirrus Minor» - en utrolig stemningsfull låt – og «Cymbaline»: sistnevnte er Floyd på sitt mest majestiske, ett format de senere skulle utvikle fullt ut.

Men her begynner råta å sette inn. «Crying Song» og spesielt «Green Is The Colour» er utrolig svake. Hva er det Pink Floyd prøver på her? Å være Crosby, Stills & Nash? Er det vestkyst-rock de prøver å spille? Disse to låtene påtvinger lytteren den sannhet at Floyd fungerer ikke med sparsom instrumentering; visesang og ballader var ikke deres sterke side. Mest på grunn av en ting: hverken Roger Waters eller David Gilmour er store vokalister. Som sangere fungerer de best i en multi-instrumentell sammenheng, akustisk & alene kommer deres svakhet frem: en vokal som er svak, pregløs, hvor ofte høye toner medfører en nærmest hvesende falskhet i frasering og fremføring. Og den verste låten på albumet: «A Spanish Piece». I kritikkløshetens navn: hvordan kunne gruppa la noe så barnslig, tåpelig og musikalsk sett så uinteressant komme med på albumet? Hadde de hatt en sterk produsent og arrangør ville han klemt vekk dette vrøvlet fra albumet. «A Spanish Piece» er en slik låt man spiller når man er 14 år, nettopp har lært seg å spille gitar, og tror man er morsom bare fordi man har en mikrofon foran seg.

KOMMENTAR: Hva var det Pink Floyd ville med å begynne å lage film musikk? I årene fremover skulle de fortsette med slike prosjekter. Er ikke film musikk en kompromittering av komposisjon? Vil ikke det medføre at musikken skal «illustrere» sekvenser og stemninger i en film? Er det ikke en viss ufrihet i et slikt prosjekt, en slags «prostitusjon»? Merkelig at Pink Floyd, som man assosierer med kompromissløshet og selvstendighet, skulle gå inn i en slik posisjon. Men kanskje var det en årsak til det som skulle bli avslørt på deres neste album.

UMMAGUMMA – 1969

Deres mest eksperimentelle album. Ett dobbeltalbum hvor side 1 og 2 er konsertopptak med fire låter. En av låtene - «Careful With That Axe, Eugene» - hadde til da bare blitt utgitt som single B-side, mens de tre andre var tidligere utgitt space-rock klassikere: «Astronomy Domine», «Set The Controls For The Heart Of The Sun» og «A Saucerful Of Secrets». Låtene er lengre enn originalene, inneholder endel improvisasjon og utflytende sekvenser. Side 3 og 4 består av 5 komposisjoner hvor låtene «The Grand Vizier`s Garden Party» av «Sisyphus» er de mest interessante. Dette er utfordrende avantgardiske låter som er eksperimentelle og lydmalende. De tre andre låtene er mer «konvensjonelle» men opprettholder en høy kvalitet av stemningsfull atmosfære og psykedelisk tilstedeværelse.

KOMMENTAR: Dette albumet er utsøkt. Det er dette PF var mest kjent for i sin tid: å gå nye veier, å være søkende, å overraske med nytt materiale. Sett i lys av dette er dette ett av Floyds mest vellykkede album. Ikke en dårlig låt. Men man aner en viss tendens til råte her hos gruppen: hvorfor et konsert-album? Hadde de gått tom for ideer? Hvorfor er side 3 og 4 individuelle komposisjoner av de fire gruppemedlemmene? Greide de ikke å samarbeide? Lå de utslått i bakevja etter at Barrett hadde forlatt dem? Var det derfor de satset på noe så «sekundært» som film musikk samme år? Spørsmål som dette skulle bli mer tydelig på deres neste album.

ATOM HEART MOTHER – 1970

Dette albumet er dikotomisk. Det positive først: tittelkuttet, som varer på hele side 1, 23-24 minutter langt, er en perle. Låten er episk, med lyriske partier, eksperimentelle overganger, avantgardiske utskeielser. En skikkelig kraftanstrengelse fra gruppen her. Og så snur man platen og hører på side 2 og lurer på om hele gruppen plutselig ble lidende av alvorlig anemi under innspillingen. Låten «If» består stort sett av Roger Waters på akustisk gitar og stemme. Og hvilken stemme! Han høres ut som en hvesende gammel bestemor som trekker sitt siste sukk i utåndingen på siste stadiumet av lungekreft. Neste låt «Summer 68» er 33% Moody Blues, 33% Beatles og 33% Procol Harum og 1% Pink Floyd. «Fat Old Sun» som etterfølger høres ut som en fremtidslåt: slik vil det høres ut når hippiene kommer på gamlehjemmet og skal synge viser for hverandre når de er 80 år. Ikke akkurat Floyds mest inspirerte øyeblikk. Albumet avsluttes med låten «Alan’s Psychedelic Breakfast» som man kan mistenke for å være bare fyllstoff, laget i siste liten bare for å avslutte albumet i mangel på noe annet. Utgangspunktet er interessant – en lang låt som varer i 13 minutter – men som bare har trøtte, halvferdige melodisnutter sydd sammen gjennom lyd-collagene av en fyr som går omkring og spiser frokost. Låten er kjedelig, avslutter albumet og burde egentlig hett «Alan`s Drowsy New Age Music Supper».

KOMMENTAR: Her er Pink Floyd virkelig langt nede. Det vil si inspirasjonsmessig. Tittelkuttet må visstnok lappes sammen av komponist Ron Geesin, både musikalsk og arrangementmessig. Og Geesin er da også co-kreditert som komponist på låten. Hvor mye er Geesin å takke her? Endel, tror jeg. Og de andre låtene er nesten ikke verdt å nevne. Trist og tragisk.

MEDDLE – 1971

Fra nå av går det bare oppover med Pink Floyd. Dette albumet er et steg i riktig retning. «Echoes» som fyller hele side 2 er en av Floyds beste låter: mystisk, vakker, dvelende, majestetisk. Også «One Of These Days» og «San Tropez» er Floyd på sitt beste. Førstnevnte høres ut som krautrock-metal – Neu møter Rush – mens sistnevnte er en sval, kuul, varm jazz-låt. Selv en ballade som «A Pillow Of Winds» høres livskraftig ut i forhold til forrige albums mer blodfattige forsøk på folkaktige ballader, i det den greier å skape en god atmosfære av musikalsk velbehag. «Fearless» er svakere, med sped vokal, låten har noe ’harry’ over seg, den minner om dårlig viserock, den halter og går i tillegg til det stupide fotballkoret som kommer inn en gang uti låten, skjemmende. «Seamus» derimot er bare vrøvl – som tidligere sagt: hadde Floyd hatt mer selvkritikk ville de ikke gitt ut så mye tøv på plate. Låten er ikke morsom, ei heller interessant på noe slags vis.

KOMMENTAR: Pink Floyd begynner nå å oppføre seg som en gruppe, ikke som fire individer som utfører egne ting på egen hånd i under et gruppenavn.

OBSCURED BY CLOUDS – 1972

Filmmusikk. Igjen. Men mye bedre enn det de har gjort før i så måte. Her finner man hardtslående rockelåter som «The Gold It1s In The...», tittelkuttet og «When You1re In», interessante instrumentaler som «Mudmen» og Absolutely Curtains», og den intense «Childhood’s End». Men der slutter det også: Av 10 låter er det fire som er helt fortapte. «Burning Bridges» høres ut som et gamlehjem bestående av demente country-rockere, «Wots...Uh The Deal...» høres ut som Eagles på barbiturater, «Stay» er søtsuppe som ikke en gang Dolly Parton ville tatt i med ildtang mens «Free Four» må være en av de dårligste låtene Floyd har gitt ut: låten er totalt harry og man lurer: var det musikk til en dårlig cowboy-film Floyd laget? Problemet er: det er ikke dårlig rent musikalsk sett, men det er så langt unna det Floyd sto for egentlig og som man husket dem for: genrer som psykedelia, avantgarde, eksperimentell musikk, lange episke låter. Hvorfor erstatte dette med en musikkform som man ikke behersker? La country-rockerne spille country-rock. Floyd fikset det ikke, de var aldri CSN, Eagles, eller Flying Burrito Brothers. Noen burde fortalt dem det. Albumet er en avsporing.

KOMMENTAR: Dette er en tørr og nokså kjedelig utgivelse. Sprikende og tam, som de fleste filmmusikk-plater.

THE DARK SIDE OF THE MOON - 1973

Dette er albumet hvor Floyd kommer hjem. Etter lang ørkenvandring finner de sitt vannhull, sin oase. Her er de som på debuten fra 1967: En gruppe. Fra første låt på side 1 til siste på side 2 er alt en organisk helhet. Her gikk Floyd fra å være en kultgruppe til å bli en internasjonal suksess da dette albumet ble en enorm suksess. Alle låtene er klassikere. Og her spiller de rock. En utrolig plate.

KOMMENTAR: Dette albumet har i sin helhet en musikalsk stringens som holder alt sammen. Var det på grunn av den eminente lydteknikeren Alan Parson, som greide å holde gruppen i sjakk? Fortalte han dem hvordan ting skulle være? Greide han å stoppe dem fra å lage tull, og å gli inn i musikkgenrer de ikke mestret?

WISH YOU WERE HERE – 1975

Floyd har nå nådd toppen, fått et verdensgjennombrudd og blitt store musikalske stjerner. Respekt, heder og ære. Og penger. Det har vært en lang vei og melankolien setter inn. Alle i gruppen vet det: de ville ikke vært hvor de er i dag, hadde det ikke vært for Syd Barrett. Han var lederen i gruppen i sin tid, holdt dem sammen, skrev alt låtmaterialet og var ryggraden for deres første album. Uten Barrett, intet Floyd. Sviktet de Syd Barrett da han fikk problemer og måtte ut av gruppen? En sår ambivalens kryper inn hos gruppa og de lager sitt mest melankolske album noensinne. Tittelkuttet og «Shine On You Crazy Diamond» handler begge om Barrett (og sikkert mer, sikkert noe annet) mens «Welcome To The Machine» og «Have A Cigar» handler om skuffelsen ved musikkbransjen. En vâr og lyrisk stemning av melankoli gjennomsyrer hele albumet. Deres beste? Ikke usannsynlig.

KOMMENTAR: Mange ventet at Floyd skulle levere «The Dark Side Of The Moon, Vol. 2 som oppfølger til deres klassiker fra 1973. Det skjedde ikke. Istedenfor fikk man et album med bare fem låter, lange dvelende komposisjoner som var innadvendte i natur.

ANIMALS – 1977

Floyds siste gode album. En plate som inneholder en sær kombinasjon av aggresjon og fortvilelse, både i musikk og tekst. Tekstene er verdt å nevne siden albumet er et konsept-album, om forholdene i den kapitalistisk-industrielle vestlige samfunnet hvor metaforer fra dyreverden er brukt om den menneskelige tilværelse. Låter som «Dogs», «Sheep» og «Pigs» formidler desperasjon, hat og håpløshet. Dette er Floyds nattsvarte album, et krevende album å lytte til hvor musikken gjenspeiler tekstenes grelle karakter på en veldig god måte.

KOMMENTAR: Pink Floyds siste sukk. Noen år etterpå kom «The Wall» (1979) og Floyd var ferdige.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo