How Is Annie labelkveld, Blå 29. januar

Youth Pictures of Florence Henderson, Therese Aune, Little Hands of Asphalt og soup – dette måtte bli en bra kveld.

Siden 2004 har indieetiketten How Is Annie gitt oss finfine plater med band som Youth Pictures of Florence Henderson, Monzano, Sirka Ragnar og Build Nest, Sleep. De har etterhvert opparbeidet seg en posisjon som en viktig kilde til god indierock og –pop, for de som liker slikt vel å merke.

Disse var det mange av på BLÅ denne kvelden. Fullt hus og brede smil så langt øyet kunne se. De snille menneskene i How Is Annie hadde samlet et aldri så lite stjernelag av artister fra sin egen stall og ga dem til oss en etter en.

De som tok turen gjennom kulda til BLÅ fikk oppleve to av etikettens mest kritikerroste band, soup og Youth Pictures of Florence Henderson. Og i tillegg The Little Hands of Asphalt, et band det knytter seg store forventninger til når de endelig slipper sin debutplate 9. mars i år. Det er ettersigende gode saker, og det er helt sikkert flere enn undertegnede som gleder seg til akkurat den.

Therese Aune var siste navnet på plakaten, og etter mye ros og blant annet en svært vellykket konsert på fjorårets Iceland Airwaves-festival kompletterte hun en svært spennende samling artister. Aune åpnet kvelden alene med keyboardet sitt, og spilte pene sanger. Pene sanger som egentlig ikke ga meg noe særlig. Hun er flink, og gjør flere artige ting låtmessig, men det ble litt for anonymt og lignet litt for mye på veldig mange andre jenter med piano. Undertegnede har hørt henne bedre før, og jeg ble rett og slett litt skuffet over at det tilsynelatende ikke har vært store utviklingen på et års tid. Jeg skulle gjerne sett henne med et band i ryggen, som kunne gitt sangene hennes litt mer kjøtt på beina, og kanskje overasket med å ta dem i litt andre retninger i blant. Det var på ingen måte dårlig, men jeg hadde forventet mer fra Therese Aune.

Etter en kort riggeseanse (riggingen tok usedvanlig kort tid hele kvelden) var det klart for det som var et nokså nytt bekjentskap for min del. Jeg så Little Hands of Asphalt varme opp for Bonnie ’Prince’ Billy i fjor, og har selvsagt hørt deres bidrag til diskusjonen rundt hva som er tidenes oslosang; ”Oslo”. Her skulle det, i motsetning til Bonnie ’Prince’ Billy-gigen spilles med fullt band, og med den tidligere omtalte plata på vei var det flere enn meg som var spente på hva de hadde å by på.

Little Hands of Asphalt er et hyggelig band. Litt mer country enn for eksempel My Little Pony, som er et band det er naturlig å nevne som referanse for at man skal gi et godt bilde av hvordan Little Hands of Asphalt høres ut. Det er lett, slentrende popmusikk med tekster om livets store små problemer. Det er musikk for lyse og varme sommerdager i parken, og om det var kaldt og kjipt utenfor var det ingen som tenkte på det. Inne var det sol og varmt i været.

Selv om det var soup som skulle avslutte var det Youth Pictures of Florence Henderson de fleste hadde kommet for å se virket det som. Det ble litt tettere foran scenen og folk mumlet forventningsfullt om hvor bra de hadde vært forrige gang de så dem.

Det var få som ble skuffet av et gnistrende sett hvor postrock og indierock gikk hånd i hånd. Lange dvelende intrumentalpartier ble raskt avbrutt av skrikende vokal før en ny melodillinje tok over og dro låtene videre til neste nivå. Med fire gitarister blir det nødvendigvis stort og massivt, men bandet fikset også de roligere partiene hvor skjøre låtstrukturer tittet varsomt frem fra under gitarveggen. YPOFH har virkelig vært et spennende band å følge siden fjorårets etterlengtede comeback, og denne konserten med stort sett bare nye låter lover godt for fortsettelsen.

Kveldens siste band ut var soup, og det var helt klart de jeg hadde størst forventninger til. Størst forventninger og i særklasse mest skepsis på forhånd. Fjorårets Come On Pioneers var et mesterverk, og en av årets aller beste plater, men jeg stilte meg tvilende til om de skulle klare å overføre det elektroniske lydbildet til scenen. Plata svevde i grenseland mellom majestetisk pop og melodisk postrock, og var tilogmed nesten dansbar til tider. En plate man måtte sette seg ned å lytte til, og som ga deg enorm lyst til å trykke på play en gang til etter at siste skurrende tone hadde forlatt høytalerne.

Det er bare en ting å si om soups første oslokonsert, og det er at den i aller høyeste grad levde opp til forventningene. Erlend Aastad Viken og hans kumpaner blandet elektronikk med trommer, bass og gitar på samme gode måte som på albumet, og den ene låta etter den andre lirket seg inn i øregangene og ble der i flere timer etter at konserten var slutt og BLÅ var lukket og låst for natta.

How Is Annie melder på sine hjemmesider at de planlegger flere slike kvelder utover året. Vi får bare håpe at de holder ord, for dette var en av årets beste kvelder så langt.

Alle bilder av Tor Hernan Floor og Linda Maria Skytterholm



comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ghostface Killah - Fishscale

(Def Jam)

Vår mann setter et par pils på at Ghostface har levert det feteste New York-albumet i 06.

Flere:

Jaga Jazzist - One-Armed Bandit
Belle & Sebastian - Push Barman to Open Old Wounds