Intervju: Kitchie Kitchie Ki Me O

«Noen ganger er vi Kitchie Kitchie, andre ganger er vi litt Ki Me O, men vi prøver å være Kitchie Kitchie Ki Me O.»

Foto: Ole-Tommy Pedersen (Rockfeller 01.04.2011)

Det har sluttet å regne i Bergen, og solen prøver å bryte seg seg gjennom skylaget over USF Verftet. Det er Nattjazz, og om fire timer skal Kitchie Kitchie Ki Me O gjeste hovedscenen. Midnatt er det showtime.

Bandet har plassert seg backstage. De har spist middag, gjort lydprøver og er klare til å ta en prat. Alex Kloster-Jensen følger meg inn i rommet. Saksofonist Dag Stiberg og perkusjonist Anders Møller sitter henslengt i hver sin sofa, og bassist Frode Jacobsen står midt i rommet.

Alex, Anders og Frode setter seg ned i sofaen. Saksofonist Dag forsvinner ut av rommet uten en lyd, og døren lukkes.

- Det var Bez (Behzad Farazollahi, trommer) som var pådriver for å begynne å spille igjen. Han maste på meg om å dra igang et nytt band. Så det endte med at vi begynte å jamme sammen i kjelleren, sier Alex, vokalist og gitarist i Kitchie Kitchie Ki Me O.

Fra før har Alex Kloster-Jensen spilt i band som Ricochets, Hello Goodbye, My Midnight Creeps og siste runden med Madrugada. Frode Jacobsen er mest kjent som grunnlegger og bassist i Madrugada.

En brå start

I New York-studioet de mikset den siste Madrugada-platen i 2008, fant Kloster-Jensen en gjenglemt dronegitar. En gitar stemt i en spesiell åpen stemming, d-g-d-g-d-d, og likte klangen godt. Sammen med Bez Farazollahi, og etter hvert Frode Jacobsen var dette starten på det som skulle bli Kitchie Kitchie Ki Me O.

- Vi hadde ingen plan om å gjøre noe mer enn bare å spille sammen og utforske det nye lydbildet. Ut av det blå fikk vi en forespørsel fra Øyafestivalen om å spille på Øyanatt. Vi hadde jo ikke noe band, og ikke hadde vi noen låter klare heller, men jeg sa ja med en gang, jeg. Uten å ha noe som helst klart, og uten å spørre Frode og Bez. Jeg hadde en idé om å spille uten å øve i det hele tatt, men det ville ikke Frode, ler Alex.

Dermed fikk de seg en brå start, og hadde ti dager til å sette sammen et band, og øve før den første konserten.

- Da forstod jeg at han hadde overvurdert seg selv som musiker, og måtte sette foten ned, sier Frode Jacobsen.

Samme rocka musikksmak

- Foruten meg er jo Kitchie Kitchie Ki Me O samme gutta som fra My Midnight Creeps. Det er ikke noen tilfeldighet overhodet at det ble disse folkene som ble med og utvikle bandet. Jeg jobbet mye sammen med Robert (avdøde Robert Burås, journ.anm.), og vi delte den samme musikksmaken, spesielt den rocka siden som My Midnight Creeps holdt på med. Jeg var også med og spilte bass på en Creeps-låt i studio. En del av dette vi gjør nå er en videreføring av det My Midnight Creeps holdt på med, sier Frode.

- Vi hadde noen ideer og planer om hvilken retning My Midnight Creeps skulle i, og det er det vi jobber med nå i dette prosjektet, med mye inspirasjon fra Mali-blues som vi hadde begynt å eksperimentere med i Creeps, men som vi ikke fikk gjort ferdig, sier Alex.

Den plata Kitchie Kitchie Ki Me O nå er klar med, kunne ikke blitt laget av My Midnight Creeps, enes de om.

- Creeps var mye mer gitarbasert, og var veldig på den 70-tallsgitar-tingen. Det var mer klassisk låtskriving. I Kitchie er det mye mer perkussivt og måten vi bruker kordamene på er en viktig del av soundet, sier Alex.

Før dette intervjuet har Kitchie Kitchie Ki Me O bare gjort fem konserter. Det hele startet under Øyanatt sommeren 2009. Køen utenfor Internasjonalen var lang, for oss som stod oppe i konsertlokalet og skuet utover Youngstorget var det vakkert. Tenk at så mange mennesker ville se et band de aldri hadde hørt.

Ett år fram i tid, skjer det igjen. Øyanatt 2010. Denne gangen er de booket på Parkteatret på Grünerløkka i Oslo. Heldigvis en større scene, men fortsatt for liten til at alle som vil oppleve bandet får komme inn. Det tar halvannen time å få alle med billett inn. Køen strekker seg to hundre meter utenfor konsertlokalet. Etter denne kvelden blir bandet virkelig en snakkis i musikkmiljøet i hovedstaden.

Ikke et ferdigprodukt

- Jeg var veldig interessert i spille litt løsere strukturer live, å ha låter som kan strekkes ut og gjøres litt mer med. Jeg merket at jeg var lei av å spille satte arrangerte låter, sier Frode.

- Det handler om å prøve ting man ikke kan. Vi har bare gjort fem konserter på to år, og har bare såvidt kommet i gang, og låtene våre kommer til å utvikle seg fra hver gang vi spiller. Jeg forandrer ting hele tiden, spesielt vokalen, sier Alex.

- Det skal ikke være noe ferdigprodukt det vi gjør på scenen. Det må være rom for oss å få lov til å tolke og improvisere. Ikke bare levere en ferdigpakke som publikum allerede har hørt på plate. Vi prøver å unngå å laminere set-lista, og gjøre det samme hver gang, men for at ting skal få lov til å være løst, må vi ha en god måte å kommunisere på, slik at alt ikke bare blir en saus, fortsetter Frode.

- Dette bandet er hovedprosjektet til alle involverte, så vi kommer til å bygge det enda mer opp og spille masse live framover, og så skal vi komme i gang med ny plate så fort som mulig, sier Alex.

- Dette er det kuleste bandet jeg noengang har spilt i, det er veldig lekent og utrolig moro, sier Anders Møller, som fra før har spilt i band som Gluecifer, Kåre and the Cavemen, Euroboys og My Midnight Creeps.

- Styrken til bandet er at vi alle har drevet med musikk lenge, og har så mange forskjellige referanser. Vi har også mye til felles, som den afrikanske Mali-bluesen, ting fra New Orleans og den mørke jazzen fra 70-tallet, sier Frode.

- Hva var det vi hørte i stad? Var det On the Corner, spør Anders.

- Ja, stemmer. Vi finner en del inspirasjon hos Coltrane og Miles Davies. Spesielt den perioden de ble mer rocka, 70-talls Miles Davies. Get Up With It og On The Corner, sier Frode.

- Og det som er litt mer obvious, som Dr. Johns Gris-Gris, Mali-blues, Ali Farka Toure, The Fall og Charlie Mingus, legger Alex til.

«Dere må være mer Kitchie!»

Er Kitchie Kitchie Ki Me O bare en myte og et band som egentlig ikke finnes, har mediene spurt seg selv de siste to årene. De som har sett bandet med sine egne øyne har fortalt om hypnotiserende rytmer, afrikansk desert-blues, New Orleans-voodoo, morderisk saksofon, Lido-dansere og deilig soul.

- Man blir så dårlig til å definere seg selv etter hvert, det er mye lettere for andre. Etter Rockefeller-konserten var det en som sa til meg, «dere må være mer Kitchie!». Det var så selvfølgelig for ham hva det var vi skulle være. Hva betyr det å være kitchie? For min del er det noe ukontrollert og åpent kanskje. Vi skal ikke være et rockelokomotiv som bare durer framover på 1-2-3, det handler om å ikke stivne, sier Frode.

- Jeg opplevde et utrolig kick å synge på de to-tre første konsertene vi gjorde. Det krever mye, men jeg liker utfordringen. I Ricochets sang jeg på to låter. Det var mer nervepirrende da, og bare gjøre to låter i løpet av et live-set. Bandet er ikke basert på meg som frontfigur, dette er en kollektiv utblåsing og vi fordeler tyngden utover alle i bandet. Noen ganger er vi Kitchie Kitchie, andre ganger er vi litt Ki Me O, men vi prøver å være Kitchie Kitchie Ki Me O, avslutter Alex.

Kitchie Kitchie Ki Me O er ute via EMI fredag 10. juni, og bandet spiller på flere festivaler denne sommeren. For full oversikt, sjekk bandets hjemmeside. Til høsten følger klubbturné i Norge og Europa.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.