Ekstranummer #45: Tegneserier - Rocka lesestoff! (del 2)

Slik rocken har sine subkulturer ordnet etter undergenre, livsstil og ytre framtoning er tegneserier en nisjeinteresse som deles av mange innen rocken, ofte på tvers av foretrukne musikkuttrykk.

Goin' Underground

Den amerikanske undergrunnstegneserien er et ektefødt barn av ungdomsopprøret og hippietida. Arketypen var bladet Zap Comics, laget av et løst sammensatt kollektiv av tegnere der Robert Crumb ble den mest navngjetne (bladet utkommer fortsatt sporadisk, år kan gå mellom nye nummer). Zap var ikke den første undergrunnstegneserien, men i bladets kjølvann fulgte en strøm med tusenvis av utgivelser med start fra 1966. Undergrunnsseriene hadde ingen markert oppgang mot rocken. Tvert imot, uttrykksformene smeltet mer eller mindre sammen. Det var særlig den alternativt orienterte, innadvendte og psykedeliske musikken som fikk sin visuelle motsats i tegneserieform. Tegnerne kjørte i seg like mye “bevissthetsutvidende” stoffer som musikerne og resultatene var unike sammensmeltninger av bilde og visualisert musikk.

Selv om Crumb ble berømt for sine LSD-induserte fantasmagorier, er det serieskapere som Rick Griffin og S. Clay Wilson som gjorde koblingen mellom rock og tegneserie mest synlig innen motkulturene. Wilsons vanvittige illustrasjoner, hvor han blandet MC-bøller, lær-sex, sjørøvere og ultravold i ei salig smørje, ble sinnbilder på det eruptive anarkiet som preget ungdomsopprøret og rockens mer ytterliggående eksponenter. Griffin er for alltid knyttet til The Grateful Dead. Innimellom seriearbeidet tegnet han hodeskallelogoer, designet konsertplakater og utformet plateomslag for gruppa.

Der Wilson og Griffin omfavnet den psykedeliske og progressive rocken og ga den et særegent visuelt uttrykk, hatet undergrunnstegnernes gudfarfigur Robert Crumb rock i sin alminnelighet. At han tegnet det berømte omslaget til Big Brother and The Holding Companys LP Cheap Thrills er derfor litt av et paradoks. Betalinga var god, visstnok, og han kjente folk i bandet. Crumbs musikksmak går mer i retning av det ortodokse: Eldre (helst før 1930), autentisk amerikansk folkemusikk som blues, rags og jugbands fra sørstatene. Han har selv spilt i, og utgitt plater med gruppa R. Crumb and his Cheap Suit Serenaders, som har spesialisert seg på gamle jugbandstandarder og selvskrevet materiale innen tradisjonen. Crumb spilte banjo og sang til og med. I tillegg til ordinære LP, utga de en 78-plate, noe som viser hvor hardcore Crumb er i sine musikk og platepreferanser. De fleste LP-omslag Crumb har tegnet er da også til musikk innen den amerikanske tradisjonsmusikken. Alle musikkmasochister bør forresten unne seg å lese noen intervjuer der Crumb langer ut mot rocken, de er vitriol og syreretorikk av edelt merke. Noen Springsteen-fan er han ikke!

Søttiåra

Musikkindustrien konsoliderte sin stilling som ledende premissleverandører i ungdommens identitetsdannende prosjekt. Motebransje, filmselskaper og fabrikanter av sports og fritidsutstyr måtte bare innse at rock og pop inntok en senterposisjon i tenåringenes bevissthet. Konkurranse ble erstattet av samarbeid og synergi. Tegneseriene fortsatte å være et marginalt fenomen selv om rocken gradvis ble tatt alvorlig av pedagoger, musikkinteresserte og kulturforskere. Søttitallet ble serielesningens og rockens største epoke, det vil si kombinasjonen av disse aktivitetene. Unntaket var USA, der hefteseriene var på retur hele tiåret gjennom, før en renessanse satte inn i 80-åra. I Norge har aldri så mye tegneserier blitt solgt og lest som på 70-tallet. I resten av Europa var også kiosker og bladutsalg fylt opp med uttallige hefter av alle kvaliteter og valører. Samtidig tok platesalget helt av. Begge deler var tydelige tegn på velstandsvekst og mer fritid. Der rocken på sekstitallet i stor grad hadde handlet om å kjøpe og lytte til singleplater, tok LP-formatet den dominerende posisjonen. Rocken erobret hit- og salgslistene, bare statskanalen NRK holdt stand mot musikkformen som fikk faste spalter i de fleste større blader og aviser.

Tegneserieinnflytelsen kunne best merkes i rockens visuelle framtoning. Glam og heavy var to former som lånte mye av sitt visuelle uttrykk fra tegneseriene, da særlig superheltseriene, med sine spektakulære kostymer og eksalterte poseringer. Kiss, The Sweet, Slade og mange andre glam-acts opptrådte i fantasifulle kostymer satt sammen av elementer fra superheltenes flamboyante men lite praktiske garderobe: Kapper, svære boots med enorme hæler, skulderplater, nagler, brynjer og hjelmer. Gutta i Kiss poserte i sine superhelt-deriverte kreasjoner med en kroppsholdning som minnet om seriefigurenes i de utallige kampscenene mellom helt og skurk: Kraftige kontusjoner, anatomisk umulige vridninger i ledd og lender, forvrengte ansiktsuttrykk. Akkurat som superheltene i sine stivnede positurer i bladene. Når Kiss sto på scena så det ut som de var i kamp mot en imaginær fiende, der de knelte, lente seg framover, vekselvis truende og bydende, mot tilskuerne. Pyroteknikken i showene understreket tegneseriesettingen. Kiss lånte kroppsspråket til en Lynvingen, Thor med hammeren eller The Silver Surfer, seriehelter ikledd kjøtt og blod, sprunget sprell levende ut av serierutenes tegnede univers.

Det manglet bare at Kiss tok spranget fullt ut over i tegneserienes verden, noe som også ble realitet med Marvel Comics Super Special nr I/77, hvor Kiss møter Edderkoppen, Fantastiske Fire og selveste fanden sjøl, Mefisto. I tillegg må de slåss mot erkeskurken Doktor Doom. Marvel slo stort opp at ekte blod donert av Kiss-gutta var blandet i trykksverta bladet ble laget med. Verden sto ikke til påske. Bladet ble revet bort i kioskene. Senere fikk gruppa sitt regulære hefte, Kiss - The Psycho Circus fra Image Comics, startet i 1997.

En annen syttitallshelt som lånte friskt fra serieestetikken var “sjokk-rockeren” Alice Cooper. Men der Kiss stjal klærne til Marvel og DC’s superhelter, hentet Alice inspirasjon fra skrekkserienes verden, ikke minst i de digre blaskene i magasinformat fra forlaget Warren, med titler som Eerie, Creepy og Vampirella.

Heavy Metal var en annen “undergenre” i rocken som vokste seg diger og feit på søttitallet. Igjen var overlappingene mange mellom musikk og serier, og igjen er det i det visuelle at tegneserieinspirasjonen skinner igjennom. Mens glam’en lånte fra superheltseriene, handlet heavy mer om Sword and Sorcery. Dette var en annen populær lavkultur på 70-tallet, inspirert av nyutgivelser av bl.a Robert E. Howards romaner om Barbaren Conan og Røde Sonja, opprinnelig publisert som pulp fiction på tredvetallet. Nyutgivelser av denne smusslitteraturen fra depresjonens tidsalder kom i pocketbokformat med stemningsfulle og handlingsmettede omslag av maleren og serieskaperen Frank Frazetta. Bøkene slo an og skapte mote. Serieforlagene var ikke sene om å henge seg på bølgen og Marvel fikk en skikkelig hit med serieversjonen av Conan, Howards muskelsvulmende superkriger fra “Den Hyperboreiske tidsalder”.

Metalbandene lånte mye fra sverd og trolldoms-universene, enten de forelå som tekst eller tegneserie: Hjelmer, ringbrynjer, boblende heksegryter, sverd, enhjørninger, troll, monstre, gigantiske padder og firfirsler, dinosaurer som har overlevd i avsondrede dalstrøk, toppløse yppersteprestinner, diabolske trollmenn, levende skjeletter, dystre gnomer, fantasifulle landskaper, ridderborger, lettkledte amasoner, zombiehærer, lista er uendelig.

Progrockens visuelle uttrykk lånte også mye fra genren, men orienterte seg mer mot det mystiske, mytiske og økologiske. Midt i mellom sto Alice Cooper, som krydret skrekk-rocken sin med lån av virkemidler fra hele bredden av trash-kultur. Resultatet var et sceneshow han fortsatt turnerer med, farlig nær en ren parodi på hele mysteriepakka horror og sword and sorcery disker opp. En del heavyutøvere la til et okkult element som på åttitallet forfalt til det mest elementære innen tegneserieestetikk med rallende dødninger, zombier, fugleskremsler og alskens grav-kitsch. Grupper som Slayer, Thor og GWAR er brød og sirkus-utgaven av det høystemte, okkulte patos i sverd og trolldom-genrens mest inspirerte øyeblikk.

Et sted mellom patos og parodi sto Meat Loaf, som med sine platecovere, tegnet av seriefolk som Richard Corben og Bernie Wrightson, tok genren på kornet med en blanding av muskuløse vikinger, blonde og barmfagre skjoldmøyer og, ikke minst, bodybuilderen som gjenoppstår fra de døde på motorsykkel dundrende opp fra gravhvelvingen på Corbens ubetalelige omslagsillustrasjon til Kjøttpuddingens LP Bat Out of Hell (1977). Snakk om projisering fra en artist som var kjent som feiteste gutt i rock-klassen!

Heavy Metal-utøverne benyttet seg ellers av samme heroisk-maniske poseringer som glamrock’erne. Forskjellen var at mens glam’ens paljettglitrende kostymeeksesser snart vannet ut til discoestetikkens glorete one piece dansepyjamaser, beholdt heavystilen sitt grep om publikum og ble til en vaskeekte og livskraftig subkultur. På veien dit oppstod Heavy Metal Magazine, en traver i Narvesens kiosker i over tretti år og still going strong. Originalen var fransk og het Metal Hurlant, men det er den amerikanske utgaven som har inspirert heavyrockere, motorsykkeltøffinger, tattoo-kunstnere, kroppsbyggere, mannssjåvinister og helt alminnelige rånere i over en mannsalder.

Heavy Metal Magazine var en visualisering i tegneserieform av motiver, symboler og litterære troper i heavymusikken. Og litt til: Science fiction er den store fellesnevneren for de mange og sprikende seriene i bladet. Sverd og trolldom og liberale doser sex og vold inntar også en sentral plass og gjorde sitt til at bladet solgte friskt. Med Heavy Metal fikk gutta et eget blad viet robotsex og menneskespisende kjempeslanger, kosmiske motorsyklister og galaktiske rockeband, smekre og lettkledde barbarprinsesser og skjeggete guruer svevende i lotusstilling hinsides Pleiadene. Alt sammen var sauset sammen i ei attraktiv pakke, trykt i farger på glanset papir og plassert sammen med “herrebladene” i kiosken. Bladet ble raskt stemplet som sexistisk, kvinnefiendtlig og voldsforherligende. Ikke rart blekka slo an hos de samme folka som likte blytung gitarrock og hadde forbilder med malte ansikter og lange tunger. Heavy Metal var totalt ukorrekt og helt ute av synk med rådende god smak, reinspikka rock and roll i bladutgave.

Imidlertid var det ikke mange lesere over sen pubertetsalder som klarte å ta bladets banale historier svøpt i illustrasjonsteknisk høyt oppdrevne tegninger særlig alvorlig. Men fenomenet var stort nok til at bladet ble til helaftens tegnefilm med 18-års grense. Heavy Metal-filmen, en påkostet animasjonskladeis basert på kjente serier fra bladet og bundet sammen av en mildt sagt søkt rammehistorie, så dagens lys i 1981. Som seg hør og bør var lydsporet proppet med metalmusikk fra band som Cheap Trick, Blue Oyster Cult, Journey og Black Sabbath. Både bladet og filmen ble i samtida brukt som argument for at tegneserier var “kunst” (illustratørene var da også svært dyktige), og sammenstillingen med rocken forankret seriemediet i et langt mer utbredt og bredere akseptert popkulturuttrykk. En mengde avleggere av bladet så dagens lys og til og med i Norge fikk vi glossy bladutgivelser med sverd, ballongpupper, romskip og drager (Epic, Comix).
Heavy Metal var allikevel et blindspor - for tegneseriene.

Musikkformen heavy (“hevvy!”) ble en av åtti- og nittitallets mest livskraftige og profitable genre for plateindustrien, mens serieforbindelsen ble svekket etter hvert som musikken annekterte serieelementene som sin egen, autentiske kultur. Tegneseriene ble som massemedium til like svekket av flerkanalfjernsyn, videokassetter og dataspill, nye medier som åt seg inn på fritidsdisposisjonene og lommepengene til ungdom over hele “den frie” verden. Tegneserier ble mer og mer en nisjeinteresse og gjenoppstod typisk nok i en independent form i USA på åttitallet, et tiår før rocken fikk sin tilsvarende . Begge fenomener hadde en del likhetstrekk, med lave produksjonskostnader, små forlag/selskap og alternativt distribusjonsnett. Deres senere skjebne, å bli ofre for egen suksess, oppkjøp fra den etablerte bransjen og mainstreamifisering, deler indiepop’en med de mer vellykkede utvekster av “alt-comix”-bevegelsen. Fun fact: Når “comics” staves med “x”, signaliserer skrivemåten at leseren står overfor ekte tegneseriekunst! Nemlig.

Rundt 1990 lå indieserier og indierock nær hverandre, rockens “lo-fi” hadde sin pedant i de uavhengig produserte serieheftenes fokus på hverdagslige tema og erfaringer. I flere tilfeller gikk rock og serier opp i en høyere enhet, som i Peter Bagges Hate Magazine (startet 1990) og i Hernandez-brødrenes mange inkarnasjoner av bladet Love and Rockets (startet 1982). Bagge lot sin antihelt, slackeren Buddy Bradley, flytte fra det dølle New York til det ultrahippe Seattle, grungerockens vugge. Jaime Hernandez lot sine figurer speile dagliglivet i amerikansk suburbia med sterke innslag av pønk, nyveiv og indierock. Grunge og postpønk var sentrale innslag i mange independent-tegneserier på tidlig nittitall. Det ble vanlig at serieskapere selv spilte i band, tegnet platecovere og la ved flexidisc eller bonus-CD i heftene sine. Serieheftet Love and Rockets ga navn til et populært rockeband og popmusikkens bestselgende kvinnelige utøver, Madonna, spilte mot kjæresten Warren Beatty i sistnevntes egenregisserte, stiliserte og serieestetisk fetisjerende film Dick Tracy (1990).

Tegneserier som rocktilbehør

Det er fortsatt ikke helt bra for din kulturelle standing å bli sett lesende tegneserier på Sognsvannsbanen, sporveisruta som frakter den akademiske ungdom til Oslos høyeste læresete. Passasjerene på denne togstrekningen kan godt studere sportssidene i VG (fotball er trygt inne i den kulturelle varmestua, for å si det forsiktig), men nyeste nummer av Agent X-9 gjør ikke samme susen selv om populærkulturen for lengst er blitt et helt akseptert studieobjekt. Det gjelder å sende riktige signaler for å godskrive kulturell kapital. Indieserier og indierock skårer høyere på credskalaen enn listepop og Daffy Duck.

Slik rocken har sine subkulturer ordnet etter undergenre, livsstil og ytre framtoning (Rockabilly, grunge, goth, pønk…) er tegneserier en nisjeinteresse som deles av mange innen rocken, ofte på tvers av foretrukne musikkuttrykk. Mest synlig er allikevel tegneseriene som tilbehør til rocken, visuelt garnityr i forbindelse med platecovere, plakater, PR-materiell og annet løsøre. I Norge er Christopher Nielsens omslag og innleggshefter i platene til Jokke og Valentinerne godt kjent. Her er den visuelle utformingen så forknippet med bandets musikk at serie og rock glir helt sammen. Blant andre praktikanter i rockens og serienes verden er det lille men viktige Jippi Forlag, som med sine mange utgivelser delvis har vegetert på, delvis inspirert norske rock-acts. Duplex-kollektivets Familien Ost er både et band og en tegneserie. Avisstripene Rex Rudi, Nemi og Pondus, alle tre popkulturelle mainstreamfenomener, er pepret med referanser til rock og alskens lavkultur. Pondus utga til og med en CD med personlige Metal-hits jula 2008. Rex Rudi er også aktive på platemarkedet.

Internasjonalt har platebransje og rockeband i årtier brukt tegneserier i utformingen av artister og bands uttrykk. Serier har jevnlig vært brukt i markedsføringen og blir det fortsatt. Som illustratører til plateomslag har serietegnere vært flittig brukt siden søttitallet. Richard Corben, Jack Davis, Frank Frazetta, Al Williamson, Philippe Druillet, Robert Crumb, Enki Bilal, Gary Panther, Daniel Clowes, Neal Adams og Gray Morrow er bare noen få av alle tegnerne som har laget platecovere. Noen tegnere har vært svært aktive. Jack Davis har tegnet uttallige, innimellom flittig jobbing for Mad Magazine og andre oppdragsgivere.

Innleggshefter i form av tegneserieark eller hele blader kommer og går, som til plata The Adventures of Kaptain Kopter & Commander Cody in Potatoland med gruppa Spirit (hefte). På LP'en Robot Woman II la gruppa Gong ved en tegneserie i plakatformat.

Tegneserier på utbrettcovere eller i CD-innleggshefter har vært mye brukt. På plata Too Old to Rock and Roll - Too Young to Die som Jethro Tull utga i 1976, kan vi på utbretten lese om “Ray Lomas ... the last of the old rockers” og hans opplevelser i serieform. Figuren er for øvrig til forveksling lik Jethro Tulls maniske frontfigur Ian Anderson. Det handler i all enkelhet om en gammel rocker som ikke passer inn i de discofiserte 70-åras glatte lyd og motebilde! Andre artister som har benyttet serier eller serieelementer i plateutgivelsene sine er The Groundhogs (Neal Adams), Thin Lizzy (Jim Fitzpatrick) og Spontanious Combustion (Paul May). Vi må ikke glemme Vazelina Bilopphøggers som på åttitallet tok tegneserier aktivt i bruk som supplement til sitt musikalske virke. Tommy Sydsæther tegnet LP-omslag og seriealbum som ble et populært innslag i gruppas “mytos”.

Serier og rock - et lykkelig ekteskap

Summen av informasjon i disse to artiklene har bare dannet et riss av et stort og mangfoldig fenomen. Samrøret mellom rock og tegneserier er så omfattende og forgreinet at kun et lang større arbeid må til for å fullt ut ringe inn temaet. Vi snakker om et lykkelig møte mellom to populærkulturelle former som gjensidig beriker hverandre. Her er f.eks ikke nevnt de mange rocklåtene som handler om serier, figurer eller motiver fra serienes verden. Ei heller de mange seriene som eksplisitt eller delvis omhandler rock, rock-livsstil og rockens historie. Rock-soundtracks til tegneseriefilmatiseringer (som Queens Flash Gordon) er et annet interessant felt. Temaet rock og tegneserier berører flere disipliner, som kunsthistorie, musikk, estetikk og den evige problemstilling om kunstverket i reproduksjonsalderen.

Det ser ut til at populærmusikk og serier har inngått en langsiktig allianse, da stadig nye inkarnasjoner av blandingsformen ser dagens lys. Herværende artikler har begrenset seg til rocken, men innenfor andre popmusikkformer finnes mange både geniale og dubiøse utslag av møtet mellom toner og streker. Let videre selv! Det er en herlig verden av visualier og vellyd som åpner seg for den eventyrlystne. Regn med mange glorete og harry opplevelser! Men også stunder av sublim glede. Det er bare å kaste seg ut i det.

Så syng med alle sammen: Flash!! Ahh-haaa.. Savior of the universe… Flash!! Ahh-haaa… He saves every one of us!!


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Torgeir Waldemar: Natta, tankane og morgondagen

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast...

Hardingfelepsykedelia
The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Synes vel ikke det var så...
26.11.14 - 10:37

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar

(Vestkyst)

Den brenn min santen denne plata, den brenn seg fast.

Tidligere:

Ought - More Than Any Other Day