Konsert: Sivert Høyem

Driv 21. oktober: Ingen månelanding, men likefullt en fin start for Sivert Høyem som soloartist.

Trygt, solid og bra da Sivert Høyem, eller Höyem som han kaller seg på plate nå, åpnet en omfattende norgesturné i Tromsø onsdag. Med drøyt 50.000 eksemplarer av Moon Landing over disk de siste to ukene beviser Høyem at det fremdeles er mulig å selge fysiske CD-plater, ja det er nesten så en kan hevde at han nærmest på egenhånd puster liv i norsk platebransje denne høsten. Moon Landing skyter i disse dager salgstallene til himmels i et tempo som nesten mangler sidestykke på denne siden av Blodig Alvor. Fysisk format duger vitterlig ennå, la oss håpe folket i platebutikkene også røsker med seg andre ferske, og gjerne norske, musikkgodbiter.

Konserten på et smekkutsolgt Driv (hvor han for øvrig gjør to utsolgte ekstrakonserter om ikke lenge) åpnet med førstesporet fra den nye platen, og Belorado var et suggererende kick off, der Høyems følsomme vokal ble gitt luft under vingene av et band som gjennom drøye ti minutter fikk markert seg på scenen. En autoritært Høyem melder sin tilbakekomst i etterdønningene av Madrugada, og selv om stemmen er like mørk, farges musikken nå med lysere paletter. Med seg hadde han et kompetent lag, der de fleste også har deltatt i studioarbeidet.

Cato Salsa er viktig i uttrykket, enten han er nedpå eller i full flamme, og sammen med Christer Knutsen - som for øvrig har fått hard anmelder-medfart den siste tiden - utgjorde de to tredjedeler av strengelyden. Sivert sjøl bruker gitaren mer og mer i sitt uttrykk, og i flekkene tipper jeg lyden var voldsommere enn mange av et voksent publikum helt satte pris på. Med på ferden fant vi også en trommeklaskende Børge Fjordheim og basshjemmehåpet i Rudi Nikolaisen, også kjent fra begravde The Fernets og dagsaktuelle og cowboyduftende Pistol & Bart.

To låter fra Madrugada-katalogen fikk vi med smukke Honey Bee og Robert-we-still-miss-you-duftende The Kids are on High Street, samt en flott Into the Sea fra Exiles. Resten tilhørte Moon Landing. Og selv om jeg ikke akkurat har satt meg masse inn i skiven, føler jeg at Sivert har kommet godt ut av transformeringen til soloartist. Lettere i steget kanskje, og med et knippe låter som vokser med spilling. Han har faktisk så mye å berette at han gjemmer bort en av platens (og konsertens) høydepunkter, nemlig smektende tøffe Johnny, som helt uforståelig kun finnes på den limiterte bonusskiven som følger med Moon Landing.

Høyem anno 2009 duger selvsagt i massevis. For selv om konserten ikke maktet å overbevise like mye hele veien, er jeg ikke et sekund i tvil om at dette blir bedre når bandet og hovedpersonen selv får senket skuldrene utover på den lange turnéen. Fra Tromsø må en også melde at et stappet Driv, med sin kronglete og verneverdige konstruksjon, er håpløst som konsertlokale. Ikke for dét, jeg var blant de heldige som både så og hørte bra, men mange fikk nok dessverre bare et glimt av den stadig like ulastelig antrukne nordlendingen, i tillegg til pinglete lyd helt bakerst.

Ingen månelanding med andre ord, men Høyem har likevel mye mer troverdighet med bruk av metaforen, enn statsministeren har med sin månelanding i klimakampen.

Ustødige fotos: Magne Johnsen








comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


David Thomas Broughton - The Complete Guide to Insufficiency

(Plug Research)

Enkelte har det i blodet. Noen besitter kvaliteter som andre bare kan drømme om. Møt David Thomas Broughton.

Flere:

Beatnuts - Classic Nuts Vol. 1
Katatonia - Viva Emptiness