Musikkelskere og platesamlere - en psykopatologisk analyse

Platesamlere er alt annet enn edle skapninger og andre anekdoter.

JAKTEN PÅ DEN HELLIGE GRAL

I Bibelen, i Nye Testamentet, nærmere bestemt Johannes Evangelium, fortelles det om da Jesus Kristus ble korsfestet i kapittel 19, versene17-37. I vers 34 sies det: "Men en av soldatene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann." I følge legenden skulle dette blodet ha blitt samlet opp i en gral og oppbevart gjennom tidene på de mest hemmelige steder. Opp i gjennom senantikken og gjennom hele middelalderen vokste denne legenden seg sterkere og sterkere. Hvilke krefter, hvilken status, hvilket omdømme, hvilken makt, ville man ikke kunne erverve seg om man hadde selveste Frelserens ekte blod i en hellig gral stående? Og mange søkte og ettersøkte denne gralen hele verden over opp gjennom århundrene i hundreprosents visshet om at legenden var sann.

I dag har vi andre gral-jegere som med rastløs etterrettelighet søker etter det mest marginale i en utrettelig kamp mot tiden som bare spiser opp mer og mer av mulighetene for at deres legendarisk gralfunn skal bli virkelighet.

DIKOTOMI

Det er stor forskjell på musikkelskere og platesamlere. En musikkelsker bryr seg om innhold mens en platesamler bryr seg om form. En musikkelsker bryr seg ikke om han lytter til en CD, LP, kassett, 78-plate, singleplate, etc.etc. bare så lenge han får det produktet han vil ha på det nivået hvor lyden er best. For en platesamler er det motsatt: musikken betyr nærmest ingenting, det er selve produktets form som betyr noe. En platesamlers krav er som følgende:
1. Det må være på LP.
2. Det må være førsteopptrykket (her er plateselskap og nummer viktig)
3. Den må være Mint. Den skal helst ikke ha vært spilt i det hele tatt.
4. Plata må være med originalomslaget, gjerne med et eller flere utbrett, poster(ere), originale innerpose(r), tekstark, eventuelt tilskjært(die-cut) omslag, i tillegg til alle eventuelt medfølgende paraphanelia.

I en slik merkelig verden kan man oppleve at en platesamler betaler f.eks. 2-3000 kroner for en LP på en platemesse, f.eks. LPen My Generation av Who fra 1965 på plateselskapet Brunswick, mens det selvsamme produktet samtidig kan fås på CD til kr. 90 (bare 3-4 steinkast unna på Platekompaniet) med langt bedre lyd etter en god og grundig digital remaster og remix-jobb gjort i 1998 og med en hel haug med aldri uutgitte bonusspor på kjøpet. Med andre ord: lyden er bedre og det er flere låtene på CDen. Det sier seg selv at dette er helt irrasjonelt. For disse moderne graljegerne som platesamlere er, vil få store problemer med å begrunne sine handlinger. Men når ting er irrasjonelt, hva gjør man da? Jo, man slår opp i psykologien for å finne svar.

Men først litt om de vanlige misforståelsene angående platesamlere hvorpå følger noen morsomme historier om det rent symptomatiske angående disse folkene.

MEET MR. HIGHBROW

Mange tror at platesamlere er en edel rase. De vasser i penger, kjører Rolls Royce, går i skreddersydd dress og har leilighet på Aker Brygge. Med et diskret smil betaler de gladelig 30-40 tusen kroner for en Beatles-LP mens de nipper til champagnen hvorpå den muntre lille passiaren går over til å fortelle om at ja, i forrige uke kjøpte de de to Pussycats-LPene for 100 000 tusen kroner pr. stk. Og etterpå går turen innom en filantropisk veldedighetsmiddags-galla hos Celina Middelfart til inntekt for nødlidende hudofre i Vest-Sahara. Åh jada, work is play and kupongklipperne are here to stay. Men myten om Lord Platesamler eksisterer bare hos de som aldri har truffet en og som bare vet hva platesamling er etter å ha lest en vrøvlete artikkel om det i VG. Men hvis behavioristene har rett i at all menneskelig adferd er kulturelt tillært og at den kan avlæres og pålæres, så skal jeg nå komme med noen morsomme anekdoter i så måte om platesamlere. Undertegnede vil påstå seg selv til å være en apostat i dette miljøet og min lojalitet er da også preget av dette. Da jeg for et års tid siden stakk innom en bruktsjappe og forkynte at dagens CDer med digital remaster/remix (hvis en god produksjonsjobb har vært gjort) inneholder mye bedre lyd enn LPer, fikk jeg virkelig høre det. "CDer er noe dritt!" sa innehaveren av sjappa mens en annen, en kunde, kauket "CDer hermetikk. LP-plater har sjel". Med andre ord: the basic facts never speak for themselves hos en platesamler.

Da jeg begynte å samle plater i 1973 var LPer det eneste formatet som fantes. Kassetter hadde for dårlig lyd (mye sus, "tape hiss" ble det kalt for av hi-fi entusiastene i det store utland), mens lydbånd var for gammeldags og tungvint. Da CDen kom ca. ti år etter, ble jeg sjokkert. Gikk det virkelig an? Etter så mye hype og vidunderlig reklame om dette nye lydavlesningsproduktet og så var lyden så dårlig? Førstegenerasjons-CDene var analog-innspillinger, dvs. tatt opp fra LP. Lydbildet var definitivt sekundært. Så jeg ignorerte dette produktet og tok det for å være nok en bløff fra musikkbransjen. Det er bare de siste fem årene at jeg har begynt å ta CDer alvorlig, dvs. der en nyutgitt CD er digitalt remixet/remasteret fra de opprinnelige master-tapene med en god produksjonsjobb. Bra CD-eksempler i så måte er f.eks. de siste Deep Purple og Blue Oyster Cult-utgivelsene.

Og dermed har det å samle på plater ikke lengre blitt så viktig. I forhold til en god CD så er LP-platen sekundær. "Det må du ikke si, da banner du i kjerka" sa en ansatt i disken på et plateantikvariat i Ullevålsveien, med et ironisk smil og fortsatte: "LP-er er ting, vet du. En ekte fetisj." Det skal være sikkert. Men som musikkelsker så kjøper jeg heller musikk enn ting.

VIRKELIGHETEN - ET UBEHAGELIG RØYKTEPPE

Platesamlere er alt annet enn edle skapninger. Etter å ha vært platesamler i over tredve år, nøler jeg ikke et sekund med å kalle de fleste platesamlere for en gedigen gjeng med tapere. De er tapere i den klassiske forstanden slik vi møter dem i filmer og tegneserier. Først noen eksempler fra real life (et konsept som neppe noen platesamler har hatt befatning med). For ca. ett år siden stakk jeg innom en bruktsjappe her i Oslo på den sedvanlige runden omkring i byen på utkikk etter plater, CDer, tegneserier, bøker, etc.etc. Vedkommende eier av sjappa er en fyr som ikke har så mye peiling. En DJ-kompis av meg flirte en gang av vedkommende og sa: "Han schizoide tullingen der. Hvis han bare visste at jeg har vært hos han og kjøpt billigplater til 30-40 kr. pr. stk. hos ham og solgt dem for 3-4000 kroner igjen etterpå..." Riktig, fyren er litt ute. Ofte når jeg har vært i butikken hans har spørsmålet vært fra han: "Har du peiling på dette? Hva er dette for noe? Prog, eller...?" Der har han stått med en bunke nyinnkjøpte LPer som han ikke har visst hva var for noe.

Men på denne runden så hadde han en melding å komme med. Fra sin høye hest forkynte han sin vrede over alle individuelle samlere og dealere som ikke drev en fysisk butikk, men som bare solgte seg i mellom og på messer. "Dere ødelegger markedet for oss seriøse butikkeiere," freste han og fortsatte: "Hadde det vært bare oss - og så nevnte han de tre-fire mest kjente plateantikvariatene i Oslo - så kunne vi ha kjørt akseptable prisnivå på LPene våre." Da jeg kalte hans utsagn for proteksjonisme, spurte han meg hva det var for noe. I en markedsøkonomisk verden er konkurranse sunt med henhold til eventuell priskrig. Jo flere selgere, jo lavere pris. Men det virket ikke som han hadde tenkt på det. "Dere er en skam for bransjen, dere har ingenting i den å gjøre" freste han. Dette er ekkoet av parvenyens reproduktive tale: for i det jeg sto der hørte jeg at det singlet i glasshuset. Dette er mannen som havner i slagsmål på nesten hvert eneste loppemarked (på Kjelsås loppemarked for noen år siden ble han observert i et strengt armgrep av to vakter som holdt ham fast fordi han hadde sneket seg inn bakveien før loppemarkedet åpnet) enten med andre samlere og dealer-rivaler eller med vaktene, mannen som det går ville rykter om lurer gamle damer på råe underprisinger i dødsbo ("Nei, dette er ikke verdt noen ting, LP-plater og singler fra sekstitallet er det ingen som vil ha"), som kaller den råtne bruktsjappa si for et antikvariat for å slippe å betale moms på varene sine (og bøker er i mindretall i den sjappa) - ja, hvilken ærlig sjel.

Men mens han gikk gjennom sin adelige tirade over oss plebeiere så ble ansiktet hans stivt og han stoppet midtveis i setningen - jeg lurte på om han hadde fått et lettere tilfelle av epileptisk abcens mens jeg observerte at blikket hans flyttet på seg og ble fjernt. En lang pause fulgte på nærmere ett minutt hvor det ble helt stille i sjappa hans. Blikket til "antikvariat"-aristokraten hadde nemlig flyttet seg til en liten tenåringsjente på ungdomsskolenivå som lettkledd gikk forbi i vårsola på fortauet utenfor sjappa hans. Nå var alt glemt, alle hans "merkesaker": konkurransen mellom aristokratiet (hvor han selv tilhørte) og pleibeierne (yours truly) og alt som fulgte i dets kjølvann. "Åh", sa han etter at jenta var forsvunnet bak hjørnet av neste kvartal, "ett tilfelle av poesi i bevegelse". Javisst, poesi kan døyve smerten ved å leve. Men han er ikke noe en gangs tilfelle. Her er flere anekdoter:

På et loppemarked på Vinderen for et år siden sto jeg og en kartsamler på baksiden av Vinderen Skole ved en inngang der. Da loppemarkedet åpnet, styrtet alle inn. Jeg og kartsamleren kom først til LPene og skummet gjennom kassene. En tydelig skuffet platesamler som hadde stått ved hovedinngangen, hadde rast inn men måtte se seg slått av oss to. "Hvordan kom dere inn?" spurte han surt. "Vi kom inn bak-inngangen" noe som var helt legalt men lite kjent. Fyren ga oss et hatefullt blikk. Resten av tiden på loppemarkedet gikk denne fyren etter meg og yppet bråk hele tiden. Han kom med små beske kommentarer til alt jeg foretok når jeg plukket bøker f.eks. Jeg lot meg ikke affisere av en slik ussel liten taper. Herregud, man skal være bra fattig på personlige opplevelser hvis man vil slåss med folk bare fordi man ble nummer tre på pallen. Men hvorfor dette raseriet overfor å være bli nr. 3? Det må da være bedre enn ingenting? Nok en anekdote:

For noen år siden observerte jeg og en kamerat en helt vanvittig oppjaget råtass av en platesamler som gikk igjen på ethvert loppemarked. Han styrtet inn på loppemarkedet, kjøpte alle platene som var der, og stakk av i en hui og hei til neste loppemarked hvor det samme gjentok seg. Vedkommende må ha vært det mest usosiale og usympatiske nullet noensinne observert. På grunn av sin ekle fysiske konstitusjon, kalte vi ham for Fatso Sleazo. Han gikk igjen som selger på alle platemessene på Rockefeller med sin handyman, lille Igor, en pusling som Fatso som herset med hele tiden. År ut, år inn, kunne du se denne karikaturen av et menneske som stresset som om selve livet sto på spill for å komme først til platebunken på loppemarkedet. Jeg og kompisen min lagde en psykologisk profil på vedkommende:

1. Han bor hjemme hos mor og far (fyren var ca. 35-40) hvor han har bodd hele livet på gutterommet sitt.
2. Han har ingen dame.
3. Han har ingen venner.
4. Han har en typisk low life jobb.
Og med tiden viste det seg at alt stemte! Ingenting er mer forutsigbart enn en platesamler! Uttrykket "get a life" er skrevet med henblikk på disse menneskene.

FADER FREUD, DU SOM ER PÅ PLATEBAREN...

Hvordan skal man forklare disse menneskenes adferd? Det letteste er å ta en teori fra freudianismen som forklaringsmodel. Freud var en okkultist i den forstand at ingen av hovedtesene hans kunne bevises vitenskapelig. Men deler av hans okkultistiske system er plausible. Freuds tro på at libido var objektivt, fikk ham til å konstrue sublimeringsmodellen. Grovt sagt så går den ut på følgende: hvis er person er stygg, heslig, dum, avskydd, eller på noe slags vis ikke passer inn i samtidens sosiale liv ut fra de sosiale standarder som gjelder, slik at vedkommendes seksualdrift ikke får naturlig utløp gjennom en partner, så ville seksualdriften sublimeres. Med andre ord: den seksuelle energi vil bli omstrukturert til andre områder. Noen vil bli arbeidsnarkomane, noen vil bli narkomane, noen vil bli kunstnere, noen vil bli alkoholikere, noen vil bli sportsmenn og således utmerke seg på disse felt. For sportsmannen som blir nr. 1 på idrettspallen er han/hun den som forsaker mye for å nå målet sitt. Men kanskje er det ikke noe forsakelse, kanskje er det bare en omkanalisert energi. Sagt slik: hvor mange synes at Grete Waitz var/er sexy og vakker?

Slik sett er det nok også med platesamlere, men her må vi legge til en helt egen teori fra undertegnede, basert på egne erfaringer: jeg kan godt innrømme at jeg var en taper på ungdomsskolen. Ingen damer ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var bare en tosk som digget heavyrock og hadde langt hår da det var ut, lånte bøker (til og med diktsamlinger!) på biblioteket, leste tegneserier, og racet omkring på sykkel. Jentene digga og kretset rundt de tøffe gutta som hang ut på Samvirkelagethjørnet med mopedene sine. Da jeg flyttet hjemmefra i 16-års-alderen for å gå på gymnas i nabokommunen, begynte moroa med fyll, fitte og flatlus på hybelhuset med heimbrentsapparatet i fellesdusjen. Jeg sier heldigvis, for stakkars den tenåring som ikke har opplevd de tre gyldne F-ene i tenåra - han blir platesamler han.

For tenk etter: der står førti- femti-åringen på Rockefeller og betaler tre tusen kroner for en LP-plate, for den samme musikkopplevelsen som han kan få 2910 kroner billigere to-tre steinkast unna på Platekompaniet. Hvorfor gjør han det? Plata må være Mint, samt omslaget må være strøkent (uten navnetrekk, vinsøl, fettflekker, etc.) og alle eventualiteter må være med (f.eks: utbrett, plakat, original innerpose, stickers, etc.etc.). Med andre ord: den må være som ny. "Som ny" - i freudianismens seksualorienterte verden hva sier dette oss? Hvilke assossiasjoner får vi? Det er ingen tvil om det er jomfrua de vil ha, jomfrua som de aldri fikk. Kompensasjonen for manglende action på ungdomsskolen og på gymnaset under overoppsynet til den strenge men kjærlige disiplinen til mamma som gjorde sitt til at fyren ikke flyttet hjemmefra (om han i det hele tatt gjorde det) før en dame på jobben gjorde sitt til at møydommen forsvant i the midtwenties. Eller som tegneserietegneren Crumb sa: "Jeg giftet meg med den første dama som knullet meg" (også han er platesamler).

Hvorfor må plata og omslaget må være så Mint, så uberørt av menneskehender? Ooh-la-la, Nabokov, David Hamilton og Roman Polanski var i det minste eksplisitte på hva de ville ha. Å sublimere tapt ungdomserfaring inn i vemod og irrasjonelt pengesluk (som platesamlere gjør) er bare tull. Mitt råd til gamle impotente platesamlere med toupé vil være å bli med i en sekt som tror på reinkarnasjon. I deres neste liv vil kanskje stiverten deres komme til nytte. Så neste gang du er på loppemarked og du ser tre-fire platesamlere som står i clinch foran platekassa og river Wasa Wasa av Edgar Broughton Band i filler i et livlig bikkjeslagsmål, vit da at det er bare et symptom på at seksuallivet deres allerede er revet i filler. Når en fyr på loppemarked blir sur fordi du kom først til platekassa, vit da at surheten er det oppdemmede hatet av at han aldri kom først noen steder, og ihvertfall ikke i buksa på noen dame. I mellomtiden så skal jeg liste opp de mest sjeldne platene som ennå ikke er blitt oppdaget av den jevne bande av platesamlere, bare en liten esoterisk krets av hellig gral-jegere vet om følgende:

The Ula Kula Aloha Swinger Singers: Themes And Screams From Maui To The Hawaii, dobbel 7-tommer med utbrett, utgitt på Ula-Lupa Records i 1949.

På denne platen opptrer Elvis Presley for første gang som tolvåring. Hans familie vant en lotteri-billett til Hawaii-øyene hvor den unge og ukjente 12-årige Elvis og andre turister ved en tilfeldighet ble invitert til å delta i en sang-konkurranse (bare koring) med lokale Hawaii-musikere.

Old Henry "Hagsaw Voice" Jimbutt Plays His Accordion Lightly, Tremor Records 1959. Dette er den første plata hvor John Lennon og Ringo Starr spiller henholdsvis akustisk gitar og vaskebrett som akkompagnement til den lokale folkemusikeren Henry Jimbutts (som da var noen og seksti år) tradisjonelle trekkspillversjoner av gamle engelske arbeiderklassesanger fra Liverpool og omegn. Utgitt på et lokal plateselskap i Liverpool.

I Got That Country Feeling Like Nothing Else, Kille Records 1967. John Coltranes ukjente country & western plate. Like etter å ha gitt ut den psykedeliske/avantgardiske-klassikeren Ascension i 1967 følte Coltrane et visst behov for å avreagere. Bare på flipp drakk han seg full og spilte inn tradisjonelle C&W-klassikere i studio en natt. Uten å vite det stakk en de studioansatte av med tapen og ga den ut på sitt eget selskap (som ble stiftet for anledningen) Kille Records. Hør Coltrane gjøre gamle Hank Williams-låter på saksofon. Eller hør Coltrane synge Bimbo og I Love You Because i kanondrita form. En klassiker!


comments powered by Disqus

 



Frode
2004-03-26Artig

Artig skrevet, om ikke helt treffende på alle områder. :)

Lavt Liv
2004-04-13Geir Levi (Milde Freud!)

Der gikk du i egen felle, gitt. Høyt oppe på egen kjepphest. *host*

Trond Haugsnes
2004-06-05The Who - My Generation

Hei. Jeg er ingen platesamler, men jeg har et par LPer som jeg vil tro har en viss samlerverdi. Først og fremt gjelder dette den original første utgivelsen av My Generation. Platen er i relativt god stand ut fra min vurdering. Det mest interessante er at det er autografer fra alle 4 bandmedlemmene på begge sider av coveret. I øvre venstre hjørne på baksiden står det videre skrevet: To Trond from The Who. Dette ble skrevet av Pete Townsend. Foranledningen til at jeg fikk tak i bandet, var naturlig nok konserten de hadde i Njårdhallen i 1966 (hvis jeg husker riktig). Er for øvrig veldig interessert i få greie på den nøyaktige datoen. Resten av historien om hvordan jeg fikk auografene, er en ganske morsom historie som det tar for lang tid å skrive her.

Har også en tilsvarende LP med The Small Faces. Er interesser i få greie på hva The Who LPen kan være verd.

Pål B
2004-06-082. mai 1967

Hele The Whos turneliste finner du her:
http://www.thewho.net:16080/concertguide/info/

Men kortversjonen er altså at konserten du var på høyst sannsynlig var i 1967, ikke 1966, og at det altså var 2. mai. Det er i hvert fall den eneste konserten med bandet jeg fant i nærheten av tiden du nevnte :)

El Tequila
2004-06-24Bra!

Du har alle de kvalifikasjoner som skal til for å bli en god platesamler når du blir stor!
Men er alle afrikanere svarte?

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Groovissimo