Nye droner

To utgivelser på Kranky sier noe om både dronemusikkens røtter og tilstand anno 2009.

Dronemusikkens røtter strekker seg langt tilbake. Hvis man vil, og hvis man har de rette overbevisningene, kan man gå til bake til begynnelsen, og begynnelsen var ordet, og ordet var urlyden ooommmm. Men i denne sammenhengen hopper vi over både dette religiøse og all folkemusikk, sekkepipper, didgeridooer og andre sammenhenger der den ekstreme gjentakelsen og monotonien har spilt en rolle. Da havner vi i 60-tallets minimalisme-scene i New York, der folk som La Monte Young, Charlemagne Palestine, Eliane Radigue og Phill Niblock igjen hentet frem urlyden i jakten på evigheten.

Der, i kunstmusikkens utkantstrøk, skulle dronene befinne seg de neste tiårene, selv om vi kan finne spor og mutasjoner i andre og mindre hemmelige musikkulturer, i krautrocken, i ambient, i techno og for den saks skyld i shoegazingens feedbackskrall. Men det har skjedd ting de siste ti årene eller så. Internett og CD-R og MP3 og støyens framvekst. Det er en enormt omfattende og produktiv undergrunn der ute som omfavner alt som før var utilgjengelig og esoterisk. Folk med laptoper og analoge synther kverner ut time etter time med langsom stillstand, det er kun antall timer i døgnet som setter grenser for hva man kan høre på.

En av de tidlige indikatorene på at dronemusikken var i ferd med å bli en del av den alternative musikken virkelighet, indiekulturen hvis dere vil, var Krankys utgivelse av Keith Fullerton Whitmans Playthrough i 2002. Kranky slo seg opp på 90-tallet med eksperimentell rock og navn som Low og Godspeed You Black Emperor!, men Whitman før dette var mest kjent som breakbeat-artisten Hrvatski. Playthrougs har lite med postrock eller breakbeats å gjøre, det er en pur gitardroneplate med varme og pulserende toner som strekker seg mot himmelen slik den fremstår utenfor flyvinduene på coveret.

To nye droneplater utgitt av Kranky i år slår meg som svært typiske for det som har skjedd de siste årene. Begge artistene, Gregg Kowalsky og Greg Davis, er i begynnelsen av 30-årene og har akademisk musikkbakgrunn. Begge er opptatt av anloge verktøy etter å begynt karrierene sine som laptop-artister. Og begge har skjegg, uten at jeg skal prøve å si noe bombatisk om sammenhengen mellom dronemusikk og ansiktshår.

Gregg Kowalskys Tape Chants er et resultat av et bevisst valg om å velge bort digitale produksjonsmåter. For å komme seg bort fra den begrensende uendelige friheten computeren tilbyr begynte Kowalsky å fordype seg i kassetspillere, analoge synther, oscillatorer, kontaktmikrofoner og alle de andre klassiske analoge våpnene i støyarsenalet. Ut av dette kom en konsertserie der lyden ble skapt av 6-10 kassettspillere med tilhørende monohøyttalere.

Teksturene og uttrykket skapes og varieres ved å stille volumet på de individuelle avspillerne. Kowalsky har brukt det samme grunnmaterialet, de samme kassettene med sinustoner, feltopptak og opptak av akustiske intrumenter, i arbeidet med denne plata. Han understreker at det ikke er gjort forsøk på å gjenskape surroundopplevelsen fra konsertene. Resultatet er 50 minutter mørk, tett droning.

Det skjer ganske mye her, elementer lister seg inn og forsvinner igjen, av og til kjenner man nesten igjen noe som kan være et ordinært instrument (eller ikke). Kowalsky selv sier han er inspirert av den tunge fuktige lufta i Florida, og jeg, som aldri har vært i Florida og som har all min sumpkunnskap fra Hollywood-film, nikker fornøyd gjenkjennende.

Det er mindre konseptuell bagasje å lese seg opp på når det gjelder Greg Davis' Mutually Arising. "Greg Davis plays Korg mono/poly & Crumnar Stratus analog synthesizers, various effects pedals & computer" leser jeg i coveret, og mer enn dette vil tydeligvis ikke Davis fortelle om metoder og ideér.

Davis har i sine nesten ti år som plateartist gått fra et fragmentert, lekent og nesten poppete laptop-uttrykk til strengere droner. For det er ikke mye pop igjen på Mutually Arising. Albumet består av to lange spor der det første, Cosmic Mudra, beveger seg sakte som et helikopter på vei inn fra horisonten. Veldig statisk, veldig majestetisk og etter nesten en halvtime med flimrende vellyd har man forflyttet seg til en helt annen plass i tid og rom mens man lurer på hvor minuttene ble av.

Hall of Pure Bliss har en mer bevegelig overflate, synth-harmonier, sehr kosmich, også et spor som føles kortere enn hva telleverket på CD-spilleren forteller. Jeg synes det er noe melankolsk og menneskelig over Davis' droner. Det er nesten så jeg fristes til å finne opp emodronesjangeren!

Ingen av disse platene er banebrytende eller veldig nyskapende. Kowalsky og Davis jobber i en sjanger der de største seismiske bevegelsene skjedde for 30-40-50 år siden. Jeg har hørt lignende droneplater før. Men det er urettferdig å bruke dette mot dem. Dette er to lekkert presenterte plater av to artister som åpenbart mener alvor med det de holder på med. Det er fryktelig mye droning å finne der ute, men lite av det er så gjennomarbeidet som dette. Man kan høre på disse platene som eksempler på hvor dronemusikken står i samtidens indiekultur, men det aller beste er å rett og slett høre på dem som eksempler på vakker og givende musikk i seg selv.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


New Order - Retro

(London Records 90 Ltd.)

Når New Order ser seg 20 år tilbake trengs det fire CDer for å oppsummere, eller gjør det egentlig det?

Flere:

Shining - Blackjazz
Belle & Sebastian - The Life Pursuit