Ekstranummer #65: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 9

I jula blir alle nostalgiske, sentimentale og tilbakeskuende. Til alle tider. Det årvisst kolossale salget av anakronistiske julehefter er en sterk indikator på lengslene bakover.

STOMPERUD ER GUD
Med stiftet rygg, med eller uten strikk, men i julegavepapir og sløyfe under grantreet i stua. Under julebusken ligger, år etter år, lesestoffet som er så karakteristisk i format og utforming at det har skapt seg sin egen litterære klassifisering: Julehefter. Disse bladene er ofte avlange, det ’liggende format’, der bredden utgjør litt under det doble av høyden. En del hefter har kommet seg opp i ’stående’ de siste åra, men det er de avlange utgivelsene folk flest assosierer med juleheftene.

Formatet ga seg sjøl, egentlig, da de fleste av de lengstlevende titlene bestod og består av samlinger av søndagssider av amerikanske avistegneserier. Juleheftene har knapt forandret seg gjennom årtiene, med sine 24 til 36 sider på bedre papir med stivere omslag. Heftene produseres i store opplag og legges ut for salg i slutten av november i spesiallagde papp-rack som stilles opp atskilt fra de ordinære bladhyllene. Antallet titler har variert gjennom årene, fra under dusinet til mellom tretti og femti de senere åra.

Her er det snakk om en ekte og slitesterk norsk tradisjon. Hele fenomenet er så å si totalt nostalgidrevet, en gjenstridig insistering på at til jul skal vi lese repriseutsendte episoder av Fiinbeck og Fia fra 1937. I tillegg publiseres nye norske serier som dikter videre på opplevelsene til Smørbukk, Tuss og Troll, Ingeniør Knut Berg og den eviggrønne 91 Stomperud. De norske seriene utkommer også i det innarbeidede søndagssideformatet, mens mer moderne titler som Nemi og Pondus får breie seg i høyden i magasinformat. At de eldste norske seriene fortsatt “ligger” skyldes at episodene som gikk i ukebladene i gamle dager ble plassert i egne serieseksjoner der de måtte fylle ut ledige halvsider over eller under ferdigformatterte amerikanske serier. I dag spesialtegnes flere av de norske heftene og trenger derfor ikke tvinges inn i det liggende formatet. Men gjenkjennelse, tradisjon, nostalgi og mimring er så viktig innen juleheftekulturen at minst mulig forandring gir størst mulig uttelling. Selv om forandringer gradvis har gjort seg gjeldende er juleheftene blant de mest konservative litterære former i landet i dag.

Det fantes varianter i måten seriene ble presentert. Blondie ble omredigert i ukebladet Hjemmet og publisert som en stående trespalter i totonetrykk, der originalen var liggende halvside i farger. Blondies julehefte har derimot vært publisert i det liggende formatet i et par-tre mannsaldre.

Mest interessant innen rammene for denne framstillingen er to trekk ved juleheftene ved siden av deres vedvarende enorme utbredelse. Det er heftenes insistering på å fryse en form i et nostalgisk ærend og deres bevisst arkaiserende vri på selve presentasjonen av seriene. Nostalgifaktoren holder liv i hele fenomenet fra år til år og ser ikke ut til å bli mindre med åra. Det foregår jevnlig fornyelse i utbudet, som julehefter bygd rundt tilsynelatende spenstige valg av figurer, men er egentlig Morgan Kane eller Knut Gribb spesielt dristige valg? Tre generasjoner har vokst opp med Kane, og Gribb debuterte i 1908! Gribb var faktisk ansatt i Kristiania-politiet de første sytten åra av sin karriere. Fornyelse av gamle figurer har forekommet, som en temmelig sjarmløs oppdatering av Ingeniør Knut Berg. Smørbukk har fått laptop og mobiltelefon, men mest radikalt av alt, nå snakker han i pratebobler. Tjukkasens replikker og indre liv blir nå skildret i bobler framfor digre tekstblokker under bildene, slik normen var tidligere. Vil Dovre falle, står verden til påske?

Det er uansett oppsiktsvekkende hvor seiglivet de eldste titlene i juleheftemarkedet viser seg, selv om seriene i heftene allerede på syttitallet ofte var 30-40 år gamle striper kjørt i reprise. Nå, som i søttiåra, står anakronismene i kø i de lengstlevende heftene, som Blondie (startet 1941), Fiinbeck og Fia (1930) eller superveteranen Knoll og Tott (1912). Hvis leserne myser ekstra kraftig på tegningene mens de gnager syltelabber, skyller ned akevitt og hygger seg med julehefter, vil de kanskje finne stripenes copyright-år trykt vertikalt inntil en rutekant (hvis opplysningene ikke er retusjert). Bli ikke overrasket om episodene i ditt rykende ferske julehefte er tegnet på førtitallet eller enda tidligere. Den store liebhaber av sprengt oksebryst, Fiinbeck, beveger seg ubesværet rundt i art deco-møblementet fra 1932 i julehefter fra 2000-tallet. Pussig? Ikke det minste, det gir tvert imot det koselige lesestoffet den nødvendige og forventede patina.
På sydhavsøya der ADHD-turbogutta Knoll og Tott holder evig ufred, har livet stått stille de siste 60-70 åra. Stedets negerhøvding har fortsatt digre bulende øyne i et kølsvart lavpannet fjes, enorme negerlepper og babler unga bunga. Ah, gode gamle dager. Teknologiske nyvinninger som telegraf, sveivegrammofon, T-Ford og veggtelefon med talatut a la Bestemor Duck bidrar til å lette en ellers strevsom tilværelse i et fuktig og tropisk klima. Gode gamle kjønnsrollemønstre holdes i hevd. Den formidable matronen Fru Vom hersker uinnskrenket i husholdet med sitt fryktede terrorinstrument kjevla. Hennes våpendrager er den fryktede Frøken Spjåk, et realt rivjern av ei gammal inntørka jomfru. Et hemmet og undertrykt libido gjør Frøken Spjåk til innful sladderkjerring og moralistisk hysteriker.

Og mennene? De sitter under ei palme og drikker, hvis de ikke ligger og snorker i hengekøya mens den vennligsinnede negerstammen jobber for dem. Mennene i Knoll og Tott er egentlig noen stakkarslige mannslinger, vankelmodige skrøpligsjeler som er dårlige forbilder for de villfarne barna i tittelrollen og helt klart ikke posterboys for noe mannsrolleutvalg. Den kraftig overvektige og uflidde Kaptein Vom driver dagstøtt og spiller kort med en fallert valutaspekulant som har gått i dekning for gjeldsinnkrevere på sydhavsøya, Megler Smekk. Denne suspekte figuren går kledd i en sennepsfarget storrutete dress som ville kledd Benny i Olsen-banden (eller Allan Falk i Tempo), har langt nisseskjegg og er en profesjonell døgenikt og drukkenbolt. Vom og Smekk er to klassiske lassiser som ligger tynt an når Fru Vom svinger kjevlet. Voldsnivået i serien er sensasjonelt høyt og dels veldig brutalt. Her går det hardt for seg, folk rives opp på piggtråd, skamferes av barberblader og svølkes med kjettinger. Knoll og Tott er antageligvis den mest politisk ukorrekte trykksak som utgis her til lands. Og til jul, da gitt!

Hovedpersonene er to uhelbredelige rampegutter. Hadde de gått i den norske skolen i dag, ville barnevernet for lengst vært koblet inn, PPT-tjenesten jobbet overtid og begge slynglene satt på trippel dose Ritalin. ’Hyssene’ til Knoll og Tott er noen ganger så utstuderte at det grenser til sadisme. Barberblader og piggtråd er bare to av ingrediensene i deres ’pek’. Gutta er noen jævelunger som etter dagens målestokker er ofre for omsorgssvikt. Episodene som går i juleheftene er tegnet lenge før den slags forståelsesformer ble alminnelig sjargong i skole og omsorgsapparat. Knoll og Tott vekker nostalgiske følelser fordi de minner om ei tid hvor unger rett og slett var ’rampete’ og ikke fikk kompliserte psykososiale diagnoser etter å ha knust ei vindusrute. Mange gode nordmenn godter seg over syltefatet i romjula mens de leser om hvordan Knoll og Tott får pryl på blanke messingen for rampestrekene sine. De samme leserne kunne ikke i sin villeste fantasi tenkt seg å legge hånd på egne unger, uansett hvor ufyselige og obsternasige de oppfører seg. Her står vi ved et av nostalgiens innebygde paradokser.

Et problem ved Knoll og Totts atferd er at de ikke ser ut til å lære noe av straff. Det virker som om julinga styrker pøblene i deres forsett og at moderne barneoppdragelse har fått rett i antagelsene om at straff virker mot sin hensikt. Spesielt gjenkjennende må det virke for moderne lesere at guttene lar så mye av faenskapet gå utover deres egen far (onkel i den norske versjonen) Kaptein Vom. Dette destruktive ungdomsopprøret forståes i dag som at barn “skaper sitt eget handlingsrom” eller “former sin egen identitet i opposisjon mot ønskede forbilder”. Men serien er en gammel og repetitiv fortelling om utspekulerte rampestreker og lite annet. Det går like hardt utover alle i serien. Det gjelder andre “mannlige rollemodeller” også, som snyltegjesten Megler Smekk, slasken Kaptein Vom, den lite begavede negerhøvdingen eller den forvorpne fetteren Fredrik. De brutale løyene leses som ren nostalgi og heftets hundreårige levetid tyder på at folk tar av seg de politisk korrekte brillene når årets hefte skal fordøyes sammen med serinakaker og dissende lutefisk med ribbefett. Den gamle, nå uglesette konditorvaren ’negerboller’ ville vært mer passende snacks til lesingen. Knoll og Totts verden er til de grader et fortidsland der alt virker enklere og verdinormene er klare, tydelige og hierarkisk ordnet. Det går i snill og slem, lat og driftig, ærlig og skurkaktig, svart og hvit, handling og konsekvens. De voksne er voksne, men ikke uten lyter. Den største avstanden til dagens tilårskomne leser inntar de voksne i serien gjennom å være feilbarlige samtidig som de er hva dagens pedagogikk kaller “tydelige voksne”. De er alt annet enn infantile “kompis-voksne” med kjeften full av didaktiske ulldotter og forståelsesfull tåketale selv om de ofte agerer inkonsekvent og temmelig barnslig selv. Knoll og Tott får grisejuling av Fru Vom. Kapteinen og Smekk er hemningsløse alkoholikere og dagdrivere, gla’fylliker som bøtter nedpå kagge etter kagge, snøvler og sjangler og kauker og ler. De svarte er primitive naturbarn, en tjenerklasse med komiske og musikalske anlegg. Jo, Knoll og Tott er virkelig ekte, uforfalsket nostalgi!

Parallelt med Knoll og Tott-bladet er det i flere år utgitt et julehefte nummer to med serier fra den samme sydhavsøya, Kapteinens jul. Tittelen spiller ikke på at heftet har spesielt fokus på slabbedasken Kaptein Vom, men er en oversettelse av The Captain and The Kids, den alternative versjonen av Knoll og Tott (The Katzenjammer Kids) som ble publisert etter en feide mellom avismogulene Hearst og Pulitzer for mer enn hundre år siden. At det er marked for ikke bare ett men to høyst politisk ukorrekte julehefter om korporlig avstraffelse av mindreårige må da signalisere dypere strømninger i folkesjela enn den rene nostalgiske impulsen? Vårt kall er ei at svare, men vi undres. Hvis barneombudet får snusen i Knoll og Tott eller antirasistene feilaktig griper heftet når de famler etter Ny Tid, tror vi framtida til denne publisistiske tradisjonen går en dyster framtid i møte.

INGEN BOBLER TAKK, VI ER I NORGE
Et påfallende trekk ved juleheftene var i årtier den kraftige omredigeringen av seriene. Her menes ikke senere års utluking av etniske stereotyper og bruk av pedagogiske forord, men klipping og redigering for å arkaisere seriene, gjøre dem ennå mer “gammeldagse” og “nostalgiske”. Dette har stort sett opphørt nå, men var på syttitallet fortsatt normen.

Hva var det som ble forandret? Selvsagt ble alle skarpe kanter i språkføring og satire slipt bort i oversettelsene, stoffet ble i stedet tillempet “norske forhold”. Det mest omfattende og vedvarende inngrepet var rettet mot taleboblene. I stedet for å oversette dialogen i boblene, et av seriemediets mest distinkte og særegne funksjonelle og dramaturgiske virkemidler, retusjerte man likegodt all dialog og erstattet boblene med tomrom. Dialogen i boblene ble så omdiktet til prosa og plassert under tegningene som illustrasjonstekst. Enhver dynamikk i oppbygningen eller visuelle særegenheter i originalenes layout ble eliminert, klippet ned og tilpasset en rigid grid som harmonerte med forrige års julehefte, og året før der. Samme praksis gjaldt i ukebladene. Resultatet var en fullstendig lobotomi av seriene, en arrogant “forbedring” av originalene som prøvde å omgjøre tegneserier til billedbøker, altså heve de usle seriene til noe kulturelt gjevere. All nostalgi og sjarm til side, denne praksisen var lite annet enn nedlatende vandalisme utført av kulturpøbler som så ned på tegneseriene de sjøl tjente gode penger på.

Harde ord? Ja, og de er fortjent. I årtier holdt forlagene på denne absurde praksisen. Til slutt ble de fanget i sitt eget nett, nostalgien holdt markedet oppe og man var pukka nødt til å holde på en sementert fortellerteknikk og visuell presentasjon. Et mimrefritt blikk på de gamle heftene har en edrueliggjørende effekt. De talebobleløse sidene med f.eks. Knoll og Tott, eller særlig Fiinbeck og Fia er grufulle å skue i dag. De elegante tegningene og raffinerte komposisjonene til art deco-mesteren George McManus er kuttet opp, redusert og utvidet om hverandre for å tilpasses juleheftets og ukebladets rigide sideformattering. Figurene agerer med åpne munner ut mot talebobleløse flater. Det ser helt håpløst ut, interaksjonen mellom aktørene reduseres til oppstilte tablåer, taus pantomime helt underordnet den nitide og ofte kjedelige teksten under bildene. Middelmådige anonyme forlagsfolk (?) har “gjendiktet” innholdet i den levende originaldialogen og ’fornorsket’ stoffet slik at leserne liksom skal ’skjønne’ det. Denne undervurderingen av publikum er uten sidestykke i norsk populærkulturhistories annaler og begs the question: Hvorfor? Hvorfor?

Antageligvis forsøkte man dels å høyne seriemediets status gjennom omarbeidelse av stripene til en slags billedbøker (juleheftene) eller billedboklignende fortellinger (ukebladene). Dels la man den visuelle presentasjonen av de importerte seriene opp til de norske tegneserienes formspråk. Disse var fra begynnelsen lagt opp på denne måten, i skjæringspunktet mellom tegneserie og illustrert fortelling (Nils og Blåmann, Smørbukk, Vangsgutane, 91 Stomperud, Tuss og Troll, Ingeniør Knut Berg osv). I mellomkrigstida var denne måten å anrette tegneserier på ’den norske metoden’. Nesten alle importerte serier i hefter og ukeblader ble redigert etter dette forbildet og leserne ser ikke ut til å ha blitt skremt vekk av den grunn. Tvert i mot, seriemediet var populært og kombinasjonen ukeblad, tegneserie og julehefte virket til gjensidig utbytte. Opplagene steg jevnt og trutt og leserlojaliteten dannet et fundament som forlagene fortsatt gjør gode penger på, 80-90 år etter.

Som nevnt har nostalgifaktoren holdt juleheftemediet levende som det helt særegent norske fenomenet det er. Til og med svensker må få forklart hva denne juletradisjonen går ut på. Syttitallet ble intet vannskille i så måte, selv om enkelte nylanserte figurer fikk lov til å uttrykke seg i snakkebobler, som Billy, Fant, Snøfte Smith og Supermann. Det mest bisarre julehefte som er utgitt i Norge må være Supermanns Årsalbum, utgitt jula 1979. I dette minneverdige nummeret kommer Supermann og bestevennen Jimmy Olsen borti en rase mikroskopiske vampyrer som bor på en planet med to store fjell formet som djevelhorn. Planeten er knøtt liten, på størrelse med en kingsize saccosekk og på et eller annet vis klarer vampyrfolket å ese ut i størrelse slik at de kan erobre jorda. Eller noe sånt. Etter et par trefninger med Supermann lover vampyrene å la menneskeheten i fred mot lovnader om å få projisert de gamle Universal- skrekkfilmene (Dracula, Frankenstein et al) fra trettitallet i evig loop på himmelen over miniplaneten sin. Nostalgien er altså en så sterk drivkraft at den kan gjenopprette balansen i (mikro)kosmos. Dette helsprø heftet var satt sammen av to nummer av bladet Superman’s Pal Jimmy Olssen fra 1971, skrevet og tegnet av Jack Kirby som kapitler i hans omfattende Fourth World-syklus (de andre parallelt utgitte titlene var The New Gods, The Forever People og Mister Miracle). Tatt ut av sin kompliserte større sammenheng og presentert isolert for et helt uforberedt norsk publikum ble utgivelsen stående som ytterst selsom. Det var i hvert fall et av tiårets sprekeste julehefter og det diametrale motstykke til Stomperud og Lajban.


DET RASLER I MØLLKULENE
I ukebladene minket gradvis redselen for talebobler i løpet av de første 30-40 åra av etterkrigstida. Med introduksjonen av Donald Duck som eget blad (det kom månedlig i begynnelsen) var det bare unntaksvis at serieheftene som ble utgitt resten av året fortsatte den uholdbare praksisen med å fjerne snakket. Det ble mumlet til forsvar for å opprettholde billedbok-idealet at gamle folk ikke ’skjønte’ talebobler (for noe vås!) og at det var lettere for små barn å lære å lese om teksten var samlet i oversiktelige blokker (enda verre sludder). Gradvis representerte den arbeidskrevende omarbeidingen av seriene bare unntakene og var nesten forsvunnet i de ordinære serieheftene på syttitallet. Unntak fantes, som Disneyland (76 nummer 1973-75). Men i juleheftene var redigerte serier en hovedstrømning, en stående norm i de norskproduserte heftene og i mange av importseriene. Til og med Tarzan ble omredigert i juleheftet, men heldigvis ikke i hans faste månedsblad. Det sto da også to forskjellige utgivere bak, der forleggeren av juleheftet, Hjemmet, satt med rettighetene til avissøndagssider fra 40 og 50-tallet. Williams utga månedsheftet, der særlig seriene tegnet av den kjedelige men elegante Russell Manning fant sitt publikum, gammelmodige som de var. Kvartalsbladet Tarzan & Co var sprekere saker, rått og saklig, med en røff poesi i tegningene ved den uforlignelige mesteren Joe Kubert. Bladet solgte stadig dårligere og gikk snart inn. Selvsagt.

En annen “illustrert fortelling” som gjorde et skikkelig comeback på syttitallet var den helnorske buskisen Jens von Bustenskiold. Sigurd Lybecks saftige folkekomedie gikk i sin tid i Arbeider-Magasinet, senere Magasinet for Alle, og under Anders Bjørgaards freske tegninger fylte Lybeck inn sjenerøse porsjoner humoristisk prosa. I enda mindre grad enn, la oss si, Smørbukk og 91 Stomperud benyttet Bjørgaard og Lybeck seg av tegneseriemediets særegne dynamikk og genrespesifikke virkemidler. Serien var holdt i et særs konservativt formspråk der tegningene i hovedsak illustrerte teksten mer enn å virke sammen med den som syntetisk fortelling.
På 70-tallet hadde Bustenskiold vært borte noen år, men gjorde et vellykket comeback som julehefte i 1972. Snart kom gamle episoder som avisstriper og serien fikk stor utbredelse i grende- og bygdeaviser. Her fant seriens tilårskomne miljøskildringer grobunn i et bygde-Norge i rask forandring. I Bustenskiolds landlige miljø sto klokka stille på et diffust punkt en gang i mellomkrigstida. Man kjørte vogn, slo gras med ljå, tygde skråtobakk, drakk kaffe av asjetten og kurtiserte budeier på setra. Avisversjonen av serien slo så godt an at de gamle stripene i mange aviser fortrengte importerte spenningsserier. Skjørtejegeren Bustenskiold kom inn og ut røk magikeren Mandrake. Den norske avisstripa om kua Dagros, tegnet og fortalt av Kåre Bratung, hadde riktignok talebobler men utspilte seg på en scene av gammeldags norsk landbruk. Serien handlet om det tilårskomne paret Ola og Gurine og kua deres. Ekteskapet skildres som en mykere versjon av Kaptein og Fru Vom. Gurine svinger riktignok kjevlet når hun finner Ola sovende i halmlasset, men gubben drikker i hvert fall betraktelig mindre enn fyllikgestalten Kaptein Vom. Denne serien gikk fortsatt i reprise i flere norske aviser så sent som 2015.

Populariteten til Bustenskiold fikk en moderne pedant i Haakon Aasnes’ nyskapning, avisstripa Seidel og Tobram. Aasnes’ figurer var sindige bygdetyper som løste kriminalmysterier i jordbruksmiljø og var glad i en dram mellom slagene. Serien gled godt inn i syttiåras tilbake til bygda-romantikk og var populær i mange år. Dens musikalske pedant er MAI-platene, minus Mao og Albania-ideologien. Aasnes lyktes særlig godt i miljøskildringa, en lett anakronistisk bygdefortelling som var gjenkjennbart så vel i Trøndelag som Hadeland eller Toten. Og ja, serien benyttet både talebobler og “moderne” virkemidler som flash-backs, drømmesekvenser, close-ups og kryssklipping mellom parallelle handlinger.

Alternativmiljøene på venstresida klarte aldri å stable skikkelig på beina en tegneseriekultur som kunne utrykke tidas populære ideer om et enklere liv basert på idealer fra fortida. En hel del alternative serier, såkalte “undergrounds” ble importert fra utlandet og noe ble oversatt. Men noe varig avtrykk satte aldri alternativbevegelsene på den norske tegneserien, annet enn indirekte, som inspirasjon for en senere generasjon på åttitallet.

Ren nostalgi viste seg mer bærekraftig, som nye opptrykk av gamle serier: Vangsgutane, Professor Tanke, Harrongs Cowboy-Komikk. Mimrevennlige spesialhefter var i vekst, særlig forlaget Hjemmets Disney-utgivelser. De kolossale “Jeg”-bøkene og diverse spesialalbum samlet gamle Carl Barks og Al Taliaferro (Mikke Mus)-historier. Første generasjon Donald-lesere var nå blitt voksne og lot seg ikke be to ganger. Gamle og unge fans mesket seg i nygammelt snadder, selv de kostbare “Jeg”-bøkene gikk i opplag etter opplag.

Den høyeste klirringa i møllkuleposen var å høre fra uventet hold, selveste Ånden som går, Fantomet. Det vil si, fra avisversjonen som gikk i Aftenposten og et par tre dusin andre dagsaviser. I Fantomet-stripa fortsatte man praksisen med å retusjere taleboblene ufortrødent gjennom hele syttitallet og langt opp på åttitallet. Hvis det var slik at hensynet til eldre lesere rettferdiggjorde praksisen på førtitallet, må jo disse leserne ha vært i hundreårsalderen, minst, i søttiåra. Samtidig som Fantomet i bladet sitt (24 nr i året) kjørte på med pupper og sjørøver-vold ble avisstripa, selve hovednarrativet i Fantomet-mytologien (forfattet av opphavsmannen Lee Falk) utsatt for arkaisering og kjedeligfisering i sin norske utgave. Det virket som om det fortsatt var “farlig” for Fantomet å snakke rett fra levra - i bobler. Ennå mer pussig ble denne stumfilmversjonen kontrastert med tegnestilen i avis-Fantomet på syttitallet.
På 1940 og 50-tallet hadde tegneren Wilson McCoy gitt serien et stoisk, skulptert uttrykk. Han var en av seriemediets fremste utøvere av en estetikk der de handlende var gruppert som figurer i landskapet, innadvendte totemer, lukket i seg selv. Taleboblene de “avga”, og som ofte kom fra lukkede munner, er i McCoys strek som drivende skyer i et prospektfotografi. Når dialogen i denne versjonen av Fantomet ble lagt under bildene som tekstblokker, gjorde det egentlig lite fra eller til. Uten at det var intensjonen, styrket det tvert imot seriens særegne estetikk.

På midten av sekstitallet falt McCoy fra. Fantomets far og forfatter, den legendariske serieskaperen Lee Falk (1911-1999) ønsket modernisering og fornyelse i stripa. Han hadde merket at avisstripene var i tilbakegang og sniktittet nok litt på Marvel og DC’s superhelter i denne omlegginga. Den andre serien til Falk, norske avisleseres favorittmagiker Mandrake, gjennomgikk en lignende transformasjon på samme tid. Fantomet ble overtatt av den begavede og etter måten realistiske tegneren Seymour “Sy” Barry, broren til Lyn Gordon-tegneren Daniel “Dan” Barry. Disse Barry-brødrene var stilistisk to alen av samme stykke, den realistisk-ekspressive skolen innen amerikanske avisserier, arvtagere til store navn som Milton Caniff, Noel Sickles, Leonard Starr, Stan Drake og Alex Raymond. Barry Broz tegnet de første åra svært likt, selv om Dan var den utbroderende romantikeren der Sy virket noir-influert i sine skyggetunge skildringer av Fantomets evige kamp mot pirater. Etter hvert sprengte Sy Barry det rigide stripeformatet med visuelle triks lånt fra filmmediet. Han veltet hele det stoiske statuepreget som dominerte Wilson McCoys Fantomet i årtier og introduserte vidvinkel, froskeperspektiver, symbolske voldsskildringer, allegoriske komposisjoner og ekstreme close-ups. Samtidig trimmet Falk ned dialogen og eksposisjonsteksten og serien fikk et helt nytt og filmisk driv. Den mistet også en hel del sjarm og den karakteristiske naiviteten som McCoy hadde tatt til sublime høyder.

Barrys Fantomet-striper ble en merkelig affære “på norsk”, uten taleboblene. En halvt nostalgivennlig anakronisme, halvt surrealistisk pantomime. De realistisk og detaljert tegnede figurene, med rynker og fregner, folder i klærne og poser i bukseknærne, utfolder og geberder seg med åpne munner i dunkle rom og landskap med mye tomrom (der boblene hadde “hengt”) over de handlende. Stripeformatet i amerikanske seriestriper ble stadig krympet på seksti og syttitallet slik at mer plass måtte ryddes til talebobler på bekostning av tegningene. Mest 50 % av arealet i rutene gikk med til dialog og forklarende rammetekst. Når all denne teksten av “hensyn til eldre lesere” og for å opprettholde en nostalgisk “sjarm” ble fjernet, åpnet det seg store tomme rom i atmosfæren over pantomimen de språkløse figurene framførte. Noen av Fantomet-stripene ble, isolert sett, ufrivillig og uintensjonelt transformert til den reneste pop-art på denne måten, suitable for framing. En lignende virkning kan oppnås ved å se en gammel Derrick-episode uten lyd og teksting: Gapende og gestikulerende marionetter i et absurd stumteater på fiksjonens surrealistiske skråbredder.

Gitt at syttitallet handlet mye om nostalgi, var Fantomets avisstriper den absolutte hardcore-varianten. Høydepunktet ble Fantomets bryllup mot slutten av tiåret, stumteater med forklarende undertekster av stor utilsiktet komisk virkning. Det hadde vært artig om forlaget kunne trykket opp et julehefte med noen av disse stripene nå som Fantomet-bladet uansett er på vei inn i solnedgangen. Et slikt julehefte kunne blitt et siste øvelse i nostalgisk knebøy: Fantomets tause teater, en pantomime for mimrere og julehefteentusiaster i nostalgiens hjemland Norge.

Neste gang: Etter tegneseriene, en titt på den lødige lektyren: Bygdebøker, retrokrim, arbeiderlitteratur. Smusslitteraturen må med: Cowboyvold og Heksemestere. Men en ting var sikkert: Morgan Kane hadde neppe trivdes særlig godt i Trygve Bratteli og Oddvar Norlis sosialdemokrati.


comments powered by Disqus

 



Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


KRAMPE - eller hvordan en snarvei førte til at du gikk deg vill i skogen

Fortellingen om progressiv rock er fortellingen om en utvikling. Dens historikk har ingen egentlig begynnelse eller slutt., men heller er det en påpekelse av interne faser i en bestemt musikkstil.

Podium

Hovedsiden / Siste:

The Secondhand Emporium søke...
14.11.17 - 12:09

Veldig fint innlegg, takk 192.168.0.1...
08.11.17 - 10:05

Jeg er enig med...
08.11.17 - 10:04

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo