Intervju: Jaqueline

- Karriere er et dekadent ord. Vi spiller rock, høyt og tungt, for symbolsk betaling og lunken øl.

Trioen Jaqueline fra Elverum har fått gode kritikker for begge sine album i det som er av relevant norsk presse, og med sin siste kreasjon Reaping Machines ute på markedet burde allmennheten snart være godt kjent med hva disse kara sysler med.

Debuten Idiots ble utgitt i samarbeid med Pop Partner Records i mars 2005, og umiddelbart etter å ha skrevet kontrakt med WEs eget selskap Nun Music gikk bandet til verks for å starte pre-produksjonen på det som skulle resultere i den rykende ferske Reaping Machines.

La meg aller først få gratulere med ny skive! Hvordan har responsen vært i etterkant av utgivelsen?

- Takk for det! Responsen har vært utelukkende positiv, spesielt med tanke på anmeldelser. Det har vært godt å få bekreftet den vage anelsen vi har hatt lenge om at vi traff en eller annen form for nerve med denne plata. Vi ble nesten redd oss selv en liten stund, for vi er veldig fornøyde med resultatet. Det hadde vært et slag i trynet om skiva ble dømt nord og ned.

Det er bandets vokalist, gitarist og tekstforfatter Morten Wærhaug som får svi for undertegnedes nysgjerrigheter.

Til tross for en litt dyster innpakning er Reaping Machines langt fra noen direkte monoton og dempet affære. Hvordan vil dere selv beskrive musikken deres? I mine ører er dette veldig tung og rufsete rock, tidvis krydret med bluesa tilnærmelser.

- Slett ikke dumt, det! Du kan si at Jaqueline er en slags smeltedigel - et resultat av tre personer med ganske forskjellig musikksmak. Basisen for alle tre har uansett alltid vært rock. Vi kan kanskje kategoriseres som et rockeband med aner i blues og heavy metal.

Hvem mener dere er nevneverdige referanseband hvis dere blir bedt om å beskrive musikken deres?

- Artister som kan nevnes på strak arm er for eksempel Led Zeppelin, Neil Young, Radiohead, The Who, Melvins, Motorpsycho, Tom Waits, Thin Lizzy, Kyuss... Jeg kunne holdt det gående hele dagen. Det bør nevnes at musikksmaken vår så klart har forandret seg etter hvert som vi har blitt eldre. Vi hørte ikke på Tom Waits når jeg og trommis Bjarne (Ryen Berg, trommer/vokal)begynte å spille sammen, 11 og 12 år gamle, for å si det sånn. Grungen sto høyt i kurs den gangen. Noen ting forandrer seg allikevel aldri; Nirvana har fortsatt sin ubestridte sjarm.

På debuten Idiots brukte dere tre dager i studio, mens Reaping Machines tok syv måneder å produsere.

- At vi brukte tre dager på innspillingen av Idiots er en sannhet med modifikasjoner; vi brukte tre dager på å spille inn gitarer, bass og trommer. Vokal og cello brukte vi flere uker på. Grunnen til at vi brukte så lang tid denne gangen har rett og slett med finansiering å gjøre. Hadde vi hatt de samme økonomiske "musklene" i forkant av Idiots-innspillingen hadde vi brukt flere måneder da også. Man skal ikke ta lett på en plateinnspilling. Hvis man skal ta for seg én og én plate, synes jeg Idiots er mer spontan, mer "øvingslokale", hvis du skjønner. En fin ting med kombinasjonen av en studioinnspilling og lite penger er at du har kniven på strupen til enhver tid – du må prestere. Allikevel føler jeg at Idiots bærer preg av en nice price-produksjon, både på godt og vondt.

Wærhaug fortsetter:
- Reaping Machines er i gjengjeld bunnsolid og mye mer gjennomtenkt. Arbeidsmengden som er lagt ned denne gangen er som nevnt betraktelig større. Vi prøvde nettopp på grunn av dette å vike unna de typiske fellene man fort går i under en såpass stor produksjon. Låtene var stort sett arrangerte før vi gikk i studio, og vi holdt oss på en linje med ekstremt hard editering hele veien. Vi ville ikke at noe skulle flyte ut, vi prøvde å holde fokus hele tiden. Dessuten ville vi prøve å beholde råheten i materialet. Produsent Don Dons gjorde en formidabel jobb. Uansett, det som gjør at både Idiots og Reaping Machines holder vann håper jeg er låtene i seg selv, på tross av all slags type produksjon. Det er i låtene nøkkelen ligger.

Dere gikk i gang med forberedelsene til Reaping Machines umiddelbart etter at dealen med Nun Music var i boks. Med tanke på at det ikke gikk mer enn et drøyt halvår mellom innspillingene, var låtene kanskje allerede ferdigskrevet da Idiots kom ut? Ble det gjort forandringer underveis?

- Idiots ble spilt inn i 2003, men ikke gitt ut før i 2005. Vi hadde med andre ord tre år til rådighet for å skrive låter til en ny plate. En del av låtene til Reaping Machines var ferdig allerede før Idiots ble sluppet. Fellesnevneren for alt det nye materialet var at vi lagde dem med tanke på live-spilling. Utfordringen for oss var å arrangere låtene inn i en album-setting. Produsent Don Dons fikk levert råmikser fra spillejobber under forberedelsene til Reaping Machines, og låtene ble justert overraskende lite i studio. Vi prøvde heller å backe opp de forholdsvis enkle låtene med et råfett sound, samt diverse lydkollasjer. Disse ligger langt nede i miksen som et slags uhyggelig, gjennomgående bakteppe på hele plata. Mye jobb ble lagt ned på dette, og det skal Don Dons ha æren for. Mange legger kanskje ikke merke til dem ved første gjennomhøring, men de er der hele tiden, og vi føler at de har løftet låtene til et nytt nivå – akkurat der vi ville ha dem.

Jaqueline kan fortelle at de har utviklet seg mye siden Idiots:

- I aller høyeste grad. Idiots var en samling låter - Reaping Machines er et sammensveiset album. Vi har lært utrolig mye de siste årene med tanke på innspillingsteknikk, låtskriving og konseptbygging. Jeg synes vi har hatt en oppadstigende, naturlig progresjon siden Idiots-innspillingen i 2003. Vi har også utviklet oss mye organisasjonsmessig. Å spille i et rockeband handler om mye mer enn selve musikken – dessverre, hadde jeg nær sagt. Vi er våre egne vaktmestere, roadies, regnskapsførere, webdesignere, psykologer og våre egne sjåfører. Først og fremst vil jeg allikevel si at vi har utviklet oss mye, mest på grunn av at vi har hatt betraktelig flere spillejobber nå, i forhold til tiden rundt Idiots. Vi føler vi er et mye mer spennende band nå. Vi har medvind i seilene, på alle måter.

Dersom noen tror at det er lett å være med i et rockeband, bør tro om igjen. En ting er å lage låter; band og artister med respekt for seg selv gjør alt sitt materiale på egenhånd, både komponering og arrangering, i stedet for å slå igjennom med ei streit poplåt en eller annen gjorde kjent for tjue år sida. Døgnfluefabrikken Idol har gitt oss en real dose med slike.

Hvordan foregår så unnfangelsen av låter innad i Jaqueline?

- Vi jobber etter to modeller. Den første, minst brukte, samt desidert enkleste går ut på at jeg kommer med en fiks ferdig låt, og det er det. Tittelkuttet på Reaping Machines er et eksempel på dette. Den andre, mest brukte, og desidert vanskeligste går ut på at jeg gjerne har et riff og en eller annen slags form for vokalgang, hvoretter Marius finner en bassgang og et hav av koringer, og Bjarne en passende groove. Dette er tidkrevende arbeid. Uten å overdrive, 30 riff er gjerne "oppe til høring" og blir slaktet, før vi finner et riff vi kan bygge videre på. Her er det ingen snarveier. Er det én ting verden ikke trenger, er det nok en ræva rockelåt.

Jeg ser du er beæret tekstforfatter-credits på skiva. Hvem er dine inspirasjoner? Til tider er det da ganske svevende og smått kryptiske strofer du serverer? Hva skjuler seg for eksempel bak tittelen 4957?

- Jeg tar det som et kompliment. Ganske svevende og smått kryptiske tekster har jeg alltid hatt en stor forkjærlighet for. Neil Young er blitt nøye studert, for eksempel. Tom Waits likeså. Bob Dylan. Thom Yorke. Mange relativt gamle, grinete gubber! Jeg prøver alltid å skape en slags stemning med tekstene mine, et slags slørete bilde, gjerne med en underliggende historie du må lese mellom linjene for å forstå. Jeg liker tekster man kan tolke i flere retninger. Dette synes jeg gjør dem mer personlige, mer universielle. Det er lettere å forholde seg til – og få et forhold til – tekster som ikke bare kaller en spade for en spade til enhver tid. Ikke at dette ikke lar seg gjøre til stor kunst, ta storytelling alà Johnny Cash for eksempel, men jeg synes ord som kryptisk, flertydig og innadvendt ofte er superlativer. Så veldig komplisert behøver det dog ikke være; 4957 er en tenkt historie om en dødsdømt fange som finner gud i løpet av sine siste dager.

Et annet aspekt ved materialet deres som bør nevnes er den ganske så hyppig brukte koringa.

- Koringene våre er nok et særtrekk ved Jaqueline, ja. Marius (Drogsås Hagen, bass/vokal) er veldig flink på harmonier, så fortjenesten for dette ligger hos ham. Vi er bare tre mann, så vi må spille på de strengene vi har, særlig live. Koringer er i så måte en avgjørende faktor.

Dere har holdt det gående siden 1998. Deres lave alder skulle dermed tilsi at dere fremdeles hadde igjen et stykke frem til skjeggvekst og visdomstenner da dere begynte. Hvordan har karrieren forløpt så langt? Noen høydepunkter?

- Jeg og Bjarne begynte å spille sammen allerede i 1995, vi var ikke akkurat gamle karene da, nei. Jaqueline som band oppsto i 1998, da Marius ble med. Vi har med andre ord spilt sammen lenge. Høydepunkter verdt å nevne så langt er først og fremst utgivelsene av de to første platene våre. Ellers så er jo hver eneste spillejobb et høydepunkt. Hver gang vi går på en liten, mørk klubbscene et eller annet sted i landet, skrur opp volumet på forsterkerne og gir gass – det er derfor vi holder på med dette. Karriere er et dekadent ord. Vi spiller rock, høyt og tungt, for symbolsk betaling og lunken øl.

Ahh! Den herlige følelsen av en fislunken ølskvett nedover tørre struper etter en hard konsert! Livet blir ikke bedre enn det! Hvordan ser turnèplanen ut fremover? Jeg regner med at sofasliting ikke blir akseptert av de høyere makter?

- Sofasliting er uakseptabelt! I midten av september starter vi en turnè som vil vare til ut i slutten av oktober. Byer som Hamar, Trondheim, Molde, Gjøvik, Tromsø, Sandnes og Bergen skal jevnes med jorda, og vi lover å gi jernet til det fulle!

Og det betviles ikke, dersom de lykkes med å gjenskape den råheten som gjør det aktuelle albumet Reaping Machines. Har du øre for beinhard rock og rølp er du en selvskreven gjest.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Okkervil River - Don't Fall In Love With Everyone You See

(Jagjaguwar)

Elva er dyp og elva er bred, men Okkervil River navigerer stødig av sted.

Flere:

Ensemble 96 - Immortal Nystedt
New Order - Waiting For The Sirens' Call