Intervju/konsert: Marissa Nadler

Amerikanske Marissa Nadler har tatt gamle og nye fans av tradisjonell visepop/folk med storm. Hun har gitt ut en av årets beste plater - og leverte en av årets verste konserter.

Relaterte sider:

Songs III: Bird on the Water - Marissa Nadler (2007)

Marissa Nadler

2006 var året da frifolken, som lenge har vært en etablert scene i undergrunns musikkmiljøer, fikk sitt kommersielle gjennombrudd. Det var som om en rettferdighet hadde gjennomsyret musikkpressen og sendt deres fremste artister til topps på sine årslister. Mange lot seg forføre av denne underlige sjangeren som har røtter tilbake til 70-tallets avantgarde i britisk og amerikansk folkmusikk, men ikke alle ønsket å være del av medias generaliserende båssetting av musikalske visjoner.

I mange tilfeller var det ikke mer enn fortjent at artistene oppnådde allmenn interesse. Når Joanna Newsom gikk seirende hjem i mange seriøse musikkmagasiners årskåringer, var det fordi hun hadde laget et album så kreativt utfordrende og annerledes at det simpelthen ikke kunne ignoreres. Ys var albumet som fullførte frifolkens artistiske og kommersielle visjoner, samtidig som det beholdt dets tradisjonelle musikalske dogmer. Dette plasserte Newsom i krysslinjen for oppmerksomhet mellom sin egen scene i tillegg til at hun infiltrerte det kommersielle platemarkedet.

Millieniumsutgaven av Joan Baez

Mange artister opplevde og opplever allikevel å bli skjøvet inn under frifolk-genren uten at de nødvendigvis tilhører scenen, eller ønsker å være del av den. Amerikanske Marissa Nadler har aldri hevdet at hun er noen deltaker av dette miljøet tiltross for at hun har deltatt, turnert og samarbeidet med flere av artister som kan plasseres innenfor. Og selv om hennes artistiske utspring kan sies å være blant eksperimentelle folkemusikere, har hun i senere tid tatt en større distanse til miljøet ved å turnere med blant annet Peter, Björn & John og samarbeide med de britiske musikkdruidene i Espers.

Dette har ført til at Marissa Nadler nå står på egne ben, hvor musikkjournalister verden over forsøker å plassere henne inn i ulike musikalske kategorier. Espers’ gjenklang på hennes siste album; Songs 3: Bird on the Water har bidratt til å hente opp ytterligere røtter fra den britiske folkemusikk scenens vugge. Og om Vashti Bunyan og lignende folkartister fra 70-tallet er Joanna Newsoms artistiske opprinnelse, er Marissa Nadler mer kommersielt fokusert i sine referanser. Viden kjent som en eminent fortolker, gir hun honnør til Leonard Cohen, Neil Young og Radiohead i sine seneste bidrag og kan derfor minne om millieniumsutgaven av Joan Baez.

Likheten med Baez er slående når man begynner å stykke opp Nadlers musikalske krimskrams og diskografi. Fra den spede begynnelse med Ballads of Living of Dying, hvor lydbildet er mer tradisjonellt visepop/folk beveger Nadler seg mot mer instrumenter på Saga of the Mayflower May til Bird on the Water hvor Espers bistår med henne med cello, harpe, mandolin og perkusjon. Litt på samme måte som da den unge Joan Baez i sin tid gikk fra å være Newport festivalenes folkdronning til å utgi albumet Farewell Angelina hvor hun eksperimenterer med backingband rundt sine tekster.

Felles for de to er den dominerende sentraliseringen av vokal. Alltid i midten av produksjonen, alene med gitaren er vokalen fylt med elementer fra sakralt kor og opera, iblandet tradisjonell popvokal gir det lytteren en følelse av tidløshet. Det er denne tidløsheten som har preget Marissa Nadlers repertoar, som til tider får stearinlysene til å blafre ekstra i den kalde vinternatten, der hun så vakkert legger vokal på historier om liv og død. Cohen referansene er tydelige og aldri forsøkt bortgjemt; Ballads of Living and Dying minner om Song of Love and Hate, Bird on the Water minner om Bird on a Wire, allikevel fremstår Nadler med et lydbilde som i 2007 forblir unikt og uforklarlig.

Den vakre melankoli

Tekstenes komposisjon er relativt tradisjonelle. Og da jeg spurte henne om bakgrunnen for hennes narrative vinklinger, fokus på melankoli og refererende nikk til 70-tallets folkscene avfeide hun mesteparten som tilfeldigheter og misforståelser. Ifølge henne selv unngår hun politikk fordi den er for stygg til å beskrives, derfor forsøker hun heller å beskrive det vakre gjennom melankolien.

Tekstene er personlige refleksjoner rundt samfunnet vi lever i, men ikke laget for noen politisk eller religiøs analyse, selv med utallige av bibelske referanser i sin oppbygging og gjennomføring. Det hviler noe individuelt og hjemmeprodusert over hele Nadlers vesen og repertoar. Om hun bevisst personifiserer seg som en outsider til frifolk-scenen for å sikte seg inn på et større publikum vil tiden vise, men at det er noe genuint appellerende ved hennes nåværende produksjoner skulle hennes konsert på Cafe Mono egentlig vise.

Katastrofal konsert
Mono, Oslo 3, oktober 2007

Men da Marissa Nadler landet i Norge og gikk på scenen i Monos nye lokaler var hun tre timer forsinket, forkjølet, stresset, keitete og ufokusert. Med svært lite tid til lydprøver og kun et par glass med whisky som forsvar mot influensaen landet Marissa med hva som vil bli husket som årets mageplask. Repertoaret var sterkt forkortet, kun 6-7 låter ble spilt, og om hun sang de i en annen versjon med intensjon eller om hun rett og slett sang falskt får vi nok aldri vite. Det hørtes i hvert fall ikke bra ut.

Hun vaklet rundt på scenen og sang med skrikende vokal, det skingret i mikrofoner og ustemte gitarer. Publikum forsøkte å gi henne den støtten hun opplagt trengte, men etter hvert var engasjementet så dalende for denne opptredenen at man kunne høre at folk lenger bak i lokalet allerede hadde begynt å diskutere høylydt fremfor å lytte til fremføringen. Marissa parerte dette med å spørre de gjenstående om vi var skikkelige fans, som brydde seg om musikken hennes og ikke "dickheads" som bare latet som. Det var ganske heftige beskyldninger hun kom med, selv om hun hele tiden passet på å understreke at hun beklageligvis var forkjølet og at forsinkelsen ikke var hennes feil.

Og nei, det var kanskje ikke hennes feil at hennes fremføring var som å se på en fisk på land, men hvem har da skylden? Og ja, hun har turnert non-stop i månedsvis, rundt hele USA og store deler av Europa; dette er andre gangen hun besøker Oslo på under et halvt år. Men det skal sies at hennes konsert på Spasibar i mai heller ikke var av optimal art, selv om hun den gangen var mer heldig med konserten. På Mono i oktober startet hun på flere låter for å så kutte de av og begynne på nye. Jeg forstår ikke poenget med å spørre publikum om de vil høre coveren av Famous Blue Raincoat, motta jublende respons, også spille en annen sang.

Det kan knapt tolkes som noe annet enn ekskluderende og svært lite sjarmerende arroganse, og det er ikke Marissa stor nok til å kunne påkoste seg.

Lojale fans og fremmøtte fikk seg en skikkelig kalddusj. Selv hadde jeg dratt med et stort publikumsensemble av venner som var ganske lange i maska etter denne opptredenen. Man kan alltids finne noe å skylde sine egne feil på, men man møte bare seg selv i døra når man endelig står der fremme og vet at man ikke leverer. Det var synd, for Marissa Nadler er en av 2007s flotteste og mest elegante artister, og det blir nok en stund til vi får se henne igjen. Inntil da kan du starte med å plukke med deg hennes siste album som antagelig vil ende på denne anmelders topp 10 over årets beste plater, selv om hennes opptreden på Mono vil ende blant topp 10 av årets verste konserter.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Love - Forever Changes

(Elektra)

Vakkert og varmt, uroskapande og suggererande. Psykedelia for alle tider.

Flere:

Archie Bronson Outfit - Coconut
Shining - Grindstone