#24: Min yiddishe papegøye

Om plater som får fugler til å synge filmhits, plystre slagere og holde hverdagspraten i gang. Og litt om Pelle Peanøtt.

Musikk kan gjenkalle de fjerneste minner. En bestemt sang på radioen kan utløse et skred fortrengte pinligheter fra ungdomsåra eller de søteste hyrdestunder fra en forgangen tid. Minner kommer i to mål: Korte og lange. De lange er gjerne tyngst, de du baler med på godt og vondt resten av livet. De korte er intense, pussige, morsomme eller lattermildt meningsløse. Korte minner kommer og går, dukker opp fra tankens lønnkammer når noe eller noen trykker på rette knapp i underbevisstheten. Det kan være benevnte sang i radio eller plata sangen er lagret på. Assosiasjon og minne er viltvoksende planter som kommer kledt i rosens ham eller ugressets flokete form.

En merkelig plate krysset nok engang denne spaltists vei gjennom populærkulturens myldrende morass, en plate som umiddelbart gjenkalte et lenge glemt minne. Når jeg holdt omslaget i hendene så jeg ham for meg igjen, min gamle venn Pelle Peanøtt. Det er 15-16 år siden nå, men fortsatt lever legenden om Pelle, tøffeste kjøttmeis i Norges land. Han var en modig, noen vil si dumdristig krabat. Beinhard og kompromissløs, party'et hardt, slo fra seg så det sang og var de smukke burfuglers store casanova der folk lot vinduene stå åpne for den fryktløse Pelles amorøse ekspedisjoner.

Jeg traff ham første gang da Pelle forsøkte å rive av meg en hårtjafs mens jeg sov en årle morgen på Sogn studentby. Jeg skjønte først ikke hva som foregikk, men det frekke fjærkreet foretok ikke akkurat noen hastig flukt ut av det åpne vinduet han var kommet inn gjennom da jeg brått satte meg opp i ørska. I stedet satte han seg verdensvant til på toppen av ei tom ølflaske og ga seg til å hoppe fra flasketut til flasketut blant tomgodset som fylte hybelsalongen etter den fuktige kvelden i forveien. Jeg forstod at min dengang generøst utvokste pannelugg var tiltenkt en polstrende funksjon i fuglens pågående reirprosjekt, men gjorde det klart for ham at så kom ikke på tale. "Ikke aktuelt", sa jeg. Litt misfornøyd skottet han på hodet og rumsterte rundt blant sneipene i askebegeret. Med et elegant hopp flyttet han seg til kanten av snacks-skåla og med et fornøyd kvirre-vitt tok han ei peanøtt i nebbet og flakset ut av vinduet. Jeg trodde jeg aldri kom til å se karen igjen, men bare et par minutter senere var han tilbake i samme ærend og ga seg ikke før peanøttskåla var tom. "Sannelig, ditt navn skal være Pelle Peanøtt", sa jeg, og det skulle bli mange slike besøk fra denne artigkaren i ukene framover.

Etterhvert ble Pelle av den faste gjengen som pleide å henge på felleskjøkkenet. Han forekom uaffisert av sigarettrøyk og den tykke stekeosen fra de tusen svidde koteletter. Vanligvis foretrakk han peanøtter (vi vasket dem i springen for å få vekk saltet), men han stupte gjerne ned i lunkne Grandiosa-fliser, osteblingser og nærbutikkens suverene Londonbrød. Han kom og gikk (eller rettere sagt fløy) etter eget hode, og svevde elegant inn gjennom verandadøra mens de ekle duene ikke turte krysse terasserekkverket. Pelle var svært meddelsom og skravlet i vei på sitt eiendommelige vis, et totalt uforståelig men engasjert fuglespråk med mye skvalder og skvåt. Han var litt av en type skjønte vi, ikke en å føkke med. Han kjeppjagde andre konkurrenter på matfatet som hang ute på veggen og tok ikke fem øre for å gå løs på fugler 5 til 10 ganger egen størrelse. Dessuten var han en djevel til å manøvrere i lufta, en veritabel rød baron med fjærdekte vinger og gulspettet bryst. En studine høyere opp i blokka holdt undulat i bur. Denne stod og kvitret ved vinduet som stod på gløtt. Pelle tok en nonsjalant svipp opp i karmen og bedåret den jomfrunalske kurregås med noen maskuline triller og en slags hanemarsj langs vinduslista ispedd fjærbrusing og nebbgnissing mot underlaget.

Et par somre var han innom, så forsvant Pelle Peanøtt, muligens til nye jaktmarker, kanskje fløy han inn i solnedgangen. Vi som kjente ham og holdt Pelle for den tøffeste fugl vi hadde møtt, flyttet ut en etter en. Undulatdama dro også sin vei og alt kvitter stilnet.

----

Som platesamler har undertegnede etterhvert etablert en pen samling fugleplater fra hele verden, men ingen av disse har i nevneverdig grad "gjort noe" med meg eller berørt meg i spesiell grad. Annet enn å falle i undring over skaperverkets mangfoldighet, da. Det var funnet av en litt annen type fugleplate enn de sedvanlige dokumentasjons- og opplysningsplatene som brakte Pelle Peanøtt tilbake i bevisstheten. Det dreier seg om en, tro det eller ei, treningsplate for burfugl med anlegg for tale. Gjennom denne skiva kan undulater, parakitter og beslektede pip-pip'er øve opp et repertoar av ukjente sanger og læres opp til å etterape dagligdagse munnhell.

Hvem er det som kommer opp med idéen til slike tilsynelatende tullete plateutgivelser? Kan noen ha sett for seg særlig marked for treningsplater for undulater og andre flaksende kjæledyr? Vel, i kapitalismens verden er det, i alle fall i teorien, et potensielt marked for selv det mest absurde produkt. Men menneskets behov for å speile seg i kjæledyrene sine og kompensere for ensomhet og skuffelse over egne artsfrender må aldri undervurderes. Hvem har ikke sett likheten mellom hunden og dens herre der de etter års sameksistens har lagt seg til sams mimikk og vaner? Joda, det er hundretusenvis av mennesker som snakker med undulatene sine. Rettere sagt: Snakker til dem, snakker og snakker, og grøsser i hemmelig glede hver gang fuglen snakker tilbake og forteller akkurat det de trengte å høre. "Polly elsker mamma, Polly elsker mamma."

Vi kan altså gå utfra at interessen for å trene Polly og Ara og vennene deres ved hjelp av grammofonplate så absolutt eksisterte. Entrepenøren i dette tilfellet heter Peter E. Tevis, en fuglefrelst californier som fra sin base i Burbank grunnla plateselskapet PET Records (hvilket usannsynlig heldig sammenfall mellom mannens initialer og selskapets intensjoner!). Plata jeg snublet over, det var vel på loppemarked, er en LP med tittelen The Complete Cockatiel Training Album (PET LP 3142) beregnet for sangtrening og oppøvelse av taleferdighet for "cockatiels, parakeets, mynas and other talking birds to speak and whistle tunes". Metoden er enkel: Du plasserer fuglen ved høytaleren, putter et teppe over buret (da blir ikke fuglen visuelt distrahert), setter på plata og gjentar spillingen av det valgte kuttet (sangen/frasen) inntil fuglen hermer melodien. Hvis fuglen lærer sangen før du blir gal av å lytte til platas enerverende arrangementer, er suksess oppnådd og dere kan gå videre til neste spor. Plata byr på et broget utvalg kjente melodier, blant annet party-novelty låta Pop Goes the Weasel (ufestlige avholdsfolk som Bondevik pleier å synes at denne er skrekkelig festlig), Dixie (elsket av flere avskygninger, fra Ku Klux Klan til norske bygderånere med Texas-kompleks) og Beautfiul Dreamer (gammel filmsviske, sikkert ideel å øve inn med turtleduer).

En burfugl som behersker et slikt repertoar er hyggelig selskap og en fulltreffer i selskapslivet. Men ekstra flott er det hvis fuglen i tillegg kan snakke. Tenk hvilke muligheter for "God dag mann økseskaft"-kommunikasjon som da åpner seg. Den klassiske forestillingen om den snakkende fugl er sjøulkens gamle papegøye. Disse er gjerne av det ramsalte slaget og sitter vaglet opp på eiermannens skulder i en røykfylt bule i Rio de Janeiros havnekvarter der svartmuskede skumlinger med springkniv i lomma og sprengfeite horer med tatoveringer på skinka gjør runden i lokalet. Slike papegøyer nøyer seg ikke med å si "splitte mine bramseil", "sett sjøbein gamle gutt" eller andre Arve Opsahl-ismer. Her kommer det rett fra levra: "Down the hatch", "you yellow bastard", "Polly wants pussy", "go fuck a duck". Kra Kra.

Tevis går inn for en mer prober språkbruk og på plata anbefaler han "hello baby", "I love you" og samformen "hello baby, I love you" som hyggelige ytringer fra fuglenebb. Å innøve disse platitydene via grammofonplate fordrer et besluttsomt sinn og et fast forsett. Etter å ha lyttet til til platas oppleserstemme gjenta frasene med k-l-a-r diksjon og t-y-d-e-l-i-g uttale en 6-700 ganger er du selv klar for å flakse ut av vinduet. Dette er en øvelse som kun anbefales hardcore undulatvenner og folk som fascineres av fjærkres evne til onomatepoetisk utfoldelse. Til alle andre vil jeg derimot anbefale den omfattende serien LPer fra BBC: English Birdsounds (reutgitt på cirka 20 CDer) eller Sveriges Radios Fågelskivor (finnes også i CD-utgave). Det er to virkelig omfattende dokumentasjonsverker i lydform som både innbyr til lærdom og fascinasjon. Dette er plater som virker ansporende for fugleinteressen og er den perfekte gave til hobbyornitologer og fuglebrett-tittere. De fleste europeiske land, de gamle kommunistlandene og flere nordamerikanske stater har dokumentert sin fuglefauna på LP/kassett og CD. For den fugleinteresserte født med samlergen byr "genren" fugleplater på hundrevis av spennende og ikke lett tilgjengelige objekter fra hele verden. Så folkens: Ned fra trærne og ut på verdensveven. Tilgangen på fugleplater her til lands her til lands er svært begrenset, så et søk på nettet er nok å anbefale vordende samlere av fjærprydd vinyl.

Peter E. Tevis var ambisiøs og mente å gjøre selskapet til det ledende innen dyreinstruksjonsplater, og ikke bare beregnet på fugl. Som kjent kan hunder lære seg å modulere sine melankolske hyl til noe som ligner sang (apropos: How much is that doggie in the window? Uuuu-uuu...), seler, niser og hvaler kommuniserer på et høyt, kosmisk nivå med sin på en gang himmelske og undersjøiske sang. Signalene deres mottas og fortolkes et sted i pleiadene hos disse vanngående pattedyras galaktiske åndsfrender. Uttrykket "kattemusikk" har sin opprinnelse i kattens forkjærlighet for de sureste toner i skalaen under kurtisen. Et helt pletora av fugl og fisk danner et veritabelt greatest hits fra dyreriket. Det zoologiske behov for hjelpemidler i form av plater burde altså være ubegrenset.

Men Tevis kom aldri lengre enn til fuglene. I stedet for å teste markedet med plater beregnet på forskjellige arter, klemte han i 1980 likegodt til med hele fem fugle-LPer på en gang. På Make Your Bird a Star er det meningen at undulat, papegøye og andre taletrengte eggleggere skal lære seg å plystre kjente film-melodier og innøve berømte replikker fra stjernenes munn. Altså: Undulaten kan både plystre As Time Goes By og ytre de bevingede (ja riktig) ord "Play it again, Sam" fra Bogart-klassikeren Casablanca. Mer dristig blir det når arapapegøya eller kakaduen din breker fram Mae Wests berømte forslag til Cary Grant om å "come up'n see me sometime". På plateomslaget ser vi undulat, due og ravn utstyrt med alpelue, bowlerhatt og spaserstokk omgitt av blant andre John Wayne, Boris Karloff som Frankensteins monster, Edvard G. Robinson, Helan og Halvan, sleivkjeften W.C. Fields og stumfilmstjernen (!) William S. Hart.

The Complete Canary Album og Train Your Bird to Talk er rene instruksjonsplater for oppdrettere og "canary lovers". Førstnevnte inneholder et foredrag hvor Tevis utdyper kanarifuglhobbyens mangehånde aspekter, den andre går på øving og innlæring av dagliglivets omgangsuttrykk ("Hello, how are you", "nice boy", "time to go to bed" etc.) på The Multi-Lingual Bird er det derimot snakk om å lære burfuglen et sett fraser på forskjellige språk: Spansk, tysk, italiensk, fransk og yiddish. Denne fascinerende plata er utstyrt med et omslag som viser en tegning av en papegøye med kapteinslue som ombord i en gammel galeas av Columbus-typen reiser over havet fra Europa til Nord-Amerika. Lengre sør ser vi en annen papegøye ombord i en seilskute som akkurat har rundet Afrikas horn. Lurer du på hvordan det vil lyde når din kjære Polly kakler fram "Polly vil ha peanøtt" på yiddish blir du nødt til å oppspore denne plata. Tenk deg bare gamle Ara når hun bestiller eisbein med surkål til middag - på tysk!

Selv om PET Records aldri ble noen suksess, er det ingen tvil om at platene deres er laget av oppriktige fugle-elskere. Tevis utstyrte platene med fyldige liner notes der han redegjør for de forskjellige artenes særpreg. Om Cockatiel beretter han blant annet at den sannsynligvis er "the most congenial of all the talking birds". Den har "all the combined traits of the cockatoo, parrot and parakeet". Den kan "talk, plus is, a great whistler and mimic". Tevis gir også en kort innføring i temming, fôring og renhold av buret. Om fuglens evne til til å innlære sang og tale står det at "it is almost impossible to train pairs to talk, as they are more interested in each other". Nøkkelen til læring er ikke overraskende repetisjon, minst 20-30 minutter daglig. Å få det første ordet på plass er det vanskeligste. Etter først å ha lært en melodi eller en vending plukker fuglen raskt opp flere. En liten belønning, en tørr drue eller noe, og et "flink fugl!" styrker motivasjonen. God gammeldags betinget læring som har virket på unger og bikkjer i tusenvis av år. Men har denne evnen hos burfugl egentlig noe med reelt musikalsk talent å gjøre? Har disse fuglene musikalske gener fordi de behersker en slik etteraping av menneskelige uttrykk? Se det forteller Tevis intet om.

Dette skrives i solveggen en varm junidag mens hundrevis av småfugl synger i skogen omkring meg. Denne kakofonien av lyder brer et sonisk teppe over omgivelsene og det er nesten umulig å bestemme avstand utfra lydstyrke til den enkelte fuglens tilhold i løvverket. Det er til og med vanskelig å retningsbestemme opphavet til de forskjellige lydene. For en konsert! Hvilket orkester spiller ikke naturen opp når den spirer på sitt mest frenetiske og sommeren ennå er ung. Der hører jeg en moped som blander seg i mylderet. Det er postmannen som kommer med dagens avis. Fuglene som sitter i trærne nærmest veien tier, det er som lyden av den smatrende mopedpotta pløyer ei taus får i en åker av lyd. Jeg tusler avgårde etter avisa, sender en siste lille tanke til Pelle Peanøtt og nynner på papegøyerefrenget til Prima Veras utsøkte Erik Bye-harselas Arne Belinda: "....å fysj for en nebbete fuuu-uugl..."


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

sign post
10.10.14 - 12:56

sign post
10.10.14 - 12:53

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: