Ekstranummer #55: Platesamlertyper vi elsker: Trygve Turntable - platesamleren som verdens herre

Trygve gikk i The Dudes skole og lærte seg The Art of The Hip anno midten av 1990-tallet. Det var “retro” som gjaldt, særlig de heftige afro og funkderiverte rytmene fra 70-åra.

Trygve het han og rap’et da han ble født. Nei, han rapet (som i “buurp”). Noen vil ha det til at han gurglet fram et groovy break som ble til et sjelfylt soulhyl i George Clinton-klassen i samme øyeblikk som jordmoras propre neve hardt men kjærlig klasket Trygves sarte akterspeil. Sjøl hang han opp-ned i jordmoras venstrehånd og tok et første blikk over livets jammerdal fra en utsatt posisjon. Her var det mye å like, sa blikket til babyen på 3,7 kilo, fiksert som det var på jordmoras omfangsrike og svette barm. Senere skulle det bli mye slik titting i Trygves sagnomsuste liv.

Etter fødselen på distriktssykehuset flyttet Trygve inn i foreldrenes enebolig i den lille bygda Skurven (innbyggertall 38 i 1979, Trygves fødselsår). Bygda var den gang et vegløst samfunn. Gode borgere med utferdstrang hadde i alle år kjempet for fast veiforbindelse til riksvegen 8 kilometer sør for Kvassvarptindene, men alle forsøk viste seg forgjeves. Det var syttitall og dyrtid. Bratlie og Nordli og deres Arbeiderpartiregjeringer hadde mer enn nok med å hamre i hop Kleppepakker og dele ut subsidier til kraftkrevende tungindustri i smale fjordarmer.

Skurvens tapre 38 sjeler, de fleste av dem født i god tid før unionsoppløsningen i 1905, drev ikke akkurat med tungindustri eller så mye annet verdiskapende virke. Pensjonerte bønder med utedo på tunet men mangel på ivrige odelsgutter i barnekammerset lot åker og eng gro igjen. Dagene tilbrakte gamlekara på benken utafor den lokale ko-operativen. Der satt de og tygde seigt og jamnt på skråtobakken og spyttet med vindretningen og holdt ved like gammelt nag til nabobygda Guturæa.

Skatteinngangen i Skurven var for nedadgående og rådhuset ble solgt på billigsalg til en svenske som brukte bygdas forhenværende stolthet som spikertelt! “Nå sæl døm væl hæile skiten te’ svenskefaen, snart”, mente gubbelauget på benken. Året etter ble ko-operativen nedlagt og Skurven og Guturæa tvangssammenslått til storkommune. “Hårken sku’ vøli deinna driten, hærta sveinsk’faen eiller Guturæ-røu’hølla?” spurte de værbitte kara på benken seg, mens ko-operativen holdt opphørssalg på pultost og spannsild.

Trygve i vekst
Det utfoldet seg et yrende musikalsk liv i Skurven på denne tida. I nedgangstider gror kulturen. Det lille samfunnet i villmarkas ytterste utpost huset et 8-manns blandakor (Skurv’karan), en balalaikatrio, fem tannlause gubber som spilte på teskje (rustfritt stål ga best klang), fem syngende husmødre, en 99-årig virtuos på sag og stålstreng, en forfylla munnharpist og opptil flere aktive utøvere av den edle kunst å jodle i badestampen. Trygves kjødelige far var en av disse lørdagsvaskerne som agerte Caruso for interesserte naboer, streifende storvilt og lausbikkjer med rådyrlos.

Treåringen Trygve listet seg på hosetrædde føtter inn mot badehuset og lyttet til farens musikalske jeremiader, sorgmuntre radbrekkinger av “Jag har bodd vid en landsveg” og “Snikkermester Kavlerud”, akkompagnert av baljeskvalp og den rytmiske skurelyden av Jordan oppvaskbørste som ble brukt på ryggtavla. Slik utviklet Trygve tidlig en sans for takt og musikk. Han sto der og disset kroppen opp og ned i en primitiv rytmebevegelse. Guttslarken hadde beat i kroppen og kjente musikkens kriblende rus langt opp i den lyse luggen som hadde begynt å sprute ut fra nakkefestet og oppover allerede i ettårsalderen.

Snart satt poden klistra til radioapparatet, en sprakende Kurer fra femtitallet som med nød og neppe fanget opp signaler som selv ikke de mektige Kvassvarptindene klarte å hindre passering. Det var mye gromlyd i radio. Vidar Lønn-Arnesen spilte heftige plater med Jon Bon Jovi og Blamanche på Ti i Skuddet, der ungdom i studio trykte på fargede knotter for å stemme opp favorittene sine.

Etter noen uker i blind lykke var moroa over for Trygve. Kurer’en kollapset, og fordi ko-operativen var nedlagt var det også slutt på butikkens lager av gamle radiorør. Ved et utrolig hell fikk imidlertid bygdas 99-årige sagblad-Paganini inn Radio Lux på gulltanna en sein høstkveld i ruskevær. Gubben taler i tunger, mente godtfolk, og mange i grenda vendte seg i all hast mot Vårherre, stilt overfor et vaskeekte mirakel. Kraften fra den hellige gamle bleknet allikevel raskt når det gikk opp for bygdas fromme at det var moderne popmusikk som strømmet fra tanna. Proselyttene hadde nok håpt på mer oppbyggelige toner, kanskje noe med Anne Lofthus eller Lapp-Lisa, til nød Broder Åge. For Trygve ble mirakeltanna en døråpner til en ny og spennende verden. En gang i uka hadde nemlig Radio Lux soul-time, og i god tid før sending møtte Trygve opp hos gubben og ville høre. “Kæinn itt’ i kvæill”, peip den lokale Metusalem, “bli’så sleiten i kjæftimeintet”. Men Trygve visste råd. Gubbjævelen var svak for søtsaker, og litt loff med serrupp, wienerbrød og goro gjorde susen hver gang. Ned gikk bakverket og opp gikk kjeften. Så satt oldingen der og gapa i en samfull time mens Trygve sheika og vrei seg som ei krøken dvergbjørk på Hardangervidda.

Hard oppvekst i urbane strøk
Så inntraff plutselig noe skjebnesvangert og gjennomgripende for den lille bygda. Samferdselspolitikerne på Stortinget bestemte seg i et raust øyeblikk for å bevilge de nødvendige skillingene til fast veiforbindelse. Skurven skulle bli en del av Norge, 1814 og velferdsstaten! Dette satte en støkk i folk: “Nå kjæm veill aillt slagsens kjeltring og svenskefark og sigøyner tell å væilt inn yve øss”, advarte de kloke gamle gubber på benken. Bygdas eldste, hu Olga Barkmo, som var klarsynt og hadde hatt sjølveste Karl den tolvte sittende i sengeenden ei dyster vinternatt i 1927, kikket dypt i kaffegruten og forutså bygdas snarlige undergang: “Døkk vil svinna fyrr gudsens åsyn lik faraos soldater fyrr hin hine i Mose’ tid”, knirka hu. Da kvad bygdas ordfører Syver Hemmingstad, livsvarig folkevalgt for Senterpartiet og en naturlig fører i ei opprørt tid: “Med fast veiforbindelse settes vi i samband med den store verden og får adgang til et veinett som rekker til verdens ende. Kanskje vil vi få oppleve at sambygdinger vil ta seg ut i vårt store fagre land, til Grunsetmart’n eller Dyrsku’n i Bø”. Ordføreren hadde ligget ved landbruksskolen på Jønsberg ved Hamar og kjente til livet i de store forhold. Bygdefolket lot seg berolige men så allikevel med uviss forventning fram til varig fastlandsforbindelse.

Bymennesker og Oslofolk i sær var noe alle ekte skurvinger hatet dypt og inderlig, selv om ingen noen gang hadde møtt noen av delene. Man samlet seg etter hvert i skepsis mot hele veiprosjektet, men i det enkelte sinn gjæret det: Tenk om en kunne komme seg vekk fra denne trange bygda, gått i Rosekjelleren (de hadde lest om slike steder i Oslobrevene i Fjell-Ljom) eller blunka til ungpikene som vagget nedover Karl Johan. Trygve var sprekkeferdig av spenning. Han drømte seg over de høye fjelle, Kvassvarptindene, til stedene der all den magiske musikken på Radio Lux kom fra, det forgjettede land der folk fikk inn FM-båndet og slapp å høre på den sprakete fiskeribølgen.

En snøfattig aprildag i 1987 sto åtte kilometer ferdig dosert og asfaltert distriktsvei ferdig. Gutta på benken var borte, for veien var lagt tvers gjennom den gamle ko-operativen. “Mangt gammelt må vike for framskritt og opplysning” forkynte ordfører Hemmingstad i åpningstalen, klippa snora og dro hjem for å pakke den nyinnkjøpte campingvogna for fjorten dagers harrytur til Strømstad.

To år tok det å tømme Skurven for innbyggere. Folk fant den nye veien best egnet til å forlate barndommens dal. Ordføreren fikk rett i at verden åpnet seg, og den smakte som en søt og deilig forbuden frukt. Stødige sambygdinger som aldri hadde reist lengre sør enn til meieriutsalget i Skromlevik eller besøkt slektninger i Vestre Snerken, 5-6 kilometer unna, fikk plutselig mulighet til å foreta dagsturer til fjerne plasser som Koppang, Tynset og Røros. Begeistra og vidøyde kom de hjem og fortalte om store byer og butikker fulle av nymotens krims. En fælen kar hadde sett en neger! En annen hadde matet en tamrein med skrå, midt i ei Rørosgate! Nå sto ikke væla til endes.

Utferdstrangen ble hard å døyve. Snart gikk en stri strøm av flyttelass ut av bygda. I 1989 satt to ensomme gamle tilbake: Gubben med den magiske gulltanna og evige Olga med sin kaffegrut. Mens stillheten senket seg over Skurven, sank bygdas siste innbyggere inn i evigheten sammen med husene og de gjengrodde åkerlappene. Skurven ble omgjort til et ufrivillig utstillingsvindu over mislykket distriktspolitikk, et sponsorløst og subsidiefattig friluftsmuseum uten besøkende. “Det går ingen veier tilbake” sang Book’en via gulltanna i Ønskekonserten. Bare skogene lyttet.

En spent og ivrig Trygve satt i baksetet på foreldrenes nyinnkjøpte Mazda 323 bruktmodell. Bak bilen humpet tilhengeren, fylt til randen av alt plukk og pakk som fikk være med på ferden. Resten av innboet var solgt til en oppkjøper fra Alvdal. Trygve var ti år, Gorbatsjov var sjef i Sovjet, Reagan i USA og den største nedturen etter jappetida var ennå inne inntruffet. Trygve kortet reisetida i bilen med et musikkblad innkjøpt på første og beste kiosken langs veien. Det var det svenske magasinet Okej, fylt til margene med gjeve fargebilder av tidens idoler innen pop, som Nena og Limahl. Midtsidene var formet som plakater, fiks ferdige til å nappes løs og teipes opp på veggen. Trygve la merke til et glanset posterfoto av en kortvokst mørk kar med intenst blikk og prangende kostyme. Prince sto det under bildet, og et annet sted i samme blad fant Trygve et oppslag som påsto at denne tassen var “kungen av soul och funk”. Soul hadde Trygve hørt mye av på gulltann men funk var noe nytt. “Fønk” var forresten et dialektord i Skurven, men der ble det brukt om folk som hadde fått for mye innabords og gått seg fast i en av de mange synkemyrene som omga bygda: “No heve hæinn Godthardt’en gødd i fønken og må drægast upp mæ gamp”.

Trygve var på vei til et nytt liv i storbyen, sjølveste Oslo. Faren hadde fått jobb som kotelettskjærer ved Kjøttbyen på Furuset og mor skulle koke sjokolade i Sundafabrikken på Tveita. Det nye livets første vidvinkelperspektiv var et digert stuevindu i toppetasjen i den høyeste blokka på Bøler. Trygve var yrende nysgjerrig og interessert. På sin første tur til Narvesenkiosken for å sjekke utvalget av musikkblader, så han opptil flere afrikanere. Det slo ham at de lignet på Prince, kongen av soul og funk. Mon tro om disse kara hadde peiling på slik musikk? Det måtte noen års motivering til før han dristet seg frampå. Kanskje en av disse urskogens sønner kunne innvie ham i soul og funkmusikkens mysterier? Etter nok en dag på Bøler skole, hvor han ble mobbet for dialekten sin, tok Trygve sjansen. En skikkelig tøffing av en afrikaner satt og røyka på benken utafor firkantklossen som het Bøler Samfunnshus. “Øh... heve du peiling på slik fønk-musikk, du då?”, stotra han fram med røsten preget av et problematisk stemmeskifte. “Heey, man, what’ yo jivin’? Jai schnakke litt nåårsk, do ikke schnakke inglis?” svarte tøffingen. Han hadde svære svarte briller, skinnjakke, åletrange skinnbukser, t-skjorte med et grønt blad på og ei diger hekla møsse tredd nedover afrohåret. Trygve var målløs, skjønte ikke et kvidder av hva typen sa, men alt ordna seg. Afrikaneren var hypp på småpreik om alt mulig skulle det vise seg, og etter hvert forsto de hverandre godt. Jive talki’n viste seg å være en internasjonal språkgruppe som forbandt distrikts-Norge med den store verden.

Møtet ble skjellsettende i Trygves liv, et vendepunkt så å si. Den ultrakule typa fra benken ble Trygves læremester i musikk og mentor i cool. Navnet var Ben-Alahm von Boody an-Skraam, også kalt “Chrash” alias Vulture Fingerman, kjent som “The Dudest of Dudes”. I gatebildet stakk han seg ut med sin outrerte habitt, en sjokkerende miks av overdimensjonert karnevalsflitterstas, sylstramme skinnbukser og enorme glambriller med stjerneinnfatning. Han vraltet rundt i enorme boots størrelse 49 og utstøtte konstant fraser som “Are you hep to the beat?”, “Check out the cool shait, man” og “Fuggin’ awsomely boobwringin’ groovy crap, pilgrim”.

Trygve gikk i The Dudes skole og lærte seg The Art of The Hip anno midten av 1990-tallet. Det var “retro” som gjaldt, særlig de heftige afro og funkderiverte rytmene fra 70-åra. Det tapte søttitallet fikk en fornyet status som nærmest mytisk tidsalder. Det var den gang det virkelig var musikk, før åttiåra ruinerte alt. Back then hadde populærkulturen en langhåret innstilling, en kul attitude The Dude visste alt om dette, lot han forstå.

I hvert fall virket det sånn på Trygve, en god stund. Han lyttet i begeistring og sugde til seg. Snart begynte han å etterligne Vulture Fingerman i ett og alt. Først forkastet han det inngrodde og uforståelige Skurvenmålet en gang for alle. “You’re jivin’ grautmål, maan”, mente “Chrash” og Trygve tok hintet. Ikke mer “fin sang” og “ein artig trudelutt” der i gården, nå het det “freakin’ awsome platter” og “doobsmokin’ asskicker”. Trygve innså i tilegg verdien i å kle seg streetwise og anla raskt heavy boots, semsket kaftan, stramme skinnbukser, halliklenker og rufsete t-skjorter prydet med ganjamotiver. Bladmotivet på The Dudes t-skjorte var nemlig ingen makrobiotisk salatvekst, men noe “chrash” kalte Cannabis, en plante med beroligende og avspennende virkning.

Hårfasongen bød på utfordringer. Det var falt i Trygves lodd å være født med en glatt, ettersittende framoversveis av utpreget nordisk type. Dette var et skår i gleden, den vordende soul brother ønsket seg naturlig nok en mer negroid frisyre, men var fra naturens side utstyrt med den elementære skandinaviske posterboy-sveis.

Slik kunne det ikke holde fram. The Dude var ikke nådig: “You look totally bogus, man, like dormitory trash after a drunken night with cheap booze and two bit ho’s paid for with your old man’s credit card”. Dette stakk. Trygve følte seg mislykket og sank inn i dyp postkolonial skam over å være født hvit. The Dude ble bekymret over den nærmest komatøse tilstanden læregutten var falt i, og kom heldigvis opp med redningen: “Hey look, white pussy, what you need is some funky crap like these shit-eatin’ dreads”. Opp i fanget til Trygve slang han en klase lange, banantjukke løsdreads. “Hva er dette for noe ufyselig drit?”, spurte Kåre og trodde The Dude drev og prakket på ham noen slags diffuse rotvekster, etter hva hårpølsene kunne ligne på.

“Get a grip, asshole, this is really, really cool hair an’ shit, like totally rockin’. It’s out there, man, way out there. Chicks goes for dreads in a biiig way, fuckwipe, i’m doin’ yo’ sorry ass a big cuntlickin’ favour here. Mamas gits all the hots for guys with big fuckin’ monster dreads planted on their upper cock dome. Git wize, you ignorint bas’tid.”

Som anbefalt, så gjort: Trygve anskaffet det nødvendige tekniske utstyret som trengtes for å spleise fast sine dreads-extensions til sine naturlig blonde hårrøtter. Det var hasardiøst arbeid med hårtang, utført under primitive forhold og høy varme, med baderomsspeilet som eneste “vitne”. The Dude hadde bebudet kyndig assistanse under operasjonen, men flatet i det avgjørende øyeblikk ut på sofaen med en feit spliff og sovnet med søte bilder på netthinnen av seg selv i usømmelig omgang med en pur ung utgave av Raquel Welch.

Trygve - på ny oppstått
Det var en ny versjon av Skurvens store sønn som noen år senere travet nedover fortauslegemet på den nå hippe Grunerløkka en vakker vårdag i 2002. På alle kanter rundt ham var gentrifiseringen i full sving. Det klirret i lattekopper og ut av trendsjappene lød dempede drønn av retrosensitiv musikk. Det var søttitalls, rytmisk og groovy og helt i Trygves stil. Han følte seg som en million i tusenlapper festet med strikk til en enorm ståkuk der han buktet og smådanset seg nedover iført en FreTex-garderobe av retrofit syttiåra-mote. Øyeblikket var hans og til for å nytes i fulle drag: Dreads’ene vaiet i den silkemyke vårvinden og boots’ene var meterhøye. Hans tid var nå, dagen før var også hans, tillike øyeblikket som snart skulle komme. Kursen var satt mot Rockefeller.

Det var platemesse og tid for innkjøp av funky moosic.

Trygve cashet inn på tidas grille for gjenoppdaget musikk med base i syttitallets svarte rytmer. Han tjente fett med spenn som DJ, nedla en masse snasne chicks, drakk og pulte og danset og lo. “Seize the day, wankers” tenkte han om alle taperne som passerte og kikket på ham med dårlig skjult misunnelse. Trygve var blitt en turbodrevet One Man Machine, i ferd med å erobre verden. Mange år var gått siden han svei hårrøtter og fingertupper under den pinefulle seansen med kunstig forlengelse av sine naturlig pistreblonde dårelokker med feite negerdreads framstilt av naturhår. Han var en hvit nigger, men med cred og innflytelse. Han hadde brukt tida godt og smart. Løshåret var blitt en del av ham selv, et organisk uttrykk for Trygves realiserte drømmer og ambisjoner. Kanskje hadde håret i nettopp hans parykk tilhørt en legendarisk pimp fra Bronx eller en tøff kokainbaron i downtown LA? En kjip jævel fra Sosialistisk Ungdom hadde provosert Trygve med å si at håret hans muligens stammet fra snauklipte barneskaller i Ghana? En jordnær Skurvengutt tror ikke på slikt politisk korrekt vås. For ham kunne like gjerne løspølsene sittet på skolten til selveste rastakongen Jimmy Cliff.

Trygve innså tidlig at en opphøyet status som fetert DJ måtte bygges på basis av en bånnfeit platesamling. Å eie en krem muskelsamling av heit vinyl ga status power i seg sjøl. Når DJ-gutta bruste med fjæra hadde mannen med best samling automatisk største laksen i boxershorts’en: Masse Stax-LP’er, Volt og Tuff Gong, hauger og rekker av obskur beat og garasje anno tida før diskodrøvet erobret dansegulvene, men tidlig disko gikk an. Dette var på den tida loungecore ble et begrep og Hugo Montenegro var større enn John Lennon og Mick Jagger til sammen. Isaac Hayes og George Clinton måtte finne seg i å havne i samme spillesett som James Last’ Woodoo Party-LP’er og tidlige Moogskiver solgt i butikkjeden EPA’s billigbinger 1973.

Trygve hadde brukt de siste åra flittig i samlerhenseende. Under de fete løsdreads’ene ivret et virksomt sinn for aktiv utbredelse av retro-evangeliet. Vår mann fra Skurven var blitt en postmodernismens matador uten selv å vite om det, en trailblazer for det relativiserte og likestilte kulturbildet der alt er like høyt som det er lavt. Han spradet med selvsagt mine i byens hippeste salonger og var en løve på hipsteravantgardens parnass. Trygve hadde slitt seg gjennom bindsterke verker om svart musikk og obskure plater og var vel versert i popkulturens arkana og interne referanser. Han hadde sett “kultfilm” og lyttet til “incredibly strange music”. Dette var muliggjort takket være bokhandelen Tronsmo, velfylt som hyllene der var av litteratur om nye strømninger i kulturbildet.

Før Trygve slo seg opp som platedealer hadde han tjent til det daglige tarv som strøarbeider i helse og omsorgsyrker. Det bød på visse problemer å få buksert dreads-kaskadene inn i Oslo Kommunes snevre hårnett, men så snart hårpryden var hygienisk emballert, gjøv han løs på rumpevask og gebissrens med dødsforakt. De gamle på Økern alders og sykehjem lurte på hva slags skapning Trygve var, som vagget rundt med voldsomme rytmer i hoftepartiet og en gigantisk blå plastpose på hodet. “Jeg er en hvit neger” forkynte han med en brei glis, og da var oldisene helt med. “Ja, vi har svarte negre også som jobber her”, lirte de av seg.
Det fulgte alltid liv med Trygve, og oppunder jul dro han i gang funky disko for gamlingene. Der sto de og rugget i rullatorene til The Marvellettes og Cocktailparty vol 5-LP’en alt imens Trygve hoppet og spratt og slo takta på to urinskåler i herdet messing.

Moroa ble kortlivet. Oversøster på avdelinga fikk stoppet frivolitetene under påskudd av at pasientene ble “oppbrakt” og utviklet nervøs mage og tarm, noe som i tur førte til høyere forbruk av inkontinensbleier og engangshåndklær. “Jamen, gæmlisene digger beat så sinnsykt rått”, prøvde Trygve å innvende. “Vil du ha en av pasientenes liv på samvittigheten, kanskje?” repliserte oversøster, “de kunne jo plutselig falle døde om under anstrengelsene og den grusomme ungdomsmusikken du spiller”.
Kåre skjønte hvor landet lå og vasket trøstig skrukkerau uten ytterligere utskeielser.

Slik ble Kåre platesamler i muskelklassen
Hvordan gikk det med The Dude? Etter hvert som Kåre steg i gradene i takt med at han dannet både en egen og en musikalsk identitet, steg også motet og uavhengighetsfølelsen. Han bar sine dreads med naturlig stolthet. The Dude var egentlig bare en diger bløff, skjønte han nå. Beskjemmet måtte Trygve innse at han hadde vært en marionett, innsnøret i en sjarlatans klebrige nett. En lang og smertefull løsrivningsprosess startet. Jo mer Trygve trakk seg unna “chrash”, jo mer innpåsliten ble hans læremester. Hadde ikke tullingen andre venner? Og hvorfor stinket han så å si alltid av sprit, oppkast, hvitløk og uvaskede klær? Var han intet annet enn en fyllik og pratmaker?

Når Trygve ikke hadde oppsøkt The Dude på noen dager, hang den selvtitulerte “Groove King” utafor oppgangen hans og gnålte i porttelefonen som en furten fjortenåring som har fått inndratt ukelønna. Trygve opplevde seg forfulgt i bybildet av en stadig med forfyllet Dude. Noen steinkast bak ham sjanglet den stinkende fillefransen. En fredagskveld etter en særs vellykket DJ-gig på “Løkka”, fant Trygve sin forhenværende mentor foran inngangsdøra, badende i sitt eget kebabspy, fullstendig utslått. Trygve syntes synd på idioten, men nå var spillet flyttet til hans egen banehalvdel og innerst inne kjente han et søtt stikk av demonisk skadefryd. “Jævla bløff, crap off”, mumla Trygve og lot sulliken sove videre i sin egen stuing av halvfortært smuglerkjøtt og beisk magesyre.

To uker senere mottok han sjokkbudskapet. Det var sosialkontoret som ringte: The Dude var funnet død i en haug med søppel i den lille enroms kommunale leiligheten han disponerte på Sandaker. Kåken var en klassisk svinesti og lite av groovekongens etterlatte løsøre utløste funky vibber. Her fant ambulansepersonalet et berg av husholdningsavfall, tomgods og skrammel plukket fra søppelkontainere. Midt oppi suppedasen lå The Dude, underkastet naturens gang: En nabo hadde ringt politiet da han reagerte på råtten lukt fra leiligheten.

Trygve var den eneste som møtte opp i begravelsen. Han kjente et stikk av dårlig samvittighet og holdt en kort tale utformet på rap. “The Dude” rimet således på “skrud” og “mood” og dikterspiren var bare kommet halvveis i sitt hjemmesnekrede epos da den tunghørte organisten i galleriet klemte til med “Kjærlighet til Gud” på kirkeorgelet. Det svingte bare sånn passe. På vei hjemover la Trygve veien om Råkk & Rolls og kjøpte et par singler.

Men la oss plukke opp tråden igjen, der Trygve strener nedover Markveien med kurs for platemesse på Rockefeller. Han var allerede godt i gang med å bygge samlinga av “rare grooves” og “exiting B-sides”. Her holdt det ikke med streite utgivelser og listefyll fra Record Collector Price Guide. Trygve søkte det unike og obskure, både for å profilere samlinga, men også for å øke credfaktoren og avduke de mest oppsiktsvekkende nyoppdagelsene på byens retrosensitive dansegulv. Trygve var blant de første til å “oppdage” etiopisk, nigeriansk og kongolesisk sekstitallsbeat, og skiver som dukket opp i begynnelsen kostet som regel ikke mer enn en pent innpakket fjert. Ja, ofte mindre enn det. Ellers drev Trygve mer og mer og deal’a på egen hånd, fyllte salgskassene med svart musikk og preika høl i hue på en ny generasjon souldiggere, hele hurven cirka to år yngre enn ham selv. Det var jo hyggelig å ha “fans”, men Trygve passet nøye på at de yngre jyplingene og læresveinene ikke fikk kloa i de heftigste skivene eller lærte de viktigste “nye” navnene før han selv hadde melket deres kulhetsverdi. Trygve var en player, men han planla også å forbli en stayer.

Vår mann entret Rockefeller med selvsikker mine. Dreadsene slasket rundt i den stinne lukta av vintage vinyl og svette ungkarer mens han tok noen drabelig funky steg oppetter betongstigningen mellom hovedinngangen og bilettluka. Langs de plakatprydede veggene sto beundrerne hans, kvisete DJ-wannabees, nylig ankommet storbyen fra bygdehølene sine, med drømmer om berømmelse som platespinnere og med lønnlige håp om fri tilgang til fuktede ungpikekjønn. Dream on! Trygve enset disse taperne, men bare så vidt. Han delte ut forsiktige nikk til høyre og venstre. Var han ikke en vinylpotentat som her og nå begunstiget de uvaskede masser av gemene CD-bønder med herskerens milde, overbærende blikk? “Der går Trygve Turntable”, tenkte de nok, looserpuddingene fra Skjåk og Vinstra, “Trygve er samleren som eier alle de sjeldneste Bukka White-singlene og acetaten til Kraal Bop (1971) med Bibba Dixon fra Burkina Fazo”.

Vel oppe i billettluka slang Trygve nonsjalant en femtilapp til tjukkasen i kassa og stappet billettremsa i lomma. Misunnelsen lyste ut av øya på typen i disken. Ufjelg og svettende satt han der og drømte vel sjøl om å bli vinylkonge, men blei nekta på grunn av at han smelte a’Guri på tjukka siste året på gymnaset, og dett var dett.
Inne i lokalet hilste Trygve publikum (for øvrig en smålig, misunnelig hop av svette, halvskalla ølvommer) og de andre dealer’ne (mest gamle hippier med banankassene sine stapp fulle av overprisede progskiver). Hele lokalet hadde en eim av fuktig kjeller og størkna pils, fyttirakkern. Inne i “lounge”-rommet sto en skikkelig pløsen type med noen morkne Chiquita Banana-esker der platene tøt opp i grassat uorden. Et opplagt offer for en virkelig vinyljeger, hele figuren signaliserte lettlurt fjomp! Trygve var fra nå styrt av en platesamlers basale instinkter og ambulerte over til puddingtjukken og blafra rundt i kassene. Vanlig, overprisa møl for det meste, en del Elvis og Dylan og annet rask for blodfattige, satte rockebestefedre. Norske platesamlere er født uten beat i hoftene! Æsj, for noe drit, og så denne selgeren som så ut som et lovende offer. Men hei, hva var dette? Midt i mellom Ozzy Ozborne og Peter Frampton: Et strøkent ex av Zakavara Bodouins Gruft Zeka Bomba Biff, presset i øystaten Turbania i 1968, et hovedverk innen freakbeat fra Oceania og Stillehavsøyene! Sjelden som rakker’n og ikke omsatt i andrehåndsleddet på mange herrens år.

Med vant mine og totalt pokerfjes ymter Trygve frampå om pris og den dorske potetrockeren av en selger gulpemumler fram “en tier”. Trygve merker den kjente kriblinga som alltid brer seg i hele kroppen når et virkelig varp er i ferd med å gjøres. Gåsehuden springer fram på ryggen og gromstakan får plutselig trange levekår i boxershorts’en. Skiva er verdt minst 7 - 8000 tenker Trygve, og spør selgeren om han kan få med en plastpose å ha plata i.

Litt senere viser han fram den nyervervede go’biten til en av svenskene som pleier å selge på messa, en garvet type med lang fartstid i bransjen. “Riktig en rysare” blir kuppet kalt, og Trygve vet nå at ryktebørsen vil gjøre resten av jobben: Før dagen er omme, vil “hele Oslo” vite at Trygve besitter en av de største monstersjeldenhetene innen obskur Oceania-beat. Snart vil han atter høste anerkjennende skulderklapp og breie men misunnelige glis fra sine “peers” - likeverdige samlere og dealere. Men uansett vil Trygve alltid være kongen på platehaugen, en ener på sitt felt. Han er i sannhet litt av en type.

Artikkelen fortsetter i en del 2.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: