80-tallets kulturelle polpotisme

Artikkelforfatteren fortsetter her sitt angrep mot det han kaller 80-tallets "polpotisme".

Back to the Eighties sang Tramteatret med påtatt ironi i 1980. Og de mange av dem som var hip, in og trendy på åttitallet med sine frisyrer, klær, holdninger, meninger og musikk, har i ettertid gjort to ting: 1. holdt kjeft om det hele fordi de skammer seg over å ha vært in i et så latterlig tiår som åttitallet. 2. Eller de skriver "selvironiske" artikler og bøker om hvor naive og dumme de var som lot seg forføre av E.T. og Pat Sharp, skulderputer og hockeysveis, jappedrømmer og banale ungdomsfilmer. Åh så søtt og yndig det var.

Men det ingen nevner er den bastante og nærmest doktrinære holdningen som barna av åtti-tallet hadde: en kulturell og musikalsk Pol Pot-isme hersket; åttitallet var noe helt unikt, begynnelsen på noe stort mens man fnyste av det foregående syttitallet. "Det skjer så mye på åttitallet" kauket åttitallstrenderne mens de sprang omkring med NME under armen via frisørsalongen til en ny designer-rock-80's-hårfrisyre inntil de landet på trendkafeen etterpå med resten av the in-crowd som hadde stått en time tidligere om morgenen for å lære seg å sitere fra siste utgave av The Face om hva som kom til å bli The Next Big Thing/Trend.

Med andre ord, på det trendifiserte åttitallet var det antageligvis mer vågalt å voldta sin egen bestemor på det nærmeste kjøpesenteret enn å måtte innrømme at man likte eller bare hadde likt søttitallsmusikk. Åttitallet var så doktrinært neofilt at ethvert historisk perspektiv eller samtidskritikk ble tolket som en festdrepende anakronisme. Marcus Garveys ord om at "et folk uten kjennskap til sin egen fortid og kultur er som et tre uten røtter" er en god beskrivelse av de mange trær som fløt som drivved i den vasne åttitallsstrømmen. Folk oppførte seg som om en forventet messiansk tid hadde kommet, forløst vel og merke av reklamebyråprofetier: dette er jo åttitallet for faen: vi er i himmelriket, ta henna-farge i håret, skru inn blipp-blipp modulen på synthen, len deg godt tilbake i sofaen med cappucinoen din på den hvit-interiørte speilfylte trendkafeen og nyt den nye tid med New Musical Express og The Face som bibel og veiviser og glem fortiden - den har aldri eksistert.
Det var tungvint å ha et ærlig forhold til musikk på åttitallet. It was the rule of the dille-tanter.


Begynnelsen av åtti-tallet

Åttitallet begynte dårlig. John Lennon ble skutt ned og drept, Bob Marley døde av kreft, Ronald Reagan ble president i USA og Margaret Thatcher hadde allerede vært statsminister i England siden 1979. Kanskje vokalisten i Joy Division, Ian Curtis, hadde clairvoyante evner og visste hva han gjorde da han hengte seg i mai 1980.

Dette til tross, det hersket en merkelig optimisme og overvurdert betydningsfølelse overfor dette nye tiåret som var helt ubegrunnet. Det var som en slags ny futurisme hadde kommet inn i bildet med litt numerologisk tallmystikk: 1980 var plutselig blitt noe magisk. Det før nevnte norske Tramteatret hadde i sin låt Back to the Eighties bare positive ting å si om det som de trodde ville komme: "La fortida være i fred, la åttiåra komme, det er de du kan gjøre noe med" kauket de. Tramteatret hadde en bakgrunn i AKP-ml bevegelsen og plateselskapet MAI, men at de skulle lire av seg slike Pol Potske blødmer om det kommende åttitall i nevnte låt som "morgendagen har alt begynt å gry, historien er slutt og alt begynner på ny" er det vel neppe noen som våger å huske i den leiren i dag.

Oslo Venstre ga ut en miljøplate i 1980 hvor det i reklameteksten på LP-omslaget ble sagt: "1980 åra er erklært for åpnet. Stikkord: mangfold og samspill, en ny dimensjon(...) trer fram i det politiske landskap (...) En alternativ bevegelse tar form. Håp om en grønnere fremtid lever. I form av en ny livsstil og forsterket vilje til politisk kamp..." Hvor naiv går det an å bli?

Men den som virkelig tar kaka i sin åttitallsforherligelse er trønder-rockeren Frank Aleksandersen (visstnok søskenbarnet til Åge) på låta Lys Inni Mæ fra LPen Krampe (1981) hvor flausenivået er såpass høyt at vi må sitere hele ett helt vers:

For omkring 1943
den tia Hitler rest avsted
for å ødelegg folk og fe
æ vil itj ha nå meir av det.
Så la 80-åran bli
ei tid som gjør oss fri
la oss slæpp laus ailt vi har
e du klar?

Hjelp! Men hva utviklingsmuligheter angikk, så introduserte åttitallet et merkelig totalitært forhold til den nære historie. Alle var enige om at søttitallet var passé. I Puls nr. 6 1980 skriver f.eks. Kirsch i en slakt av en anmeldelse av en Motorhead-single at: "Langt hår er ute, 70 åra er forbi". Eller som Gigi skrev i en anmeldelse i Beat, sommernummeret nr. 1987, om den norske gruppa Flax' LP Tracks: "Problemet er at soundet og låtene er definitivt ute til lunsj og har vært det i mer enn et tiår." Javisst - som om det glossy pastellfargede 80-talls silkesoundet har overlevd. En kamerat av artikkelforfatteren var såpass uheldig å avtjene førstegangstjenesten sin i Hønefoss i 1982. På en helgeperm spurte han en fyr i byens lokale platesjappe om de hadde noen plater av Hendrix. Den unge blæra bak disken svarte overlegent: "Ja... for ti år siden." Dette var en helt vanlig holdning på åttitallet. Da Pol Pot tok over i Kampuchea, erklærte han at en ny tidregning hadde begynt: det var år null, begynnelsen av en ny æra. Slik var det med åttitallet også. Høylytt erklærte man at langt hår, platåsko, slengbukser, prog, metal, psykedelia var forsvunnet for godt og ville aldri komme tilbake. Om noen tviler på dette, så kan man spørre seg: hvor fikk f.eks. plateselskapet 4AD inspirasjon til navnet sitt fra?

Denne 80-talls Pol Potifiseringen er godt eksemplifisert hos Anne Grete Preus, da vokalist i rockegruppa Veslefrikk (som også hadde bakgrunn i plateselskapet MAI og AKP-ml bevegelsen), på en låt som hun kalte 1980, og som handlet om et siste møte med en eller annen, hvor hun avsluttet med disse linjene: "For det som var vet du aldri kommer igjen - igjen. I don't believe in yesterday." Så viktig for Veslefrikk var denne låten at de oppkalte LPen som låten ble med på etter den. Mange middelaldrene 68'ere ble høytidelig grepet av denne revisisjonistiske ånden og stampet seksti- og søttitallsmusikken sin, noe som førte til at en hver seriøs samler av freakbeat, psykedelia, prog. og eksperimentell avantgarderock kunne få tak i godbiter for en slikk og ingenting på bruktsjapper og plateantikvariater på slutten av søttitallet og begynnelsen av åttitallet, ting som i dag går for tusenlapper pr. LP, mens det da kommende åttitall og dets trendy visvas ble nyinnkjøpt av de samme revisjonistene. Som de må angre seg i dag - hva er mest interessant: Gentle Giants samlede produksjon eller alle LPene til Police?

Men kanskje var det en påvirkning fra kontinentet. F.eks. ga den engelske new wave-gruppa Members ut en LP som de kalte 1980 - The Choice Is Yours. Hvilket valg? Hvorfor denne høytideligheten bare på grunn at ett nytt tiår hadde begynt? Den aldrende sekstitallsrockeren Manfred Mann hadde et like høytidelig forhold til det gryende åttitallet og ville advare mot den ekstremt teknologiske alderen vi helt plutselig hadde havnet i med "credit card living, push button cash, all through the eighties" hvor "we're all gonna live out the Hollywood Dream". Sant nok, men naivt var det allikevel. For som pønkgruppa UK Subs sa det: "1980s a brand new age", så var det som om å hevde at det over natten fra nyttårsaften 1979 til 1. januar 1980 hadde blitt introdusert Orwellianske teknologiske nyvinninger som var såpass paradigmatiske at årstallet 1980 ville gå inn i historien. Dette er et av kjernepunktene i forståelsen av åttitallet, den nærmest infantile naiviteten koblet med brysk høytidelighet overfor sin egen tid som folk levde i da.


Åttitallets arvesynd

Men naiviteten hadde kanskje sine årsaker. Da pønk-eksplosjonen kom i 76-77, skapte den sjokkbølger hos de(t) etablerte. Sex Pistols voldsomme og turbulente karriere og musikk skapte en ny plattform. På under ett år ga de ut fire geniale singler samt en klassiker av en LP, ble sparket av to store plateselskaper, ble totalforbudt i BBC, mens konsertene deres var en orgie i tett, energisk rock ispedt litt vold og slagsmål - med andre ord, rocken ble farlig igjen.

Mens platekritikere og publikum før måtte vente i tre-fire år på gedigne konseptalbum og trippel-live-LPer fra Yes, ELP, Genesis, Grateful Dead og andre 70-talls notabiliteter, var nå plutselig situasjonen blitt en annen over natten, noe som vakte frykt og avsky hos noen og enhver som hadde etablert seg før 76-77. F.eks. her på berget sto den unge bohem-pianisten og Frogner-multikunstneren Ketil Bjørnstad frem i NRKs musikkprogram Musikalsk Gjestebud i 1978 og advarte mot "de nyfascistiske trekkene i den engelske pønk-rocken." Blant annet hadde visstnok Sex Pistols brukt hakekors på scenen, ifølge Bjørnstad. Giiid-a-meg...

Pønk og new wave ble avvist av de fleste som noe kortvarig tull, en dårlig vits. På den norske venstresiden hadde man bare forakt til overs for den nye engelske pønken i 1977-78 og kategoriserte alt sammen som en nyfascistisk greie. Blant annet trykket det kommunistiske ungdomsbladet Røde Garde i deres nr. 8, 1977-nummer en artikkel om punken kort og godt kalt "Punk-Rocken" hvor de sier: "Artikkelen viser hvor falskt pratet om punk-rocken som virkelig opprør fra arbeiderungdommen er. Imperialistene bruker punk-rocken for å hindre arbeiderungdommen i å ta opp kampen mot den virkelige fienden, herskerklassen..." Over et bilde av Sex Pistols blir det videre sagt om punken at: "Musikerne, som ikke har musikalsk talent, skjønnmaler voldtekt, sadistisk sex og alle former av degenering." Konklusjonen er at: "Vi må stoppe punk-rockens innflytelse. For å klare dette må vi angripe de som går i spissen for å fremme punk-rock. ...De bruker punk-rocken for å prøve å hindre ungdommen i å tenke på den kommende krigen mot Sovjet, på arbeidsløsheten og for å hindre ungdommen i å ta opp kampen mot deres virkelige fiende, herskerklassen."

For post-moderne ironikere av idag må dette kunne oppfattes som parodi på politisk bevissthet, men enhver person som var til stede på 1970-tallet vet at slikt prat som sitert her, var ment hundre prosent alvorlig i en ramme av politisk tvangstrøye som bare ml-bevegelsen av 1970-tallet kunne skape. For i neste nummer av samme avis, nr. 9 - 1977, finner man en artikkel som heter: "Punk-Rock: Ingen Trussel Mot Kapitalismen!" hvor det blir sagt på ml-doktrinær nynorsk: "Det er mange vegar å føre ungdommen sin forbannelse over tilhøva i det kapitalistiske samfunnet inn i blindspor..." Her er indignasjonen til å ta og føle på: "Samstundes har det oppstått ein punk-stil som nyttar nazisymbol..." Og konklusjonen? "Punk er i utgangspunktet slett ikkje noko opprør. Det dreg med seg ungdom som er forbanna på samfunnet inn i ein degenert livsstil som er prega av forakt for vanlege folk... Kapitalismen har ingenting å frykte frå punk-rocken. Tvert om!" Like negativ var "borgerpressen". VG greide med et sensasjonsoppslag å stenge den første åpne punk-klubben i Oslo med et skandale-oppslag 2 oktober 1978 under overskriften "Grotesk Protest" hvor det sto i innledningen: "Her skulle foreldrene vært og sett sitt avkom! De ville fått sjokk. Stort verre enn en punker, kan ikke et menneske se ut." Med andre ord, her var mottoet: høyre og venstre, hand i hand mot alle punk-band.

Like negativ var musikkavisen Nye Takter som på forsiden av nr. 2 1978 (april-nummeret) hadde bildet av en pønker på forsiden med overskriften "Punkbølgen Kommer Ikke Til Norge!". Artikkelen er på tre sider og tar for seg hvor lite aktuell pønken er som fenomen for fremtiden. I en tilsynelatende objektiv tilnærming og beskrivelse av fenomenet intervjuet avisen ungdomsskole-elever på en drabantby utenfor Oslo, en ansatt i plateavdeling hos Steen og Strøm og andre musikkforretninger med negativt resultat. Pønk er noe perifert som opptrer marginalt hos "nysjerrige" musikk-interesserte men musikkforretningene "...hadde sjelden sjelden besøk av kunder i utpreget punk-utstyr." Artikkelen konklluderer med at "Det virker som sagt som om punk-bølgen er på vei ut - uten at den noen gang rakk å få skikkelig fotfeste her til lands." Og dette ble sagt av en av Norges ledende musikkaviser i april 1978!

I hvert fall så døde den opprinnelige engelske pønken med en nihilistisk krasjlanding da de to viktigste 77-pønkgruppene Sex Pistols og Damned gikk i oppløsning tidlig i 1978. Så før 70-tallspønken hadde begynt i Norge, var kapittel én allerede avsluttet i England. Denne følelsen av å ha vært for sent ute, må ha vært en av de motiverende faktorerene for de hysteriske trendskiftene som fulgte utover på åttitallet. Eller så genialt som den amerikanske rock-gruppa Tubes sa det i 1978 bare i tittelen på låten I Was a Punk Before You Were a Punk.

Man kan si hva man vil om 77-pønken, men en av de negative effektene av den var den ekstreme konformiteten som den introduserte. Hvis en låt var mer enn tre og et halvt minutt, så var det tegn på symf-rock. Hvis håret var litt lengre enn ørehøyde, så var det helt hippie. Hvis en gruppe introduserte flere instrumenter enn konvensjonelle gitar, bass, trommer og sang, så var det jazz, eksperimentelt eller gudhjelpe prog. Kort sagt, 77-pønken introduserte en puritanisme og en konformitet som bredte seg inn i musikk-kulturen som skulle vare helt utover åttitallet. Det er derfor man kan flire i dag av det som var tolket som eksperimentelt fra den tiden ettersom det høres helt alminnelig og kjedelig ut i dag. Hør f.eks. på LPen My Life In the Bush of Ghosts av David Byrne & Brian Eno - en utgivelse som ble anmeldt av Tore Neset i Puls nr. 4 1981 hvor Neset sier: "Eno og Byrne legger (...) vekt på det mystiske, og det er en opplevelse (...) man får med å lytte til dem." Lytt til denne etno-kitsch disco-funk plata tyve år etterpå og vurder dens eksperimentelle "mystikk".

Men etter 77-pønken kom powerpop og new wave hvor de rå, upolerte og kontroversielle kantene med den opprinnelige pønken var slipt bort. Det ble en trend å være en naiv popgruppe med en glatt pop-sound, kledd i gammel dress og slips med et velfrisert, pent og snilt ytre. “1978 står i nostalgiens tegn” sa den samme Tore Neset i musikkavisen Puls i en anmeldelse av “Plastic Letters” av Blondie, og henviste til hvordan new wave-musikken vendte til seg mot det naive 50- og 60-tallets glatte pop. Dette gjorde “den nye bølgen” av musikk fra England og USA mer akseptabel for massene og ikke minst for 70-tallets politiske korrekte (og dem var det mange av!). Da new wave ble etterfulgt av den da ultrahippe two-tone og ska-bevegelsen i 79-80 ble porten åpnet for godt: gamle ml'ere, skjeggete SVere, subbete visesangere og andre politisk korrekte i 30-40 års alderen fra 70-tallets musikkpolitiske tvangstrøye, startet da det som de mente var "pønk" eller "new wave" grupper. Ut av dette kom de mest trøtte, kjedelige, pedagogisk-riktige sofaraddis-gruppene som noensinne har eksistert f.eks. Ny Von (som karakteriserte seg selv som "torske-punk"), Marit Mathisen m/Parfyme, Program 81, Nøkken, og andre vegetarianer-rockere som med sin visepønk og sin salong-reggae etterlot sitt tidsriktige dugg på den overfladiske åttitalls-ruta. Dette til tross for at det i årevis hadde eksistert ekte pønkgrupper i Norge, som f.eks. Søt Hævn, Hærverk, Pink Dirt og BetongHysteria som stort sett ga ut sine ting på egne, små selskaper. Men som historien alltid har vist oss: hvem vil ha den ekte vare? Noe som dagens antikvariatspriser på gamle pønksingler skulle tilsi.

Uansett så var situasjonen såpass mye stabilisert i 1980 at slike gamle chesterfield-stol bohemer som Ketil Bjørnstad kunne si i Puls nr. 3-80 at "...jeg synes all new wave og punkmusikk skriker nettopp etter utopia ...en form for medmenneskelighet..." Javisst. Og Bjørnstad kom med en innrømmelse: "...plutselig skjønte jeg hvor jævli positivt noe av det som skjer i dag er. Jeg har gått rundt nå de siste par årene og har vært veldig usikker og frustrert..." Men hva var det i 1980 som hadde åpnet øynene hos Ketil Bjørnstad? Jo: "Jeg ble slått ut da jeg hørte den siste Police-LPen, ...særlig den første siden på Police-LPen synes jeg er en musikalsk revolusjon altså, og et uttrykk så enormt sterkt at jeg plutselig skjønte at dette skal gå videre, dette skal utvikle seg til noe jævli fint, hvis man bare våger å fortsette det..." sa Bjørnstad. La oss bøye oss i støvet for denne sjokoladepudding-og-vaniljesaus bohemen og la oss fullt ut respektere at det var den vakuumpakkede reaggae plast-popen til Police som åpnet øynene hans for det gryende åttitalls utviklingsmuligheter. Men er det rart at åttitallet ble slik det ble når selv voksne og "seriøse" mennesker gikk god for slikt søppel som Police?


Retro 80s

Hvis det nå kommer en åttitalls retro-trend i full fart hvor klesplagg, hårfrisyrer og musikk fra den tiden blir trendy på lik linje med søttitalls-retrotrenden som herjet på nittitallet. så vil det være med nostalgiens ironiske distanse, for en ting er sikkert angående åttitallet: tidsånden vil aldri komme tilbake. Hovmotet, arrogansen og sneversyntheten vil aldri returnere.

Men for de få av oss som hatet åttitallet mens det foregikk har ettertiden gitt oss nytelse: fra surmaga samtids-irritasjon til ettertidens rungende lattersalver. Og overalt rundt meg ser jeg syttitallet hos de generasjonene som har kommet etter: det lange håret, slengbuksene, platåskoene, progressiv rock, hippie-kulturen, heavy metal, osv lever i beste velgående både i antikvarisk og resirkulert form. Men ingen vil lenger ha Ultravox, Police, eller Eurythmics, hockeysveis, skulderputer, eller åttitallsklesplagg unntatt til et ironisk bad taste party. Ja, slik gikk det med det høytidelige åttitallet: Opp som en skinnfell og ned som en fille.



comments powered by Disqus

 



Molle
2004-03-09Jøss!

Hvem var slem mot deg på 80-tallet?
Det virker jo på deg som det ikke fantes et eneste noenlunde oppegående menneske i hele verden i dette tiåret. Musikalsk verdiløst var det iallefall ikke. Du hopper elegant over betydningsfulle band som The Clash, the Cure, Television, The Smiths i din nådeløse slakt. Jeg kunne nevnt flere. Greit nok at du hovedsaklig kommenterer de herskende kulturelle strømningene på 80-tallet, men jeg synes allikevel det blir feil når du overser undergrunnen fullstendig. Det blir liksom litt for enkelt. Men du ønsker kanskje å provosere litt?

PS. Folka bak 4AD hadde kanskje en fiks ide hva navn og tiårets betydning angår, men selskapet hadde/har vitterlig en bråte feite band i stallen. Throwing Muses, Breeders og selvfølgelig the Pixies har hadde jo tildels stor innflytelse på senere musikere (f. eks Nirvana), og holder mål selv 15-20 år seinere.

blackcelebration
2004-03-13Ned med 90-tallet!

Jeg ser det er blitt populært å hamre løs på 80-tallet i det siste, men hvorfor er det ingen som bruker like mye energi på å radbrekke 90-tallet?

Hva er det som er så mye mindre kritikkverdig ved 90-tallets sykkelshorts, reality-tv, ravende ecstasy-kultur, gangsta rap, mtv, dot.com-bølge, lolita-beundring, paal tarjei aasheim, pan pizza, hotell cæsar, egosentrisme og evinnelig kjedelige og allestedsnærværende kynisme? Hvem er det som gidder å høre på Guns'n'Roses, The Spin Doctors, Hootie & The Blowfish, Ace of Base og Will Smith i dag?

Overgangen til år 2000 var om mulig enda verre enn til 80-tallet. Gud og hvermansen lirte av seg ulidelige blødmer om "det nye millennium" ved enhver tenkelig og utenkelig anledning og det var opptil flere som virket genuint skuffet da de våknet opp 1. januar 2000 og oppdaget at alt var nøyaktig som før.

Det var like vanskelig å måle sin egen tid på 80-tallet som det er nå, og man kan ikke klandre 80-tallsmennesket for at det ville distansere seg fra uhyrlighetene som ble servert under disco-bølgen mot slutten av 70-tallet.

Gøril
2004-03-1480 vs 90

Joda: Jeg vil ha Ultravox, Police og Eurythmics! Og Prince & the Revolution!

Geir Levi Nilsen: det du angriper er ikke 80-tallet, men det vi andre kaller nesegrus trendrytteri, som absolutt ikke nødvendigvis er et typisk 80-tallsfenomen. Knefall for NME, sterile kafeer, designhårsveis og gjennomtrendifisert overfladiskhet høres mer ut som tusenårsskiftet enn 1984. Men så er jo det å forvente seg noe av framtiden med stort, bankende hjerte heller intet nytt under den vesterlandske sol - framskrittsoptimismen er en arv fra opplysningstiden...

Om 80-tallet har jeg èn ting å si: Takk, tusen takk for at jeg fikk oppleve deg.

Forresten er jeg litt enig med blackcelebration som hevder at 90-tallet er verre enn sitt foregående tiår. 1994 var tragisk for nordmenns selvfølelse: nærmere bestemt Lillehammer-OL, og den latterlige, patriotiske selvgodheten som hjemsøkte vårt land og gjorde at vi med den største selvfølge kan ta et utsagn som "det er typisk norsk å være god" dønn seriøst. For ikke å snakke om den navnebeskuende, selvmedlidende 90-tallsnaivismen (jeg får aldri en bra jobb, gi meg et bankebrett!) som kom i kjølvannet av 1994. 90-tallet preges av, bortsett fra OL-intermessoet, en bakstreversk evne til å være den som kan klage høyest om hvor meningsløs verden er samtidig som man onanerer i olje, som ønsker seg tilbake til gud vet hvilken tid og drukne seg i sin egen tristesse fordi man en gang fant ut at - "oi, jeg passer ikke inn her; derav følger det logisk at det er noe galt med alle andre, og ikke meg." Og sånn må jo Geir Levi Nilsen være et ekte barn av 90-tallet.

Helge
2004-03-18Sure generaliseringer fra relativiseringskverna

Geir Levi Nilsen kan ikke ha beveget seg utenfor døren på en stund.
En artikkel som begynner med å ta tak i den grenseløse opplysningsoptimismen (og filleriste denne for å ville ta avstand til fortiden), glir mer og mer over i ren punk-historie, der det sparkes kraftig mot spesielt ml-bevegelsen, og "sofa-radikalere" (er de ikke radikale "nok", og i såfall i forhold til hvem, tekstforfatteren selv, kanskje?). Å hevde at 80-tallet ikke tas på alvor i dag uten ironisk distanse er en nokså ekstrem feiltagelse - motebildet domineres av stadig flere pastellfarger, tilogmed hockeysveisen er på vei tilbake, Europe gjør comeback, synthpopen får sin renessanse i ulike elektronikaband, og heavy metal blir stadig mer og mer likt det kitschy 80-tallsuttrykket. Artikkelen er så synsete, surmaga og subjektiv at det er til å bli oppgitt over; det skrives i det store og hele veldig lite om hvilken musikk, hvilke stiler, hvilke trender som herjet på 80-tallet, og en forakt for fortiden behandles som om det var noe alle og enhver følte, og alle følte det med samme stupide uvitenhet om den glamorøse fortiden. Jeg er beklageligvis for ung til å ha deltatt i 80-tallets kulturliv, men tror det hadde vært svært underholdende å bevege seg i en kulturell sfære som forsøkte å ta sats og skape nye ting løsrevet fra fortiden, heller en dagens retrofetisjisme, hvor alt og alle resirkuleres, omfortolkes og relativiseres. Vi er kommet til cut & paste-samfunnet. Takke meg til hårspray og Limahl.

ronja
2004-06-03hei!

Hei! Jeg tenkte meg kanskje du kunne hjelpe meg, dersom du vet noe om 80-tallet og musikk. jeg leter etter navnet av en norsk pike som sang, men döde som jeg tror sånn mot 1980 av kreft da hun kanskje var 16 (eller omkring det). kanskje noen sanger hun sang het: "drömmeprinsen", "la meg ga", "lufta er fri for alle", "tomorrow".. Hvis du har et tips til meg, send meg epost, vær sa snill.

Geir Levi Nilsen
2006-04-19vrøvl

VRØVL

Jeg takker og bukker for reaksjonene på min artikkel. Maken til vrøvl skal man lete lenge etter. Til Helge og Gøril: hvem er dere? Dere lukter som to mellomfagsavhoppere fra Blindern som har tilbragt idehistorie grunnfag på Blindernkantina ved å sitte og prate post-modernistisk vrøvl. At man i fullt alvor bringer inn utsagn som «framskrittsoptimismen er en arv fra opplysningstiden» i tilknytning til åttitallspolpotismen og vil forklare begynnelsen av 80-tallet med «den grenseløse opplysningsoptimismen og filleriste denne for å ville ta avstand til fortiden)» er noe av det mest pretensiøse og kvasi-intellektuelle tullpratet jeg noen sinne har hørt! Hvis ikke slike utsagn er uttrykk for generaliseringer fra relativiseringskverna så vet ikke jeg.
For det er virkelig å relativisere når man gjør en paralell mellom opplysningstiden og 80-tallet. Snakk om å skyte spurv med atombomber! Hør her, Helge: i min artikkel gjør jeg alt annet enn å relativisere: the facts speak for themselves. Artikkelen er alt annet enn «synsete» og «subjektiv». Jeg har i artikkelen min kommet med forskjellige utsagn og jeg har eksemplifisert dem. Dette er undersøkende musikkjournalistikk hvor jeg på en etterrettelig måte siterer kilder og gjengir historiske datoer og årstall. Det er faen med mye mer utdypende og bedre gjennomført enn det skravlende pjattpisset som man kan finne i dag av bevisstløs retrojournalistikk (som jeg ikke finner verdt å sitere her.) Og hva angår opplysningstiden så ville man i opplysningstiden distansere seg fra sin nære fortid: den overtroiske og teokratiske middelalder med sin heksejakt og annen irrasjonalitet. Opplysningstiden er preget av gryende interesse for vitenskap, nye oppfinnelser, logikk og fornuft, ateisme og religionskritikk m.m. Og dette settes i sammenheng med det idiotiske 80-tallet! Vær så snill Helge og Gøril: legg i fra dere halvliteren på Blindernpuben og la grunnfaget hvile.
En annen ting: Helge sier angående artikkelen min at «det skrives i det store og det hele veldig lite om hvilken musikk, hvilke stiler, hvilke trender som herjet på 80-tallet» mens Gøril mener at jeg tolker 80-tallet feil iogmed at forveksler form («trendrytteri») med innhold. Til det vil jeg bare si: til Helge: artikkelen handlet kun om sekelskiftets høytidelige tolkning av seg selv, derav tittelen «...polpotisme.» Det er usaklig å anklage meg for å holde meg til overskriften/utgangspunktet for artikkelen. Når man skriver om høna så driter man i hanen.
Til Gøril: på 80-tallet var det ikke noe forskjell på form og innhold. Eller sagt slik: på 80-tallet var det formen som var innholdet. For 80-tallet var ikke noe tiår hvor musikkglede sto i høysetet. På 80-tallet måtte man passe seg for hva man sa: man skulle ha de korrekte musikkreferansene. Hvis man på 80-tallet sa at man f.eks. likte 70-tallets Black Sabbath så ble man ikke lenger tatt alvorlig som musikkinteressert. Dette fordi 80-tallet var musikkjournalistikkens tiår og ikke musikkens tiår. Folk lå flate for musikk-diktat fra NME og the Face. NME hypet opp en artist/gruppe for så å bryte dem ned igjen. På 80-tallet hadde musikkjournalistene en utrolig makt. De kunne bygge opp det mest absolutte vrøvl til noe guddommelig og slakte det mest kvalitative there was. Samtidig sier Helge at jeg må være en slags huleboer som ikke har fått det med seg at 80-tallet nå er i ferd med å gjøre en renessanse («hockeysveisen er på vei tilbake, Europe gjør comeback,» etc.etc.). Aner jeg en trendrytter her, Helge? Mener du virkelig at fordi «synthpopens får sin renessanse i ulike electronicaband» at vi dermed skal stå i geledd og si som etterplaprende trendsugere at jovisst 80-tallet er trendy igjen, ergo må jo 80-tallet ha vært bra? Opportunisme kalles det.
Men jeg er enig med blackcelebration i at 90-tallet var like tåpelig som 80-tallet, om enn i andre former og med litt annet innhold. Men allikevel er det ting jeg må påpeke: milleniumskiftet er unikt, ihvertfall bare rent numerologisk. Det har bare skjedd to ganger (999-1000 og 1999-2000) ifølge vår tidsregning. Slik sett er det ikke rart at milleniumspsykosen ble litt overdrevet. Derimot har det vært 200 tiårskifter i historien opp til nå. Hva gjør da skiftet fra 1979 til 1980 så bemerkelsesverdig? Hva var det som så var fantastisk og positivt med at åttitallet begynte? Hva skulle åttitallet bringe for noe? Himmel på jord? Sekelskifte 1969/1970 var utelukkende negativt tolket i rocken. Hør f.eks. på låten «1970» av Stooges på deres LP «Funhouse».
Og når blackcelebration sier at «man kan ikke klandre 80-tallsmennesket for at det ville distansere seg fra uhyrlighetene som ble servert under disco-bølgen mot slutten av 70-tallet» så er det helt historieløst. 80-tallsmennesket ville distansere seg fra prog´en, heavy metal, langt hår, platåsko, m.m. Disco og funk var akseptert fra tidlig på 80-tallet. Slike grupper som Talking Heads (et av 80-tallets mest overvurderte drittband) inkorpererte funk og disco i musikken sin. Det gjorde også Was(Not Was) som var en fremragende gruppe. Mer eksperimentelle band, som f.eks. The Pop Group brukte også musikalske grep fra funk og disco og det fungerte jævlig bra.
Men når Gøril begynner å prate om 90-tallet blir hun helt usaklig: hva i Guds navn har Lillehammer-OL med det hele å gjøre? I min 80-tallsartikkel prøver jeg ved eksempler å gi en beskrivelse av hvor høytidelig opptatt man var i rocken av at åttitallet skulle bli noe stort. Men hvordan i himmelens navn finner vi i 90-tallsrocken noen likedane referanser til OL på Lillehammer? Å hevde at Lillehammer-OL har blitt utslagsgivende for den internasjonale rocken, må definitivt være uttrykk for et vanvittig nasjonalt selvbilde.
Og med det for øye: Hvis ikke både Gøril og blackcelebration her driver på med vanvittig relativisering, så vet ikke jeg. F.eks. Å ta inn Paal Tarjei Aasheim, Hotell Cæsar og sykkelshorts som symptom på 90-tallsrocken er vel drøyt. I min artikkel nevner jeg ikke reklameguruer fra 80-tallet, Dynastiet/Falcon Crest eller rosa truser fordi dette er ikke relevant for det artikkelen dreier seg om: nemlig en påpekelse av den tåpelige 80-tallshøytideligheten. Prøv å være saklig: artikkel min er musikkjournalistisk, ikke kulturjournalistisk. Å da skulle oppleve at artikkelen min blir satt i en komplementær sammenheng for å liksom diskreditere den, er relativisering og generalisering. Men jeg skal gi Helge rett i en ting: Det var «svært underholdende» å være tilstede på 80-tallet. Omtrent på nivå med NRKs lørdagsunderholdning.

Med anti-80-talls hilsen

Geir Levi Nilsen.

Rune Riff
2006-04-21Vrøvl og pølsevev..

Først og fremst en stor takk til Herr Nilsen her. Makan til velskrevet og underholdende lesning er ikke hverdagskost. Det hele er skrevet på en morsom måte. På flere plan.

Må bare komme med noen små bemerkninger til artikkelen. Og det helt uten retorisk jokking og ord-onani som har vært bedrevet over en lav sko i debattinnleggene til nå.

Morsomt er det å lese humoristiske vendinger hvor det f.eks. antydes at Ian Curtis begikk selvmord i forakt for det forferdelig åttitallet som hadde ankommet. Dette går jeg ut ifra er ment som en morsom kommentar til hvor "forferdelig" tiåret var. Fyren hadde jo sitt å stri med stakkar..

Men like festlig er det ikke gjentatte ganger å måtte lese om hva AKP-ml bevegelsen, PolPot sympatisører og deres musiserende meningsfrender måtte mene om ditt og datt. Jeg mener.. Hvem faen bryr seg om Anne Grethe Preus, Tramteateret og søskenbarnet til Åge Aleksandersen? Når fikk disse en fremtredende rolle som kultur-/samtids-synsere? Hvorfor la seg så lett provosere av disse? AKP-ml-vrøvl er uansett uinteressant. Hva en gjeng "radikale" og "hippe" Blindern-studenter måtte mene om musikk en gang på åttitallet må da være knekkende likegyldig. Jeg vil jo bare påstå at det må ha vært desto mer moro å være i musikalsk opposisjon mot disse tåpelige menneskene. Egne prefereranser er jo til slutt EGNE PREFERANSER, ingen kan fortelle deg at åttitallet er bedre enn syttitallet, og du skal blindt adlyde. Right?
Aner man et lite AKP-ml kompleks?

Du skriver at "Det var tungvint å ha et ærlig forhold til musikk på åttitallet." Skjønner ikke helt hvorfor. Hvis Pol Pot og AKP-ml folka hadde et så grønnjævlig godt forhold til møkkabandet Police, så la dem nå få ha det da! Det er ikke dermed sagt at du skal brenne Zeppelin- og Hendrix platene dine i ren ærbødighet overfor disse nissene.

Dessuten er det vel en kjent sak at et hvert tiårsskifte genererer fremtidsoptimisme. Hva er så galt med det? Du har selvsagt rett i at en overdreven optimisme, som i tilfellet med 80-tallets inntreden, ikke er positivt, men bare irriterende.

At du glatt ignorerer den amerikanske undergrunnen i denne artikkelen vites ikke, men det er ikke til å stikke under en stol at det vokste frem sinnsykt mange bra band på denne tida for de som gadd å grave dypere enn Limahl, Police og Eurythmics, og som hadde et genuint ønske om å høre BRA musikk i dette tiåret.

Dette med å disse foregående tiår er vel heller ingen ny greie, og var det neppe på åttitallet heller. Vi er jo, i hvertfall de fleste, for lengst ferdig med nittitallet, og har allerede begynt å gjøre narr av Baywatch, Beverly Hills 90210, Guns n Roses og Spice Girls. Ting som for mange var med på å forme så vel musikalske, som populærkulturelle referansepunkter. Stakkars jævler :)

Det later til at hele stykket ditt er skrevet på ren irritasjon. Det blir det sjeldent vidtsynende og opplysende artikler av. Men moro er det! Det skal du ha!

Anno 1944
2006-04-24Mye bra på 80-tallet - også

Har dumpet inn på dette nettstedet som følge av at jeg - 61 år gammel - oppsøker vårens loppemarkeder der jeg plukker opp for meg totalt ukjente LP'er utgitt på 70, 80, 90-tallet. En interessant og oppfriskende opplevelse.

Så var det en her som hadde noe på hjertet om 80-tallet. Noe å hente for en oppdagelsesreisende?

Fordelen med nettet er at man lett oppdager slik temaer. Ulempen med samme er at det er så lett å ro seg utpå som skribent. Da jeg kom til tredje avsnitt i Levi Nilsens opus (hvem er han?), det som begynner med voldtekt av en bestemor, var det åpenbart for meg at her sto det en fyr og koste seg foran speilet, helt ustoppelig. En ikke ukjent sjanger i gamle dagers avispetiter heller, men livsfarlig for den som ikke behersker sjangeren. Det blir som å dra en tre minutters standardlåt i det uendelige. Spesielt opplysende for en som spiller igjennom en stor bunke plater var det heller ikke. Innleggene etterpå var derimot mindre selvdiggende og derfor ganske oppkvikkende.

Makten Rår
2006-04-29Aldri har vel folk vært mer avhengige enn i 2006

Nå knefaller jo alle som en for gruppepress, enten det gjelder anmeldere eller musikkkjøpere. Ingen våger å ta stilling selv. Det gjorde i det minste artister og mange journalister på 1980-tallet. Unntak finnes jo selvsagt nå også, men forsøk f.eks å få Øya-festivalarrangørene til å si noe fornuftig om musikken de presenterer, og ikke bare en masse skryt om hvor fantastiske de, og det de står for, er...

Bjarne Johansen
2006-05-01PATETISK

Jeg er 47, og opplever Nilsens utlegninger som en misantropisk kvasianalyse fjernt fra journalistikk. Anno 1944 spør hvem denne Nilsen er, og med rette.
Vrøvlet hans må adresseres, så kom an Nilsen; hvem er du som har som hoveddont i livet å dissekere årtier?
Dessuten skal du være jævlig glad for at man ikke gidder å la seg falle ned på ditt liksomanalytiske nivå. Det å strø om seg med utsagn som underbygger eget ståsted er den simpleste form for analyse, og her er Geir Levi en mester.

Bjarne!

Jo Sigurd Aurvoll
2006-05-02underholdende

Dette er en underholdende debatt som har blusset opp igjen.

Takk til Geir L N for engasjementet. Jeg er gammel nok til å kjøpt plater på 70-tallet, men da var det mest poppa greier. Glatt pop har, tross alt, vært dominerende i hvert jævla tiår i musikkens historie (ok, det var bombastisk synsing). Jeg skammer meg ikke for å komme med påstander som "70- og 80-tallet var mye samme ulla, i glidende overgang". Ebba Grön, De Sjenerte og hele Black Flag ble mest interessant for meg etter at de hadde slutta (det forteller vel bare at jeg følger dårlig med). MEN, spiller det noen rolle? De fleste av oss forholder oss jo til musikk på skiver eller bits og ikke live. I besteforeldregenerasjonen måtte de spelle musikken sjæl - gjerne på pumpeorgel ("salmesykkel").

Jeg er litt skeptisk til at vi på død og liv må jakte på det autentiske og sjeldne - da ender man gjerne med å fremheve jazzklubber i Kinshasa (som Tomm Kristensen nylig gjorde på P3), faen heller, Kinshasa er sikkert sell-out, det var nok på 60-tallet en skulle vært der. Jeg kan anbefale mongolsk strupesang; Huun-Huur-Tu (More Live) for de som leiter etter det sjeldne og autentiske, men hvis du foretrekker Human League på mp3, eller Absolute music 78, så er det også greit (så lenge du ikke speller det for meg).

Til sist: Det er noe vakkert og imponerende med typene, de som aldri endrer seg og alltid er tro mot sine idealer, men man går jo glipp av en del, da. Hva slags folk som liker hva, og hva slags bakgrunn de måtte ha, kan vi vel egentlig drite i, eller?

Jonas
2007-03-03Smak og behag.. - den mest meningsfylte klisjeen av dem alle!

Lenge siden forrige innlegg, men likevel vil jeg lire av meg et par ytringer. Det er egentlig fakta-ytringer, ikke meningsytringer - tro det eller ei, men det finner du snart ut.

Musikk er en kunstform. Enhver kunstform et utrykk for subjektive inntrykk. Hvem er den som kan påberope seg retten til å vurdere om hva som er god eller dårlig musikk? Svaret er jo trivielt enkelt: Alle. Selvfølgelig kan ALLE domfelle musikk (og kunst for øvrig) og sette SIN karakter på den. Men selvfølgelig blir det ingen objektiv sannhet. Det eksisterer ingen sannhet innenfor subjektive oppfatninger. Det er så grunnleggende at jeg finner det pinlig å måtte understreke dette med at det ligger i sakens natur.

Det kjeder meg å lese subjektive, bastante ytringer om temaet musikk. For det blir så sørgelig navlebeskuende når folk påstår at blått er en finere enn rødt, at vår er bedre enn høst, at en trekant er mer estetisk enn en firkant, at pizza er bedre enn pølser eller at gitar er tøffere enn keyboard.

Dermed kan vi slå fast at å ytre noe nedsettende om musikk og dens genre, i beste fall blir underholdende evt. ikke underholdende lesning for andre. Det finnes to typer musikk: Den DU liker og den DU ikke liker.

Som nevnt innledningsvis: Dette er enn sannhet, ikke min mening. Rart ikke flere innser dette.

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo