#22: Sommerkveldens melodi

Det var lørdagskveld og ungdommen danset til sveivegrammofonens toner.

I år er det hundre år siden den første norske plateinnspilling forelå til salg. 1905 er også året for en annen mye omtalt begivenhet i vårt lands nyere historie. Dengang var kun et fåtall borgere bemidlet i en slik grad at de eide, langt mindre hadde råd til å eie, en grammofon. 20-30 år senere holdt denne situasjonen på å forandre seg. Grammofonen og musikk på plate holdt på å bli allemannseie. 78-plata ble et massemedium og musikk en forbruksvare. Dette fikk konsekvenser for den levende, framførte musikken. Spillemannen og amatørorkestrene fikk hard konkurranse fra det tekniske mediet. I dag lever den levende musikken i beste velgående mens 78-plata forlengst er erstattet med forbedrede lagringsmedium. Den er liksom litt glemt. Har den noen status i dag, snart 50 år etter at den forsvant? I så fall hvilken?

Det er høysommer i de hedmarkske skoger. Jeg sitter og tygger på et strå og myser utover et frodig landskap av saftig grønt gras og lauvekster som sammen med noen svære graner er i ferd med å gjenerobre et engang vidstrakt beite for krøtter, geit og sau. Huset bak trappehella jeg sitter på er redusert til en en haug mosegrodde, halvråtne tømmerstokker. Her og der stikker en rusten spikerbrodd ut av det morkne tømmeret, brenneslene strekker sine gråblomstrede ranker ut mellom resten av det sammenraste størhuset. Sætervollen er stille. Lydene av menneskelig virksomhet og husdyra som pleide å gresse her er forstummet. Nå er lydene naturens egne. Gresshoppenes gnissing i det høye graset, vindsuset og treknirket i grantoppene og en svak klukking fra bekken borti skogbrynet der skigarden er nedfalls og råtten. I tretoppen harker en korp.

Jeg har sett et 60-70 år gammelt fotografi fra denne sætra. Det var sommer på bildet også, sannsynligvis er det lørdag ettermiddag og rett før det skal danses. Kara er ikke spesielt stramme i tøyet, men har finere klær og stivere skjorter enn jordbrukeren og tømmerhoggeren trekker i til daglig. Skjeggstubben er raka, sixpence'ne sitter litt på snei. Kvinnfolka har byttet ut budeiestakk og skaut med hjemmesydde sommerkjoler og bånd i håret. Forsamlingen på 18-20 mennesker er gruppert om en kar i svarte klær, vest, klokkelenke og selvsikre knebelsbarter under en bredbremmet svarvet hatt. I hendene holder han et trekkspill og det er høyst sannsynlig at han er kommet til sæters for å spille på vollen i lørdagsnatta. Bildet er tatt før klunken på lomma begynner å rive i svelget og svirre i skallen, før karas tause rivalisering om budeienes gunst blir omsatt i sjarmøretapper av dansetrinn. Å kunne lede med stø fot i dansen er første trinn i livets vals.

Det er en interessant detalj i bildet. Den lange tynne guttslampen til høyre bærer på en svart avlang kasse. Den er delvis skjult av jakka hans, men det er uten tvil en sveivegrammofon av reisetypen han holder i hånda. På bildet en temmelig unnselig gjenstand, men i det lange løp og i sin konsekvens en innretning som var i ferd med å gi spillemannen konkurranse om å være midtpunkt når folk kom sammen til festligheter og dans. Mot spillemannens utstråling, trekkspillerens godlynne og felas fortryllelse, sto den mekaniske musikkmaskinen, grammofonens kavalkade av slagere framført av forførende utøvere. De tidlige grammofonstjernene som forstod å synge for mikrofonen, istedenfor et imaginært publikum i platestudioet, nådde ut til hver enkelt lytter, som følte det som utøveren sang for akkurat han eller henne. Dette var en tilnærming av uant kraftfullhet som selv den mest karismatiske spillemann oftere og oftere måtte se seg utkonkurrert av. Det gikk ikke mange årene før det å danse til grammofonplater var akseptert på linje med å svinge seg til den lokale harmonika eller felespiller. Snart var den heldige innehaver av en av disse svarte koffertene, en stiftekvesser, ei reservefjær og en stabel plater en kjærkommen gjest der folk kom sammen. I litteraturen har Vidar Sandbeck i sine selvbiografiske Påsanromaner levende skildret sin eldre brors grammofonplateagentur og den interesse som omga eieren av platene. Den heldige besitter av de magiske Shellakskivene vakte mye lykke i landets fattige grender på 20-30 tallet.

Men når ble for alvor spillemannen tilsidesatt av den nye mekanisk baserte musikkgjengivelse? Vel, egentlig aldri. Men det er liten tvil om at musiseringen blant folk flest gikk tilbake og gjorde levende musikk til en begivenhet avskåret fra hverdagslivet i større grad enn før. Hvem turte vel å synge med egne sprukne nebb etter å ha hørt Book-Jenssens bedårende fløyelsrøst? På sett og vis er levende musikk vel så eksklusivt i våre dager som i mer fordringsfattige tider. Gamledagers sammenkomster krevde en "sosial" inngangsbillett målt etter klasse og familiebakgrunn. I dag betaler vi sosialt nøytralt cover charge og billettpris med innbakt avgift til staten for å høre levende musikk framført av mer eller mindre kompetente utøvere. Det er en annen forskjell mellom dengang og nå. Gamle dagers musikk til bryllup, fest, begravelse og mer uformelle sammenkomster var i langt større grad bruks- og funksjonsmusikk. Bruken og funksjonen var ofte overlappende størrelser. Den umiddelbare gleden over spillemannen eller orkesterets musikk gikk opp i enheten av bryllupets stadfestende ritualer og symbolikk, eller lørdagsdansens uformelt regelbundne forløp. Musikken kostet noe annet, noe som direkte involverte og angikk tilhørerne. Overgangen til avspilling av plater skapte en avstand til musikken, en passiv nytende distanse som vendte lytteren innover. Nikotin for ørene, løst fra ritualer og livsalvor, toner i lufta som røykringer fra en Sossidi cigarett.

I dag gjelder formalitetene kun i billettluka. Her betaler konsertgjengeren hundrelapper for privilegier som å kunne søle pilsskvetter på nabopublikummeren fra buklete plastglass i en turbulent tilhørerskare på ståplass foran en konsertscene. Våre beste- og oldeforeldre betalte for musikken med hele seg. Lørdagsdansen på sætervollen var fest, rituale og sosial arena på en måte som hang langt tettere sammen med livets faser og overgangen mellom disse enn dagens konsertbesøk. På lørdagsdansen måtte du bekrefte eller skape deg din sosiale status i bygdemiljøet og helst finne deg kjærring i samme slengen. I dag går folk på rockekonsert hvilken som helst dag i uka, gjerne mandag. Det er det desinteresserte blikk (Immanuel Kant) som hviler på artistene, det er en ren estetisk bedømmelse som utøves. Det sosiale aspektet fungerer utelukkende bekreftende og det dreier seg mest om å styrke den kulturelle kapitalen. Og jovisst - musikken er jo bra. Gamle dagers spillemann trengte ikke beherske et "Jularbo-nivå" på utøvelsen, men for folk som sjelden hørte musikk kunne selv den mest mugne spillemann lyde som Jularbo. Han presterte det sosialt utløsende en bygdevirtous var forventet å mestre, å sette sinnene i kok, beina i spinn og hjertene i brann.

Så kom krigen, og det ble lagt strenge reguleringer på folks festing. Egentlig var det vel sammenstimlingen av større menneskemengder okkupantene var redd for. Det skal som kjent ikke mer enn to personer til for å danne en konspirasjon. Folk festet allikevel, kom fortsatt sammen på sætervollen til ulovlig dans. Til bortgjemte plasser langt opp i skauen, på grisgrendte torp og høytliggende, veiløse fjellsætre trakk folk for å danse og drikke til trekkspilltoner og - stadig oftere - de små svarte koffertene som tryllet ut lyden av hele orkestre etter noen omganger med sveiva i stål med profilert trehåndtak. En bande tyske menige og underoffiserer patruljerte skog og mark på leting etter kommunister og andre motstandsfolk, uregistrert bufe og folk som hadde gått i dekning. Av og til snublet slike patruljer over en ulovlig dansemoro på avsondrede bruk og husmannstun. Lite kan ha vært mer harmelig for folk flest enn å få selv den uskyldigste moro sabotert og oppløst av "herrefolkets representanter."

Radioens store gjennombrudd kom på slutten av 30-tallet. Dens fravær under okkupasjonen styrket folks bevissthet omkring dette dengang nokså nye massemediet, og salget eksploderte etter krigen. NRKs pålagte mandat som ansvarlig folkeopplyser medførte et underskudd i andelen populærmusikk i radioen og folk søkte ivrig på fiskeri og kortbølgen etter tidens rytmer på utenlandske kanaler. Dette påvirket i sin tur platesalget, som i etterkrigstida for alvor brakte internasjonalt repertoar inn i det norske folks platehyller. Mellomkrigstidas dominerende volum av trekkspillplater vek plassen for et broget utvalg av alt fra et rikt repertoar norske slagere til swingjazz, storbandorkestre, mellomeuropeisk salongmusikk, jodleplater fra Tyrol, Hawaiimusikk og "eksotiske" artister som Les Baxter og "The king of Mambo" Perez Prado.

Utbredt ukeblad og magasinlesning, kombinert med økt utdanning og en aldri sviktende interesse for alt amerikansk ga lørdagsfestens platespilleransvarlig (snart ble han hetende disc jockey) et stort spenn i repertoaret og noe for enhver smak. 78-platene var ikke bare tunge og uhåndterlige. De sprakk dessuten som en sirupssnipp i romjula ved feil eller skjødesløs behandling. Spesiallagde kofferter for frakt, med innlagte skillekort som lettet arkiveringen og pappskiver som stivet opp, var løsningen. Snart kunne platemannen skreddersy repertoaret alt etter anledningen og ta med den platekofferten som passet: Valser og poloneser til bryllup, swing og mambo til ungdomssoareen, marsjer til 17-mai festen, trekkspill og gammeldans til idretts-seksa'en og et sammensatt program med numre i varierende form og tempo til lørdagsfesten. Mannen med platespilleren og 6-7 steinkaker på sætervollen var nå mannen med koffertene på samfunnshuset. Smart kledd, ankommende i egen bil, med 3-400 plater i svarte forsterkede kofferter og med strømdreven spiller i spesialbygget kasse med eksterntilkoblede høytalere. I pausen underholdt han interessert ungdom med opplysninger om de nye vinylplatene som gikk på 45 omdreininger og snart kom til å komme fra statene.

Og folk danset. Til Kalle Scheven og Sommerkveldens Melodi ("...den som kryper like inn i øret..."), Pengegaloppen og På en Grønnmalt Benk i Haven, til Glenn Miller og Mustalainen, til Doris Day, Frankie Laine og Sugar Bush, til Edvard Persson og Kalle på Spongen. På radio regjerte Kirkvaag i Store Studio, Paul Temple i Radioteateret og Hjallis var kongen av glattisen - i eteren. Det var, som det rettelig har vært mimret over, en gylden om enn sparsom gullalder i norsk underholdning.

78-plata som musikkens mangfoldiggjører nådde et toppunkt i volum i årene etter krigen. De vanvittig populære 40-talls slagerne til for eksempel Book-Jenssen solgte i opptil sekssifrede antall, lyden på platene ble kraftig forbedret og de elektrisk drevne spillerne besørget en mer skånsom behandling av platene. Men den stive schellakplata var fortsatt like gebrekkelig. Økt levestandard skapte økt omsetning i platebransjen, og introduksjonen av den vinylbaserte 45 rpm-plata i 1947/48, og LP-plata få år etter, så først ikke ut til å forstyrre 78-platas hegemoni som førstemedium for reproduksjon og avspilling av populærmusikk. De nye spillerne var da også dyre. Omleggingen fra 78-plate til single og LP tok hele ti år, og kun de siste par åra (1956-58) ble 78-plata eliminert i en styrt avvikling fra plateindustrien selv. I den fattige del av verden levde den videre. Alle platesamlere har for eksempel hørt om de indiske Beatles-78'ene fra 60-tallet.

Så femtitallet var den nå så arkaiske steinkakas siste gyldne tiår, selv om historikere, samlere og meningsberettigede ellers måtte plassere dens viktigste betydning i en tidligere periode. For Norges del faller eksplosjonen i platesalget sammen med den stadig stigende kjøpekraften de første ti åra etter krigen. Gud og hvermann ble nå eier av egen platespiller og en stadig voksende stabel plater med frynset gråpapiromslag. Som tilfellet var med radioen, flyttet hyggen innendørs. Dansen på sætervollen og gårdstunet stilnet av. Nå trakk ikke spillemannen publikum lengre. For å få folk til å forlate kombispillerne og radiokabinettene måtte proffe orkestre og trekkplastre til. Den lokale spillemann med bæljespell og fele var fortsatt god som gull til bryllup og 70-års dag, men nå hadde folk råd til å løse inngangsbillett til Folkets hus for å danse til grammofonsjarmører og storstjerner som Kurt Foss og Reidar Bøe, Engedahl og Stordal og Magnus Samuelssen. Eller landskjente trekkspillhelter som Toralf Tollefsen, Anders Saus eller Ottar Akre med sin trio. Den lokale spillemann kunne bare høres så langt lyden fra instrumentet bar. Plateartisten lød ut over det ganske land - og noen ganger lengre: Toralf Tollefsen gjorde karriere i England og Monn Keys ble lansert i USA. Plateheltene hadde lange backkataloger av plater som konstant var "in print" og som kunne kjøpes eller bestilles i et utall utsalg landet over. Dette var tida da tobakksutsalg, sportsforretninger og krambuer forhandlet grammofonplater ved siden av den etablerte musikkfaghandelen. Eksempelvis hadde Lillehammer Pipefabrikk sitt eget plateutsalg. Ti Teddy og den siste til Thor Raymond, takk!

EKKOET FRA RILLENE
For cirka 15 år siden var undertegnede med følge på biltur i Finnskog-traktene. Finnskogen er i dag en blanding av levende bygder, tradisjonsbevisst folkefellesskap, selverklært republikk tre dager i året, turisme, fraflyttede grender og forfalne Finntorp. En rundtur i disse grensetraktene er en reise i 3-400 års historie hvor sporene ligger som avskrift i et landskap naturen sakte men sikkert holder på å gjenerobre. Disse furene i fedrelandet er taus tale om forgangen tid. Like taus som rillene i 78-platene som aldri spilles mer, der de fallbys i de lokale bruktbutikkene vi kikket innom. I et veikryss midt inne i svarte skauen sto noe som lignet på et forsamlingslokale. Hele bygget sto litt skeivt, vinduene var tildekket med lemmer og vilnisset grodde bokstavelig talt opp etter veggene.

Ved nærmere undersøkelse viste døra seg å stå på klem og med oppglødd oppdagermine tredde reisefølget seg inn i lokalet.

Dansen hadde definitivt stilnet. Lokalet ble opplyst av solstrimer fra sprekker i vinduslemmene. Vi nysgjerrige virvlet opp støv som dannet røyklignende mønstre i skivene av sollys som sprinklet lokalet. Når øynene tilpasset seg det dunkle lyset kunne vi se det tettpakkede mønstret etter sømbeslåtte sko og stiletthæler som årenes løp hadde hamret og preget gulvet til en mosaikk av milliontalls punkter i det lakkerte treverket. På veggene hang fortsatt girlanderrester etter den siste festen på lokalet før dørene stengte for godt og lemmene ble snekret for vinduene.

Oppe på scena, på veggen bak, hang et falmet banner med "Johan og Klara 50 år" med to overlappende gullringer påmalt. På scenegulvet sparket jeg borti et par små gjenstander som forsvant inn i et mørkt hjørne. Tiører? Etter litt famling langs gulvlista plukket jeg opp en butt grammofonstift. Så ble det vel holdt gullbryllup med musikk fra platespiller den siste kvelden det lød toner fra dette festpalasset midt i skauen. Etterpå brød ingen seg om å vaske eller plukke ned pynten skikkelig. Med Johan og Klaras store dag stilnet musikken. Plata med Sommerkveldens Melodi hvilte på platetallerkenen mens dragspelet samlet støv på et torploft til en oppkjøper hentet begge deler til en bygdeauksjon på svenskesida.

På slike forlatte steder hvor folk i årtier pleide å samles rundt begivenheter med musikalsk akkompagnement hersker en egen stillhet. Det er som om vegger og tak blir et slags taus resonanskammer for lyd som riktignok er forstummet men på sett og vis blir sittende. For å holde oss til sveivegrammofonen frambrakte den et eget "sound" som ikke lengre har et naturlig hjem. Sveivegrammofonlyden er helt hjemløs, en utdødd lyd, sprakende og skjøre toner gjort fullstendig overflødige av digitalisert og satelittformidlet musikk. Platene er forvitret i folks bevissthet, marginalisert i annenhåndsmarkedet, mer betraktet som et snurrepiperi enn en "ekte" antikvitet. Bortsett fra for folk over 60-70 år er 78-plata i dag en fremmedartet gjenstand som stort sett påkaller likegyldighet og uvitenhet. Jo, de er hjemløse, kasserte og avlagte. Ser vi bort fra en liten krets samlere og arkivarer er dette en gang så strålende lagrings og spredningsmedium for musikk, og lyd forøvrig, en helt hipp som happ likegyldig gjenstand for folk flest. Slik den svarte schellaksmultringen i sin gullalder utkonkurrerte den karismatiske spillemannen befinner 78-plata seg nå sjøl i skyggens dal. Glemselens slør har senket seg. Hva brast så høyt? Det var bare Olsen som kastet en bunke steinkaker i kontaineren under loftryddinga.

Selv om den roterende 78-plata med stålstiften gnissende i vei mellom rillene nå er et forgangent innslag i spekteret av hverdagslyder, ligger fortsatt selve lyden der - preget i rillene. Ja, lyden er jo selve rilla. Sveiver du opp den svarte kassa i et gammelt forsamlingshus og lar lyden fylle lufta og gjenlyde mellom veggene, kan du selv danne deg en forestilling om denne innretningens virkning i et befolket lokale. De påmontérbare traktene eller "tuftene" (som i "tutgrammofon") skapte en slags forsterkning og brakte lyden utover rommet etter førelektrisk megafonprinsipp.

Lyden fra grammofonen må ha vært selve orienteringspunktet ved enhver fest eller dansemoro. Grammofonens frambringelser var selvsagt langt mer sammensatte og intrikate enn spillemannens repertoar, men der trekkspilleren kunne improvisere og overraske, var grammofonen alltid underlagt den monotone repetisjon og platenes standardlengde på 2 1/2-3 minutt. Allikevel var auraen til dette teknisk sett egentlig utrolig enkle instrumentet umåtelig - et helt orkester ut av "tuten", og de spilte like perfekt hver gang. I alle fall så lenge plata var fri for større hakk og riper eller når fjæra røyk med et surt smell inne i verket. Da var det bare å spille på slurva resten av kvelden hvis ingen kunne foreta en reparasjon - eller kanskje det fantes en kar med munnspill på lomma.

78-plata har spredd umålbare mengder glede utover et land hvor breie lag av befolkningen henslepte dagene med hardt kroppsarbeid og i relativ armod. Sveivegrammofonen var til for de ledige timer i åra før radioen entret fabrikkhallen og systua. Grammofonen var for den korte hvilen hvor adspredelse og drømmer levde sammen som forestillinger om livet slik det kunne bli og burde vært. Kallet i Sommerkveldens Melodi var kanskje sterkest i den gistne koia midtvinters, langt inne på skauen. Grammofonen utgjorde etterhvert et utjevnende element i folks fritid da fler fikk råd til å kjøpe en. Det er ikke dermed sagt at høy og lav foretrakk samme musikk, ei heller nøt de den i noe felles fora. Så langt i fra. I ledige timer kunne folk flest, som grossereren i sin sveitservilla, nyte smektende toner fra kasse med sveiv. Grossereren fra sitt mahognikabinett med topplokk og messingtut i siden. Skogsarbeideren fra sin bærbare svarte koffert, med fôret konvolutt for plater i lokket hvor Jularbo ble hentet fram lørdagskvelden i koia. I dag er koia et minne, grosserervillaen konvertert til firmabygg for dot.com-japper.

Grammofonene, både de kostbare luksusutgavene, de mellomdyre stuemodellene og de slitesterke reisemodellene er blitt et velkjent innslag i brukt- og antikvitetsbutikkene. De lever fortsatt i kraft av sitt fremmedartede utseende og fordi de er blitt et slags kollektivt gjenkjennelig symbol på noe "gammeldags". Folk kjøper disse spillerne for å "pynte" med. De er blitt nips i innredningsmagasinenes avdeling for småborgerlig kitch. De plasseres på hjørnebord i middelklassehjem mellom Nerdrumtrykket på ene veggen og Andy Warhol-plakaten på den andre. "Plater? - Nei, er de til å spille på da? Går det an?"

En hard kjerne samlere og connaisseurer har i mange år fetisjert disse gamle musikkmaskinene og reddet dem fra en slik grusom skjebne. De har systematisk samlet og ordnet dem etter type og modellvarianter i hyllemetre bortetter. Defekte spillere er møysommelig restaurert, polert og blankpusset. De er kommet til heder og verdighet i en, for Norges del, nærmest helt privat museal ramme. Her deler de plass med forløpere som sylinderspilleren og etterkommerne radiokabinettet og elektriske spillere. Noe skikkelig offentlig museum for lyd finnes naturligvis ikke i vårt styrtrike parvenü og kalkulatorhjerne-land, knapt nok noen systematisk innsamling og katalogisering av vår dokumenterte lydhistorie. De offentlige samlingene er underfinansierte og koordineringen mellom de spredte initiativer virker tilfeldig. Når det gjelder innsamling, registrering og katalogisering av selve platene, de tusenvis av utgivelser som utgjør vår 78 platehistorie, har arbeidet hittil nesten utelukkende vært båret av ildsjelers private initiativ. Samlere og populærmusikkinteresserte har delvis reddet samlinger fra ødeleggelse, trålet bruktbutikker, skraphandlere og loppemarkeder. Betydelige private, systematiserte samlinger er bygget opp, møysommelig og for egenkost. Et lite miljø av samlere holder livet i hobbyen oppe gjennom en egen 78-klubb som blant annet arrangerer egne platemesser.

Men 78-platas svanesang er forlengst tonet ut. Jeg tror ingen tar anstøt om jeg påstår at dens posisjon i dag er helt ubetydelig. Unntaket er selvfølgelig innen de små miljøene hvor 78-platas enestående kulturhistorie holdes i hevd av samlere og historikere. Dette er selvsagt synd, særlig fordi så mye av musikken på platene også er gått helt i glemmeboka. Men dette er populærkulturens evige forbannelse: Konsumkulturens døgnfluer gløder bare til neste morgengry. De beste prestasjonene evner likevel å leve utover sin tilmålte tid. Alf Prøysen utga mange av sine mest populære og tidløse viser på '78, likeså Book-Jenssen, Nora Brockstedt, Torbjørn Egner og mange andre som fortsatt lever og er blitt del av det kollektivet minnet og vår kulturarv. I de siste åra, godt hjulpet av Lodin Auklands NRK radioprogram Lirekassen, er ambisiøse restaurerings og nyutgivelsesprosjekter igangsatt med utgangspunkt i de opprinnelige 78-pressingene. Disse er som regel primærkilde da de fleste mastertaper og matriser forlengst er tapt. Helt i bresjen går Edgar Normann med sine fantastiske CD-serier med restaurerte retrospektiver over Robert Normann og Gerd og Otto Nielsen.

Så var kanskje ikke 78-plata så død allikevel. Jo, selve plata er nok dessverre det, men i rillene gror det fortsatt. Selv den mest butte og nedslitte stift har ikke klart å harve vekk all lyd, og selv den mest dørmattelignende plate kan ennå hviske fram skjøre toner. Som løvetanna opp gjennom asfalten - 78-plata vil bare ikke gi seg.

Et kjent syn i bruktbutikker over det ganske land er de gamle trekassene merket Nora, Ringnes eller Husebyes meieri plassert nederst i sjappa, innerst mot veggen, fullstappet med mer eller mindre utslitte 78-plater i fillete papiromslag merket Cupol, Norema, Columbia, Paté og så videre. Det er hit de er henvist, neglisjerte og halvt forgangne i sin framtoning. De gir et motløst inntrykk, og du skal være over gjennomsnittet interessert for å starte gjennomgangen av kassene. På loppemarkeder har platene en lei tendens til å gå i gulvet og bli sparket utover i småbiter. De frister en utsatt eksistens som restprodukter fra underholdningsindustriens aldri hvilende teknologiske skifter.

Men redningsmannskapene finnes heldigvis. De er gjerne godt voksne menn som ikke gjør for mye av seg, men som med varsom sikkerhet redder platene ut av det konsumkulturelle limbo platene er henvist til. Veien tilbake fra eksilet i ølkassa og inn i varmen og verdigheten avgjøres av hva kjenneren kan lese av etiketten. Mangler jeg denne? Er det en sjelden innspilling, en norsk pressing? Førstepress eller reutgivelse? Det er en nådeløs prosess der de tiloverblevne platene i alle tilfelle kommer til å ende på dynga. Men dette er en nødvendig utvelgelse, del av en stor prosess for at 78-platas kultur og historie skal leve videre.

Varsomt løftes skattene ut av virvaret og bæres forsiktig hjem, hvor platene med nennsom hånd renses og påføres et beskyttende omslag. Nok en skatt, nok en sang reddet. Fra tidas og menneskers glemsel og forbrukersamfunnets alltid arbeidende demagoger for det nye, nye, nye. 78-platas hjem er arkivene og samlingene. Tause står de oppstilt i tusentall, bærende på hver sin skatt, dypt i rillene. For det meste døgnfluer, fiksstjerner på pophimmelen, kråkegull i skattkista, men de var sanger som engang rørte mennesker og fikk folk til å danse.

Nå står de tause i hyllene og venter på en forløser av deres enorme reserver av hermetisert lyd, en Lodin eller Edgar.

Ekkoet fra rillene nådde engang over hele verden. Nå hviler de, men kan når som helst synge sine tusen sanger.

SOMMERKVELDENS MELODI
Stiften kvesses i den lille stålinnretningen med innebygd slipestein. To grove never fomler med den skarpe metallpluggen og får festet den i det tilbakebikkede pick up-hodet ved å stramme til den lille skruen. Den tettvokste karen retter ryggen, bikker på lua og justerer skjorta over akslene der bukseselene napper litt. Han blar litt i den lille bunken sin av plater i papiromslag og tar fram den nye med Akres Kvintett. Refrengsang ved Jens Book-Jenssen står det med liten skrift under navnet til hovedattraksjonen, Rendalens store trekkspillfantom, den landskjente Ottar Akre.

Han legger på plata, løsner sveiva fra de blanke klypene under lokket hvor den sitter festet når den svarte kofferten med grammofonen fraktes rundt omkring. På skogsarbeid. i slåtten, på tur til tante på Hadeland, til militærbrakka, overalt tar han med seg kassa med håndtak som skaper så mye glede når han trekker den opp.

Sveiva går inn i sida, mekanikken kobles sammen med et klikk, og verket blir trekt opp til fjæra står i helspenn. Noen kneppende, raspende lyder forteller når fjæra nærmer seg grensen for at det kan gå galt, på tide å stoppe. En låsemekanisme aktiviseres ved en liten bryter slik at platetallerkenen står stille. Maskina venter, plata gjøres klar.

På sletta skrever et par karer mot utedoen bak låveveggen, noen av damene står i en halvsirkel mens de glatter på kjolene og skråkikker ned for å se etter at det ikke er gått ei maske i strømpene og at skohælene sitter godt. Det er ikke noe stas å miste hælen midt i en polka og strømpene er nye og skal helst holde til neste lørdagsdans.

Gamlingene står langs skigarden og kikker på ungdommen. Tannlause gubber sikler skrå og kjærringene retter på skautet. Sola er helt nede i skaubrynet nå og gjør tretoppene rødglødende. Fuglene går til ro i trærne og myggen gjør seg gjeldende på sletta.

Nå er karene ferdig på do og kommer oppover bakken. Med latter og erobrermine skrår de over vollen, bort til de utkårede. Mannen med grammofonen bikker pick-up'en på plass, løsner sikringen og plata spraker i vei. Ottar Akre lyder over vollen.

Parene danser. En ungsau som ikke fikk bydd opp noen tar seg en modig klunk i skaubrynet. De gamle tusler hjemover. I tretoppen harker en korp. Det var lørdagskveld og ungdommen danset til sveivegrammofonens toner.

Sommerkveldens melodi, den som krøp helt inn i øret.


comments powered by Disqus

 



PolyJester
2005-04-10Oooh!

Fantastisk flott skrevet sak. Jeg kjenner melankolien og lengten etter det forgagne strømme opp i den råtne kroppen jeg for tiden er innehaver av. Nå er jeg alt for ung til å ha opplevd noen av de tidene der folk fremdeles gikk "på dans", men jeg kan tenke meg at det var helt spesielt.

Hvordan er det forresten med disse bærbare platespillerne med høyttalere i lokket som jeg såvidt fikk stiftet kjennskap med i mine første skoleår (læreren spilte Jesus Christ Superstar for oss, og vi hadde av og til "stille stunder" der Vivaldi fikk flyte ut fra rillene på platen og inn i ørene til oss barna, alt formidlet av en innretning som i forhold til grammofonen kanskje var HiFi, men i forhold til de fleste av anleggene vi "Musikk-elskere" innehar kan de ikke kalles HiFi uten en svært ironisk tone.

Artikler, nyheter


Ekstranummer #61: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, Del 5

Filmindustrien befant seg i syttiåra i ei hard klemme. Skulle den satse på tidsriktig sosial ’relevans’ eller peise på med det den alltid har vært best på, pur eskapisme? Svaret, og de store pengene, lå i en mellomløsning: Tidstilpasset og trendriden

Podium

Hovedsiden / Siste:

Til Vigdis av Jan Garbarek
06.04.14 - 17:56

Indie band i Oslo søker trom...
23.03.14 - 15:52

Bassist sökes till osloband
17.03.14 - 22:40

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo