Ekstranummer #35: Balladen om Rambo

Tre år før filmen utkom i Danmark en LP som inneholder en hyllestsang til Rambo.

En av 80-tallets sikreste kinokort var Sylvester Stallone som supersoldaten Rambo. Svulmende muskler, overarmer tjukke som spekeskinker, Stallones dorske torskefjes under det berømte pannebåndet. Vietnamveteran, hundset ved hjemkomsten, rehabilitert ved heltedåd i jungelen. Rambo III: En enda mer muskuløs og bolet Stallone retter et knusende anslag mot de jævla russerne i Afghanistan. Side ved side, skulder ved skulder, med geriljastyrkene i Mujahedin, senere reinkarnert som Taliban. Politics makes strange bedfellows. Etter å ha vunnet krigen mot russerne, tok Rambo en pause på 20 år, før han i 2008 vendte tilbake for å slå inn skallen på regimet i Burma. Han knerter, i følge New York Times, hele 236 onde jævler i dette blodbadet av en film.

Mytosen rundt Rambofiguren har utspring i en populær forestilling om Vietnamveteranen som systemoffer. Millioner av soldater avtjente den dengang obligatoriske verneplikten i Vietnam, noen tusen taklet aldri tilbakeføringen til det sivile samfunn. Allikevel dannet deg seg en oppfatning, særlig innen film og TV, at veteranene alle som en hadde endt opp som psykotiske gærninger som innimellom tigging og fyll planla massemord med maskinpistol på nærmeste supermarked.

Historien om Rambo er et perfekt destillat av denne oppfatningen. I tillegg er det en rehabilitering av Vietnamveteranen. Det sivile USA hundser sin hjemvendte helt. Hverdagsamerikaneren forteller Rambo/Stallone at han ikke bør sprade rundt på landsbygda iført militærjakke med påsydd flagg. Bygdetullingene er ikke stolt av flagget, nasjonen og landet. De er seg selv nok, ser ikke at Rambo var ute i jungelen og kjempet for sitt land og folks frihet, at han sparket kommunistræv mens godtfolk satt hjemme og glodde på fjernsyn. Rambo er utelukkende rettskaffen, trodde på saken han kjempet for, og vil først ty til vold hvis han blir presset opp i et hjørne. Bygdeknølene i Oregon tyner Rambo til han tipper over, og dermed er det gjort. Han forvandles til en forsvarsmekanisme på to bein, en drapsmaskin der jegeren blir bytte og instinktet kompassnål.

Dypt tragisk er det hele, en grusom ironi utpensles i kjent patosfylt stil, slik det alltid er når Hollywood bedriver politikk og nasjonal selvransakelse. Dette er samfunnskritikk fra høyre fløy, en salve mot ignoranter, liberalere, stupide rednecks og den kompakte majoritet. Filmen heter First Blood, kom i 1982 og var en kjempesuksess.

Den ambivalente Vietnamveteran som filmhelt var født.

Rockin' Rambo
Tre år før filmen utkom i Danmark en LP som inneholder en hyllestsang til Rambo. Gruppa Big Brother var et engelsk rockband som utga plate på det lille Blue Records, en subsidiær etikett til EMI. Musikken er pubrock med innslag av country og soft heavy. Plata Rock and Roll Is Alive and Well (1978) er ikke spesielt musikalsk interessant. men stikker seg ut ved sin referanse til et populærkulturelt fenomen som dengang var temmelig internt amerikansk. Å kjenne til Rambofiguren flere år før Stallone-filmen fordrer spesiell interesse for amerikanske forhold. Big Brother var som nevnt engelske, og forklaringen må søkes i den popularitet romanen om Rambo, First Blood, hadde hatt siden publikasjonen i 1972.

Boka forelå i engelsk utgave allerede fra begynnelsen, og var en jevn, god selger i årene etterpå. Å dømme etter platas andre sanger er ikke Big Brother spesielt høyreorientert, noe boka og filmen helt klart er. Kritikken mot myndigheter og militære er i First Blood rettet nedenfra, fra mannen i gatas side, mot big government og en meningsløs krig på andre siden av kloden som bidro til lite annet enn millioner døde og en generasjon ødelagte unge, amerikanske menn. "I Vietnam kunne jeg leke meg med militært utstyr til millioner av dollar, når jeg kom hjem klarer jeg ikke å få jobb som bilparkerer engang", utbryter Stallone i filmens dystre sluttscene.

Big Brothers univers er rockens, i betydningen klisjérockens. Alle rock-livsstilens faste begreper opptrer i tekstene deres, musikken er standard ompa-rock med små innslag av gitarimprovisasjon. Låta Whiskey on the Rocks handler om at jeg-fortelleren kjører rundt i sørstatene og plukker opp damer mens han bøtter nedpå whiskey bak rattet. Rock and Roll Freak handler om hvor hardt det er å være en ekte rocker, klemt mellom grådige platebransjefolk og ignorante platekjøpere som heller vil ha discodrøv: Well I'm a rock and roll freak, I'm on a losing streak, and I'm as low as I can go. Verst er det med denne hersens funkmusikken som fordriver rocken fra radiostasjonene og hitlistene:

Well I was sitting home and I was feeling low
So I turned om my TV to watch a chat show
There's this guy, laying it down
Telling everybody about a super-funk sound
He said: 'Rock and roll is a thing of the past
This new funk music is made to last'


Vår mann ringer opp TV-stasjonen og gir dem inn:

I said: 'Now what's this crap you're trying to lay on me
I'm a quiet man and I hate to yell
But Rock and roll is alive and well'


Det er hardt å være rocker anno 1978, altså. Så hardt at ekte, engelske langhåra rockere må dra til Danmark for å utgi plate. På utbrettcoveret er de avbildet ute i den danske vinters sludd og slaps. På baksida har de rammet inn bilder av rumpene sine inni renneløkker. Øhhh... Tøft? Hundset for sin rock, satt til side av disco og funk, er det kanskje ikke så rart at Big Brother identifiserer seg med den rotløse Rambo, martyren for sitt land og forfulgt som en fiende selv om han går rundt med kongressens æresmedalje på innerlomma.

Låta Rambo (First Blood) starter med å risse opp militærkarrieren til John "Johnny" Rambo, Green beret-elitesoldat i Vietnam på slutten av 60-tallet:

They trained you in the desert, and they taught you well
Then a B-52 dropped you into hell
You fought your way back, you still carry scars
And what you learned made you what you are


Krigen ble Rambos element, men tilbake i det sivile liv er det ikke lenger tilrådelig å leve etter den militære kode. Big Brother advarer:

Rambo, better clear your head
If you don't keep moving then you're gonna be dead
Rambo, no matter what you say
You can't keep living on a green beret


Som i boka og filmen klarer ikke Rambo å slå seg til ro tilbake i det sivile liv. Han begynner å haike rundt i landet, og havner til slutt i Oregon, ute på bygda, hvor han kommer i klabberi med en lokal sheriff som arresterer ham for løsgjengeri:

You were hitching a ride to the outskirts of town
When the police chief started pushing you around
You made your stand, you'd been taught to survive
Now you're using all your skills just to stay alive


Rambo utkjemper i boka en krig mot sheriffen og lokalbefolkningen, dreper flere av dem og brenner ned halve småbyen. I filmen dreper ikke Rambo direkte. Alle som dør, stryker med fordi de selv gjør tabber, ramler ut av helikoptre eller skyter hverandre i kryssild. Heimevernet i småbyen framstilles som skyteglade tullinger, og Stallone kverker faktisk ikke en eneste en av dem. Denne humaniseringen av figuren skyldes Sylvester Stallone selv. Stallone fløy høyt på suksessen med Rocky (1976), men hadde bare uflaks med de neste filmene sine. Fagforeningsdramaet F.I.S.T (1978), med manus av Stallone, og Paradise Alley (1978), manus og regi Stallone og med Tom Waits på rollelista, var fiaskoer som satte karrieren kraftig tilbake. First Blood var egentlig en ren skuespillerkontrakt, men Stallone maktet å påvirke utformingen av figuren slik at Rambo ble et symbol for sin tid og en slags rehabilitering av Vietnamveteranen, som ofte ble framstilt som samfunnsparia. Det er en svært moraliserende actionfilm som avrundes med en hysterisk scene der Rambo bryter sammen og holder en gråtkvalt monolog om den totale utakknemlighet som er utvist ham og hans soldatkamerater av et avvisende storsamfunn.

Big Brother sier det slik:

You came back home just another war 'vet'
But no-one taught you how to forget
They showed you how to kill, pinned a medal on your chest
And now you're just doing what you do best


- og det han gjør best er å nedkjempe fienden. I boka kan Rambo aldri forsones med samfunnet igjen, særlig etter å ha tatt livet av flere sivile. Han skal oppfattes som en martyrfigur, litt for sine soldatkollegaer, men mest for sitt land. Filmen ender åpent, Rambo i håndjern på vei mot helikopteret som skal føre ham tilbake til basen (og to forferdelige oppfølgere). Han avslutter krigen på flere nivåer: Krigen mot en ytre fiende som ikke lenger er der (Viet Cong), krigen mot det utakknemlige samfunnet (symbolisert ved den maktsyke sheriffen) og krigen mot sine indre demoner (vonde minner fra Vietnam som kommer fram når Rambo presses). I boka, og sangen, finnes ingen forsoning.

Big Brother avrunder slik:

Rambo, no matter what you say
You can't keep living now, from today
Rambo, better shake your head
If you don't keep moving, then you're gonna be dead
.

David Morrell og Rambo
Forestillingen om Vietnamveteranen som en tikkende bombe, en nevrotiker med flashbacks og tilpasningsvansker kan i stort monn skrives tilbake til romanen First Blood av David Morrell, første gang utgitt 1972. Særlig tilbakeblikkene, og det eksterne presset som provoserer fram voldshandlinger hos veteranen, ble raskt en klisjé i amerikansk underholdningsfilm. Sitt høydepunkt nådde typetegningen allerede i 1978, med Michael Ciminos Oscarbelønnede film The Deer Hunter/Hjortejegeren. Boka ble tidlig en nøkkelroman for å forstå Vietnamveteraners selvbilde og formet en ny heltetype i populærlitteraturen og -filmen.

Forfatteren David Morrell, født i 1943, en canadier så fascinert av USA at han flyttet sørover som ung mann. Etter å tatt noen skrivekurs debuterte han med First Blood samme år som USA sluttet en slags fred i Vietnam og sikret Henry Kissinger en skandaløs fredspris i Oslo.

Bokas popularitet steg gradvis og nådde voldsomt omfang etter filmatiseringen. Filmen hadde forresten en lang gestaltperiode. Sent på 70-tallet var en film på beddingen med Steve McQueen som Rambo og Kirk Douglas som oberst Trautman, Rambos føringsoffiser spilt av Richard Crenna. Morrell har senere skrevet nærmere to dusin underholdningsromaner, krim, skrekk og science fiction. Noen titler: Testament (75), Brotherhood of the Rose (84 - filmet med Robert Mitchum), Double Image (98) og Scavenger (2007). I 2007 forfattet han også manus til tegneserien om Captain America, en annen fiktiv krigsveteran som jevnlig plages med flashbacks. Morrell har til sammen solgt 18 millioner bøker og er oversatt til 26 språk.

David Morrell ser ellers ut til å være en forfatter som lever i pakt med sine fiksjoner. Blant hans mange rullebladsitasjoner finnes avgangsdiplom fra The National Outdoor Leadership School for Wilderness Survival, virkelig i tråd med Rambos bravader i First Blood. Han har også studert ved noe som heter G. Gordon Liddy Academy of Corporate Security. Liddy vet nok hva han underviser i, som en av hjernene bak det famøse Watergateinnbruddet som til slutt felte president Nixon og skaffet Liddy fire og et halvt år i fengsel. Morrell er i tillegg sertifisert skarpskytter, gisselforhandler, ekspert på hemmelige identiteter og beskyttelse av VIP-typer. Etter bilder å dømme er han en Rambo med håravfall og hengemage. Sikkert skummel når han får en pistol i hånda.

Morrells motiver er klinkende klare. First Blood er systemkritikk fra høyre. Stallone ser Rambo som et tragisk offer for uheldige historiske omstendigheter. Big Brothers Rambo er fanget i sin skjebne, mer menneskelig enn politisk symbol. Slik kan en fiksjonsfigur bety så mye forskjellig for så mange. Hvordan er din Rambo?

PS: Et par folkeminne om Rambo og Stallone. På premièren på Rocky IV midt på 80-tallet var det full sal og kokende stemning på storsalen i Sagatun kino, Hamar. I samme øyeblikk som Rocky får inn det avgjørende slaget på det to meter høye utysket, superkommunistbokseren Ivan Drago (Dolph Lundgren), spretter en kar opp på femte rad og framfører en seiersfanfare på munnspill til full jubel fra det 4-500 personer store publikumet. Litt senere kom Rambo II, og da tok nesten en hel rad "bølgen" når "Sly" får inn en fulltreffer med bazookaen sin og blåser et svært kommunistreir til himmels. Ja, det var tider, gitt.

Takk til skribent Geir Levi Nilsen for tips om denne plata


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hex-Trem? Nostalgie de la Boue

Geir Levi Nilsen har lest boken XTRM - Krig I Oslos Gater av Jan Kallevik.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo