Senjafestivalen 2014

Strålende konserter, fantastiske omgivelser, sol og føling i fjæra tre dager til ende. Tragedien kom noen uker senere.

Foto: Gøran Stensrud/presse

Det finnes mange festivaler i Norge, de fleste pregløse og intetsigende musikalsk, selv om de selvsagt er en arena for fest og tilstøtende moro. Fest var det forsåvidt også i Gryllefjord, der Senjafestivalen gikk av stabelen tidligere i sommer. Det som imidlertid huskes best var den kresne bookingen, de fantastiske konsertene, den enestående stemningen og de tette møtene mellom artister og publikum. Ta med omgivelser der hav møter dramatiske fjell i noe av det vakreste norsk natur har å tilby, samt solskinn fra vi kom til vi dro, begge veier selvsagt i båt. Man kan få føling i fjæra av mindre. Og dét gjorde vi da også, vi som besøkte yttersiden av Senja, den siste eventyrlige langhelga i juni.

Senjafestivalen hadde i år restartet seg selv med ny profil, nye folk i ledelsen og overgang fra bygdefest til hipp rockefestival. Små festivaler har små budsjett, også på Senja. Ikke minst derfor var vi mange som fikk lengere og lengere hakeslipp etterhvert som festivalen slapp sitt program utover våren. Svenske Daniel Norgren, amerikanske John Murry, Helldorado, Death By Unga Bunga, Torgeir Waldemar, The Replaceable Heads, Seven Doors Hotel, Taliban Airways, Gringo Bandido, Roger Græsberg & The Anti-Music Bonanza, Erlend Ropstad og et knippe til, var samlet i et program spikret sammen med utsøkt musikksmakk og en herlig fandenivoldsk innstilling, der man droppet dyre headlinere (som man uansett ikke hadde hatt råd til) og heller booket (kritiker)favoritter og nasjonale skatter innen folk/blues/americana/soul/vise/rock/garage/punk.

I Gryllefjord, med sine 300 innbyggere, satset man i år på musikk man selv sto inne for, i stede for objektivt mer kjente og «større» navn. Et lykketreff for oss som er litt mer enn gjennomsnittelig opptatt av musikk, men kanskje et mareritt sett i ettertid, da det dessverre var lite publikum og dermed røde tall i regnskapet til festivalen - som forøvrig hadde et edruelig budsjett og ville gått i null med 300 besøkende hver dag. Slik gikk det imidlertid ikke og Senjafestivalen gikk i minus med flere hundre tusen kroner. På deres Facebook-side finnes mere informasjon, også om hvordan man kan bidra med å hjelpe/redde en av de fineste festivalene jeg noensinne har besøkt. Vi håper på lykkelig utgang.

Måkeskrik

Festivalen, som gikk over tre dager, startet med en visekveld der blant annet Torgeir Waldemar viste klasse. Låtskriveren har kun en EP i bagasjen, utsøkte Take Me Home (2012), men nå er debutalbumet like rundt hjørnet. Torgeir Waldemar har overbevist mange med suverene konserter rundt omkring her hjemme de siste åra. Intet unntak på Senja der undertegnede ble usikker på om saltsmaken, som plutselig dukket opp, virkelig kunne stamme fra sjøsprøyten på yttersia noen timer tidligerer. Med en følsom stemme, ditto gitarspill og storveise låter, der arven fra giganter som Townes Van Zandt og Jason Molina er hørbar, imponerte Torgeir Waldemar med en konsert minst like bra som forventet. I flekkene magisk i så måte. Det er bare å glede seg til debutalbumet (inneholder blant annet en Townes-cover) som er under oppseiling!

Erlend Ropstad har på sine siste skiver tatt steget fra engelsk til norsk og egen dialekt. Dette har på alle måter vært vellykket – og ikke minst riktig. Låtskriveren har med overgang til egen dialekt også gjort noen dykk i seg selv, og funnet sin egen stemme. En stemme som fremstår mer personlig og som fungerer like fint på skive som fra en scene. Åpningsdagen på Senjafestivalen var akustisk. Med Ropstad som feiende fin finale landet den mykt, før måkeskrik og annet spetakkel (av hyggelig merke) tok over mot den lyse morgen.

På dagtid hadde festivalen lagt opp til toppturer og annen utfart i den praktfulle naturen som omkranser det pittorske fiskeværet ytterst mot havgapet. Ta med kunstutstillinger og fotballkamper, både organiserte og uorganiserte. Vårt reisefølge gikk for det siste og knuste de lokale kidsa, med tørrfisk i premiepotten og støle bein som resultat.


De to siste kveldene på Senjafestivalen bød på mer hardslående musikk enn det vi fikk servert åpningskvelden, selv om vi også fikk nye doser naken magi. Fredagen åpnet flott med norskspråklig countryrock signert Anders Bjørnvold med band i ryggen, før mossekråkene i Death By Unga Bunga tok over og leverte et forykende show for de som hadde funnet veien til festivalteltet. Bandet, med tre album i bagasjen, dykker tilbake til 1965 med en smittsom glød som er vanskelig å mislike. Det er rett og slett umulig å ikke la seg rive med når DBUB spiller opp til dans i skjæringspunktet mellom garasjerock, psykedelia og svingende pop. Selvsagt er det retro, uten det spiller noen rolle. Det unge bandet forfalter nemlig sin arv med en innstilling som gjør at kvintetten låter friskere enn det aller meste av norsk musikk anno 2014, både på skive og scene. Herlig konsert!

John Murry hadde tatt den lange turen fra San Francisco for å spille på Senjafestivalen. Den amerikanske låtskriveren tok forøvrig en ukes ferie i Gryllefjord i samme slengen. Murry har fått massiv god kritikk i internasjonale musikkmagasiner som Uncut, Mojo og Rolling Stone for albumet The Graceless Age (2012), men er likevel og dessverre ganske så ukjent på våre breddegrader. Det vil forhåpentligvis endre seg etterhvert. Plassert i et elektrisk singer/songwriter-landskap, leverer låtskriveren personlige tekster, naken tristesse og og originale låter med følsomhet og pondus på samme tid. Det låt storartet i festivalteltet. John Murry bød på seg, men gav også bookingsjef og Tom Waits-fan Johnny Willhelmsen – og oss andre - en tåredryppende fin versjon av skranglerøstens Martha, og da var det bare å ta bølgen og konkludere med nok en strålende konsert på festivalen.

Helldorado har lenge vært et av Norges mest underkjente band. Dag Vagle & Co debuterte med sin første EP tilbake i 2002, og har siden gitt ut en rekke kritikerroste album uten at responsen har vært all verden her hjemme. Ute i Europa derimot, i land som Tyskland, Frankrike, Belgia, Sveits og ikke minst Tyrkia, har stavangerbandet nådd ut til flere gjennom massiv turnering og lykketreffet med låten A Drinking Song, som gikk til topps på den tyrkiske hit-listen i 2005. Bandets siste utgivelse, Bones In The Closet, kom i fjor og var nok en storartet utgivelse i grenselandet ørkenrock, americana og mørk rogalandsnoir. På Senja fikk vi to konserter da bandet steppet inn for Taliban Airways, som måtte kansellere sin konsert pga. sykdom. Helldorados første konsert var knallfin, mens den andre var en mariachi-duftende triumf med såre trompeter og et band som til de grader ovebeviste med festivalens kanskje hvasseste opptreden. En mektig bra konsert med noe symbolsk over seg sett i ettertid, en følelse av hyllest til trommisen som egentlig skulle vært der er.

Av forskjellige grunner har det tatt sin tid å ferdiggjøre denne teksten, derfor noen hopp i tid og rom. På Senja ble vi skuffet da Taliban Airways måtte kaste inn håndkleet, men glad da Dag Vagle og resten av Helldorado overtok jobben. Ingen kunne vite at det var siste mulighet til å se stonerbandet samlet som glapp i Gryllefjord. Noen uker senere, 21. juli, døde trommeslager Morten Rydland Høyning, 32 år gammel, i en tragisk motorsykkelulykke i Tromsø som rystet mange, og fremdeles gjør det. Morten var en av de beste trommisene nord for polarsirkelen. Han var også bookingsjef for en av Norges eldste festivaler - Rock Mot Rus på hjemstedet Andøya, konsertarrangør, musikkanmelder, journalist, DJ, konsertgjenger, lagkaptein på det meget habile musikkquiz-laget Quizlings (der undertegnede sporadisk bidro), medmenneske og venn.

Morten Rydland Høyning var en hedersmann på alle mulige vis, noe Senjafestivalens bookingsjef selvsagt visste da han ryddet plass på plakaten til Taliban Airways. Livet er skjørt og ofte dypt urettferdig. Jeg har mange med meg når jeg takker for følget. Hvil i fred, gode mann, du er savnet.

Moonshine got me

En av de virkelige godbitene på Senja en måned tilbake var svenske Daniel Norgren, som nok en gang leverte varene for denne anmelder. Konserten i Gryllefjord var, som de fem andre gangene jeg har sett den høyreiste svensken, av prima kvalitet. Med blues i blodet og soul i stemmen, Norgren slutter såvisst ikke å imponere. Fjorårets album, Buck, var mesterlig og hans beste i en ellers flott katalog. Fra diverse scener har den svenske artister levert makalaust fine konserter de siste åra, med musikk der blues - og da snakker vi om riffbasert sørstatsarv - er en slags base. Men Daniel Norgren nekter å stå i bås. I hans univers er gospel, soul, folk, americana og rock gjevnbyrdige partnere når det gjelder inspirasjon og uttrykk. Med sin følsomme stemme veksler Norgren uanstrengt mellom naken gåsehud, hypnotisk grooveglede og kraftfulle utblåsninger, og er fremdeles noe av det beste den svenske musikkscenen kan by på.

One-man-band Daniel Norgren (sang, gitar, trommer, munnspill), støttet av sin faste buddy på ståbass, var i flekkene outstanding på Senja, og føyde seg dermed inn i rekken av gode konserter på en festival der forøvrig alt jeg fikk med meg over en variert musikkskala var bra eller bedre. Nevn en annen festival der du ikke opplever en eneste dårlig konsert i løpet av tre dager?

The Replaceable Heads, den nordnorske banden med adresse Oslo, følte seg nok på hjemmebane på et vis, da de etter første omgang av VM-kampen mellom Brasil og Chile tok løs i festivalteltet med en av de beste konsertene jeg noensinne har sett og hørt av Per Ivar Jensen og hans eminente punkrockorkester. Trommeslager Paulo Velasquez, chilensk tromsøværing født i Brasil, klarte ikke å bestemme seg for hvem han heiet på (vi andre holdt selvsagt med Chile), og klasket løs for livet for kanskje å rekke slutten av kampen, før han skulle videre til ny spillejobb med elektropopbandet F.A.C.E. samme kveld. Kanskje en av grunnene til at The Replaceable Heads låt så inn i hampen tett og flott i Gryllefjord.

Kaptein Jensen ledet sine tropper til angrep med 77-punk i blodet, garasjerock i ryggmargen og Stones i hjerterota. Låtrekka, med snitt-tid på ca to minutter, innbefattet det beste fra bandets to album ispedd ferskvare, og ble fremført med entusiasme, autoritær vokal, bjeffende refreng og hissig gitarstøy signert flankespillerne Rikard Rognmo og Thomas Hough. Det var kort og godt ikke mye, om noe, å sette fingeren på denne gangen. Det hadde kanskje noe med omgivelsene og sjølukta å gjøre, eller det fine publikummet som smilte bredere og bredere underveis. Uansett, The Replaceable Heads fremsto som det de vitterlig er, nemlig et av landets beste punkrockband, og da var det bare å la seg rive med i en herlig utblåsning med storm i kastene.

Kunne skrevet mer fra Senjafestivalen, om Finnskogens Roger Græsberg og hans fargerike Anti-Music Bonanza, om siste sprell med morsomme Gringo Bandido, om finnmarkingen Alexander Lindbäck og smukke Seven Doors Hotel, om sene kvelder på den lokale puben Ølvingen og nachspiel og suverent festivalfølge og mye, mye mer. Tiden er imidlertid inne for å sette en sluttstrek for dette engangscomebacket på groove. Jeg kastet inn håndkleet i fjor, men ble så inspirert av Senjafestivalen at det førte til en siste sak. Håper virkelig festivalen klarer seg, slik at vi kan planlegge tur til fantastiske Gryllefjord også neste sommer.

Takk til Morten, takk til groove, takk til dere, takk for meg.

Bildet av Morten Rydland Høyning er hentet fra facebooksiden til Taliban Airways. Ingen fotokreditt oppgitt.



comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Jeg anbefaler The Book...
22.02.17 - 09:18

Jeg bare elsker dette...
22.02.17 - 09:16

Oslobasert stonerrock-band s...
20.02.17 - 21:28

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo