Ekstranummer #55: Platesamlertyper vi elsker: Trygve Turntable - del 2

Platesamlere er svært sjeldent damefuter og Casanovatyper. Det tar seg ikke spesielt sexy ut å drasse rundt på slitte bæreposer fulle av gamle LP-plater og hauger av singler med lurvete omslag.

Forts. fra del 1

Platesamleren som sexobjekt. Det er Tryve det
Premisset i overskriften til dette avsnittet hører vel ikke hjemme annet enn i platesamlernes egne, triste drømmer? Boka, og særlig filmen High Fidelity bør for realitetsorienteringens skyld nok klassifiseres som hverdags-science fiction for nerder. Platesamlere er ikke fittemagneter og sexatleter, det er jo nettopp en av de viktigste årsakene til at de samler plater i det hele tatt. Hvor mange studs kjenner DU, som “tilfeldigvis” også samler plater? Platesamlere, hvis de ikke tilhører sjiktet av godt bemidlede rockebestefedre av 68-generasjonen, er som oftest folk med passe dårlig råd, passe dårlig plass og et tidvist ustabilt forhold til arbeidsmarkedet. Den jevne platesamler har begrensede budsjetter og etterstreber platenes kulturelle framfor monetære verdi. I bytte mot innkjøpsprisen høster de i beste fall sine kameraters aktelse og gunst. Charlotte Thorstvedt står ikke klar til å hoppe i bingen med deg selv om du sitter på Love Me Do-singlen med norsk billedomslag.

Platesamlere er svært sjeldent damefuter og Casanovatyper. Det tar seg ikke spesielt sexy ut å drasse rundt på slitte bæreposer fulle av gamle LP-plater og hauger av singler med lurvete omslag. Det hjelper heller ikke hvor mye liksomsmart sjekkepreik du har å formidle rypene om skivesamlinga di heller, all den tid du må kjøre trikken til jobben som nattevakt på Fagerborghjemmet mens han kjekkasen ved nabobordet reiser til og fra stillingen som aksjemegler i sin kontant betalte Lamborghini. Av en eller annen grunn (fattigmannshybris?) er det mange platesamlere som ikke fatter og begriper disse mekanismene, men som like ufortrødent fortsetter å prøve å imponere damer i senk med “vinylen” sin. Men med hånda på hjertet, folkens: Når fikk dere sist snøret i bånn fordi et lekkert tjei bare var så imponert over kuppet du gjorde i bruktbutikken eller på platemessa?

Men nå: Møt mannen som gjør det umulige mulig, unntaket som bekrefter regelen om platesamlingas negative virkning på sjekkebarometret: Trygve Turntable, samleradonis og vinylstud, en rillenes rundbrenner. Gutten var nemlig fra Vår Herres side ualminnelig sjenerøst forfordelt i det himmelske DNA-lotteri. La oss se: En distinkt romersk nese jutter prominent fram under den høyreiste pannen. Et par stålblå øyne er plassert i vakkert symmetriske sokler over framstående, fint siselerte kinnben. Hakepartiet er velmodulert med en kledelig kløft i form av et smilemerke som i Trygves tidlige år var viden kjent fra Skurven og helt til Grøtveltfaret. Helheten virker ualminnelig tiltalende og øver en sterk dragning på det motsatte kjønn. Det minsker ikke Trygves sjanser hos The Ladies at han under den smekre hode og ansiktsprofilen har utviklet en fysikk helt i tråd med klassisk gresk-romerske skjønnhetsidealer. Det hviler en nimbus av et risset guddommelighetens tabula rasa i den stramme og perfeksjonerte torsoen. Armene er senete og muskuløse i perfekt avveining, fingrene sterke og hendene proporsjonert som hos Michelangelos David. Hoftepartiet og beina er slik fordelt at Trygves hvilende positur i oppreist tilstand danner en perfekt symmetrisk riposte, en visuell gesture grande. Kjønnsorganet er svulmende stort og tykt og antyder noe muskuløst, nesten barbarisk i dormant tilstand. Fullt erigert er det som en ueksplodert geysir, en kombinasjon av Samsons mektige klubbe, Tors hammer og skjønnheten hos en kondor i flukt mellom de stolte tinder i Andesfjellene.

Slik var altså “pakka” Trygve var utstyrt med, en fysisk utrustning ingen andre platesamlere hadde sjanse til å matche. Ikke på langt nær. Til og med de erklærte smukkasene blant vinylfreaks’en hadde antydning til mage, gryende skallethet, ujevn tannstilling eller - de så rett og slett helt alminnelige ut. Trygve var derimot unntaksmennesket, premiesauen blant ulldottene, alfahannen som spant i vei på 45 rpm mens resten av gjengen kom luskende etter på 33.

Trygve oppdaget tidlig at han hadde draget på damene. Først begynte han å stjele rypene til The Dude i stor stil (mest utmaiede “kultur”-kvinns i satt alder, men skitt au!). Til slutt hadde ikke The Dude berter tilbake og slo seg på flaska i stedet. Alt slags drops landa i fanget til Trygve, og der satt de ikke lenge før de falt inn i rytmene fra tidenes morgen akkompagnert av Van McCoy eller Barry White på stereoanlegget. Den første vandrehistorien om Trygve som The Vinyl Stud dreide seg om et besøk hjemme hos Reinert “Dreis” Andresen, en legendarisk rockeplatesamler som gikk for å ha skikkelig dreis på å finne sjeldne ting. “Dreis” var gift med en tretti år yngre dame (“runde nummer to”) som kjedet seg demonstrativt når andre samlere tok ektemannens oppmerksomhet vekk fra hennes høyhet (“Dreis” hadde arvet et lukrativt slipsagentur, hun tok ham for penga). Sølvi, som hun het, pleide å vise sin lede over samlerpreiket ved å agere tøytete i en løs badekåpe og ligge henslengt i sofaen mens hun blåste digre Hubba Bubba-bobler til de sprakk.

Slik pleide hobbykveldene hos Reinert å utarte seg, helt til den skjebnesvangre aften da Trygve stakk innom for å bytte til seg et par karibiske steelband-EP’er mot noen kjedelige spanske testpressinger med The Who fra sekstitallet. Det vanlige samlertørrpratet gikk sin gang, om etikettvarianter og blindtrykk og fargenyanser i omslagskulører osv. Men denne gangen fikk Sølvi noe annet å drive med enn å blåse klisne tyggisbobler, gitt. Nå hadde hun en real hunk i sofaen, ikke en av Reinerts mange flassbefengte tjukkaskompiser. Trygve var jaggu en real lekkerbisken, de feite dreads’ene hadde en pirrende virkning som toppet seg i full uttelling når Sølvi flyttet blikket ned til kulen i de ettersittende skinnbuksene. Dette var det mest kompakte stykke mannebein hun hadde kasta øynene på helt siden hun og venninna hennes gikk fra grisefest på Mallorca og endte opp fulle og gærne på Chippendale-show.

Noen øl og litt dram var så klart inne i bildet for å drikke kjøpskål etter vellykket bytte, men “Dreis” var kjent som ei håpløs pingle i omgang med alkohol og slokna i sofaen midt i tredje akevitten. Fra dette øyeblikk lå inngåtte ekteskapsløfter om evig troskap tynt an for Sølvis vedkommende. Før en halvtime var gått, foregikk den mest utagerende kopulering på Reinerts biljardbord i naborommet mellom Tøyte-Sølvi og den kjente vinylgrabukken Trygve. Midt i seansen våknet imidlertid “Dreis” opp og hørte surklende og klaskende lyder fra naborommet. Han trodde, troskyldig som han var og etter lyden å dømme, at det foregikk lefsebakst der inne og gikk for å smake på bakverket. Sitt livs overraskelse fikk han da han oppdaget Sølvi og Trygve in flagrante delicto midt i biljarden, og med platesamlinga som taus tilskuer fra alle fire vegger. “Dreis” segnet umiddelbart om og gikk i parketten med et brak. Han reiste seg aldri mer. Forskrekket innså Trygve at han hadde delaktighet i et menneskes dødsfall.

Trygve vinner alt
Det hele var småpinlig. En stund. Ryktene om Trygves uhørte og ryggesløse oppførsel mot stakkars “Dreis” verserte i samlermiljøene, men uten den undertone av bitterhet man kanskje ville forventet i et slikt tilfelle. Stilltiende misunte mange Trygves seksuelle magnetisme og bar på et hemmelig ønske om selv å kunne være som han. Dessuten var jo hu Sølvi no’ jævla deilig, da. De fleste mente nok de hadde gjort det samme sjøl, hadde muligheten bydd seg, hø hø.

Situasjonen roet seg temmelig raskt ned. Sølvi var oppført som enearving i Reinerts testamente og koste seg glugg i hjel. Huset var verdt over ti millioner, og det hadde hun tenkt å selge for å kjøpe kåk i syden og gå på grisefester. Men hva med den hersens platesamlinga som tok bortimot all plass i hele det svære huset? Den hadde irritert henne fra første dag, nå skulle søppelet endelig ut. Alt det jævla gnålet hun hadde måttet lide seg gjennom når “Dreis” satt og preika drittet sitt om den og den “godbiten”. Trygve skulle jammen få hele samlinga gratis mot at han hentet den sjøl… og hvis han gjorde ferdig det han hatte startet på biljardbordet…

Trygve kunne ikke tro hvilken flaks han hadde. Tolv kubikkmeter plater fraktet han med leiebil fra Reinerts villa på Midtstuen til sitt eget krypinn på Bøler. Leiligheten hadde han arvet etter at begge foreldrene omkom i en bisarr ulykke med anorakksnor og korketrekker noen år i forveien. Tusener på tusener av plater lå i takhøyde stabler over hele leiligheten, vanvittige mengder godbiter som lett lot seg omgjøre til hard cash. Med disse pengene kunne han bygge videre på sin egen soul/funk/rare grooves-samling, som i sin tur ville medføre ytterligere cred som DJ og enda mer premiemus å hygge seg med etter endt spillejobb. Totalt vurderte Trygve “Dreis” sin platesamling av rock, rock og atter rock til en omsetningsverdi mellom fire og fem millioner kroner. Er det rart gutten var glad? Enhver betenkelighet vedrørende omstendighetene rundt Dreise-Reinerts dødsfall var nå som slettet fra Trygves bevissthet.

Mens “Dreis” roterte på høy hastighet i graven (78 rpm) over sin egen og samlingas vanskjebne, var Trygve travelt opptatt med å tjene sin første million på salg av samme samling. Han hadde aldri hatt så mye å gjøre, ikke engang i helsevesenet. Svetten rant mens pengene fosset inn. Han drev storstilt kontantsalg av sjeldne single og LP rundt omkring hos samlere i by og bygd og fraktet med seg bæreposer fulle av sedler tilbake til hovedkvarteret i Bølerblokka. Femti tusen spenn på en vanlig torsdagskveld gikk som en drøm, hundre tusen på platemessa var en rutinesak. Trygve pakket seddelbunker i stresskofferter kjøpt på FreTex, litt sånn som kokainbaroner gjør på film. De beste skivene fra samlinga, “indrefiletene”, bestod av hypersjeldne rocksingler, signerte lekkerbiskener og ymse parafernalia (Helsignerte Beatles-LP’er, håndskrevet brev fra Ringo Starr til Pete Townsend: “You owe me Money, bastard”, testpressinger og mastertape’n til Til Vigdis osv). Disse greiene var lettsolgte og oppnådde hysteriske priser i et desperat marked. Såkalte “vinylfreaks” krøp ut av treverket fjern og nær og var villige til å selge kjerring og unger til hvit slavehandel for å slå kloa i f.eks acetaten til Mull of Kintyre med Macca.

Etter fem uker var den første millionen i boks, den doblet seg etter to måneder. Veien til tredje million var tyngre, men Trygve arrangerte noen sjokksalg på store platemesser som Manchester og Utrecht som genererte flust med flis. Etter 8-9 måneder var hovedpotensialet tatt ut og restpartiet av rubb og kramsplater avhendet han til den altetende desperadosamleren Gribbe-Lars. Gribben var en lettlurt tosk som prioriterte kvantitet framfor kvalitet - hver gang. Trygves pengekofferter rommet til slutt den samlede sum av 4,6 millioner. Han feiret med en sixpack lavkalori designerøl, bøtta alle seks på utpust og slo nummeret til Sølvi i syden.

Etter å ha solgt kåken på Bøler og kjøpt leilighet i Markveien, tok det ikke lang tid før Trygve var “Hr Løkka”, bare overgått av Mister Løkka, Jan Vardøen. Byens regjerende DJ var - riktig gjettet - Trygve Turntable, The King of Grooves, The Cruzader of Cool, The High Priest of Wax, Standard Bearer of all tunes vibrating, The Shaman of The Shake, The Druid of Dance, The Mullah of Moosic, The Chairman of The Set, The Archangel of Artistry, The Ghoulie of Arhoolie, The Waxman, The Funxxter, The Tsar Potato, The Badasss of Twang, The Lip of The Service, The Fink of The Ratt-atta-boo, The Soul Conseptor-Resipator-Cultivator, The Funk Conciever, The Groove Retriever, The Master Manipulator, The Mandrake of Mystic Moods, The Head Frumppster, The Grease Smearer, The Big Blammo!, Mr. Hep to The Beat Freak, The Champ of Camp, The Ruler of Retro. Kort sagt: The Man! The King! The Trygv’ster! Trygve Turntable - Master of The Universe!

Vår mann hadde brukt en pen pott av millionene til oppskalering av platesamlingene sine, som nå telte titusenvis av enkeltskiver. “Dreis” sitt kjedelige livsverk av rock collectibles var nå omgjort til en spisset samling i verdensformat av funky sjeldenheter. Så sært var mye av materialet at Trygves DJ-opptredener ble eksklusive anledninger, steder det gjaldt å se og bli sett for eliten innen kultur, politikk og næringsliv. Clubaftener med Trygve ble VIP-affærer med stiv covercharge og høy kjendisfaktor. Massemediene fattet interesse. Dagbladet fant Trygve så interessant som “zeitgeist-fenomen” at de skrev ham opp over seks helsider i sitt glansede lørdagsbilag (“Egentlig er jeg en enkel landsens gutt”). Dagens Næringslivs enda mer glansede fredagsbilag fulgte opp og smurte Skurvens store helt utover 8 sider under overskriften “Vinyl-vitalisten”. Artikkelen skildret i en høynet prosastil hvordan Trygve måtte sees som en slags platesamlingens faun, en utemmet urkraft fra vinylens skoddeheim som omsatte sitt kolossale libido gjennom samleaktiviteten. Artikkelen vant et skred med pressepriser og journalisten skrev kontrakt med den visjonære forleggeren Anders Heger om å utgi Trygves biografi. Boka tok anmelderne med storm og slo ut Åsne Seierstad på bestselgerlistene. Fra vaskeseddelen: “...han maskuliniserte en nerdehobby og gjorde den comme il fault i de bemidlede, smaksdømmende og seksuelle salonger…” Harald Eia ble Trygves nye bestekompis og Charlotte Thorstvedt formelig smeltet da Trygve fortalte henne at han hadde Love Me do-singelen med norsk billedomslag.

Det hele toppet seg i Skavlan-studio, hvor Trygve satt i panel med Jan Guillou (“Tjenare, Trygvis, tack for sist, hur e’re?”), Jonas Gahr Støre (“Jeg, øh, lyttet selv mye til, øh, Dizzy Gillespie i studietiden. For øvrig gleder jeg meg til, øh, å følge Trygve på hans UD-sponsede spillejobb på, øh, Gazastripa neste måned”), Thomas Hylland Eriksen (“Genesis er et fremragende eksempel på vellykket kreolisering mellom kunstmusikkens paradigmatiske sujetter og populærkulturens grenseoverskridende musikkretoriske figurer”), Thorbjørn Berntsen (“Fy faen, Trygve, du ser ut som en dass i trynet og som en neger på hue”), Anna Anka (“Vinyl gjør musikkopplevelsen tidløs, slik botox gjør meg tidløs”) og Tore Reenberg (“Eg elska vinyl, vinyl e bedra enn sex”)

Trygve - Vinylius Rex
I dag er Trygve som en evighetsmaskin på bare noen og tredve: Evig ung, evig fager, evig rik, evig kul, evig erigert med buksa nedpå knærne. Han eier landets, kanskje verdens feteste platesamling innen sine genrer og seiler på en bølge av uavbrutt framgang. En sjelden gang titter han opp fra e-bay og rusler en tur dit vanlig dødelige platesamlere vanker, som platemesser eller loppemarkeder. Her prater han kvernende monologisk om sjeldenheter i egen samling, innimellom damespeiding og flagring med de legendariske kaskadene av løse hårpølser. Han vekker fortsatt mye misunnelse der han kommer, mest for sitt dametekke, men ennå mer fordi han har en samling ingen kan overgå. Særlig den ivrige men ufokuserte samleren Kamikase-Kåre har det med å ugleskue vinylguden når han avlegger loppemarkedene en eksklusiv visitt. Kåre er alt Trygve ikke er: Fet, venneløs, halvskalla og har en fortid som diskenspringer i pornosjappe der han tørket støv av utstilte dildomodeller mens Trygve gasset seg i vinylgroupies. Her om dagen vant riktignok Kåre et loppemarked-kappløp om platene mot Trygve, men sjarmørfaen endte så klart opp med hu strøkne studina som sto og deiliggjorde seg i køen før åpning og sikkert hadde møtt opp for å shoppe designmøl. Den jævla Trygve skulle vært skutt, forresten er han sikkert homo slik som han puler rundt i øst og vest. Vattpungen til pingledikken er garantert fylt med AIDS-spermier, froskeegg og First Price tacodip.

Trygve glir suverent på overflaten og ignorerer alle irriterende fotnoter, som Kamikaze-Kåre, i en ellers framragende tilværelse på øverste etasje i vinylhierarkiet. Fra sitt luftige utkikkspunkt skuer han ned på gjengen av pengelense strebere som alle bare ønsker seg en ting i livet: At de var som ham. Trygve lener seg tilbake, retter på laksen i boksershortsen fra Gant og hvisker til seg selv: “Det er fullbrakt”.

Gjør Kåre fortsatt platekupp? Joda, det er ikke fritt. Kombinasjonen sex og plater viser seg stadig uslåelig. Først var det hu Jenny Bloch-Hanssen, arving til en king size soulsamling med vekt på tidlig Motown og regionale USA-label’er. Etter en polka i silkelakenene var Jenny mjuk som en margarinklump i solveggen og klar for forhandlinger: Platesamlinga ble Kåres mot lovnader om framtidige erotiske eskapader, en betingelse Trygve fant det helt uproblematisk å gå med på.

Litt senere møtte han Elise Gnaten-Finck, sosietetsenke på 76 med en samling killer eurojazz og masse sjelden vintage psykedelia. Flere hundre skiver og alle sammen i VG pluss/Nearly Mint! Dette hadde hun arvet etter sin mann, papirflytter og kupongklipper Gert Finck, en legende i kretser der luftslottkonstruktører vanker. Enkefru Gnaten-Finck stilte samme betingelser som Jenny Bloch-Hanssen, men hennes skrumpede og noe medtatte fysiske apparisjon gjorde at Trygve hadde vansker med å mønstre den rette evne. Det var så menn ikke viljen det sto på.

Trygve “måtte ut en tur” meddelte han fru Gnaten-Finck rett før elskovsakten. I sin opphisselse trodde hun nemlig at Trygve måtte et raskt ærend på do, kanskje for å parfymere sine edlere deler eller noe. Men nei, den vanligvis så beredte Trygve hadde for engangs skyld fått problemer med Junior, og måtte nok heller en tur i husets bøttekott. Der fant han just hva han trengte nå: Støvsugeren, en solid Volta av god gammal årgang. Inn med stikkontakten og av med munnstykket. Trygve stakk sin arme ridder inn i røret og trykket på “Play”, nei “On”. Lansen reagerte umiddelbart på trykket og den iskalde metallskjeden som omhyllet den. Følelsen gikk rett til hodet, det store som det lille. Det var Galdhøpiggen, Glitretind og Gaustatoppen på en og samme gang: Certified hard-on.

To timer senere fraktet Trygve psykedeliaplatene hjemover med drosje.

I neste avsnitt av denne serien kaster vi et blikk på samleren som selvoppfyllende profeti:

GRIBBE-LARS: SKJEBNEN SAMLER PLATER



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:50

Øvingslokalet ønskes i Oslo....
26.06.14 - 23:25

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: