#19: Fra synagogen til John Lennons sengekant

Hovde har funnet fram til et spin-off produkt fra Oko/Lennons Bed-In i Toronto mai 1969.

En parentes i popmusikkhistorien som har blitt tillagt en betydning ut over all rimelighet, er John Lennon og Yoko Onos såkalte Bed-In i mai 1969. I ei hel uke lå dette rockens førstepar på en levende lit-de-parade i en luksusleilighet i Holy Blossom-hotellet i Toronto, og protesterte mot forskjellige forhold i samtida. Mens de lå der og pirket i storsamfunnets dårlige samvittighet fra sitt leie mellom silkelaknene, mottok de en rekke celebre gjester. Filmkameraene surret og mange av møtene mellom besøkende berømtheter og det pompøse paret som holdt hoff i senga er derfor godt dokumentert for ettertida. Det er ikke få svulstigheter vår alles reservejesus John Lennon presterer å servere på disse interessante opptakene, men hans millioner av beundrere er vel mer enn villige til å oppfatte selv hans mest penible banaliteter som et orakels sanne røst. De fleste som fikk audiens hos rockens Messias var nok allerede tuned-in hippietyper med fete bankbøker og overskuddsidealisme ("save the oak tree squirrels"). Den eldre generasjon betraktet flower-power-bevegelsen med betinget begeistring, og man bør ikke undervurdere hippiefenomenets og ungdomsopprørets inndirekte bidrag til Richard Nixons valgtriumfer i 1968 og 1972.

En skeptiker som med noe møye inntok lotusstillingen (han hadde benprotese) foran Lennon i senga var satirikeren og tegneren Al Capp, opphavsmann til tegneserieklassikeren Li'l Abner. Denne institusjonen i amerikansk offentlighet gjennom fem tiår legger ikke fingrene mellom når han harselerer og raljerer over Lennons seven-eleven-filosofi. Capp spilte selv inn plater på denne tida, og på disse fremstår han dessverre som en rant-and-rave såpekasse-reaksjonær. Lennons selvhøytidelige positur står i effektiv konrast til Capps nøkterne syrligheter. Kall gjerne Capps vitterligheter spissborgerlig oppgulp, men selv en Capp i synlig åndelig og fysiske oppløsning framstår med vel så stor troverdighet som figuren i senga.

En annen uventet gjest i dette bisarre selskapet var rabbi Abraham Feinberg, en underlig skikkelse på den motkulturelle arena, og mannen bak en av de særeste Lennon-relaterte LPene på sent 60-tall. Feinberg fikk et kall i moden alder og søkte ut av synagogens indre liv for å oppsøke samtidas ungdom som hadde kommet i drift. Han var 70 år på dette tidspunktet, og turen gikk sporenstreks til Toronto for å møte mannen han vel antok var mest påkoblet protestgenerasjonens mentale generator, selve asfaltørkenens Moses - John Lennon. Møtet med Lennon endte i hovedsak opp som et ikke ubetydelig PR-poeng på LPen Feinberg utga senere på året, I Was So Much Older Then... (Vanguard VSD 6543). På omslagets bakside er to fotos av Feinberg på sengekanten med John og Yoko. Fredsduene er naturlig nok antrukket i flagrende hvite gevanter, mens Feinberg stiller i nøktern dress med slips slik det sømmer seg en mann av hans generasjon. På det ene bildet ser vi Lennon med blikket vendt utover mot kosmos mens han synger. Ono og Feinberg stemmer i, noe billedteksten undertstreker: "Beatle John Lennon and Yoko Ono rehearsing a peace song with rabbi Feinberg". På det andre bildet utveksler Lennon et litt slapt håndtrykk med den jødiske rabbiner, et håndtrykk helt i ånd med Lennons økumeniske overlegninger og et stort skritt på veien mot forbrødring på tvers av folkenes vekslende religiøse og politiske synspunkter. A meeting of minds - det skulle vært moro å være flue på veggen under denne seansen. Hvor mye ekte samtale kan egentlig komme ut av en så regissert sammenheng hvor kameraene klikker og en haug storøyd hippieungdom sitter spredt rundt Lennons seng og glor på idolet sitt?



For rabbi Feinbergs del ble det ihvertfall en plate av det. I dag er den et håndfast minne over en mann som fikk et seint kall til å riste av seg gudshusets støv, og komme seg ut i gatene der mengder av villfaren ungdom ble sugd inn i tidas turbulens. En av hans måter å nå de unge på var gjennom LPen sin, et fascinerende tidsbillede over en periode som i dag er historie, den såkalte hippietida. Platas ti spor består av låter Feinberg har valgt fra samtidas pop/rock-repertoar, flere av dem standard leirbålmusikk anno 1969 som I Shall Be Released av Bob Dylan og Words av brødrene Gibb (Bee Gees). Felles for alle er at de i en eller annen grad handler om frelse, søken og "ham" (Herren). Låtene har en lett og populær tilnærming til de eksistensielle spørsmålene. Rabbien har naturligvis skjønt at tung forkynnelse ikke virker på en generasjon av freakere, ateister, dophuer og øst-mystikere. Story of Isaac av Leonard Cohen er med, likedan Goodthings av James Bennett, og Flying on the Ground av Neil Young. Gamlefar Johannes Brahms får avrunde plata med sin Godnattsang.

Musikken og arrangementene er, som det subtile ved budskapet, lagt på en mellomting mellom hard rock og myk visepop, omlag som "Steppenwolf møter Joni Mitchell". Backingbandet, et lag profesjonelle studiomusikere, putter inn ymse virkemidler som skal få musikken til å virke moderne og relevant: Moderate syreelementer på gitarsida, noe utagerende perkusjon og ikke så rent få audioeffekter. Lette dissonanser, elektronisk bearbeidede lyder og skjærende kontrasteringer i instrumentsammensetningen preger hele verket. Det musikalske tar i det hele tatt noe av oppmerksomheten bort fra rabbiens sang, men den er uansett flat og rett fram. Det er noe messende over foredraget, som om Feinberg ikke klarer å frigjøre seg fra sitt utgangspunkt i liturgisk sang. Stemmen er mørk, litt raspende, men kunne like gjerne tilhørt en 20 år yngre person. Blindsporene mellom hvert kutt er fylt av "samtidas lyder" - lyden av uro og opprør, det boblende sosiale hav rabbi Feinberg ville skape klarhet i og stake ut en farbar kurs for hordene av retningsløs ungdom. Kombinasjonen moderne rockuttrykk og Feinbergs sonore framførelse av tidas slagere gir et unikt uttrykk som sikrer plata en one of a kind-status. Lydkulissene som binder låtene sammen er støy fra demonstranter på campus, skrik og skrål i tumulter mellom politi og rasende studenter, Hells Angels som ruser motorsyklene sine, og rabbi Feinbergs stemme fra ulike utendørsarrangementer hvor han adresserer massene.

Feinbergs unike posisjon som hippienes egen rabbi sikret ham i en periode en viss berømmelse, og jammen fikk ikke noen (plateselskapet? Feinberg selv?) selveste Marshall McLuhan, "Mr. Global Village" sjøl, til å skrive platas baksidetekst. McLuhan stod i 1969 på toppen av sin berømmelse med boken Mennesket og media publisert noen få år i forveien. Hans forutseenhet om de skrumpende horisonter i massemedienes tidsalder og globalisering er ikke blitt mindre aktuelle med årene.
Om Feinberg skriver McLuhan blant annet:
" With undimished zest and empathy for this, the mass vehicle, he celebrates the marriage of rock and religion in the cause of the world's children."

Det "mass vehicle" McLuhan omtaler er rockmusikken som omsetningsstørrelse. En tidlig og helt riktig innsikt i det at rockmusikk er en vare på linje med en hvilken som helst annen innen en stadig mer omseggripende underholdningskultur.

"His rich voice, earlier accustomed to the mastering of tranquilizing song, now vibrates with the poignant plight of children offered up on the altars of obsessional fears."

Disse "obsessional fears" alluderer datidas paranoia og fryktklima i de nordamerikanske stater hvor kommunister, miljøkatastrofer, Vietnamkrig og atombombearsenal når som helst kunne bevirke en pulverisering av hele samfunnet. I dag har vi havnet der igjen. Kommunistene er borte, men erstattet av muslimsk fundamentalisme, Nixon er byttet ut med Bush jr. og atombomba er nå et kapret passasjerfly. Marshall McLuhan og rabbi Feinberg, hvor er dere når vi trenger dere?

Hvem var så Abraham Feinberg? Før han koret på innspillingen av Give Peace a Chance og beskrev John og Yoko som "senstitive and beautiful people", hadde han bak seg en underlig karriere. I hans selvbiografi, Storm the Gates of Jericho, og i dagboken fra rabbiens besøk i Vietnam, Hanoi Diary, er beskrevet det utstrakt dennesidige nedslaget i denne gudsfryktige mannens virke. Lenge før dette, på 20- og 30-tallet, rakk Feinberg både å ta doktorgrad i jus, og bli en av tidas mest populære radiosangere under pseudonymet Anthony Frome, den såkalte "poet prince of the airwaves".

Feinberg ble født i Bellaire, Ohio, i 1899, som sønn av en kantor fra Litauen som flyktet til USA på grunn av lokale jødepogromer. Feinberg var et begavet barn, og fikk etterhvert høyere utdanning. Han vant en phi beta kappa ved Universitet i Cincinnati, og med tiden fikk han tittelen Doctor of Divinity ved det hebriaske college. Han ble utnevnt til rabbi i som 23-åring og tjente i forskjellige menigheter. Som rabbi i synoden Det Israelske Tempel i New York bestemte han seg for å bli sanger. Musikkstudier tok ham til Paris og senere tilbake til New York. Som en av mange sangere som fikk sitt gjennombrudd i det nye massemediet radio, nøt han som "Anthony Frome" stor popularitet i en femårsperiode på 30-tallet. Konsertene hans, ofte holdt i store lokaler, som Manhattans berømte Paramount Theatre, var utsolgte begiveheter. På sitt mest populære hadde Feinberg/Frome et halvt dusin fanklubber. Frome-karakteren festet seg så godt hos Feinberg at han senere pleide å si "call me Tony".

I 1935 vendte han tilbake til rabbinatet i et forsøk på bidra til å skape "the kingdom of God on earth", som en motkraft til nazisme og en truende verdenskrig. Hans kamp mot fascismen i alle dens former gjorde Feinberg til "the crusading rabbi", og han grunnla korstogs-synagoger i New York, Denver og Toronto, hvor han altså havnet i John Lennon og Yoko Onos selskap. Hans utstrakte virke i Canada under andre verdenskrig gjorde ham til en nasjonal kjendis der, muligens mer berømt enn han var hjemme i statene. I 1961 trakk han seg imidlertid tilbake fra aktiv forkynnelse og gikk inn i fredbevegelsen. I 1967 dro han og tre geistlige til Vietnam og reiste rundt for å beskue de ødeleggende effektene av USAs krigføring der. På turen møtte han blant annet Ho Chi Minh og holdt taler for hundretusenvis av frammøtte ved fredsdemonstrasjoner når han vendte tilbake til statene. Det var med disse reiseinntrykkene i minnet at han ville donere alt overskudd fra sin LP anno 1969 til barnehjemsbarn i nord og sør-Vietnam. Give peace a chance.


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Ekstranummer #63: Nostalgi i slengbuksas tidsalder: Den norske retrobølgen på 70-tallet, del 7

Krigstegneserier ble lest av gammel og ung og holdt minnet om andre verdenskrig friskt. Superheltene fristet derimot magrere kår i Norge. Ble de for futuristiske og teknologioptimistiske for tidas tilbakeskuende klima?

Podium

Hovedsiden / Siste:

sign post
10.10.14 - 12:56

sign post
10.10.14 - 12:53

MUSIKERE SØKES TIL POP-ROCK ...
29.08.14 - 10:51

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: