Rockens beste 70-talls trippel live LP'er

Geir Levi Nilsen gir en kronologisk gjennomgang av de beste triple liveskivene som kom ut på 70-tallet. Vi beveger oss fra Woodstock til No Nukes.

1-2: Woodstock og First Great Rock Festivals of the 70’s: Isle of Wight & Atlanta
Disse to platene satte standarden: Trippel live-LP med multippel utbrett. Platene kom ut i 1970/1971 og var i sin tid noe gedigent. De fleste rockegrupper og soloartister hadde til da gitt ut konsertplate på EP eller enkel LP. Disse to platene bebudet det gigantomane 1970-tallet. Men som prototyp er f.eks. Woodstock-plata ikke særlig vellykket, den virker som en slags Greatest-Hits-plate fra festivalen. Så sammenrasket var den at den startet en sub-genre innom easy listening/underholdningsmusikken, ”fake” Woodstock-plater spilt av studiomusikere. Ett eksempel her er platene Sounds of the Woodstock Age, Vol. 1 & 2 hvor en sammenrasket studiogruppe for- øyeblikket kalt The Tribes spiller samlepop (bl.a. Rose Garden!). Musikkutvalget på den originale Woodstock- plata virker også tilfeldig og lite gjennomtenkt, antageligvis et hastverksarbeid. Tanken på å gi ut den første trippel- live LPen i rocken var nok antageligvis det største motivet. Men så ble den da også supplert med en dobbelskive året etter, hvor musikk utelatt fra den første plata ble inkludert. Men disse to trippelplatene er et godt dokument fra en tid da festivaler ble mer og mer vanlig og hvor de utover på 1970-tallet hele tiden konkurrerte med hverandre om å være ”den største” ikke i forhold til musikk men antall publikummere.

3: George Harrison/Diverse artister: Concert For Bangladesh
Denne kom ut i 1971 og brakte filantropien inn i rocken. Dessverre. Også denne skiva satte en standard: Nå gikk det an å engasjere seg innom veldedighet i rocken. Med tanke på at veldedighet alltid har vært et fenomen blant overklassen så er det også rockens overklasse som er med her: Blant andre Eric Clapton, Bob Dylan, Ravi Shankar. Harrison arrangerte veldedighetskonserten og ga ut plata for å hjelpe flomofre i Bangladesh. For oss kyniske misantroper inspirerte dette på den tiden til vitser á la ”Har du hørt at Bangla Desh har tenkt å skifte navn? Det nye navnet vil bli Bangla Dusj.” Og vi lo. Og lo. Plata kom i en eske med hefte. (Men hva med musikken hører jeg noen si? Ja, hva med den? Var ikke prosjektet større enn musikken? Jeg tror vi stopper der.)

4: Diverse artister: Fillmore: The Last Days
En gang i tiden var rocken så marginal at steder hvor rockestjerner spilte på, ble legendariske. Denne trippel- live plata er en slik plate som hyller Billy Grahams konsertlokale the Fillmore like før det stengte. Plata kom ut i boks i 1971 og inneholdt en intervju-single, poster og booklet og var utgitt på et ad hoc plateselskap stiftet for anledningen. Musikerne som er med på plata er Santana, Hot Tuna, Grateful Dead, Cold Blood og en hel serie av vestkystmusikere i B- og C-klassen. At denne The Last Days er såpass lite kjent er forståelig nok. Hvis Fillmore var en like kjedelig konsertopplevelse som vi får inntrykk av gjennom musikken på denne plata så forstår vi godt at Billy Graham stengte hele sjappa. No hope with dope!

5: Diverse artister: Glastonbury Fayre
Nok en paradigmeskapende plateutgivelse fra 1971. For alle som digger prog, psykedelia og spacerock så er denne et uunnværlig glimrende soundtrack til den tids europeiske hippiefestivaler. Plata kom i et plakatlignende utbrett, med flere hefter & plakater, en ”pyramide” (hva var vel esoterisk visdom uten en referanse til utdødde kulturers mystiske storhet?) og trykt polythene-pose. Deltagere på festivalen var Grateful Dead, Brinsley Schwarz, David Allen & Gong, David Bowie, Pink Fairies, Hawkwind, Edgar Broughton Band, Marc Bolan, Peter Townshend, og Skin Alley. At plata kom ut i det hele tatt var en tilfeldighet, festivalen var en økonomisk katastrofe og arrangørene ga ut plata på eget ad hoc selskap for å kunne betale utgiftene. I dag er plata ettersøkt av samlere fordi de versjonene som artistene fremførte på festivalen(naturlig nok) kun finnes på denne plata. Og se hvilke artister som var der! Bare snacks!

6: Grateful Dead: Europe ‘72
Var triple liveplater nå blitt en obligatorisk trend blant rockegrupper? Det kan virke sånn når man hører igjennom dette høyst ordinære albumet. Grateful Dead som alltid har vært kjent for sine glimrende covere gir her ut en skive med trippelutbrett hvor innercoveret i tre utbrett er helt hvitt mens for- og baksidecoveret ”prydes” av et kjedelig tegneserielignende motiv. Var gruppa under tidspress, eller? Kanskje skulle de få den til å se ut som en bootleg slik The Mothers prøvde med coveret til Fillmore East, June 1971? Det følger et hefte med, like kjedelig som omslaget. Likeledes er det med musikken som jo selvfølgelig er bra, men det er ikke Grateful Dead slik vi kjenner dem fra andre live-album (og disse gutta har gitt ut en del!). Her er heller ikke noe Dark Star å finne eller noen store improviserte jams som gruppa ellers ble kjent for (litt på side seks, men dog). En nokså kjedelig plate, dette er A4-Grateful Dead live på campingplassen. Hvis dette var det Grateful Dead Europa fikk oppleve i 1972 så kunne man like gjerne holdt seg hjemme og heller hørt på den glimrende Live Dead fra 1969.

7: Yes: Yessongs
Et av de mest vellykkede triple liveplatene rent omslagsestetisk med noen av Roger Deans mest vakre og mystiske bilder. Plata kom i 1973 og omslaget er med trippel utbrett, hefte og originale innerposer. Musikken derimot er obligatorisk: Yes i konsert på sitt mest konforme. Konsertmusikk for publikummere som enten satt helt stille eller lå strak ut, akkurat som musikken. Platen bærer preg av 1970-tallets ånd: Jon Anderson: ”Vi må gi ut en trippel live-LP, gutter. Alle andre gjør jo det. Det er hipt. Det er trendy.” Resten av Yes: ”Kan ikke du ta det opp med manageren vår? Vi har ikke tid, vi holder på å dekonstruere et taktskifte akkurat nå.”

8: Leon Russell: Leon Live
Ikke bare en av de beste trippel liveplatene som er utgitt men også en av rockens beste liveplater generelt sett. Her går det for seg i et forrykende tempo og som lytter føler du deg midt blant publikum når du hører plata. En plate med utrolig mye autentisitet. Plata har noen utrolige Stones- og Mannfred Mann-medleyer som rocker som bare helvete. Denne plata oser av sørstatsrock i nivået av negro spirituals, deltablues, swamp-music & ur-feit rock’n’roll. En klassiker! Plata kom i 1973 med trippel- utbrett og originale innerposer. Den personen som ikke har hørt denne plata, har aldri drukket reparasjonsøl på en søndags morgen undrende på ”hvor i helvete er klærne og pengeboka mi?”

9: Emerson, Lake and Palmer: Welcome Back
Ingen ble vel sjokkerte da ELP ga ut en trippel liveplate. Ingen ble vel sjokkerte da de hørte gjennom plata. Kan hende ga disse gigantomane prog-gruppene ut triple liveplater for å vise at de spilte like bra live som i studio. Noen av låtene er ispedd litt improvisasjon men her er ikke noe som gir en bakoversveis. Kanskje var sceneshowet bedre. I hvert fall er dette en tam liveskive. Den kom ut i 1974 med trippelutbrett, hvor innerutbrettomslaget er et die-cut sleeve med bokstavene E-L-P, og svarte innerposer.

10: Santana: Lotus
Den beste triple liveplata noensinne utgitt! Denne har alt. Omslaget er trippelutbrett med opp- og nedbrett med originale innerposer og tre store multippel-utbrettsplakater. Musikken er et fyrverkeri: Uansett om det er lange låter med intense og heftige improvisasjoner eller korte melodiøse låter eller den eklektiske og særpregede latinorocken som gruppa ble kjent for, så brenner låtene av intensitet, spilleglede og originalitet. Denne plata er en undervurdert klassiker! Den kom ut i 1975.

11: Wings: Wings Over America
Hva som var poenget for Paul McCartney og gruppa hans i å gi ut denne er en gåte. Plata kom ut i 1976, med trippelutbrett og en poster. Kanskje er Wings Over america et signal om at en æra er over, 1970-tallets nest siste trippel liveplate og gigantomaniens siste sukk. Spill gjennom denne (hvis du orker) med det for øye(eller øre).

12: The Band: The Last Waltz
Det Siste Store Trippel-Live Albumet. Dette er The Bands siste konsert, deres avskjedskonsert. I en ettertid hvor grupper gjennom 80- og 90-tallet har gjenoppstått til det kjedsommelige står det respekt av en gruppe som sier farvel og aldri mer kommer igjen. Denne plata er en ”who’s who” av 1970-tallets store helter: Bob Dylan, Joni Mitchell, Neil Young, m.fl. Men hva med musikken, hører jeg noen si? Herregud, man må jo skjønne jo at med et slik A-lag så ville den bli beskrevet som fantastisk uansett hvor godt eller dårlig artistene spilte. Plata kom med hefte, originale innerposer og konvoluttaktig omslag.

13: Diverse artister: No Nukes
Nok en av disse forferdelige prosjektplatene. Denne ble kokt sammen som en anti-atomkraft/anti-atomvåpenplate. Plata ble slakta da den kom, forståelig nok. Her er alt dårlig: gamle vestkystrock-gubber som vasser omkring i sin selvgode vi-redder- verden-mens-vi-er-stein-som-bare-faen og plunker seg halvhjerta gjennom låtene sine idet de tror at Saken er større enn musikken. Plata kom visstnok med vanlig utbrett, plakat og hefte. Styr unna! Elsker du å kjede deg derimot så er dette fint. Kjøp heller no-wave samleplata som kom ut året etter: Yes Nukes. Unngå dette politisk korrekte No Nukes-pisset.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo