Med rett til å bråke (litt)

Stereo 21 låner bandbussen til Ungdomskulen, kaster ting på hverandre på scenen og er ute med ny og skranglete EP.

Café Mono i Oslo. Richard Myklebust, vokalist, gitarist og utflyttet kristiansander i Bergensstøypoperne Stereo 21, sitter på en stol og henger. Ved hans side; Bergensfødte Helge Tveit, bassist i bandet. Stereo 21 har nettopp sluppet EPen Look What You Made Us Do på Kontrabande Records til gjennomgående fine anmeldelser. EPen er skranglete, frisk og fin, minner mye om nittitalls-noisepop et sted mellom Guided By Voices og en del annen amerikansk alternativa, og er pakket inn i melodiøst og harmonisk gavepapir, bundet i lurvete lyd og fengende feilgrep.

For fire år siden slapp trioen sitt selvtitulerte debutalbum. Deretter flyttet de til Bergen, og har siden spilt på Klubb-Quart, by:Larm og Tysklands største indie-festival, Pop Up i Leipzig. Nå er de på en aldri så liten releaseturné, som er så liten at den bare omfatter hjembyen Bergen og Mono i Oslo. Det betyr ikke at de ikke får sin dose oppmerksomhet. Helt samkjørte i møtet med media er de dog ikke, Myklebust og Tveit, og litt godmodig kjekling tar de seg tid til innimellom.

- Er det hektisk om dagen?

R - Ja, faktisk. Det er overraskende mye buzz rundt EPen. Vi har faktisk fått en del presse. Jeg har gjort to intervjuer hver dag den siste uka.

- Var det heller lite presse i forbindelse med LPen for noen år siden?

R – Altså, LPen var egentlig noe vi spilte inn bare for å få satt opp bandet. Litt presse var det, men mest lokalpresse, i og med at vi spilte i Kristiansand på den tiden. Og så gjorde vi jo alt sjøl, så vi hadde ikke noen distribusjon på den, vi solgte den jo bare sjøl, ikke sant.

Om Bergensklikker

- For oss utenfor: Er Stereo 21 del av en mindre Bergensklikk som befatter også Ungdomskulen og Stockhaus, eller ser det bare sånn ut for utenforstående?

R - Vi deler øvingslokale med Ungdomskulen, det er for så vidt sant, men, altså, musikkmiljøet i Bergen er ikke så veldig stort, så man treffer jo på forskjellige folk hele tiden. Så nei, vi er ikke en del av en klikk.

H - Vi kjenner Ungdomskulen. Punktum, he he.

R – Forresten, vi er en klikk! Men det er veldig mye indiepop av den litt mindre støyete sorten i Bergen. Og så er det også en del støyband. Og så er vi en slags hybrid.

H - Altså, den Galant-gjengen tror jeg ikke syns vi er så koselige lenger.

R - Joda, de syns vi er koselige. Du kan ikke si det. Come on, de kommer til å lese dette.

H - Ja, okei, he he he.

R - Men altså...

H - Og hardcorefolket synes vi er så puslete!

- Så dere faller mellom alle stolene

R - Vi faller litt imellom. Men det er jo litt fint óg. For det gjør jo at vi kan spille med hvem som helst. Vi kan gjøre alt. Og det er jo litt av poenget også.

- Hvordan beskriver dere musikken deres selv?

R - Jeg vil si beint ut indie. Støypop, kanskje, men det er mest for å skjule at det er streit indie, og fordi folk kanskje ikke helt skjønner helt hva indie

- Hvordan høres dere ut nå, i forhold til før?

R - Vår første LP, Stereo 21, er veldig lo-fi, veldig koselig, veldig... ja, den er spilt inn i stua på en gård, og det blir deretter. Så det er mer ullgenser der, kan du si, he he. Nå har vi spilt inn i kjelleren i Grieghallen, i et øvingslokale. Det er mer enn et år siden. Det har jo tatt litt tid da, med label som mangler penger og litt sånn.

- Satser dere mot det norske markedet, eller det europeiske?

R- Tyskland og Nederland er store markeder, mye fine småklubber å spille på.

Om å kjekle live

- Dere er visstnok rykende uenig på scenen innimellom?

R - Det har egentlig bare skjedd en gang. Én gang ble det litt voldsomt. Men jeg tror det så verre ut for de som så på enn for oss.

- Det vi kanskje stusser på når vi leser om scenekranglingen er at dere begynte å krangle fordi én av dere visstnok spilte feil. Men hører jeg på EPen høres det ut som dere spiller feil hele tiden?

R - Eh, he he, det gjør vi. Det som egentlig skjedde var at lyden, som den ofte er på Kvarteret i Bergen, var ganske ullen.

H - Så jeg ga opp å spille.

R - Og det gjorde Andreas også, og det endte med at jeg stod alene igjen og spilte, mens de bak meg stod og kastet ting på hverandre. Så jeg fikk egentlig ikke med meg hva som skjedde. Og etter det har det vært mye snakk om dette.

H - Men vi gjorde alt galt den kvelden. En katastrofal konsert. 90 prosent av de som var der, gikk. Det var så dårlig, helt forferdelig.

R - Men etter den hendelsen der, ga vi vel litt faen.

H - Det er visstnok veldig vanskelig å stille lyd på oss.

- Akkurat.

H - Så det blir veldig mye støy. En kompis av meg innrømte her om dagen at han egentlig aldri hadde hørt NÅKKENTING av det Richard hadde spilt på gitaren.

R - Vi er jo absolutt ikke skremmende. Men ofte er det rookies som styrer lyden vår i Bergen, siden vi er fra Bergen og ikke så veldig store, og det er litt synd. Vi trenger bare noen som skjønner lydbildet vårt.

- Hva skriver dere om?

R - Litt forskjellig. Free Drinks er en slags hyllest til det å være på veien og ikke ha råd til mat, og likevel få gratis øl. Så det eneste vi har er det, liksom. Og så skriver jeg mange tekster fra her og der og legger det sammen til slutt. På samme måte som David Bowie gjorde, da han brukte mye heroin. Ikke at jeg gjør det da...

H - Ikke det at du skriver like gode tekster som David Bowie heller!

R - Nei, men på samme måte, hehe.

- Det har vært mange sammenlikninger med Guided by Voices. Og han lager jo tusenvis av låter i året. Er det noe du også gjør?

R - Jeg gjør jo for så vidt det, men.. Vi er veldig kresne i bandet, spesielt de to andre (Trommis Andreas larsen er fraværende). Jeg kan ta med meg et lass med låter, men etter hvert har jeg skjønt hva som går igjennom

Om å være sene på avtrekker'n

- Hvor mye tid brukte dere på EPen?

R - Vi brukte alt for lang tid, egentlig. Overraskende lang tid, i forhold til resultatet. Vi kunne ha hatt et like bra resultat bare ved å trykke på play. He he.

- Det høres litt skjødesløst ut. Og det er kanskje meningen?

H - Nei, altså, jeg mener jo at det høres litt for pent og pyntelig ut. Jeg ville gjerne hatt mer kanter.

R - Jo, men samtidig var det jo det vi holdt på med da, og hadde muligheten til å gjøre det slik. Så får vi heller gjøre en mindre pyntelig ting en annen gang.

- Har dere en uniform musikksmak?

R- Vi er veldig forskjellige, egentlige.

R - Vi liker jo indie-rock, alle sammen.

R- Men det er mer gøy hvis noen liker noe helt annet.. Kom an, si noe du

H - Eh.. jeg hører på... jeg hører på... alt.

- Richard?

R – Ummm... Robert Pollard er en inspirasjonskilde, fordi han er så kreativ, og så skriver han veldig bra, da. Men det fins jo et lass av band. Sonic Youth…

H - Sonic Youth er nok kanskje der vi møtes mest.

R - Kanskje derfor vi har begynt å bråke litt mer i det siste.

- Noen teorier om hvorfor det fins så få støypopband av deres type i Norge?

R - Vet ikke, egentlig. Altså, denne dansepunken har jo blitt den nye lyden.

H - Der Franz Ferdinand skulle få folk til å danse, skal vi få dem til å sette seg igjen.

R - Ja, nettopp, he he. Det er vår misjon.

- Hva syns dere om norsk musikk?

Om å vokse seg storel

R - Nja... Det fins jo veldig mange fine småband. Men det er veldig mye kjedelig som har blitt veldig stort også.

H - Det er veldig lett å få mye god omtale i veldig mange aviser. Det er veldig, veldig kort vei til toppen.

R - Det er liksom ingen under- og overgrunn, hvis man kan kalle det det. Det er ingen mellomting. Og det er veldig få band som jobber seg opp i Norge. Eller, noen er det jo, men det er jo ikke band du hører mye om, naturlig nok.

H - Det begynner å minne om England, dette. Band som blir hypet lenge før de har gitt ut noe som helst.

- Kunne dere tenkt dere å bli det nye Madrugada?

R - Ikke det nye Madrugada.

H - He he he.

- Men solgt to hundre tusen, turnert i Hellas og revet av dere på overkroppen hver gang sjansen bød seg?

R - Hadde vi solgt nok til å betale studielånet.

H - Så kunne vi gjort hva vi ville etterpå!

R - Vi sitter jo ikke her og sier at vi ikke vil selge. Vi vil ikke være obskure bare for å være obskure, liksom.

H - Men vi har INGEN forhåpninger om å slå igjennom på noe som helst vis.

R - He he

- "Ingen tro på at vi skal slå igjennom..."

R - He he. Svart på hvitt. Skriv sitat Helge.

R - Nei altså målet er jo. Altså, har vi mulighet til å gi ut det vi har lyst til å gi ut, og på veien spille der vi har lyst å spille, så er det for så vidt målet. At alt går rundt, og gjerne litt til.

H - Det er flott å reise rundt og spille altså.

R – Jepp.

H - Det er livet.

R - Du trenger jo ikke ha noe life line heller. Jeg kan godt reise rundt i en skitten bandbuss og bare...

Om å være på veien

- Dere har altså bandbuss?

H - Vi leier Ungdomskulen sin, med tigerskinn og det hele. Og så har vi sånn kassettspiller, vet du, som vi kobler til. Med sånne vanlige hjemmehøyttalere som ligger løst mellom førersetet og baksetet.

- Hva gjør dere på bussen?

R - Vi hører på musikk, og rullerer på kjøringen. En som leser kart, en kjører og en som sover. Over 140 er det farlig, da rister bussen såpass mye at utstyret går…

H - Den har aldri vært i 140!

- Krangler dere om hva som skal stå på i bussen?

R - Vi krangler vel egentlig ikke så mye. Nei, vi spiller alt mulig. Country passer veldig bra på veien.

H - Vi har jo et sideprosjekt, et countryband. Vi skal ha vår første konsert kanskje, om en måned. Det blir bra.

- Dere blir et nytt Tussler?

R - Njaeeei, i så fall et Tussler med veldig mange flere medlemmer. Alle som vil får lov til å være med.

H - Egentlig er det bare et vorspielprosjekt. Ta med en six pack og et strengeinstrument og bli med, he he.

R - Alt skal ligne mest mulig på Hank Williams.

H - Vi har fele og mandolin og hele pakken!

Om fotball, været i Bergen osv.

- Dere spiller i band. Da er dere vel automatisk fotballtilhengere også?

H - Jeg lover deg, du finner ikke én person tilknyttet Galant i Bergen som ikke er blodfan av Brann. Alle sammen sitter på Stadion, hver gang.

R - Jeg har ikke egentlig møtt det krakilske Bergen ennå. Men jeg styrer jo også forbi fotballpuben, for der er det farlig. Sier du at du ikke liker fotball blir det bråk, he he.

Ingen prat om Bergen uten å komme innom været.

R - Du blir vant til det.

H - Men i år var det helt jævlig.

R- Ja, i år var det litt mye.

H - Du vil ikke tro det. Det var helt vilt. Folk døde jo!

R - Skred og...

H - Ja, det var litt mye regn... Men det er jo egentlig bare holde seg inne så går det greit.

- Over til noe annet. Hva er det som får en til å starte å spille?

R - For å si det brutalt. I Kristiansand kan du enten sitte på kne i kirken. Eller så kan du prøve å brenne den ned. Eller så kan du være et eller annet midt i mellom, og da begynner du å spille indie. Det var et bra indiemiljø på slutten av nittitallet. Og alle kompisene mine spilte i band.

- På hvilket punkt begynte du å skrive egne låter? Når fant du ut at "dette kan jeg"?

R - Jeg lagde vel min første sang på orgel da jeg var sju eller åtte år. Men på gitar var vel jeg fjorten.

- Hvordan hørtes det ut?

R - Det var jo på midten av nittitallet, så det var skranglete og punkete. Og uskolert.

- Går man for å bli som Eric Clapton, eller er det helt... bortkastet?

R - Tenker du på kvaliteten i spillingen? Nei, altså alt det jeg har lyst å bruke må jeg jo lære meg. Men nå er ikke Eric Clapton så veldig tilstede i vår verden, så da går jeg ikke for å lære meg det heller. Men jeg kan tapping! Jeg har tenkt å bruke det en gang!

H - Hehe. Da får du finne noen andre å tappe med!

R - Sønnen til Ole Paus, han var jo Norgesmester i tapping. Jeg lurer bare på om han ikke kuttet av seg hånda... eller så ljuger jeg bare, jeg så i alle fall noe greier på TV.

- Men flinkis er ikke noe å strekke seg etter?

R - Nei, ikke egentlig. Det skal være virkelig. Det skal være nerve i musikken. Det er ikke nødvendigvis kvaliteten i det tekniske som gjør en god sang.

- Ja, hva er det som gjør en god sang?

R - Det kommer litt an på. Men en nerve på en eller annen måte. Målet må jo være å lage verdens beste sang i én akkord. Hvis jeg klarer det, da gir jeg meg.

H - He he.

- Spiller du andre instrumenter?

R- Jeg spiller orgel som sagt, men det er fryktelig lenge siden. Jeg spiller bass. Og så spiller jeg skikkelig dårlig på trommer. Hvis du hørte på Guided By Voices da du var liten tror du at du kan spille alt, bare fordi du klarer slå en takt, ikke sant.

Om Quart og Hello

Du er fra Kristiansand. Har Quart hatt stor innvirkning på Kristiansandsmiljøet?

R - Selvfølgelig. Det eneste som skjer i Kristiansand er jo Quart-uka. Og veldig mange av musikerne jobber der. I hvert fall etter at de har gitt opp karrieren sin, he-he. Nå har festivalen blitt alt for stor for sitt eget beste

H - Ikke si noe stygt!

R - Det er jo ikke stygt, det. Alle er jo helt enige om at den har det.

- Hvilke norske band kunne dere tenkt dere å spille med

R - Je Suis Animal fra Oslo, kanskje. Og Serena Maneesh ligger oss nok nærmere enn masse andre norske band.

- Hvordan ser du på å skrive på engelsk i forhold til på norsk?

R - Jeg syns det er lettere på en måte. Det er et mye større språk. Hvis du skal skrive på norsk, må du skrive skikkelig bra for i det hele tatt kunne høres ålreit ut. Og rockelyrikk, på engelsk i hvert fall, det er ikke alltid det dypeste. Men altså, først og fremst fordi engelsk er et større språk som det er lettere å skrive på.

- Gjør dere mye coverlåter?

H - Eh.. Ikke så veldig mye. Det var en periode der vi alltid hadde en ny coverlåt når vi spilte live. Vi hadde en bra versjon av Hello av Lionel Richie.

R - En fantastisk versjon!

- Det er laget en fantastisk video til den, der Lionel driver og følger etter en blind jente rundt i gangene på en skole, og inn i en keramikksal!

H - Den har jeg sett! Den er flott! Og så avsluttes den med at hun har laget et leirehode av ham. VELDIG fin video!

- Kan vi håpe på en re-make av videoen også…?

H - Eh...

- Men altså, hvis dere skal covre en låt?

R - Vi liker best å covre 80-tallshits som er helt forferdelige.

H - Vi spilte Have You Ever Seen the Rain med Creedence som ekstranummer i Bergen. Det var kjempesuksess.

R - Vi liker å ta en låt og gjøre den helt OSS med én gang. Hvis ikke er det ikke noen vits. En forferdelig låt har mulighet hvis du bare snur den litt, gjerne. Og det fins mange av dem. Forferdelige låter, altså.

H - Jeg har veldig lyst til å spille Living On a Prayer. Og så legger vi den så høyt at Richard ikke har NÅKKEN sjans til å nå opp på vokalen!

R - Det hadde vært kult! Litt uling.

H - Og så skal vi spille hele Pet Sounds.

- I ett take? Brian Wilson brukte jo bare tre år på å lage den.

H - Tror det var Pussy Galore som spilte inn Exile on Main Street. Det går ikke å høre noen ting. Men de ga den ut.

R - Respekt for sånne. Det er kanskje å dra det litt langt, men...

H - Det er veldig artig, men jeg har ikke hørt på den så VELDIG mange ganger.

R - Jeg ville ikke tatt penger for den. I så fall måtte vi gitt den bort.

Om året som kommer

- Hvordan ser det kommende året ut for bandet?

H - Håper å få begynt på en plate.

R - Det er jo det, og så festivalsommer, eventuelt turne i Tyskland til høsten. Og spille så mye som mulig i Norge. Målet er vel bare å spille så mye som mulig, egentlig. Vi må jo spille rundtomkring, så folk får hørt oss, ikke sant.

- Har dere spilt mye i Oslo

R - Vi har spilt på John Dee… Og Blue Monk. Det var fadese. Det er jo egentlig en biljardklubb, og vi stod der og bråkte…

H - De likte oss ikke

R - Nei, vi skremte vekk alle som ville spille biljard

H - Og de ville ikke gi oss pengene. Bare tull…

R - Og jeg trodde på ham, ha ha

H - Men han var litt skummel.

R - Vi burde spille her oftere. Få oss et navn.

- Dere får gjøre som Kaizers gjorde...

R – Slå på tønne?

H - Du i gassmaske!

R - He he.

H- He he.

- Uansett, de slo seg jo opp kun gjennom å turnere til krampa tok dem

R - Joda, gir du oss penger for det, så kommer vi. Bare folk har lyst til å ha oss.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Espers - Espers II

(Drag City)

Årets vakreste plate? Tatt opp på en bølgende eng ved Stonehenge, innspilt på et grønt løvblad og fremført av seks druider på sopptur.

Flere:

Jim O'Rourke - I'm Happy, and I'm Singing, and a 1, 2, 3, 4
Madrugada - Madrugada