Rockhistorie avdekket!

Parodipønk fra det dypeste Hedmark - anno 1983.

Et band som i over 25 år har hvilt på rykter og muntlige overleveringer kan nå beskues LIVE på YouTube i all sin herlighet. Mange har visst om disse sjeldne opptakene, men de har til nå ligget gjemt bakerst og øverst i et trangt og utilgjengelig klesskap et sted på flatbygdene. En brennende ildsjel har nå gjort denne eneste dokumentasjonen av det legendariske bandet tilgjengelig på internett, og vi henstiller alle faste brukere av herværende nettsted til snarest å følge lenken. Opplev MØKK live under Hedmarkmesterskapet i rock 1983 og en "snippet" av deres berømte konsert i Strandgateparken i Hamar etter at de hadde "gått ny-veiv" (juni '84). Opptaket fra 83 er fra samfunnshuset i Sørskogbygda, og ferden dit gikk med bussen til senere Popcorn Explosion-frontfigur Geir Nilsen sin private buss, et rullende Merry Prankster-prosjekt adresse Brumunddal anno Willoch-årenes harske og banale virkelighetsscenario.



MØKK krøp ut av industripipas mørklagde tettstedsrealitet i Brumunddal tidlig på åttitallet og oppsummerte den lokale gi faen-ungdommens kollektive hyl: Vi vil ha kake, men har allerede spist den! Ønskekonserten på NRK hadde utvidet fra ett til to rock-numre på mandagskvelden. Noe var i gjære, vi visste det, for på fjernsynets eneste kanal hadde Dag Åkesson-Moe vist en video med Ultravox! Høyt og lavt var i osmose, hierkiene krakelerte. Og i Brumunddal var egaliteten allerede i en frittfallende spiral av oppløsning og jamnstilling: Medlemmene i MØKK tilhørte nemlig den så mye omtalte men sjelden forherligede "dessertgenerasjonen", en klikk brystfødde mellomklasseavkom med sløret blikk på framtida og fokus på lommebokas vekslende tykkhet. Her var den nye tid: SVIGERMORSRUMPE! var MØKK's kamphyl der opprørsidentitetskorrekt plasserte vestkantsønner og døtre med base på Blitz skrålte om at "snuten slår" og at de ville "spise de rike". MØKK var antitesen til den rettferdige harme som bredte seg som en UFO-invasjon fra Pleiadene i de tusen gutte og pikerom. De var den beske kaldfliren rett i fleisen på det gradvis gjeldfrie og stadig mer oljesmurte go-go-Norge der arbeiderklassen kastet partiboka og stemte på Willoch og Erling Nordvik som om de aldri hadde opplevd rasjonering, dyrtid og lakesild i tønne. MØKK høstet i godt gjødslet jord, fertilisert av fata morgana-vyer om kommandittrikdom, nedbetalte børstraktorer og Jon Michelet på bassengkanten med sexhurpa Fallon fra NRK's alibi for frihet i den monopoliserte eteren, Dynastiet ("Dynestyret").

Brumunddal anno 1983: Tung industrirøyk mørkla rebellenes paradis. Fremmedgjortheten var til å ta og føle på. Funksjonær og arbeider menget seg med gjensidig ubehag på Gudahls kafe. "Doktoråsen" retning metropolen Hamar var under bygging. Gammal bebyggelse ble revet i høyt tempo for å erstattes av stusselige men funksjonelle bygg i framskrittets ånd. Videoen var det nye mediet, til og med parfymeriet dreiv videoutleie. Gode, gamle Brumunddal Kommunale Kino ble nedlagt. Farvel, Bronson på ni'ern. Stiv kuling i gågata. Gamle E6, veien som ble flyttet fra sentrum og lagt mot sjøsida (Mjøsa) gjorde at resten av verden kjørte rett forbi tettstedet Brumunddal som dermed ble parkert som ei bakevje i tidas elv.. En tidslomme oppsto, med rasismeopptøyer (praktisk talt uten utlendinger å hate) og industridød. Men dette kom senere. Først kom MØKK! Hardslående, glisende og FRIE!

Frie for hemninger, uten respekt for musikkpolitiets direktiver, slik disse ble diktert av Arild Rønsen i hvert bidige nummer av Puls (Bruce Springsteen var arbeiderklassens sangpoet??? -Ikke for arbeidersønnene i gode gamle Dala!). De Sjenerte fra Jessheim var hovedinspirasjonen, sammen med Ischjazz og Sterke Svakheter (oppfølgerbandet til De Sjenerte): ekte, uforfalsket bygdepønk med høy himertfaktor og eimen av kjellerfyll og brunstripe i trusa som adelsmerke. Kannakings på Aslasletta og dritings på Folkvang var merker i skjeftet på den mentale børsa som alltid var ladet med skyts mot billig bullshit fra "kremen" i gymnaset som ville "opp og fram" under klinkekule-Willochs billige overtyre til en helt ny dans i kamelhagen som rota bort en pukkel i søttiåra. Dromedarene, derimot, gikk videre, og de regjerer Støhres hus til denne dag.

Hva kan ellers sies om MØKK? Jo, de var noe unikt i den sparsomt begrodde hagen av Hedmarkspønk på tidlig åttitall. Dessuten: De hadde humor! Gruppa var jo et overskuddsprosjekt, for faen. Er det noen som innbiller seg at "musikalske opprør" i velferdsstaten er noe annet? Når du er mett kan du synge, og bli booket på konsertscener. Er du virkelig en fattig, husløs faen, sitter du knebøyd på fortauet og spiller a-tonalt munnspill med en pappkopp foran deg. Distansen til alvoret er den musikalske indignasjonens viftereim. Den fattige har ikke tid til indignasjon, han må overleve.

Brumunddal er nå blitt by. Enorme forandringer har funnet sted. Det ser fint ut, med gågate, parklignende beplantning og en trivelig atmosfære. Det nye kjøpesenteret er en dominerende faktor, men det er jaggu langt å foretrekke framfor tomme butikklokaler og en stim av biler på vei mot Rudshøgda med folk som vil shoppe på senteret der. MØKK var en grensepost og et forvarsel: Vi sto overfor tideskiftende forandringer. De fleste av oss som var involvert i MØKK (Undertegnede var tekstforfatter) flyttet ut og kan absolutt ingen ære ta i den transformasjon Dala har gjennomgått de siste 25-30 år. Vi som dro vår vei, overlot alle prøvelser med avindustrialisering (salig Langmoen, alle hadde en nær pårørende som jobbet der), rasistopptøyer. arbeidsledighet og - etter hvert - ny vekst og nye framtidsutsikter til de som ble boende. Vi utflyttere har ingen ære å høste i denne fullstendige transformasjonen av det Vetle Lid-Larsen kalte "stedet Gud glemte". Men så lenge det varte var vi var alle barn av den samme tida som MØKK var et uttrykk for. Vi som dro mente vi så framtida i hovedstaden. Eller andre steder som var mere "her" enn Brumunddal. Mange av oss (tror jeg) har kommet til at vi tok feil.

Kan dere som forble stolte Brumunddøler tilgi oss? Er det greit om vi flytter tilbake? For å tilbringe vår alders høst i vår barndoms dal - Brumunddal...?


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Sea and Cake - One Bedroom

(Thrill Jockey)

De snor seg fjærlett innom litt bossa, litt smooth funk og soul, kutter det i kantene, og lager lett bekymringsløs pop man får lyst til å grine av.

Flere:

El Guincho - Alegranza!
Beirut - Gulag Orkestar