#29: I lyset fra trolløyet

Tonene og bildene er blitt flyktige, for flyktige. Kort glødende sankthansormer i massemedienes tusenårsnatt. Lyset i fjøset er sluknet, den siste Festus er sendt til Gildes kjøttkverner.

Ingar Kaldal har tilrettelagt og kommentert småbrukerkona Astrid Karlsmoens dagbøker for årene 1971-73 for utgivelse (Tapir akademisk forlag, Trondheim 2004). Astrid hvem? Jo, fru Karlsmoen var "gardkjærring" på Sole, en plass 20 km. sør for Trysil. Hun, mannen Kåre og datteren Gunn, drev plassen fra 1954 til 1990, da Kåre døde. Astrid drev videre til 1997, en periode på tilsammen 43 år, preget av store forandringer i jordbruk, dagligliv, mentalitet og materielle forhold. Det var i disse årene at den norske småbruker gikk fra tilnærmet sjøforsyning i drifta til å bli råvareleverandør og konsument i forbrukersamfunnet. Småbygdenes relative lukkethet og små forhold gikk opp i en større massemediert virkelighetforståelse og ble perifer i en verden som daglig kom inn i stua gjennom fjernsynsskjermen. Å dra på sydentur ble like vanlig som å ake sparkstøtting til samvirkelaget. Det er momenter fra dette hamskiftet som er nedtegnet i Karlsmoens dagbøker, lenker i en stor vev som utgjør fortellinga om Norge i etterkrigstida.

Vårt ærend er hva hva dagbøkene kan fortelle oss om musikk og underholdning, den adspredelse radio, grammofon og fjernsyn brakte utover bygdene i perioden Astrid førte sine opptegnelser. Boka er redigert tematisk, slik at litteratur, radio og musikk er viet sitt eget kapittel. Det er kort, men svært interessant. Perioden er altså 1971-73, og Karlsmoen er en kritisk leser og lytter. Hun var en søkende og nysgjerrig sjel som stadig prøvde nye forfattere og som på egenhånd dannet seg smak og forstand. Som ivrig biblioteksbruker fyllte hun de få lommer av ledig tid hun fant som småbarnsmor og småbrukerkone, med lesing og radiolytting. I boka gjengis en rekke ekstensive utdrag fra hennes notater om bøker hun har lest.

Populærlitteraturen som sto sterkt på bygdene rundt 1970, nevner hun nesten ikke, og det er tydelig at dens dramaturgi og fasttømrede skjema ikke behager. Hun søker erkjennelse, gjenkjennelse og opplevelse i bøkene hun leser, og skriver svært personlig om dette. Både norske, nordiske og internasjonale forfattere omtales, ofte med utgangspunkt i Astrids eget ståsted og de forutsetninger livet i skogsbygda bød henne og familien. Forholdet hennes til forfattere som skrev gjenkjennelig, og grensesprengende på samme tid, om hennes eget miljø og geografiske nærhet, som Prøysen og Sandbeck, satte hun naturligvis ekstra høyt. Fønhus og Prøysens dødsfall kommenteres da også med sorg i notatene.

Den kritiske sans hun legger for dagen i vurdering av litteratur, anvender hun også på de lettere programpostene i radioen og musikken hun lytter til der. I et litterært notat kommenterer hun at:

"I dagens avis er det en innsender som så å si setter likhetstegn mellom Alf Prøysen og Sigurd Lybeck. Det vil jeg protestere på. Prøysen skriver ekte, Lybeck ser de samme tingene gjennom et falskt romantisk skjær!!" (26. januar 1973).

[Lybeck var en populær folkelig forfatter av romaner lagt til bygdemiljø i en nasjonalromatisk stil. Bøkene kjøres den dag i dag som føljetonger i norske aviser, journ. anm.]

Det var særlig på søndager familien fant tilstrekkelig tid til radiolytting, gjerne i samband med nabobesøk og muligheten for ei lita eftashvile:

"Eivind Bråthen kom hit. Da pappa og Eivind satt og hørte på skirenn og skøyteløp i radioen, passet jeg på å ta meg en times kvil. Etterpå spiste vi alle kald nakkestek av gris, pluss stekt sideflesk til kara, og mandelpoteter. Kalvedans med saus til dessert" (10. januar 1971).

Videre får vi små glimt av hvilken humøroppkvikker litt musikk fra radioapparatet kunne være i en travel hverdag med mye fysisk tungt og monotont arbeid. 29. januar 1971 kommenterer hun: "Nå spiller de i radioen I Was Born Under a Wandering Star. Jeg er ikke sikker på om det er riktig hørt og skrevet." Bortsett fra at det i sangen heter "Wanderin' Star" er det helt rett, men som boka beretter var ikke engelsken den aller stiveste selv om småbrukerkona fant tid til korrespondansekurs (Slim John) i engelsk. Hvor mange husmødre eller småbrukerkoner gjorde vel det for 35 år siden? At hun nevner denne sangen spesielt kan skyldes dens særegne utøver, skuespilleren Lee Marvin. Filmtøffingens framførelse av sangen i Joshua Logans filmatisering av Broadway-musicalen Paint Your Wagon ble en aldri så liten hit tidlig på 70-tallet, utgitt på single i Norge med I Talk to the Trees på b-sida, framført av medskuespiller Clint Eastwood. Den gruvesjaktdype raspebassrøsten til Marvin i denne sangen er som å forestille seg Paul Robeson synge med halskatarr, totalt uharmonisk men uimotståelig sjarmerende. Den tolkningen må ha skilt seg ut for Astrid i et populærmusikalsk påholdent NRK anno 1971.

På dette tidspunkt hadde ennå ikke fjernsynet gjort sitt inntog i den Karlsmoen'ske husholdning (de så hos en nabo), og radioen var det viktigste medium for ikke-litterær opplysning og adspredelse. 27. oktober 1971:

"Jeg kom inn igjen sist i Nitimen, og fikk høre Harry Belafonte som sang Islands in the Sun. Våre øyer i solen er Myrsjøen og Landsjøholmen, men i sommer kom vi ikke til noen av stedene."

Denne assosiasjonen er nær og umiddelbar, direkte overføring mellom Astrids fineste steder og Belafontes lengselsfulle sang om øyene i solen. Astrids notat vitner om hvilken evne en vakker og fengende sang har til å løse tankene, gi dem vinger og forme bilder av det vi minnes og holder kjært. Som forklaring på popmusikkens enstående gjennomslagskraft og fortryllelse er sammenhengen mellom melodi og følelse innlysende, og det spørs om den ikke likegodt er en fullverdig begrunnelse for den gode poplåts egenverd og blotte eksistens.

Notatet er også en påminner om hvor sterkt popmusikk på NRK kunne virke dengang, rent på grunn av sin eksklusivitet i et overveiende "seriøst" og folkeopplysende sendeskjema. Popen hadde en svært sparsom plass i radioens lydbilde for en drøy mannsalder siden, Nitimen var et program som sendte "lettere toner", Norsktoppen og Ti i skuddet andre. Lyttet du til Ønskekonserten etter popmusikk dengang, for ikke å nevne rock, ventet du enten forgjeves eller fikk høre én, høyst to populærlåter helt mot slutten. Med tanke på at du fant det innsatsen verd å vente hele timen sier det meste om popmusikkens datidige status i statskanalen.

Ønskekonserten var for øvrig en sjelden anledning for lytterne til selv å forme en time av det som i dag kalles "sendeflate" i eteren. Man sendte inn et pengebeløp til Radiogavefondet (til utbredelse av radioapparater til ensomme, gamle og uføre) og ønsket seg en besemt sang spilt over radioen som hilsen til slekt og venner. Astrid beretter om tre forskjellige anledninger hvor hun og familien sendte hilsener gjennom Ønskekonserten:

4 januar 1971: "I Ønskekonserten kom plata som jeg har sendt inn til mors fødselsdag: Blomsterhilsen til mor. Vi satte oss og hørte på sangen, pappa og jeg, men hilsenen som kom først hørte vi ikke. Men mange andre hadde hørt den."
7. januar 1971: "Mor har ringt i dag og takket for ønskeplata."
12. februar 1973: "I kveld hørte vi på Ønskekonserten. Det kom ingen plate til mor. Jeg hadde sendt inn 10 kr. til postgirokonto nr. 18."

At familiene satt benket foran radioen og lyttet til Ønskekonserten var fortsatt ganske utbredt aktivitet tidlig på 70-tallet, selv om fjernsynet mer og mer stjal oppmerksomheten på kveldene. Denne skribent husker godt programpostens sterke posisjon på fjernsynets bekostning, på linje med Rolf Kirkvaags lørdagsprogram Tyve spørsmål eller komiserien om Familien Glum.

Astrids aktivt kritiske holdning til radioinnholdet kommer fram i en sammenligning hun gjør av tre julesanger hun har hørt på samme kveld (lille juleaften 1973):

"I radioen var det julestemning. Vi fikk høre Prøysens Romjulsdrøm, I'm Dreaming of a White Christmas og den dumme plata Juleromantikk, som forteller om hvor glade de gamle foreldrene ble da sønnen deres som de ikke hadde hørt fra på over en mannsalder, kom uventet tilbake fra Amerika. Blant alt det gromme han hadde med var også gebisser. Nei, det var ikke det minste rart at foreldrene gråt en juleskvett."

At satiren i Juleromantikk ikke har tiltalt Astrid, sier vel sitt om den forargelse mange følte når de hørte denne for sin tid dristige harselas over julehøytida. Sangen heter egentlig Julekveld i skogen og ble berømmelig framført av Rolf Just-Nilsen (på single 1966). Teksten er vel egentlig mest en parodi på en utbredt type roman med det velkjente føljetongmotivet om den fattige emigrant som vender hjem til juleaften, stinn av penger fra "junaiten" og med gaver til alle. Denne beretningen var slitesterk eskapisme i et fattigslig Norge gjennom årtier, flittig benyttet av folkeforfattere som Rudolf Muus og Sigurd Lybeck. Størst utbredelse fant romanen Husmannsgutten av H.A. Foss, en av Norges (og det norske Amerikas) mest leste bøker, trykt i uendelige opplag i en hundreårsperiode. At tematikk og motivkrets i Juleromantikk kunne kjennes vel nær i satiren for Astrid, med god kjennskap til karrige omstendigheter i landlige kår, er kanskje en forklaring på at hun fant sangen platt og dum. Visse ting er kanskje for reelle og nærliggende å spøke med?

Musikk kan hjelpe mang en tanke til å spinne vev i hodene våre. Astrids prosjekt med å lære seg engelsk får ekstra næring når hun forsøker å forstå innholdet i sangtekster. 27. mars 1971 lytter hun til countryprogrammet Western Saloon:

"Det er møte i Western Saloon. Jeg liker country & western-musikk en gang i blant, kanskje fordi jeg gjerne vil lære engelsk. Men jeg synes om rytmen og gitarmusikken også. Det er forresten vanskelig for meg å få tak i teksten når noen synger, det blir helst enkeltord, og halve setninger i blant. Så moro det skulle være å kunne alt, altså hele språket! Flere språk også. Tysk, samisk, russisk, islandsk, esperanto. Kanskje fransk. For noen ville ønsker av ei småbrukerkjerring som arbeider hele året uten lønn."

Hun liker "rytmen og gitarmusikken" hun hører i programmet, noe hun ikke var alene om i denne countrymusikkens popularitetstopp her til lands. Jim Reeves og Buck Owens tilhørte 60-tallets mest populære artister i Norge. Owens' LP The Best of Buck Owens lå 140 uker (!!) på VG-lista på 60-tallet og Jim Reeves hadde 111 uker på samme barometer med Gentleman Jim. Selv om hun anerkjenner musikkformen, er Astrid ikke udelt begeistret for Owens, som for øvrig gjestet Norge på denne tida og spilte inn en LP hvor han på omslaget poserer framfor Holmenkollbakken.:

"Marit har ikke vært på skolen i dag, hun hadde vondt i halsen og litt feber. Hun hadde vært på biblioteket i går og lånt Mary Poppins-bøker og en L.P. med Buck Owens til seg selv, og en eventyrbok til Dag. (Jeg burde tenkt på Dag da jeg var der). Ikke noe stygt om Buck Owens sang nå, det er da likevel alt for ille at jeg for flere år siden sammenlignet den med mjauingen av en hannkatt i mars. Marit spiller opp igjen og opp igjen Together Again og alle de andre." (4. januar 1973).

Joda, vi skjønner hva hun mente med "mjauing". Buck Owens hadde en, skal vi si, fri tilnærming til countrysangen, og brøt radikalt med den dannede og dempede fraseringen gjort til kjent og kjært standarduttrykk av Hank Williams og Jim Reeves. Owens' rocka og showpregede driv og flamboyanse gjør ham til en overgangsfigur som danner bro mellom Reeves' old school og syttitallets outlaw-sangere som Kris Kristoffersen og Waylon Jennings.

Dypere resonans hos Astrid synes Johnny Cash ha hatt. Lytteren i skogen gjør 15. april 1972 denne observasjonen:

"At han synger kristne sanger også, var fremment for meg. Men han gjorde det, He Turned the Water Into Wine og I Talk to Jesus Every Day hette de. Og han sang også "because you're mine, I walk the line."

At Louis Armstrong kunne gi inspirasjon og arbeidstrøst under det rutinepregede og tunge fjøsstellet, er Astrid et vitnesbyrd om. Armstrong sto hennes hjerte nær, og han nevnes gjentatte ganger i utdragene. Sommeren 1971 døde jazzens fremste ambassadør, og Astrid skriver:

"I see trees are green
red roses too.
I see them bloom
for me and you.
And I think to myself!
What a wonderful world.
Jeg håper det ikke er alt for mange feil i dette diktet, som jeg har skrevet så godt jeg kan etter hukommelsen... Jeg liker å høre stemmen hans i radioen... Etter norsk tid døde han klokka halv elleve. Marit og jeg var til bygda." (6. juli 1971).

Budskapet i Armstrongs berømte sang om en "wonderful world" har fanget sin lytter. Tekstens ærend er å minne oss om å se storheten i det små, det vakre blant alt det heslige og ikke la verdens elendighet skygge for glimtene av skjønnhet i livet. I et annet utdrag setter hun sangen i sammenheng med to andre og deres likelydende innhold:

"Krøttera sto inne ganske lenge, og jeg hørte på mye av Nitimen først. Elvis sang om "in the early morning rain", Louis Armstrong var like imponert over den forunderlige verden som han har vært, og Ivar Simastuen gledet seg over at "det er godt å kommå hemmatt". Men jeg gledet meg såvisst ikke til vasken." (1. oktober 1973).

What a Wonderful World har nok for Astrid Karlsmoen vært ei "griskokktrøst", for å si det med Prøysen.

Egen musisering var langt vanskeligere i tider fattigere på mekaniske musikkmaskiner og transistordrevne formidlere enn vår. I de fleste hushold spilte man på ett eller annet - teskjeer, vaskebrett, trefjøler, munnharpe, bæljespel, langeleik, fele, munnspill... eller man sang. Som oftest begge deler. Folkelige kulturuttrykk var hovedsaklig muntlig tradert og baserte seg på overføring generasjonene mellom. I 1970 var utviklinga kommet til det avgjørende skillepunkt der massemediene, særlig etermedienes, dominans i hjemmene for alvor fortrengte folks egen musikkutfoldelse. Var det ikke for skolekorps, sangkor og andre organiserte musikkaktiviteter landet rundt, ville vi sett enda mindre egenaktivitet på musikkens område enn vi tross alt gjør. Det går ikke an å sammenligne med dagens tusener av kjellerband. De aller fleste amatør-rockband søker et publikum, er altså utadvendte og drømmer om noe større. Gamle dagers stuemusikk var til intern bruk, en tonebåren forlengelse av felleskap, familiebånd og et friminutt fra et liv i konstant plikt og arbeid. Hjemme hos Astrid hadde mannen Kåre et munnspill, skogens instrument på våre bestefedres tid. Astrid skildrer en heimsleg stemning med få og presise setninger:

"(Vi) fyrte godt i ovnen, og brukte mye strøm til oppvarming. Det ble godt og varmt inne, hvis vi holdt oss unna de isbelagte vinduene. Stein og Dag badet, og pappa tok fram munnspillet og spilte noen sanger. Julekveld på Hawaii, Alf Prøysens Julekveldsvise og den gamle sørgelige visa om Gale-Truls." (19. november 1971).

Prøysens Julekveldsvise er den kristne motivkretsen omplantet til en sekulær setting ikledd et lyrisk formspråk, mens Julekveld på Hawaii er forestillingene om julas universelle budskap projisert på fjerne strender i populærmelodramatiske og sentimentale vers. En annen anledning er også et varmt minne som ikke bare påkaller bilder, men også sanselige stemninger og lukter:

"Vi ble sittende oppe til utpå morgenkvisten. At pappa kunne spille så mange forskjellige melodier på munnspill det var fremmed for meg. Kanskje visste han det ikke selv heller? En må nesten kalle det en munter forsamling, det var sang og latter. Ved to-tida var jeg ute og gikk en tur i den kjølige og friske nattlufta. Da viste gradestokken 0 grader C." (17. juli 1971).

2.

Et lite post scriptum til notatene om musikk skal handle om hvilket inntrykk fjernsynet gjorde på Astrid. Ikke alle hjem hadde ennå anskaffet TV-apparat i 1971, men mange gjorde som Astrids familie og tittet hos naboen. Det er lett å glemme at fjernsyn dengang, med en i dag ukjent styrke, preget seg inn i det kollektive minnet. Det fantes bare én kanal, og programtilbudet var såpass begrenset at de tilsynelatende mest unnselige programmene skapte begeistring og gjorde varig inntrykk. Referanseapparatet for folk over 40-45 er tildels stort hva angår programtitler og fraser fra programledere i TV's barndom. Det er nok å si Festus, Erik Bye, På med pilen, Palle, Der røyk pokalen eller Hylands Hörna for at folk umiddelbart kobles på og behersker et dertil egnet anekdotetilfang tilknyttet disse kryptiske kodeordene. Om den umåtelig populære westernserien Krutrøyk (med én k - egentlig Gunsmoke) heter det 27. mars 1971:

"Nå er Festus, Ken Curtis, i radioen. Før har jeg hørt Hank Snow og Merle Haggard. Felemusikk har det også vært. Nei, vekkerklokka ringer vel søndag morgen også, og jeg får la western være western."

Dette er en interessant bemerkning, en overføring fra TV-mediet til radioen (og Western Saloon igjen?). Festus-figuren var publikumsanker og hovedidentifikasjon blant typegalleriet i denne westernserien, hvis handling var lagt til et fiksjonalisert Dodge City hvor den staute marshall Matt Dillon (spilt av norskættede James Arness) opprettholdt ro og orden. Astrid har hørt Ken Curtis synge i radio, skuespilleren som framstilte den karakteren spm ble så populær i Norge at han kom hit på landsomfattende turné, fikk sin biografi forfattet av Pio Larsen og holdt en berømt opptreden i NRKs lørdagsunderholdning hvor han og Erik Bye red gyngehester. At Curtis startet som sanger var mindre kjent. Han var allerede fra seint 30-tall del av country & western-vokalgruppa The Sons of Pioneers og kom til filmen gjennom sitt ekteskap med datteren til USAs største westernfilm-regissør John Ford. Denne amerikanske Homer ga ham små filmroller som ble springbrett for rollen som Festus og påfølgende verdensberømmelse. Soloplatene hans var derimot aldri særlig god butikk i hjemlandet, eksentriske og anstrengt komiske som de er. Restopplaget gikk i stedet som varmt hvetebrød i Norge på 70-tallet. De finnes fortsatt i generøse mengder på loppemarkeder og i bruktbutikker. En av disse amerikanske LPene ble til og med presset i et eget norsk opplag, fikk omslag i norsk språkdrakt og utstyrt med liner notes av Det Nyes musikkorakel Yngvar Holm.

Et annet TV-notat angår fjernsynsprogrammet for 21. august 1971:

"Kuler og kruttrøyk, med "Kitty" fra Dodge City", Hegtun fra Toten og Arnardo med sitt sirkus. Pluss fyrverkeri fra Raufoss. Pappa kjørte oss alle hjem igjen i transportskuffa. "Han er snill han, som tar med hele familien med på sirkus", sa vi."

"Kitty" var bardama i Krutrøyks Dodge City. Halfdan Hegtun fra Toten og Raufoss, alias Even Brattbakken, var en populær figur under femtitallet og framover. Hegtun hadde egne underholdningsprogrammer og var en skattet reporter i radioen hvor han dekket flere olympiader, Berlinblokaden og Kong Haakons begravelse. Hegtun var også Venstre-representant på Stortinget og ble i 2003 innvalgt som Norges eldste kommunestyrerepresentant i Bærum.

Krutrøyk ble i 1971 erstattet med en ny western-serie, Alias Smith & Jones. Astrids unger forhandlet seg til å få se disse programmene som naturligvis gjorde dypt inntrykk på unge guttesinn:

"Dag har altså fri hver mandag i vinter. Mens han kledde seg, måtte han nok ha en westernhelt som forbilde, for han fikk på seg den svarte habitten: Bukser med bredt belte, og kniv. De svarte, fillete skinnhanskene som han har fått av meg, og lekepistol i handa. På hodet tok han stråhatten sin, som han måtte tape på kryss og tvers først. Jeg er sikker på at han følte seg ganske tøff! Så gikk han inn til bestemor. Hun var ikke noe imponert, hun." (17. januar 1972).

Notatet viser hvor sterkt westernfiksjonen sto i den populære forestilling og fantasiverden. I etterkrigstida har få andre mytologier hatt større nedslagskraft blant nordmenn enn fortellingene om det amerikanske "ville vesten" og erobringen av landet vest for Mississippi. Fiktive størrelser som Morgan Kane, Bill & Ben og Kaptein Miki har solgt millioner av pocketbøker og tegneserier, og folk holdt liv i karrierene til avdankede amerikanske cowboyskuespillere lenge etter at populariteten deres hadde visnet på "den andre siden av dammen". Blant bøndene gjenspeiles western-mytologiens popularitet på navnene i fjøset. Ved norske båser tygde mang en "Krystle" og "Alexis" sitt drøv når TV-såpeoperaen Dynastiet rullet over skjermen på tidlig 80-tall. Ti år før var det Dodge Citys innbyggere som preget navnevalget på fjøsets innvånere: "...kalvene heter Veslemøy, Leo, Festus, Matt. Jeg tror ungene ønsker en oksekalv til, for den skal hete Doc. Altså enda et navn fra Kruttrøyk." (15. april 1971).

Slike fenomener har en tendens til å være brå og forbigående. At western var på moten i årtier, hindrer ikke enkeltstående fenomener i å forsvinne inn i glemselen når de ikke lenger er synlige for oss på regelmessig basis. Krutrøyk ble tatt av skjermen i Norge etter et comeback i 1973 for aldri mer å bli vist på disse kanter. Når de tusenvis av kalver, hester, hunder og katter som bar Festus-navnet etterhvert døde ut, svant også minnet om denne høyest elskede av TV-serier ut av vår felles hukommelse. I dag er det vel knapt noen under 30 som forbinder noe med navnet Festus og Krutrøyk. Hos Astrid gikk det slik til:

"Vi skulle slakte vår Festus. Det er ikke hyggelig å være med på å drepe dyr en har stelt med, og som føler seg trygge på at vi vil dem vel. Det begynte alt å bli mørkt da vi leidde ut Festus, svarte styrete Festus, med de små hornene sine, sugde på armen min og sto rolig. Jeg holdt i bandet rundt hodet hans da skuddet smalt. Hvis dyra skal vitne om folk på dommedag, stakkars alle folk da, både de som dreper, og de som spiser dyr." (15. oktober 1971).

Slik er de spor vi finner i Astrids dagbøker etter populærmusikk og fjernsyn, slik hun tok inntrykk av etermediene der hun fanget inn deres signaler på et lite gårdsbruk i det østlige Hedmarks skoger for en mannsalder siden. Vår hverdag har sannelig forandret seg, og den beskjedenhet i tilbudet av musikk og levende bilder dengang ga seg desto større utslag i en sterkere opplevelse av inntrykkene. Vi er blitt fortalt at fortiden er et fremmed land fordi menneskene der gjorde ting annerledes. Det er vel helst den knusende alminneliggjøringen av popmusikk og TV-bilder som skiller oss fra de menneskene vi var dengang. I det styrtregn av massemedierte impulser og påvirkninger vi baner oss vei igjennom daglig, snapper vi opp mindre og mindre vi virkelig bærer med oss videre. Noen av oss fører fortsatt dagbok, men hvor mange biter seg tilstrekkelig merke i en sang eller en fiksjonsfigur i TV til at de tar seg bryet med å berette om det i dagboks form? Tonene, sangene, melodiene, bildene og karakterene er ikke lenger eksklusive nok. De kommer oss ikke nær nok. Tonene og bildene er blitt flyktige, for flyktige. Kort glødende sankthansormer i massemedienes tusenårsnatt. Lyset i fjøset er sluknet, den siste Festus er sendt til Gildes kjøttkverner.

Tidlig på 70-tallet lå massemediehegemoniet og den altomfattende konsumunderholdningen ennå i framtida. 78-plata var fortsatt et nært minne, mange spilte dem ennå. Stereoanlegg og kassettspillere var eksklusive og dyre, LP-platene likeså. Radio var allemannseie, fjernsynsapparatene holdt på å erobre de tusen hjem, godt hjulpet av avdragsordninger og nysgjerrighet på de flimrende glimt fra den store verden. Vi lar Astrid avslutte disse glimtene inn i mediehverdagen i vår nære fortid med noen talende bilder av hvem vi var - da:

"Marit kjøpte seg kassettspiller for mye av stipendpengene sine... Disse kassettspillerne er dyre og dårlige saker. Batteriene blir utbrent før en får sukk for seg. Men pappa rakk da å synge inn "Det vokste två liljor i jordlivets vår, till foreldrenes glädje og hopp". Ingen av unga fikk gå på TV, men de tok det visst ikke så tungt heller, for de sang og pratet inn på lydbånd, og spilte det etterpå. Marit satt oppe til midnatt, hun skulle spille inn fra Western Saloon. Så var det bare Europatoppen som kom. Jeg malte vasken, og det får være punktum..." (23. oktober 1971).


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo