#23: Rock'n Roll-mysteriet

Hovde tar utgangspunkt i det som antagelig er Norges første rock-roman, og spør; hva gjør en roman til en rock-roman?

Rock'n roll-roman. Hva er nå det? Roman om rockeres liv og levnet, rockens historie ikledd fiksjonens garnityr, eller en litterær surdeig av seinpubertale dagdrømmer og nerdens triviafikserte faktahelvete?

Genren, om vi i det hele tatt kan operere med en slik avgensning i dette tilfellet, har gjort sporadiske opptredener i den norske bokhøsten, særlig i 90-åra. Torgrim Eggen og Herman Willis har skrevet fortellinger som i det ytre er fiksjoner om rock'n'roll-livet, men dypere sett er tradisjonelle moralfortellinger og lett gjennomskinnelige metaforer for en bestemt tidsånd. Det er vanskelig å bortse fra det ironiske i at den engang så rebelske og opprørske rocken i dag er en anvendelig metafor for noe bevaringsverdig og egentlig konservativt i møte med markedsliberalismens profittnihilisme.

Den norske rockroman før 1990 er sparsomt representert i forlagenes bokfortegnelser og bibliotekenes magasiner. Noe finnes, som Audun Briseids "Hvem kan hjelpe Neil Young å finne veien hjem?", og Børre Karterudsseters "Sannheten? Ja og nei". Dette er fortellinger med forankring i delvis fiksjonaliserte rockmiljøer på 70-tallet, men romanene gjorde ikke nok av seg til å danne noen skole. Det er nok Lars Saabye Christensens "Beatles" (1984), som fortsatt best utvikler rockmetaforens potensiale, men det skulle ikke forundre meg om en eller annen smarting i rap-miljøet snart skriver den neste store norske rock-romanen. (Rock og rap har mer felles i sin staffasje og iscenesatte speiling av eget prosjekt, enn de respektive leire er villige til å innrømme). Grorud og Fyllingsdalens kjeftstore rap-helter med sine turbulente erfaringer som taggere og skilsmissebarn, en flerkulturell oppvekst mellom lagertomtene i Norges mest tettbygde dalføre med gjengoppgjør, nedlagte fritidsklubber og trygdeproletære misére, burde gi solid bakgrunn for kraftfull prosa - og en hengemyr av sosialrealistyiske klisjéer, for den saks skyld.

Rockmetaforens politiske pregnans er opplagt og kommer servert på et sølvfat (rebelsk ungdom + rebelsk musikk=sosial uro). Rockromanen vokser ut fra Beat-forfatternes (Kerouac, Ginsberg) bøker som fortellinger om den subversive sprengkraft i 60- og 70-tallets ungdomsopprør. Det er en utpreget romantisk genre, heltene er falne messiasfigurer og rotløse eksistenser som får sitt alternative prosjekt knust mellom storsamfunnets rigide stengsler, prosaen er ikke sjelden storfelt og pompøs. I dag er det lett å avskrive hele "ungdomsopprøret" som middelklasseavkommets hippieromatiske og syreinduserte overskuddsprosjekt, en retningsløs berg og dalbane med endestasjon i AKP (m-l) og Baader Meinhof. ML-bevegelsen betraktet rocken som borgerlig og dekadent, særlig ble pønken dømt nord og ned som skuebrød for massene fra musikkapitalens monolittiske strukturer. ML-klikkens eget musikkprosjekt, konsentrert rundt plateselskapet MAI, danner en interessant og temmelig unik norsk ramme for en eventuell skjønnlitterær framstilling av "den store bevegelses" vekst og fall. Noen som tar utfordringen?

I forsøket på å finne selve "urboka" innen norske rockromaner er muligens en oversatt bok portalen til denne lite utforskede genren. Trass i at boka er oversatt fra svensk føles det naturlig å framheve "Vi tre løser Rock'n roll-mysteriet" av Sid Roland, utgitt på Otta 1959. Den gir et forenklet, men interessant bilde av rockens spede begynnelse som døgnflue og dille for ungdom sulteforet på underholdning og noe eget som ikke var assosiert med foreldregenerasjonens preferanser. Oversettelsen er forestått ved en Harald Lindberg, boka er innbundet i stiv papp med ryggstripe i strie og inngår i en serie ungdomsbøker fra Kringen Forlag. At denne tidlige rockrelaterte romanen på norsk er utgitt på Otta og ikke i en av de større byene, bare understreker hvor kuriøst og døgnfluepreget rocken må har virket på folk i 1959. Hvor stort var rockemiljøet på Otta dengang? Var bussholdeplassen tilholdssted for skumle skinnjakker, lokale Elvis-kloner og Doris-damer med dristige frisyrer?

I dag har vi stort sett vitnesbyrd fra den tids ungdom om hvilket nedslag rock'n'roll gjorde blant tenåringer, som skulle bli merket for godt av møtet med denne nye musikken og livsstilen den oppfordret til. Foreldre og establishment reagerte ikke sjelden med bekymring, skuldertrekk, ytringer om dårlig smak og vulgaritet, eller rett og slett latterliggjøring. Det er da også karikering av fenomenet som er mest iøynefallende i Rolands bok, en i det ytre tradisjonell ungdomsbok uten de store avvik fra tenåringsromanenens standardiserte dramaturgi og skjematiske persongalleri. En tynn handling tværes ut for å strekke boka til minstemålet på litt over hundre sider, og rocken er aldri noe annet enn litterært krydder i en gutteromsfantasi. Det er imidlertid disse dryppene av fortellersubjektive beskrivelser og kommentarer til fenomenet som gjør boka interessant.

Sid Roland skriver seg inn i et standardskjema der det typiske ungdomstrekløveret sammen løser et mysterium og gjennomgår strabaser som styrker vennskapet dem imellom. Roland var selv over den første ungdom da boka ble skrevet. Han forfattet ungdomsromaner fra midten av 40-tallet og behersket formen med en rutinepreget letthet. Den utad betraktende og ikke helt innlevde synsvinkelen er da også påtagelig vis-a-vis tidas gryende ungdomskultur, fortelleren står på trygg avstand til ungdommens inneforståtte verden. "Sid Roland" er kunstneraliaset til Sid Roland Rommerud, all-round-forfatter av barne og ungdomsbøker. På norsk finnes, foruten noen ungdomsromaner, hans serie bøker for småbarn om den rampete skogmusa Pipp, utgitt av Forlagshuset på 50-tallet, og udødeliggjort blant samlere for de fantastiske omslagene av vår store illustratør Sten Nilsen. "Vi tre..." er nok hans mest utypiske norske bokutgivelse og har neppe oppnådd stor spredning. Det er nok sjanse for at boka det reklameres for på bakpermen fant flere lesere: "Gå på, Harald" av den bråmodne Gustav M. Galåsen, storprodusent av lummer-erotiske dameromaner i en årrekke. Kringen Forlag poengterer i baksideteksten at Galåsen på dette tidspunktet kun var 18 år, og at det er ganske utrolig hva som kan "klekkes ut av den 18-årige hjerne et sted inne i Trysils vide susende skoger."

For Rolands del virker han mer hjemme i barnebøkenes antropomorfe verden enn i realitetene omkring rockens barndom, noe han ikke var alene om seint på 50-tallet da oppslag i avisene om den nye musikkformens utøvere gjerne ble plassert ved siden av de siste reportasjene om UFOer og observasjoner av marsmenn. Handlingen dreier seg rundt søskenparet Kai og Eva og kompisen deres Nappe, som drar til fornøyelsesparken Gröna Lund i Stockholm for å se den engelske stjerne Rock-Vicke opptre. Etter konserten blir Vickes instrumenter stjålet, og hele bandet forfølger tyvene sammen med våre helter fram til Göteborg hvor neste konsert skal finne sted. Underveis opplever de spennende ting sammen, selv om skurkene framstår som av det mer harmløse slaget. Det viser seg at Rock-Vickes instrumentmaker står i ledtog med svenske diamantselgere, og at edelsteinene er bygd inn i gitar og trommer. At de svenske ungdommene uten videre blir Rock-Vickes venner forklares med at Nappes far "tilfeldigvis" er Vickes svenske impressario.

Hvordan framstilles så 50-tallets svenske tenåring?

Ungdommen er mer tilstede som anonymt publikum ved konsertene, men Roland gir oss noen individuelle karakteristikker av de tre hovedpersonene. Søsknene Kai og Eva er kjekk pliktoppfyllende ungdom, ytterst lojale mot foreldregenerasjonen i sin omgang med representanter for det bestående. Det er påfallende hvor god tid de har til å besøke slektninger mens de samtidig er på skurkejakt. Denne familieplikten forsinker dem stadig i å løse mysteriet, men det er rett og slett påkrevd av ren høflighet. Det er muligens forfatterens verdiprojisering mer enn gjennomsnittspodens prioriteringer som skinner gjennom, men Sid Roland er ikke blind for at tenåringene opplever alle familieforpliktelsene som litt kjedelige innimellom.

Mens Eva er et tradisjonelt snusfornuftig pikebarn av typen mammas beste veninne, har Kai en dragning mot kunsten. Han lager sin egen 16mm-film, "Stockholm by Night", og leser boka "Kunstnerisk Eksperimentfilm". Han snakker inneforstått om å "skyte noen meter" og "snåle" (stjele) lys fra TV-lyskasterne i Gröna Lund. Eva er mest opptatt av kveldens antrekk, en sekkekjole ("sekk"), av gutta latterliggjort som "potetsekk". Kompisen Nappe er den mest hippe av de tre, managerens sønn og "...like elegant og velpresset som han pleide å være. Fluen under haken satt presis som den skulle, og det blåsvarte håret lå i de riktige bølgene." Denne dandyen får seg noen smeller etter hvert, men beholder under handlingens gang sin kjekke mine. Fasaden er viktig å beholde, da han "beundrer Kais nebbenose av en søster".

Vel framme ved Gröna Lund gis vi del en av vaktenes betraktninger rundt den nye musikken: "Rock-Vicke, for et navn! (...) Dette med rock'n roll er ikke helt klokt. Ungdommen er helt gal i kveld. Gröna Lund er stappfullt av skrikhalser. Det skulle ikke undre meg om til og med Jussi Björling-rekorden ryker i kveld." Vi får opplyst at denne var på 5000 publikummere, og sammenligningen bærer preg av vemod over at de gamle guder nå står for fall for piggtrådmusikkens utøvere.

Kai er selv skeptisk til rockfenomenet og ser på det hele som en døgnflue. I sin ambisiøse kjøkkenbenkfilm vil han vise "hvordan denne rock'n'roll-sykdommen hadde slått ut som en epidemi også her i Stockholm". Kai er "umusikalsk som en gammel sko, og for rock'n'roll hadde han ingen varme følelser (...) Kai var et håpløst tilfelle". Kai omtaler Elvis som en "fløtesanger" og er i det hele tatt negativt innstilt. Hans pluteselige omvendelse til en av Rock-Vickes bestevenner kommer mest av at Vicke under den rockete primalskrik-fasaden viser seg å være en skikkelig kjernkar. Dessverre får vi ikke vite hvordan denne oppdagelsen preger Kais videre oppfatning av musikken.

Når konserten starter koker det over av for publikum som er helt i ekstase: "Menneskehoder vippet fram og tilbake som kokosnøtter." Rock-Vicke er "Englands svar på den amerikanske rockongen Elvis Presley (...) de mest entusiastiske hadde brodert Elvis' navn på pistolbuksene og hadde sin avguds merke på brystet." Rock-Vicke tar det "isi" og bandnavnet "His Flying Saucers" blir oversatt til både "Flyvende Tekopper" og "Flyvende Sausekopper". Vicke er Elvis' motsetning, skjønner vi, nærmere en Cliff Richard eller Tommy Steele, en entertainer mer enn en rocker, og det mest forsonende valg mellom to onder om vi oppfatter forfatteren slik. Fortelleren i denne boka deler ihvertfall ikke Rock-Vicke-beundrernes oppfatning av deres idol som en engelsk Elvis.

Rock-Vicke entrer scenen: "Tusenvis av piker og gutter skrek med et slags strupeskrik som ikke var menneskelig engang (...) Bandets sammensetning er piano, gitar, tenorsaksofon, slagverksted, ståfele og el-planke, opplyste en sakkyndig ung mann." Midt i tumultene prøver Kai å filme, og han overhører en "Elvis-entusiast" i diskusjon med en Vickebeundrer:
"-Elvis har rytme, vrælte skinnjakken. Rock-Vicke er en dårlig kopi som bare kan vifte med knærne.
-Elvis råkker og låter som en forfrossen puddelhund som vil inn, skrek en av motstanderne"

og senere:

"-Elvis er bare en klumpgelé med gangjern i hoftene.
-Vickes vuggesanger, rene sovetabletter. Han låter som en jodler med magaknip."

Disse fargerike dialogene speiler tidas slang på en måte som oversetteren skal ha ros for og som viser at artistens "farlige" dansetrinn var vel så viktig som musikken.

Scenen er satt for duell mellom fraksjonene i rock-fansens rekker. "Presleytilhengerne" blir snart mistenkt for å stå bak tyveriet av Vickes instrumenter. Kai undres: "Kunne det virkelig finnes folk som hadde så mye imot en bestemt slags musikk, f.eks. rock'n'roll, at de gjorde alt for å bekjempe den, eller den som framførte musikken?" Boka gir ikke svar, for på dette tidspunktet settes handlingsmekanikken inn og alle betenkninger og betratkninger gis på båten for senere å ikke gjøre seg gjeldende på nytt.

Vickes manager, "mr. Brown", av den fargerike impulsive og temperementsfulle typen, er som skåret ut av en Hollywoodfilm. Han har ikke mye til overs for Stockholmspublikummet: "Negrene i Syd-Afrika var mye bedre". Vicke fikk ikke opptre i Sun City forstår vi, det ble nok slumpopulasen i apartheidstatens townships som fikk rockens primitvie rytmer. Brown hviler aldri og drar i forvei til Göteborg når ungdommen tar opp jakten på de stjålne instrumentene. De kjører bil, drikker Cola, leser "jass-publikasjoner", og baktaler Elvis. Mistanken om at Elvisbeundrerne står bak tyveriet svekkes etterhvert og forlates helt når det kommer fram at profesjonelle forbrytere er på ferde. Disse framstår som dummere og mer klossete enn B-gjengen (den fra Donald, ikke Tøyen), og kaster et uskyldens lys over svensk kriminalitet anno 1959. På veien betror Vicke at han ser på rockekarrieren som en midlertidig vokasjon - han har mer luftige ambisjoner: "...nå tjener jeg penger, og synes rock er morsomt, og det er morsomt å se at gutter og jenter kan slå seg løs og glemme at livet er fullt av arbeide og skolegang og sorger og bekymringer, Men...men...oss i mellom har jeg planer om å bli skuespiller... Danny Kaye er suveren". Denne siste uttalelsen må være Sid Rolands egen ønskedrøm lagt i tenåringens munn. Vi skriver 1958, og hvilken troverdig rocker drømmer om å bli en ny Danny Kaye? Har Roland helt oversett forbilder som Marlon Brando, James Dean eller Montgomery Clift? Har han hørt om dem?

Etter noen longører og omveier tetner handlingen til og rockefenomenet trenges helt i bakgrunnen. Helt glemt blir den aldri, en kafé-eier nevner at "unga mine snakker ikke om annet enn denne gaphalsen Rock-Vicke. De spiller disse ramleplatene hans både dag og natt."
Vicke foretar også en impromptu optreden midt på landeveien for å overbevise noen tvilere om sin egentlige indetitet. Han blir godkjent som ekte vare takket være sine "karakteristiske sidestepp og vugging i hoftene." Ved samme anledning gir Roland tilgode et ekspempel på Vickes rocketekster, en troverdig og gjenkjennelig parafrase over tyggegummi-popens lyriske skjema:
"Well it's water everywhere,
and not a drop to drink,
so tell me now,
well, what else can a poor fellow do
but sit right down and think,
-think about his girl,
think about the times we had,
together, boy.
On Friday we'd paint the town,
but now she ain't around
and there is only
water everywhere."

Boken avrundes med en triumfatisk opptreden av Vicke i Göteborg, alle gode krefter gjenforenes og skurkene ryker i spjellet. Bortsett fra noen vittigheter fra Kais side er den lett nedlatende tonen overfor rock'n'roll fra bokens begynnelse nesten helt forsvunnet. Forfatteren anlegger da også et forsonende synspunkt gjennom å introdusere tante Elna, en typisk halvgammel peppermø av det småborgerlige og stive slaget. Hun viser seg helt etter konvensjonen som harmløs og med et lett bevegelig sinn. Hun havner etter forskjellige viderverdigheter opp som publikummer ved Göteborgkonserten. Etter en brå omvendelse til de nye, ungdommelige rytmer utbryter hun henrykt: "...jeg hører på spirrevippen. De kan nå si hva de vil alle surmikler. Jeg synes rock er morsomt, jeg. Rett og slett fint." Klart forynget og lett tilsinns spanderer tante helaften i Liseberg på hele ungdomsgjengen, Rock-Vicke inkludert. Vicke viser seg som en kjekk og veloppdragen ungdom med ambisjoner om å bli ordentlig kunstner på scene eller lerret. Slik forener Sid Roland alle positive, bestående krefter mot slutten av fortellingen: Forbryterne fengsles, Vickes rock-karriere er bare en ungdomsdille, og rocken er kun gangbar som gjenstand for Kais ironisering og den jomfrunalske tante Elnas infantile etterslep. En forutsigbar og trygg virkelighetsforståelse re-etableres etter at den truende rocken er ufarliggjort. Det skulle være en opplagt konklusjon for alle lesere anno 1959 at denne rockegreia bare er en døgnflue som vil forsvinne av seg sjøl når tenåringene blir myndige, får seg lærlingplass og inntar voksenlivets rekker.

Vi vet jo alle hvordan det kom til å gå med saken. Foran avslutningskonserten i Malmö gir Sid Roland en liten stemningsrapport fra publikummet som strømmer til for bivåne Rock-Vickes bravader. I denne atmosfæriske beskrivelsen utlegger han, uten å vite det, kimen til noe som skulle bli noe mye, mye større utover 60- og 70-tallet: Pop og rockens overtagelse og nær totale hegmoni over ungdomskulturen.. "Vi tre løser rock'n'roll-mysteriet" står helt ved begynnelsen av en populærkulturell omveltning, og i dette lille avsnittet ser vi hordene av ungdom stå klar til omforming i den popmusikalske smelteovn:

"Klokken sju tirsdagskvelden stimlet tusenvis av ungdommer sammen på plassen foran stadsteatern i Malmö. mellom idrettsplassen og teatret stod det biler og busser fra hele Skåne. En del av kjøretøyene var utstyrt med som om de hadde kommet direkte fra karnevalet i Lund, Kl. 8 begynner rock-slaget, stod det på fint utstyrte plakater over alt. Og på enkelte av dem hadde Rock-Vickes bilde krone på hodet. Det duskregnet, men det lot ikke til å sjenere rockfanatikerne det minste, Forventningene til den engelske rocke-kongen var store her også. Det kunne det ikke være noen tvil om. Jentene hadde øredobber med Rock-Vickes bilde i og jakker og luer og langbukser var forsynt med navnet hans hvor en snudde og vendte seg.

(...)

-Det minner meg om Gustav Horns herjingstog i 1644 og 45, mumlet Kai. Da ble Malmö to ganger innesluttet og fikk utholde de verste prøvelser.
-Å nei, bytt plate, sa Eva. Du høres ut som en historielærer (...)
(Publikum) hadde reist den lange veien fra Göteborg, og nå begynte reisetrettheten å gjøre seg gjeldende (...) Den store invasjonen hadde enda ikke kommet til selve salen, men levenet utenfra fortalte at publikum begynte å bli utålmodig. (...) En løvemanket herre fra Lindhams Rockeklubb forkynte med høy røst at Elvis låt omtrent som dampfløyten på Koklums, hvilket fikk en jente like ved til å hugge tak i det digre håret hans og dra ettertrykkelig til (...) En lyskjegle ble rettet mot midten av scenen, og der kom Rock-Vicke og orkesteret hans plutselig dukkende opp i rampelyset på en heis (...) en øredøvende jubel brøt løs."

Malmö 1959, ti år før Woodstock.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

sign post
10.10.14 - 12:56

sign post
10.10.14 - 12:53

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: