Øyafestivalen 2012

Billy Bragg, Charles Bradley, St.Vincent og Refused var toppene på en ellers ganske blek festival, skriver Thomas Flåten i en fyldig rapport fra årets utgave av Øya.

Foto: Øyafestivalen / Erik Moholdt / Espen Stranger Seland / Erik Moholdt / Marcus Thorsen / Amund Østby

Øyafestivalen er over for denne gang, artister og publikum har kommet seg helskinnet hjem, scenene er rigget ned, og roen har senket seg over middelalderparken nok en gang. Tilbake står vi med minnene om en festival som bød på noen fantastiske øyeblikk, men som neppe vil stå igjen som en av de aller største festivalene øyagjengen har gitt oss. Til det var bookingen litt for tam og retropreget. Artister som vanligvis ville fylt opp mellomsjiktet hadde blitt flyttet opp på headlinerplassen, og programmet var fylt opp av enda flere av de artistene som nok vanligvis ville stått langt ned på plakaten. De spennende midtsjiktbookingene var nesten borte. Kanskje har festivalledelsen slått seg til ro med at Øya garantert blir utsolgt nesten uansett hvilke artister som står på plakaten. Heldigvis var det strålende solskinn!

Det brukes mye tid og spalteplass på å omtale de største stjernene – både nye og gamle – men Øyafestivalens artigste dag er den samme hvert eneste år. Klubbkonsertene på tirsdag byr hvert eneste år på sultne og spennende band som med mord i blikket går på scenen for å vise hele verden at de burde ha blitt booket til en stor scene i middelalderparken og ikke til en liten scene på ett av byens mange utesteder. De gir alt for å overbevise alle som er til stede om at publikum burde vært tre tusen indiekids foran vika-scenen og alle landets musikkredaksjoner, ikke femti kompiser, noen stamgjester og barpersonalet på Last Train. Ikke overraskende blir det ofte magiske konserter av slikt. Så også denne tirsdagen hvor to norske band som dessverre sannsynligvis er totalt ukjente for de aller fleste av øya-publikummet leverte kanonkonserter!

Mer Gin & Tonic, takk!
The Gin & Tonic Youth åpnet kvelden på Mono med sin skranglete indierock. Nei, det gjorde de jo ikke. Det var nesten ikke skranglete i det hele tatt! Per Steinar Lie og kumpanene har kokt og destillert bandets platesound og endt opp med en knyttneve av et sett! Det var tight, det var høyt, det var akkurat nok fuzzpedal til at de fantastiske melodiene virkelig kom til sin rett. Og innimellom var de akkurat passe skeive at man ble minnet på Pavement, Sebadoh og andre lignende band. Med en forbilledlig energi strødde de om seg med en mengde pophooks få andre band i Norge er i besittelse av. De kom med fjorårets beste låt (White Tight Tights) i lomma, og ga oss i tillegg Butterflys In Bikinis som fort kan vise seg å ende opp veldig høyt på lista når årets beste låt skal kåres. Etter konserten sto jeg igjen med et enormt glis om munnen og tenkte "for et band, hvorfor kan de ikke spille her hver helg?" - og da er mitt hovedkriterie for en vellykka konsert oppfylt og vel så det.

Ferden gikk videre til Lower Dens på John Dee. Jeg ble imponert og nesten slått i bakken av Jana Hunters fantastiske stemme, men ganske skremt av bassistens t-skjorte med selvlysende batikk. En god konsert hvor låtene fra årets finfine plate Nootropic ble enda litt bedre i live-tapning.

På Revolver avsluttet The Switch kvelden på forbilledlig vis. De koret seg gjennom poplåtene sine og viste at de i aller høyeste grad er et navn å se opp for i året som kommer. The Switch så bra ut (det er det jammen ikke mange som klarer nede i revolverkjelleren), spilte bra, og ikke minst hadde de nydelige låter. En trommeslager må være Bun E. Carlos i Cheap Tricks kvinnelige motstykke er heller aldri feil. Jeg gleder meg til dette bandet får spilt inn ei plate!

Opp som en løve – ned som en skinnfell
Om tirsdagen overgikk forventningene kan man ikke si det samme om onsdagen, selv med de aller mest velvillige brillene på. Med ett lysende, skinnende unntak var det ikke mye som gikk slik vi vi hadde håpet på. Den gamle helten Bob Mould spilte hele Copper Blue av sitt gamle band Sugar, og var en konsert jeg vet mange hadde gledet seg til og enkelte gladelig ville solgt sin eldste sønn for å få med seg. I etterkant av konserten kan jeg med trygghet slå fast at det var godt ingen tydde til slavehandel for å få med seg dette makkverket av en konsert. Låtene som er så bra i seg selv at jeg hittil har tenkt at selv ikke det verste, mest bakfulle polske coverbandet på danskebåten skulle klare å føkke dem opp, ble rett og slett ødelagt av Bob Mould selv. At Dagbladet ga denne voldtekten av en konsert en femmer er totalt uforståelig, og settes på kontoen for grenseløs idoldyrking. Helt greit det, men det må gå an å skille på skitt og kanel.

Thurston Moore skulle redde dagen for oss etter Moulds makkverk, men skuffet også han. Han er en av verdens aller tøffeste gitarister og en av verdens aller kuleste folk, men det hjelper så lite når låtene han velger å spille rett og slett ikke er særlig gode. Et og annet lyspunkt var det jo, men ikke nok til å redde konserten fra middelmådigheten.

Feist fulgte opp som best hun kunne, og var ganske bra innimellom. Hun var litt kjedelig innimellom også, men det tar jeg på min egen kappe siden jeg ikke er så skrekkelig glad i de nyere låtene hennes. For de som virkelig digger sisteplata hennes, og det er jo en del, var konserten helt sikkert kjempebra. Jeg gikk videre og var sikker på at neste konsert måtte bli klassikeren jeg hadde gått og ventet på hele dagen.

Og her og der viste Stone Roses at de var i stand til å levere godt nok til å fortjene klassikerstatusen jeg gjerne ville gi dem. Problemet var bare at de nå, som for tjue år siden, ikke gidder å levere varene gjennom en hel konsert. John Squire er en fantastisk gitarist, men det kan bli for mye gitarsolo også. Særlig når både han og resten av bandet tidvis virket totalt uinteresserte i å legge den nødvendige energien i konserten – bare for å på neste låt være i sitt ess igjen. Merkelige greier.

Jeg ga etterhvert opp og fortet meg bort for å se Susanne Sundfør vise hva hun er i stand til, og det var ikke lite. Sundfør bød på et vanvittig show, som dronningen av Øyafestivalen foran et av festivalens mest imponerende band. Alt stemte, og jeg skammet meg over at jeg ikke hadde gitt opp de gamle manchestergutta tidligere til fordel for Susanne Sundfør. Til pass for meg, og ganske symptomatisk for onsdagen.

Men det skulle bli så mye bedre
Torsdagen startet sent for min del, med John Maus som inne på klubben ga alt han hadde for å gi de oppmøtte publikummerne deres livs konsert. Bare så synd han ikke hadde tatt med seg et par kompiser. En trommis, en bassist og en synthkar hadde støttet opp hans egen utrolige energi, og løftet konserten til et vanvittig nivå. I stedet ble det litt moro og litt rart samtidig med John Maus som hoppet, skreik og hamret løs på sin egen kropp til lyden av et ferdiginnspilt musikkspor. Lov meg et band, og jeg vil betale i dyre dommer for å se John Maus igjen.

St. Vincent har to ganske bra og en superbra plate bak seg. På Sjøsiden konsentrerte hun seg om den siste, og ga en oppvisning i fikst og tøft gitarspill svært få er i stand til å gjøre etter henne. Uten en eneste gang å la det ekstreme gitarspillet gå på bekostning av låtene. Jeg burde skrevet veldig mye mer om denne konserten, men jeg klarer det rett og slett ikke. Det var en av de konsertene hvor man blir stående igjen med åpen munn og ralle av lykke. Det var Øyas beste konsert!

I hvert fall helt til Billy Bragg var ferdig bare timen etter.

Bragg er en hederskar. Siden tidlig åttitall har han vært en politisk artist med personlig islett. Det er rett og slett ikke særlig mange som ham lenger. På Øya ga han oss et reint greatest hits-sett, ispedd noen utvalgte Woody Guthrie-låter. Bragg er, som han selv sier det, Woody Guthries representant her i Europa. Låtene ble levert med en slik patos og kraft at man glemmer at enkelte av dem er skrevet som kommentarer til helt spesifikke hendelser for over tjue år siden. De føles like, om ikke mer, relevante i et Norge som fortsatt prøver å komme seg etter fjorårets terroraksjon, mens vi viser klart og tydelig at holdningene som gjorde terroren mulig for ett år siden fortsatt er solid planta i ryggmargen hos så altfor mange blant oss. Når sommerens største nyhetssak har vært det nærmest grenseløse hatet mot en av Europas vanskeligst stilte grupper, simpelthen fordi de velger å komme hit om sommeren for å gjøre så godt de kan for å overleve, vet jeg at vi fortsatt trenger Billy Bragg. Her burde jeg egentlig skrevet noe sånt som "men politikken til side...", og gått over til å skrive kun om det musikalske, men det går ikke når vi snakker om Billy Bragg. Konserten var påfallende fri for indiebarter, noe som ikke var overraskende i det hele tatt. Ektefølt engasjement passer hipsterfolket dårlig.

Afghan Whigs gikk på scenen etter Bragg og gjorde sine saker svært bra. Jeg lurte inn en matpause mellom de to konsertene for å forsøke å unngå den helt store antiklimaktiske følelsen etter Bragg-konserten, som jeg lett vil rangere helt på topp på min konsertliste for i år. Greg Dulli og resten av The Afghan Whigs ga seg i 2001, men det var det jammen ikke lett å høre. Det var tight, muskuløst og som alltid veldig tøft. Hovedmann Dulli har brukt tida godt siden 2001, med flotte album både fra The Twilight Singers og Mark Lanegan-samarbeidet The Gutter Twins, men etter denne konserten er jeg helt sikker – det er Afghan Whigs han burde bruke tida si på.

Björk avsluttet konsertkvelden, og bekreftet at det ikke finnes noen andre artister som ligner på henne. Settet var dominert av låter fra den siste plata, og selv om enkelte eldre låter dukket opp var det ikke en singelhit å spore noe sted. Og godt var det. En låt som for eksempel Human Behaviour ville vært totalt malplassert innimellom låter som Crystalline, Thunderbolt og Mutual Core. Björk hadde med seg et kvinnekor, en trommeslager og en synthetiker på scenen, og laget et vanvittig leven hele konserten gjennom. Knallharde elektroniske rytmer balansert opp mot Björk og koristenes stemmer som sammen framkalte vare stemninger og fresende støy om hverandre. De fleste har fått med seg at hun ba Øya-personalet om å skru ned lyden på Lars Vaulars konsert, og flere har ment mye om den store stjernas primadonnanykker. So what sier jeg, jeg hadde også skrudd ned Lars Vaular om jeg kunne.

Øyas morsomste øyeblikk
Fredagen bød på to knallsterke konserter, og en som egentlig bare var sånn passe - men som likevel sto for festivalens aller morsomste øyeblikk. OFWGKTA, eller bare Odd Future, var ett av de mest omtalte banda før festivalen. Med sin punkholdning til sceneshow, stagediving og selvskading inkludert, ventet alle på et forrykende show. Det fikk vi også, for all del, men noen hadde glemt å forberede indiekidsa på at her var det hardcore rapping som sto på menyen, ikke sing along-refrenger av KanYe West-typen. Fra mitt ståsted et stykke bak i publikum ble det en hysterisk morsom opplevelse. Her var det ei slette stappfull av indiekids med perfekt hår og barter som sto og kikket på hverandre med usikre blikk, samtidig som de iherdig prøvde å late som de likte hiphop. Dette var jo tross alt noe i nærheten av festivalens mest indiehypede gjeng som hoppet, løp og stagedivet seg gjennom et knallhardt sett. Odd Future er ikke gutter som tar seg selv særlig høytidelig, og de tilfører hiphoppen litt sårt etterlengtet humor, men her var faktisk publikums usikkerhet nesten enda bedre enn selve bandet. For ikke å snakke om nordmenns iboende evne til å ikke klare å holde takta. Ubetalelig!

Etter Billy Bragg og St. Vincent inntar Refused lett tredjeplassen på lista over Øya 2012s beste konserter. De svenske punkveteranene viste ettertrykkelig hvor skapet skulle stå, og når de har brukt de fjorten åra som har gått siden de kollapset i uvennskap og kaos på å bli veldig mye bedre musikere satt det hele som et skudd. De leverte et sett som var så tight at man skulle tro at disse gutta hadde møttes i hemmelighet i mange år for å øve. Dennis Lyxzén dro fortsatt alle triksa som finnes i Iggy Pop-manualen uten at det en eneste gang føltes påtatt eller klamt. Med den smått legendariske plata The Shape Of Punk To Come staket Refused ut kursen for punken. Med denne konserten minnet de oss om at resten av verdens punkere har langt igjen til noen er i stand til å bli like bra som dem.

Etter en time solid punk er det kanskje ikke bluesrock man tenker først på om man skal ønske seg enda en konsert, men det var det Øya hadde å by på denne kvelden. Når The Black Keys spiller er man rett og slett nødt til å stille opp, for bedre band har det ikke vært mange av de siste åra. De startet som et ganske streit garasje/bluesrock-band, men for hvert eneste album har de utvidet horisonten bittelitt for hver gang. Det er fortsatt feite bluesriff som ligger i bånn, men duoen supplerer i større og større grad med rytmer hentet fra andre sjangre, som for eksempel hiphop. I tillegg er duoen kjent for å være et svært godt liveband, så selv om Refused akkurat hadde gjort en kjempekonsert var jeg likevel spent på hva Dan Auerbach og Patrick Carney kunne levere. Det viste seg å ikke være så reint lite. Støttet av en ekstra gitarist og en bassist blåste de gjennom et sett som bare ble bedre og bedre jo lenger ut i materialet de kom, og når The Black Keys avsluttet med Lonely Boy var det nesten så jeg lurte på om ikke de hadde vært bedre enn Refused. De tre låtene i ekstranummeret kunne kanskje vippet det i deres favør, men jeg synes det virket litt som om de ikke egentlig var så gira på å spille mer, så selv om låtene var upåklagelig spilt var ikke intensiteten helt den samme etter at de hadde tatt en kort pust i bakken bak sceneteppet. Synd, for dette hadde potensiale til å bli en av festivalens helt store konserter.

En overraskelse av de helt sjeldne
Lørdagen er dagen da Øya tradisjonelt har booka de litt mindre interessante banda, og da det har vært størst tetthet av "nei, jeg veit ikke jeg, har egentlig ikke hørt om noen av banda"-folka. Bookinga var ikke så veldig annerledes denne lørdagen, og det var egentlig helt greit. Det skjulte seg nemlig en liten bombe av en overraskelse blant artistene denne kvelden.

Best Coast spilte tidlig, og er vel egentlig noe i nærheten av det perfekte "sola skinner, og det er digg å ligge langt bak på plenen"-bandet, og de skuffet på ingen måte. De var til og med hakket mer engasjerende enn jeg hadde trodd, selv om det vel neppe er en konsert jeg kommer til å huske så altfor lenge. Best Coast er et fint band. Fint og lett glemt. Jessie Ware plasserte seg fint i samme kategori, og passet perfekt som akkompagnement til burgertygging langs vannet.

Da var Screaming Females en annen sak. Et forferdelig navn har de, men steike for et tøft band! Marissa Paternoster har en stemme og et gitarspill som gir sterke assosiasjoner til Sleater-Kinney, og det har aldri vært noe minus i min bok. Spesielt gitarspillet var til tider helt ekstremt bra! Øyafestivalen 2012 var virkelig året da de kvinnelige gitaristene tok steget ut av guttas skygge, og lite er morsommere enn det.

Mot slutten av Screaming Females fikk jeg flere meldinger om at jeg gikk glipp av noe virkelig stort borte på Enga. Den gamle soultraveren Charles Bradley og hans band The Extraordinaires var i ferd med å gjøre en virkelig legendarisk konsert. Jeg forlot Marissa Paternoster og gutta hennes og tok meg til den andre siden av middelalderparken. Og for en konsert det var!

Charles Bradley er en soulmann av den gamle sorten. En som veit hva han synger om når han synger om at livet har vært hardt. En som vrenger sjela si hver gang han er på scenen og gir absolutt alt han har i seg for å nå fram til hver og en av publikummerne, og som ikke gir seg før han klarer det. Det er litt betenkelig at Bradley, som "ingen" hadde hørt om før festivalen på alle mulige måter blåser den relativt pinlige opptredenen til "soul"hypen Frank Ocean, som kjent skyldte på et utall forskjellige lidelser som begrunnelse for at han måtte forlate scenen etter fire låter (sannsynligvis akkurat passe til at ingen kan kreve pengene tilbake, rart med det) av banen. Charles Bradley har mer soul i lillefingeren sin enn Frank Ocean har i hele kroppen. Ingen som så Charles Bradley And His Extraordinaires denne augustkvelden på Øya-festivalen 2012, vil noen gang finne på å være uenige i det. Jeg har allerede skrevet at St. Vincent og Refused tok henholdsvis andre og tredjeplassen på lista over festivalens beste konserter, bak Billy Bragg. Det var jo bare jug og lureri så klart. Charles Bradley sang, danset og gråt(!) seg inn på en suveren andreplass. Jeg mener, mannen kom ut etter konserten og takket hver og en publikummer personlig! Det blir ikke mye bedre enn det!

Mange var skeptiske til Bon Iver som avslutningsband på lørdagskvelden. Mange tok feil når de ikke trodde det ville være den perfekte avslutningen på festivalen. Bon Iver var fantastisk. Bon Iver var nesten litt magisk. Og ikke minst – Bon Iver fikk mange av oss til å glemme at programmet hadde litt for få konserter som kolliderte med hverandre, at det var i overkant god tid til burgerpauser, og at man sjelden trengte å nærme seg festivalområdet før nesten halvparten av konsertene var over hver dag. Bon Iver dro det hele i land, og når Karpe Diems fyrverkeri smalt inn på akkurat riktig tidspunkt i konserten var det gåsehud på hele sletta.




comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: