Ekstranummer #64: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 8

Fortsatt selger 91 Stomperud titusener hefter hver jul. I kiosken er det derimot slunkent med serieblader resten av året. Hopp inn i tidskapselen - tilbake til søttiåra.

Donald er blitt fjortendagersblad mens Fantomet nærmer seg datostemplingen. Samtidig fyller Morgan Kane atter opp i pockethyllene, med harde permer denne gang. Mimrenisser kan glede seg over deluxe-nyopptrykk av Tempo og Tex Willer repriseutgis i digre telefonkatalogaktige klumper. Alt går i bølger.

The Big Red Cheese
Se-Bladenes satsing på nyskapende superhelter fra Marvel Comics, med bred lansering av flere titler samtidig (1968), ble en diger fiasko. Edderkoppen, Fantastiske Fire og Koloss gikk inn før de rakk å fullføre første årgang. Demonen hanglet videre som en samletittel et par år til. Disse totalt 23 Demonen-heftene ble på en Scanfil-auksjon i 2012 klubbet for 21 000 kroner pluss salær, en god indikator på hvor lite de solgte og hvor vanskelige de er å finne i gode eksemplarer i dag.

Heftet bød på mye snacks: Jernmannen i titanisk kamp mot Gladiatoren i den suverene Gene Colans impresjonistiske strek og tegneren Marie Severin (“Mirthful Marie” i Stan Lee’s hype) ga norske lesere det første glimtet av The Silver Surfer, for anledningen i konflikt med Hulken - Koloss. Dette ble for mye å bære i det trauste norske bladmarkedet. Sølvskimrende halvguder på kosmiske surfebrett? En kjernekraftforsterket playboy i rustning med jet-motor under skosålene (Jernmannen)? Høyteknologiske gladiatorer med sirkelsager montert på håndleddene, som kan skjære gjennom betong og metall? Nei, dette oppspinnet ble for fjernt for norske serielesere som heller søkte tilflukt i De Dype Skoger (Fantomet), det ville vesten (Texas, Vill Vest), jungelen (Tarzan, Korak, Jukan) og Andeby (Donald).

På syttitallet var superhelter i Norge synonymt med Supermann, Lynvingen og Superboy. Disse bladene utkom med månedlige mellomrom, fylt av snurrige historier modellert over dramaturgiske skjema som var veletablert allerede tjue år tidligere. Supermann sloss med kjempeaper og snåle typer fra verdensrommet. Superboy var ofte på svippturer til galaksens ytterpunkter og gjorde bekjentskaper med romvesener som kunne vært hentet fra tredveåras pulp fiction. I Lynvingen var det antydning til fornyelse. En dyster tone gjorde seg gjeldende, en søkt og anstrengt samtidsrelevans dempet løyene fra sekstitallet, den gang Batman var “camp” og “kitsch”. På syttitallet var det blitt mørkt og dystert i Gotham City og “Nattens Ridder” hadde heretter, som oppnavnet rettelig indikerer, arbeidstid om natta.

Det virket nærmest umulig å etablere nye superblader i seriemarkedet inntil Marvel-heltene gjorde comeback i 1978. DC-antologien Gigant ble gjenopplivet i 1975 (8 numre utgitt 1969-71), men kom bare annenhver måned og ble aldri noen storselger. Typisk nok var den eneste nyetableringen som klarte å hangle med en stund (tre årganger 74-76) den mest utilslørt nostalgiserende av alle, Shazam! Bladet hadde navn etter det magiske ordet spjælingen Billy Batson tar i bruk for å forvandles til den supersterke Kaptein Marvel. Som så mange andre superhelter fikk han kreftene sine fra en blanding av pseudovitenskap, okkulte krefter og magiske transformasjoner. Kaptein Marvel målbar alle dydene og innehadde samtlige egenskaper til Olympens guder, forklarte bladet. Dette ga helten en langt mer høyverdig bakgrunn enn Hulkens prosaiske overdose med gammastråler eller Demonens nærkontakt med noe diffust radioaktivt slim.

Kaptein Marvel var en kansellert figur som DC relanserte utelukkende for å utnytte syttitallets nostalgiske strømninger. De ville kapre baby-boomere som nå var blitt voksne og sikkert ville få et kick av å møte igjen sin barndoms helt. Serien hadde vært død og upublisert i over 20 år, siden 1953, etter at DC den gang hadde ligget ti år (!) i rettsak med den opprinnelige utgiveren av Kaptein Marvel, The American Comics Group (ACG). Kapteinen var en rip-off på Supermann, mente DC og saksøkte forlaget som hadde en gedigen suksess med figuren (salget tangerte faktisk Supermanns). Etter en eviglang rettsprosess vant DC saken og kjøpte like godt opp rettighetene til Kaptein Marvel i samme slengen. Rettsaken ble så kostbar for ACG at de kjørte forlaget konkurs. Etter overtagelsen av rettighetene la DC prompte ned Captain Marvel-bladet.

Det lyse hodet bak Kaptein Marvel var den legendariske forfatteren, tegneren og allsidige begavelsen CC Beck. Med sin bredpenslede og særegne tegnestil skapte han noen svært iøynefallende, barnevennlige og meget leseverdige superheltserier på førtitallet. Det var selvsagt Beck som fikk æren av å gjenopplive Kaptein Marvel i søttiåra, og han gjorde det med stil og finesse. Nå var ikke Shazam! alene om å være et nedlagt serieblad tilført kunstig åndedrett på denne tida. Andre helter som ble vekt fra dvalen i USA var The Sandman og grupperingen The Defenders, en gjeng Marvel-figurer fra førtitallet med Captain America og Sub-Mariner i spissen.

Det var det danske forlaget Williams som utga Shazam! i Norge. Williams ekspanderte kraftig i det norske seriemarkedet på første halvpart av syttitallet, men blåste seg for mye opp og inflaterte i 1975. På høyden av sin makt overtok Williams rettighetene til både Marvel og DC fra Se-Bladene og gjorde en bedre jobb med utgivelsene, selv om Williams ikke akkurat la seg på noen kvalitetsprofil på utgivelsene sine. Men de tok seg råd til bedre papir, fargetrykk i bladene og lanserte Superklubben. Sistnevnte tiltak skapte lojalitet til bladene og etablerte faste kjøpevaner, leserne skrev inn til klubben og kunne bestille en egen supernål til å henge på jakka. I brevspalten fikk redaktøren spørsmål om ymse problemer i superverdenen som ble besvart etter beste evne. Hvorfor var for eksempel ikke Louis Lane i stand til å se at Clark Kent i virkeligheten var Supermann? Tomsingen Clark drev jo hele tida og tok av seg nærsyntbrillene for å pusse dem. Denne usannsynligheten var i lesernes øyne en større logisk brist enn at Supermann kunne fly, hadde laserstråler i øynene og kunne lese samtlige 27 bind av Encyclopedia Britannica på under ett minutt. Det var også stadig innskrivere som lurte på hvor mange tonn de forskjellige heltene kunne “presse”. Som f.eks. “Kjære Supersjefen. Jeg lurer på hvor mange tonn Akvagutt kan presse hvis han befinner seg på tusen meters dyp?”

Shazam! var en perfekt nyoverhaling. Serien leste som en reise i tidsmaskina. Det var samme opplegg som bladene hadde hatt under andre verdenskrig, minus nazistene, den samme muskelsvulmende Kaptein Marvel med den røde drakta, de digre øyenbrynene og to streker til øyne. Gikk han alltid med lukkede øyne fordi han hadde supersyn, gadd ikke åpne gluggene, liksom? Slikt lurer man på som åtteåring. Her var det bare å gripe til pennen og skrive innlegg i Superklubben. I førtiåra, da Kapteinen nøt enorm popularitet, hadde han pga. drakta blitt kalt “The Big Red Cheese”, var skikkelig jovial og sloss med onde skurker av den helt corny typen. Rent visvas, men i CC Becks utforming sjarmerende til tusen. I en gammel episode kjempet han mot jordkloden, som for anledningen var utstyrt med ansiktstrekk og tankebobler. Tro det eller ei, det fungerte! CC Beck var en sann magiker i seriemediet. Selv om figuren ikke hadde noen tidligere publiseringshistorie i Norge, slo serien godt nok an til at bladet holdt det gående i tre år. Uansett om norske lesere kjente Kapteinens kontekst og historie eller ikke, traff det uforfalskede nostalgi-dokumentet leserne. Bladet var attraktivt gammeldags superheltvås med snert og humør. Dette var saker for et publikum som fant Sølvsurfere og Jernmenner fremmedartede og vanskelig tilgjengelige.

Kvakk!
Disney-serienes fenomenale framgang i Norge burde gi stoff til lesersosiologiske og kulturhistoriske avhandlinger, men merkelig få er skrevet. Kan det komme av at “siste ord” på Donald-fronten ble ytret allerede i 1973 med Jon Gisles praktfulle raljering med litteraturteori og kultursosiologi i Donaldismen (Gyldendals Fakkel-bøker nr 252, Oslo 1973).

Oppslutningen om Donald Duck, vurdert som refleks av utviklingstrekk i norsk etterkrigstid er både et frampek og en nostalgisk positur. Seriene i bladet som startet i 1948 ga sine unge lesere mye informasjon om alt det nye og fantastiske som kom fra USA. Nå skal man ikke overdrive bladets betydning i dette henseende. Kinofilm, aviser og ukepresse virket nok langt sterkere som moderniseringsagenter enn Donald. Bladet bygde derimot en svært lojal og omfattende leserskare. Det spesielle med barnekullene fra femti og sekstiåra åra var at de unge voksne ikke la fra seg barnslighetene fra oppveksten, men fortsatte å dyrke barndommens magi også etter fylte tjue år. Dette ble i sannhet populærkulturens triumfatiske øyeblikk, og nostalgi ble en mektig drivkraft for hele årsklasser av borgere. For Donald-bladet betydde dette at generasjoner samlet seg om lesningen, å lese Donald gikk i arv. Redaksjonen begynte å tilpasse bladet til et aldersmessig sammensatt publikum. Det gjaldt å minne den voksne småbarnsfar på syttitallet om de gylne leseropplevelsene med Donald og vennene hans i femtiåra.

Når nostalgien begynte å sette sitt preg på Donald, stivnet bladet i en form det beholdt hele sytti og mye av åttitallet. De gode åra var over, Jon Gisles “klodrisme” fra sekstitallet var stilt i ro og seriens geniale hovedskaper Carl Barks hadde pensjonert seg i 1966. Det gjaldt å skue bakover, dels for å holde kvaliteten oppe ved å kjøre repriser, dels for å holde på de voksne leserne. Reprisene ble presentert som “En Disney-klassiker til glede for nye lesere”. Denne særstillingen ble stort sett forbeholdt Barks-serier, men også en og annen Mikke Mus-føljetong fortjente merkelappen. Etter hvert ble enhver reprise gjort til “klassiker”, til og med gamle travere med Lilleulv og den ikke spesielt originale figuren Moby Duck (en sjøulk med nebb, en slags snill utgave av Skipper’n). Overforbruket av klassiker-stemplet reduserte betegnelsen til en eufemisme som prøvde å glatte over at kvaliteten på mange av reprisene i bladet var temmelig lav. Senere på syttitallet begynte nederlandske og tyske serieskapere å lage serier i Barks’ ånd, en type pseudo-Barks som både hevet kvaliteten atskillige hakk og i tillegg appellerte til eldre lesere. I første halvpart av søttiåra eksisterte bladet nærmest utelukkende på gammel storhet, så forbedringene som fulgte senere kan trygt sies å være nostalgikernes fortjeneste. Fornyelsen lå i å videreføre kvalitetene i det gamle. Renessanse.

Denne tilnærminga gjorde Andeby til en virksom anakronisme som fenget over en million nordmenn hver uke, år etter år. De hyppige Barks-reprisene sementerte bildet av et USA/Andeby der de antropomorfe figurene kjørte rundt i digre bensinslukende bilflak med finner og åpne kupeer. Interiørstilen var funkis og art deco samtidig som nordmennene kastet ut foreldregenerasjonens flammebjørk-kommoder og proppet stua full av tunge møbler i lutet furu med blomstermønstrede putetrekk. Telefonapparatene i Andeby var enten de digre svarte fra tredveåra eller eldgamle modeller av veggtypen med talatut. Bestemor Duck kjørte hardcore retro på farmen sin og drev stadig og gaula i tuten innimellom høyhesjeøkter på gamlemåten. Selv ikke den doktrinære teknologioptimismen til Petter Smart kunne overbevise Bestemora til Disney-endene om at ting ikke nødvendigvis var best på gamlemåten. Det sier seg selv at Bestemor Duck fant mange beundrere i Norge. Til og med den stokk konservative Onkel Skrue hadde moderne telefon med dreieskive. Gjerrigknarken hadde til overmål tatt seg råd til å installere intercom-system på kontoret sitt. Men anakronismene florerte i bladets repriser: fjernsyn var en luksusinnretning og måneferder ren utopi.

Men det skulle liksom være slik i Donald. Det var noe trygt, gjenkjennelig og stabilt med all gammalmodigheten i Andeby. Salget av bladet bare steg og steg. Opplaget nådde til sist over kvarte millionen i uka! Dette var tida da tegneseriene virkelig var et massemedium i Norge. Ikke bare det, i kringkastingsmonopolets og partipressens tid var seriehefter og striper i aviser og ukeblad blant de dominerende massemedier i landet. Akk, man blir jo nostalgisk bare av å tenke på den herlige tida dette var.

Vi leste Skrekk Magasinet
Alle som vil kvittere på Jokke-låta om at de ekte gutta leste Tempo, vel - be my guest. Tempo var et blad lærerne til nød kunne kjøpe til ungene sine hvis podene absolutt måtte lese tegneserier. Middelklasseunga syntes Tempo var svære saker, men vi uvaskede bengler fra folkedypet fant lite annet enn endeløse fortsettelser og snakkende hoder i bladet. Europeiske kvalitetsserier? Haha, den var for tjukk. Allan Falk skulle liksom være en tøff detektiv, men Agent X-9 ville spist sveklingen til frokost. Allan gikk rundt i en latterlig sennepsfarget rutete dress (delte han skredder med Benny i Olsenbanden?) som han prøvde å se tøff ut i, selv om han hadde dårelokk i panna og hadde åsyn som en konturløs fotomodell. Mark Breton var tøffere, en racerkjører med skjeggstubb. Men det var mye prating med Mark, så vi skumleste oss fram til seriens money-shots: Spektakulære bilkrasj på racerbanen. Best i bladet var Asterix, men han ble avspist med 2 (to!) sider i hvert blad, en skikkelig nøyeregnende strek fra utgiveren Hjemmet A/S som på denne måten klarte å drøye et Asterix-album over en halv årgang blader. Nei, Tempo var overvurderte greier. Blast fargetrykk på tynt papir, bladet gikk i oppløsning mellom fingrene. OK, Blueberry var bra, skikkelig hard kåbbåi med mye skyting og action. Men Blueberry sjøl så ut som en pudding med langt, fett hår. Vi visste selvsagt ikke at han av utseendet var modellert på filmkjekkasen Belmondo, men så bare et irriterende svisketryne. Søskenbarnet, som var født seint i femtiåra og hadde greie på litt av hvert, kunne fastslå at Blueberry garantert var homo. “Beviset”? - At han så ut som ei skreppe på håret og aldri ble sett sammen med noe kvinnfolk. Vi kjøpte den.
Vel, dette skulle egentlig handle om noe helt annet. For å komme til poenget må vi parafrasere Jokke: Vi leste Skrekk Magasinet!

Retro-moten i norske seriehefter var orkestrert fra utlandet. I tegneserienes hjemland (som er USA og ikke Frankrike, Tempo-boys!), hadde serieheftene vært i jevn tilbakegang siden midten av femtitallet. De nye og freske Marvel-heltenes popularitet i sekstiåra utgjorde bare en midlertidig motkonjunktur i et alt fallende seriemarked. Halve bladene var reklame for Sea-Monkeys og plastikkræl, papiret bare litt bedre enn avispapir og trykkekvaliteten sjaskete. Etter 1970 ble det nærmest umulig å lansere nye titler, omtrent ingen ting slo an. Bransjen fikk panikk. Barbarserier, anført av den oppbolede sjefsvillmannen Conan med muskelberget Kull hakk i hæl, nøt en viss popularitet. Nye påfunn, som morbid western (El Diablo, Jonah Hex) og fancy tegnede skrekkserier slo an i en periode, men bortsett fra Conan, Hex og et par andre scenarier var det vanskelig å finne på noe som virkelig varte. En etter en skrumpet genrene sammen og falt ut av markedet og superheltene rådde grunnen omtrent alene på slutten av syttitallet. Rundt 1979 diskuterte eierne av både Marvel og DC om de rett og slett skulle avvikle hele serieproduksjonen.

Ikke rart at nostalgibølgen og svermeriene for alt fortidig satte seriebladredaktørene på ideen om å titte i arkivene. Noe hadde funka bra i gamle dager, men hva? Etter å ha gransket fortida viste det seg at svært mye var bedre før. Hele seriebladmediet hadde forfalt etter fjernsynets innmarsj i stuene. Det var ikke lett å kolonisere sinnene med tegnede jernmenn i kamp mot gladiatorer med innebygd kappsag når Cannon og McCloud hamlet opp med skurkene i beste sendetid - i farger! Til og med superheltene hadde suksess i fjernsynet samtidig som opplaget på bladene deres sank. Hulken og Wonder Woman var store farsotter på amerikansk TV i søttiåra. Men, ad fontes tenkte en ny generasjon serieskapere som selv var vokst opp med bladene og utgjorde et kreativt nerdesjikt i bransjen (Roy Thomas, Neal Adams, Mike Friedrich, Steve Gerber og mange andre). Disse gutta kunne sin tegneseriehistorie og tok gladelig på seg å puste nytt liv i halv eller heldaue figurer og konsepter.

Tredvetallet var jo så populært på film og i platebutikken, hvorfor ikke relansere noen glemte helter fra tiåret i en utstudert retrofit tegnestil. Figuren Conan Barbaren hadde gjort furore i pocketbøker i sekstiåra og blåst nytt liv i en ellers helt obskur figur fra pulpheftene på trettitallet av Robert E Howard. Pocketbokomslagene til relanseringen av Conan ble det store gjennombruddet til trashkulturens Rembrandt, Frank Frazetta. Med sine stemningsmettede og håndverksmessig ytterst dyktige, neobarokke malerier av villmenn, nakne damer, troll og drager definerte Frazetta et bredt felt innen fantasy og science fiction for all ettertid. Conan var hardcore gutteromsfantasi om landnåm, fagre jomfruer og barsk vold kokt opp av den morsbundne heimfødingen Howard tidlig på 1930-tallet. Han var noe av en “ur-nerd”. Marvels serieversjon av romanfiguren ble en hit, først i engelskmannen Barry Windsor-Smiths snirklete romantiske stil, inspirert av de engelske Pre-Rafaelittene, senere i John Buscemas pompøst voldsomme og actiondrevne strek. Med Buscema vokste Conans muskelmasse betraktelig, og det er perfekt casting i henhold til tegneserien at Arnold Schwarzenegger senere framstilte Conan på film. Figurens første hjem var The Pulps på trettitallet, en litteraturform som atter kom på moten. Magikeren, serietegneren og mediamannen Jim Steranko skrev en kjærlig hyllest til denne litteraturen i første bind av sin The Steranko History og Comics (1971) og på ny dukket The Shadow og Doc Savage opp i kiosken, nå som pocketbøker. Begge fikk også sine egne serieblader på DC Comics.

Mange middelaldrende menn hadde vokst opp med de tykke pulp-blaskene, trykt på avispapir og utstyrt med eventyrlige fargeomslag. Nå var det om å gjøre å få tak i disse heftene og oppleve magien på ny. Det samme gjaldt for eldre tegneserier, og en omfattende samlerkultur var født. Messer, såkalte comics cons ble organisert, der samlere og entusiaster satte hverandre stevne, pratet om gamle dagers underholdning og kjøpte hefter av dealere. Prisene på gammal pulp fiction og særlig tegneseriehefter skjøt fart. Under krigen hadde enorme mengder seriehefter blitt resirkulert i offentlig arrangerte paper drives og var derfor sjelden vare. Snart kostet de grommeste og sjeldneste heftene fra tretti og førtitallet en gjennomsnittlig norsk industriarbeiderlønn, og dette var bare begynnelsen. I nyere tid er både Action Comics nr 1 (første Supermann) og Detective Comics nr. 27 (første Batman) klubbet for både 10 og 18 millioner norske kroner! Det som startet som godartet mimring er nå en hel industri. Southebys og Heritage Auctions holder tegneserieauksjoner og kapitalsterke bikser “investerer” i gamle serieblader som de putter i bankboksen mens de følger med på hvordan verdien på investeringa stiger. Triste greier.

Conan var begynnelsen på en strøm av retrotilpassede serier, alt fra gammelmodig “gotisk” horror til gjenoppliving av forlengst kansellerte serier. Pulphelten The Shadow ble i Mike Kalutas atmosfæriske strek et perfekt kunstprodukt der fortidas genrekonvensjoner nennsomt ble tilpasset syttiåras tidsånd (hva nå enn den var, nostalgisk var den i hvert fall). Noen kom på at The Shadow hadde sitt eget mektig populære radioteater på tredvetallet, og jammen fantes ikke mange av disse oppbevart på lydbånd. En serie LP-utgivelser og radiorepriser fulgte. Sjølveste Orson Welles var The Shadow i trettiåra, og nå satt atter folk klistret til membranet og hørte en ung Orson raspe ut The Shadows karakteristiske demonlatter, etterfulgt av de skjebnetunge ord “Who know what evil lurk in the hearts of men … The Shadow knows!”

Platene med de gamle Shadow-hørespillene utløste en hektisk arkivjakt over hele USA etter gamle radioteatre, shows, underholdningsprogrammer, barnetimer og musikkprogrammer. Flere hundre LP og kassetter ble utgitt med slike gamle opptak utover i tiåret, samtidig medførte den nye interessen at store mengder glemte opptak ble oppdaget og bevart for ettertida. I mange tilfeller viste det seg å være privatpersoner som satt på opptakene, utført med diktafonteknologi eller tidlige båndspillere på tretti- og førtitallet. Radiostasjonene tok sjelden vare på opptak, hvis de ikke var tiltenkt syndikalisering av innholdet. Teip var dyrt og ble slettet for å brukes på nytt.

Et par år etter at Marvel hadde gjort Conan til en populær tegneseriefigur, skjøt de en ny gullfugl med sterk appell til popkulturnostalgikere, den gamle blodsugeren og nattemennesket Grev Dracula. Denne gufne typen hadde levd mange liv i flere medier, som bøker, film, radioteater og - før filmene - som teaterforestilling, Bela Lugosis glansnummer på tjuetallet. Under kreativ ledelse av parhestene Marv Wolfman og Gene Colan framsto bladet The Tomb of Dracula (1972) som en atmosfærisk (mye natt og tåke) blanding av skrekkfilmeffekter, superheltfakter og blodsugeraction der Wolfmans nyskapning Blade, vampyrdreperen (senere Wesley Snipes på film) stjal mye av oppmerksomheten. Wolfman/Colan holdt det gående i 70 månedlige hefter og gjødslet en underskog av andre nostalgidrevne skrekkserier, som Werewolf by Night, Frankenstein og Son of Satan (alle Marvel). Konkurrerende forlag fulgte opp med en rekke titler fylt med korte skrekkserier i novelleformat av godt gammelt “gotisk” merke. DC comics hadde en stund et halvt dusin slike antologititler gående. Alle satset tungt på velprøvde og gammeldagse virkemidler kjent fra filmmediet i mer enn femti år: Knirkende trapper, falleferdige viktorianske kråkeslott, fule gamle kjerringer med en flokk svarte katter rundt seg, feite og glinsende insekter og annet kryp, rotteinfiserte kjellere nedgrodd i spindelvev, klirrende kjettinger, råtnende zombier, onde munker, vandrende mumier, rallende dauskaller og henslengte beingrinder. Det var som å lese serieversjoner av Universal Studios skrekkfilmer fra det tidlige trettitall. Og bladene solgte!

Retro-skrekken i seriebladene var en utvekst av den nye populariteten gamle horrorfilmer nøt i amerikansk fjernsyn, godt oljet av Forrest J. Ackerman og Jim Warrens blad Famous Monsters of Filmland. I USA økte også salget av makabre leker sterkt på syttitallet, gummimasker av daudinger, avrevne fingre i kunststoff, batteridrevne kravlende armer, plastikkbæsj og slikt. I Norge kunne uhyggen skaffes via postordre eller i en av “morobutikkene” som fantes i de fleste byer. For gjennomsnittlige norske foreldre var det uansett høy terskel for å anskaffe skrekkleker til podene. Dette var tross alt lenge før innføringen av karnevalstristessen Halloween her på berget, med eggkasting på gamle Olga og beslektede løyer årvisst omtalt i norske lokalaviser.

I Norge fikk vi først møte Dracula i sitt eget blad så seint som 1982. Man var forsiktig med skrekkserier i Norge, slikt vakte lett kontrovers. Men på syttitallet kunne begeistrede gutter fra 1972 til 75 nyte DC Comics’ horrorserier (“gysere” som det het på norsk) i det nå legendariske Skrekk Magasinet. Til pedagogene og lærerstandens bekymring slo dette bladet godt an, ikke minst takket være sine utstudert forlokkende forsideillustrasjoner der spøkelser, trollkarer, hekser og onde gnomer trivdes i sterke primærfarger på glanset papir i strekene til noen av DC’s fremste illustratører. På et spesielt minneverdig nummer satt en desperat type på bakken og dælja løs på den ene hånda si, der en ond flirende hodeskalle hadde grodd fast! Uah!

Bladet var herlig forbuden frukt i det norske seriemarkedet, der snille, snille serier som Helan og Halvan, Pellefant, Bobo og Snurre Sprett dominerte. Vi som leste Skrekk Magasinet ga blaffen i om innholdet på mange måter var old hat, de tross alt ganske tamme grufullhetene i bladet var helt rocken roll sammenlignet med det støle oppgulpet i Sølvpilen og Min Hest og mye tøffere enn Tempo (akkurat det skulle ikke mye til, he he). Skrekk Magasinet var uten tvil det tøffeste seriebladet som var å finne i bladhyllene på første halvpart av syttitallet. Mens fedrene satt og levde seg inn i Freddy Wulffs reiseskildringer fra bortgjemte kannibaløyer i Kriminal-Journalen, lå vi snørrisene på senga og gasset oss i kule historier om stinkende zombier, tannlause hekser, berserke mumier og hårete varulver. Fy faen så tøft!

Bladet SJOKK (1973) skrudde skrekkvolumet opp til elleve og serverte tegnet djevelskap over 64 svart-hvittsider i ukebladformat. Dette var liksom The Hard Stuff, “usensurert” skrekk fra det ryktbare forlaget Warren som omgikk den amerikanske seriebransjens selvsensurstatutter ved å publisere bladene som magasiner beregnet på voksne. Warren var spesialist i lettkledde kvinnelige blodsugere (Vampirella), gammeldags horror (Eerie, Creepy) og “ekte krig” (Blazing Combat). Warren utga som nevnt også Forrest Ackermans populære, sterkt nostalgiske og uhyre innflytelsesrike magasin Famous Monsters of Filmland. Seriene som var plukket ut til SJOKK var opprinnelig publisert på sekstitallet og var nærmere ti år gamle. Alle var preget av mye skygge og dysterhet, pregnante med frykt og redsel for hva som skjulte seg i alle skyggene, tradisjonell “gotisk” skrekk for alle penga. Sjokket vi ble lovet i bladets tittel var det pedagoglauget som fikk. Disse av samfunnet mandate portvokterne til underholdningsverdenen rumlet så kraftig med tønnene at bladet gikk i graven etter en eneste utgivelse. Debatten om tegneserienes innflytelse og påvirkning blusset opp igjen i kjølvannet av SJOKK, en reaksjon som var mindre moralsk orientert enn på femtitallet. Denne gangen var det samfunns og litteraturforskningen som la premissene og som etter hvert rant sammen med den pågående debatten om filmsensur, vold i TV-ruta og (etter hvert) video-vold. Det komiske er jo at synserne gikk i taket over et så gammelmodig produkt som SJOKK. Den utkrøpne zombien på omslaget lå ikke tilbake for lignende krabater som hadde figurert på skrekk-pocketbøker i flere år, og var neimen ikke noe skumlere heller. Men skrekk og gru har alltid vært farligere i bilder enn i tekst, om grøssene er gammelmodige eller ikke.

I neste del slår vi fast at Stomperud er Gud. Følg med videre når vi atter går i dybden i det nostalgiske syttitallets irrganger.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo