Punk-relativisme

"Det punk-relativistene leverte var en pantomime av punken hvor punk-uttrykket ble redusert til et påtatt infantilt psyko-drama. Kontekst ble forvekslet med innhold og rammevilkårene ble helt forvrengt."

I 1988 ga trekkspillorkesteret Jan Borseths Orkester ut singelen ”Dølapønk” (ab Records AB 012). Side 1 er en komposisjon som heter ”Hæla I Taket” og side 2 er en trekkspillversjon av rockeklassikeren ”Tutti Frutti”. Bare de mest naive vil tro at dette er en glemt, norsk, obskur punk-single. Her spilles tradisjonell trekkspillmusikk og ikke noe annet. Men hvorfor navnet ”Dølapunk”? Hva har trekkspillmusikk med punkrock å gjøre? Absolutt ingenting. Men det ligger i sakens natur at musikantene i trekkspillorkesteret Jan Borseths orkester bruker pønk-uttrykket her som en metafor for noe vilt, utagerende, kaotisk, sprelsk, og musikalsk sett utenfor sitt tradisjonelle rammeverk. Ved at ett trekkspillorkester spiller en trekkspillversjon av Little Richard-låten ”Tutti Frutti” så har man plutselig gått inn i punkens verden. Det er jo selvfølgelig ikke troverdig og hverken Jan Borseth eller vi tar det alvorlig. Dette fordi alle vet at her hos Jan Borseths Orkester har punk-begrepet transcendert og blitt luftig, fylt av vikarierende fortolkninger av hva punk kan være. Det er med andre ord et relativistisk utgangspunkt som Jan Borseths Orkester opererer med her, uten at de selv er klar over det unntatt på ett intuitivt nivå.

Relativisering av punken
Det har vært en lang tradisjon siden punkens spede begynnelse som musikalsk og kulturelt uttrykk at den som genre som har vært utsatt for kulturrelativistisk tilnærming. Hva er så kulturrelativisme i dette tilfellet og hvordan har man relativisert punken? Sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen har en grei definisjon på kulturrelativisme i boken ”Veien Til Et Mer Eksotisk Norge” (Gyldendal, 1991) hvor han sier: "….enhver kultur må forstås og vurderes på egne forutsetninger, og ...vår moral derfor overhodet ikke er gyldig i forhold til de andre.” Dette betinger at folk som står utenfor en kultur og/eller en livsstil prøver å forstå den på dens egne premisser.

Det er mange problemer befestet med en slik metode. Det kan jo bli litt komplisert: Samtidig skal du huske hvor du selv kommer fra og hvem du er og representerer mens du går inn i noe fremmed og kanskje uforståelig. Som teoretisk utgangspunkt er dette en ypperlig forskningsmetode, men problemene melder seg i forhold til praksis på hvordan man forsker på levende mennesker og deres praktisering av egen kultur. Forfatteren Hunter S. Thompson skriver i boken ”Hells Angels” fra 1966 at noen ganger var han ikke klar over om han drev journalistisk forskning på HA eller om han var i ferd med å gli inn i HA. Men samtidig betyr det også at forskningsresultatet kan bli overfladisk og dårlig hvis man ikke går grundig til verks her. Samtidig skal du ikke gli for dypt inn i materien heller og levere ett forskningsarbeid som ligner på apologetikk. Det vil være tåpelig om forskeren reduserer seg selv til reklamemann. Kulturelativisten må hele tiden finne et selvregulerende balansepunkt.

Relativisme som filosofi og generell tenkemåte har forlengst gått inn i de brede lag i kulturen. Ofte kan man høre uttrykk som ”du må se det hele fra motpartens side” etc. Det er greit nok, men også har kulturrelativisme som metode, tatt ut i praksis, degenerert inn i rituell eller rituell relativisme. F.eks. har det lenge vært en tradisjon for den norske hvite middelklasse, les: politisk korrekte SV-kjerringer i fiolette klær, å relativisere afrikansk kultur i praksis. Av og til kan man se på NRK en reportasje om den vellykkede multikulturen i Norge hvor det hele blir eksemplifisert ved at noen hvite SV-kjerringer av noen middelaldrende lærere deltar i afrikansk dans og hopper og spretter skrikende omkring i en tradisjonell afrikansk stammedans i skolens auditorium. Det ser like hjelpeløst og latterframkallende ut som om en indisk IT-systemutvikler skulle ha tatt på seg en østerdalsbunad og begynt å spille på hardingfele uten så mye som å ha sett en fele før. Dette at folk som ikke tilhører en kultur og en livsstil, prøver rituelt å oppføre seg som om de var med i nettopp denne kulturen, er en relativistisk praksis. Veldig sjeldent er det noe særlig vellykket. Du skal ha gjort årevis med feltarbeid før kulturrelativisme som metode har bragt deg på innsiden av en kultur. Og selv da kan du ikke være for sikker. Fordi spørsmålet må jo være: er en kultur finitt og derav selvregulerende? Selvfølgelig ikke, kulturer og livsstiler forandrer seg hele tiden i vekselvirkninger med ytre påvirkninger og indre stimuli og er mer eller mindre immune mot konkretiseringer. Derfor kan relativistene bli sittende fast i sitt eget lim. Dette er det denne artikkelen handler i forhold til hvordan punken i Norge ble relativisert. Dette fordi mens punken utviklet seg ble punk-relativistene stående igjen på stedet hvil som en karikatur av en kulturell stereotypi.

Punken ble relativisert i Norge fra den dagen den kom på markedet. Dvs. at utenforstående som ikke var punkere og som ikke skjønte hva punken dreide seg om, prøvde å gå inn i punken uten å ha klart for seg for hva de gjorde. Det disse punk-relativistene leverte var en pantomime av punken hvor punk-uttrykket ble redusert til ett påtatt infantilt psyko-drama. Kontekst ble forvekslet med innhold og rammevilkårene ble helt forvrengt.

Kort synopsis av den britiske 1977-punken
For å forstå overnevnte må man ha klart for seg sentrale trekk av hva den britiske punkrocken ble oppfattet som da den kom. Da punken kom i England i perioden 1976/1977 manifesterte den seg på flere måter, ofte med saftige understrekninger. De viktigste karakteristikkene på den britiske 77-punken var som følgende:

- Punk var et sosialt fenomen. Punk tilhørte proletariatet/filleproletariatet. I England hadde punken sitt utspring på Londons østkant. Slike grupper som Damned Og Sex Pistols var hjemmehørende på feil side av elva.
- Punk var et ungt fenomen. Punkere, uansett om de var utøvere eller bare tilhengere, besto av unge folk, mennesker i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene. Å være fersk, å ha en tom CV, ny og ubrukt, var status.
- Punk var som kulturfenomen et paradigmatisk skifte. Dvs. at punken avviste fortiden og fornektet sin samtids musikalske autoriteter. Det førte til at de etablerte navnene i rocken over natten ble redusert til en pariakaste.
- Punk avviste ferdigheter som krav til utøvelse. At du ikke kunne spille og eller at du opptrådte samtidig med at du lærte deg å spille, var bra. Hvis gitaristen i et punkband flettet inn en gitarsolo i en punk-låt, ja… da måtte man begynne å undre seg om dette var punk.
- Punken var nihilistisk og anarkistisk. Punk som kulturuttrykk kom ikke med fasitsvar på verdensproblemer og var avvisende til både det politiske høyre og venstre.
- Den britiske 77-punken hadde karakter av britisk vaudeville, nærmest ett filleproletært gateteater. Gruppemedlemmer hadde navn som Johnny Rotten, Rat Scabies, gikk i fillete klær, hadde merkelige frisyrer. Summen av disse seks punktene er at punk i sin samtid ble oppfattet som noe ”sinnssykt”, noe helt avvikende, samtidig farlig men også sært og på avstand, litt komisk.

Punk i Norge?
Det må ærlig talt innrømmes at svært få nye engelske band i 1977 greide å passe inn i ovenevnte 6 punkter. Derfor er det riktig å si at de få som gjorde det – Damned, Sex Pistols og noen få flere – utgjorde noe paradigmatisk som var vanskelig å leve opp til. Og da blir det enda mer marginalt å tenke på Norge i samme forstand.

Dette fordi kulturuttrykk ikke alltid er oversettbare. Ett eksempel: I perioden 1984-1987 arrangerte man karneval i Norge. Modellen for dette var jo selvfølgelig det årlige karnevalet i Rio De Janeiro. Til tross for at de norske kopi-karnevalene var vellykkede, dabbet det hele av etter noen år. Hvorfor er det lang tradisjon for å arrangere karneval i Rio hvert år mens karnevalfenomenet i Norge bare varte 3-4 år? En av grunnen kan være følgende: Brasil er et konservativt, katolsk land med streng hverdagskultur. Under slike forhold trenger man ofte en ”ventil”, en utblåsing. Det er ingen tvil om at karneval i Rio de Janeiro fungerer som ett kulturelt lim på et paradoksalt nivå: strenge kulturer skaper ventilert glede. Norge, et sosialdemokratisk liberalt land med protestant etikk (”jobb, betal skatt, vær flink, ikke gled deg over noe”) men uten noen særlig rigide adferdsregler, har ikke noe kulturelt behov for ”utblåsing” all den tid liberaldemokratiske friheter som nakenhet, porno, kondomer, som er tabu i et katolsk land, ikke representerer noe problematisk her på berget. Likeledes er det ikke rart at man har en livlig ølfestival i München i Syd-Tyskland. Hvis noen tror at det strengt, katolske Syd-Tyskland er et liberalt, kult, avslappa sted ut i fra inntrykket å ha vært der nede noen ganger på nevnte ølfestival, vil de nok bli skuffet om de hadde flyttet dit.

Med dette som utgangspunkt og med tanke på de seks punktene som nevnt ovenfor angående den britiske 1977-punken, så er spørsmålet: var den britiske 1977-punken oversettbar til norsk kultur? Både ja og nei. Noen identifikasjonsopplevelse var det neppe. Det var sjeldent å se punkere i Norge i 1977. Det er mer nærliggende å se på forholdet mellom punk og norsk kultur i perioden 1977-1981 som et tilfelle av relativisering.

Den norske punk-relativismen
I Norge startet man med å relativisere punken allerede i 1977. Den såkalte første norske punk-utgivelsen er bløff, en ren parodi. Det er komigruppa Prima Vera som står bak den falske ”punk-gruppa” Noregs Punklag og singelen ”Du Er Et Svin” , som er en norsk coverversjon av Sex Pistols ”God Save The Queen”, utgitt i september 1977. Min gamle venn Leonard Borgzinner hadde i magasinet 666, nr. 1, 1978, en korrekt anmeldelse av det hele, hvor han hadde skrevet, over en faksimile av pressemeldingen til Noregs Punklag, ”Teigen pluss Punk er….BARE BØFF!” Vokalisten i Noregs Punklag, Jahn Teigen, harver seg gjennom teksten som en oppstyltet revysanger, mens ”gruppa” i bakgrunnen prøver å spille så dårlig de kan ved å radbrekke Pistols-låta. For det var jo punk, ikke sant? Denne plata har ingenting med punk å gjøre og må sees på som en novelty act, fullstendig uten musikkhistorisk verdi.

Det neste tilfellet av punk-relativisme er faktisk en bra plate: Subway Suck sin single: ”NRK” fra 1977. Ved å høre gjennom denne blir man overrasket over den gode musikalske kvaliteten. Subway Suck er dyktige musikere, men musikken er ikke akkurat så punky, men høres i dag ut som litt thrashy metal. I Trygve Mathisens bok ”Tre Grep Og Sannheten” blir tilblivelsen av produktet forklart slik av vokalisten Dag Ingebringtsen: ”Dæm hadd ringt opp til Trondheim og spurt etter no'n som kunn lag en punk-single”. Det hele var altså et rent bestillingsprodukt fra Audun Tylden som da var A&R-ansvarlig i Polydor. Og det merkes: som de fleste tilfellene av punk-relativisme, virker produktet litt søkt. Låten ”NRK” er litt for mye ”EMI” av Sex Pistols – en tillært aggresjon fra Subway Sucks side. Sett i kraft av seg selv er dette en bra single men sett i lys av kontekst og unnfangelse forblir dette et tilfelle av punk-relativisme.

Noregs Punklag var altså bare tull og kan forstås som en flipp. Subway Suck var et bestillingsprodukt og gruppa tok i ettertid avstand fra hele greia og nektet for at de var en punkgruppe. Verre var det med det neste tilfellet av punk-relativisme, nemlig en innspilling av noen gamle hippier som valgte å ”go punk” helt over natta. Dave Jørgensen og Robert Ommundsen var to gamle hippier som hadde bedrevet tiden med å dra på frikerturer til India, Afghanistan etc og gitt ut det daffe hippie-magasinet Deije Shits. Langt hår, kaftaner, chillumer, persiske tepper, røkelse og hele pakka….så vips! No er me punkarar, dykkar! Disse folkene ga ut en kassett-single ”Sick On You” på ene siden og låten ”Fahren Fahren Fahren An Der Eisenbahn” på andre siden. Ifølge ”Tre Grep Og Sannheten” ble dette spilt inn høsten 1977. Det er grunn til å tvile på dette. I sin samtid sa redaktør og skribent Leonard Borgzinner at det finnes to versjoner av denne låta: I 666 nr 2, 1979 anmelder Borgzinner denne låta og kaller den Sick On You mens B-siden heter We Are Ze Impotents som skal være en Kraftwerk-parodi hvor Borgzinner daterer daterer siste låta til å være fra juli 1978. Her er det også et bilde av The Impotents. Undertegnede husker godt hvor irrelevant dette virket i forhold til punk den gang. Robert Ommundsen ser ut som lillebroren til Ringeren av Notre Dame, Dave Jørgensen med langt hippie hår og hippie-skjegg virker helt tåpelig idet han skjærer en grimase på bildet og prøver å se ”helt gæærn” ut med kunstig utbulende øyne, slik punk relativister trodde at man måtte være og måtte se ut på den tiden for å bli karakterisert som ”punk”. Den eneste som ser troverdig ut av medlemmene i The Impotents er Super Flaaze som ser ut som en mafia gangster. Men selvfølgelig må hele greia anses som en frikerflipp og ikke noe ”første norske punk-single”-utgivelse. Ifølge dem selv ble materialet spilt inn høsten 1977. Da er det rart at den første anmelder referansen vi finner til det hele er langt ute i 1979.

Det neste tilfellet av punk-relativisme er nok ikke parodisk ment, eller et bestillingsverk eller en frikerflipp, men tro det eller ei, ment i fullt alvor. Nettopp derfor blir det så vilt. Nettopp derfor er produktet noe som får en til å ligge og vri seg på golvet av latter. Vi snakker her om Graxelaget fra 1978. At det finnes folk som mener at dette er Norges første punk-single, er et godt eksempel på retro fitting. Utgivelsen ”Balladen Om Exteracy Grax – En Anarkopønkopera” er en single-plate som avspilles på 33 1/3. Den varer i litt over ett kvarter og består av ti låter, fem på hver side. Det er litt pinlig å måtte tenke på at man som anarkist på 1970-tallet gjorde narr av AKP-ml og deres plate-etikett MAI og alt det dårlige, agitatoriske, musikalsk middelmådige våset som ble gitt ut på denne etiketten når man samtidig har en anarkist plate som er verre. Man kan unnskylde dette med at det hele var en revy og at man har inkorporert visse musikalske grep fra rocken for å illustrere visse poenger. Da går det kanskje an. For la oss se det inn i øynene: hvor mange russerevyer fra slutten av 1970-tallet/begynnelsen av 1980-tallet hadde ikke en sketsj angående punkrock? Akkurat som på begynnelsen av 1990-tallet, hvor mange russerevyer hadde ikke en sketsj angående kirkebranner og black metal? At man i 1978 kalte noen låter på en single for ”Husmanns-Pønk!!” og ”Villsvinpønk!!!” og ”Feit Føderal Pønk!!!” betyr ikke at man nødvendigvis spilte punkrock selv om man trodde da eller I ettertid vil tro det. For hvis vi analyserer Graxelaget sett ut fra visse kriterier om hva punkrock skulle være så blir det så ultra-komisk misforstått at man ler seg ihjel. Lyden er ræva (selvfølgelig punk det, vet du), musikken er hjelpesløs: en slags hybrid mellom visesang, cabaret, tafatt rock og teatralsk melodrama, vokalen er grusom – selv ikke den dårligste MAI-plate har så dårlig kaukende og agiterende fremføring av en tekst - og tekstene… en slagmark av semantisk vrakgods. Her følger noen perler: ”…Massene må sjøl slå seg fri i fra stat, kapitalisme, tyranni!!! Feit Føderal Pønk! Det synger vi fordi vi har skjønt…En desentralistisk økonomi… i et fritt sosialistisk anarki…” (fra låten Feit Føderal Pønk). Pinlig agitasjon som man bare kunne finne på stupide MAI-plater finner vi her, bare med et anarkistisk-dogmatisk fortegn. På sitt beste er tekstene billigsalgsmetaforer kjøpt fra konkursboet til lyrikksamlingenes realisme-genre-infiserte klisjeanstalt, på sitt verste er de ikke annet enn knyttneveprosa som tar fortolkningsmessig kvelertak på lytteren. Teksten på låten ”Fotspor I Sand” blir nesten profetisk angående denne utgivelsen: ”Hvis du ikke er for godt vant finner´u noe som er intressant(sic), men ikk`no er evig sant….For alt er fotspor i sand”. Ja, tidevannet har vasket vekk Graxelaget og kun de mest didaktisk-politisk orientert weltzschmerz folkene vil ta med denne singlen og hevde at dette er en autentisk punk-single. Dette er punk relativisme gjort av gamle, langhårete frikere anno 1978 som tror at de ”kan” punkrock. En håpløs affære da og like latterpåkallende i dag som når den kom ut.

Neste tilfelle av punk-relativisme er like ille. Vi snakker her om LP-plata ”Ungdomslaget Ny Von Tromsø” utgitt på MAI I 1978. I Trygve Mathisens bok ”Tre Grep Og Sannheten” sies det følgende: ”…forsøkte ml-bandet (Ungdomslaget) Ny Von fra Tromsø seg på å markedsføre seg som ´torskepunk´ rett etter sommerferien.” Ja, torskepunk, hva er nå det? I dette tilfellet er det en vokalist, Marit Mathisen, som tror hun er Grace Slick fra Jefferson Airplane, men som kauker frem en tekst på nivå med ropene fra de skipbrudne som gikk ned i isvannet etter Titanics grunnstøting. Denne ”gruppa” høres like samspilt ut som et gjeng tilfeldig sammensatte fyllesjuke jugoslaviske danskebåt-musikere som mot sin vilje hadde blitt plassert i studio.

En som virkelig driter seg ut her er Ny Von-medlemmet Svein Nymo som trakterer fele på plata. På omslaget står det at denne Nymo er ”henfallen til hard rock”. Jaså? Det eneste musikalske dokumentet forut for Ny Von-utgivelsen som Nymo er involvert i, er plata ”Grenseløs Låt, Gammeldans Fra Norge, Sverige Og Danmark” av Nabolaget, også dette en MAI-utgivelse fra 1978. Men det kan godt tenkes at gammeldans hadde karakter av ”hard rock” for de puritanske, pietistiske bedehusfolkene som kalte seg ml-ere i sin tid. Uansett så gnåler Nymos fele gjennom alle låtene på plata som en musikalsk tannlegeborr gjennom sentralnervesystemet ditt. Tekstene er en katastrofe som på de fleste MAI-platene, bare med det fortegn her at det hele skulle være ett ungdomsprosjekt fra det nordnorske AKP-ml. Det eneste denne plata måtte kunne brukes som i så måte måtte være å stigmatisere ungdommen i Tromsø i 1978 ettersom plata virker like ungdommelig som et geriatrisk gamlehjemsavdeling i Nord Korea.

En av låtene på plata heter ”Utfløttarrock” hvor ingressen går slik: ”Mange ungdomma har måtta reise ned tel Oslo førr å få sæ jobb. Ofte bli dem grovt utnøtta både i arbeid og fritid.” Grovt utnyttet i både arbeid og fritid? Hvilken utnyttelse ble ”utfløtteran” utsatt for på ”fritida” sin etter jobb i Oslo? I denne teksten ligger redselen fra innavlete bygdetullinger med urban redsel for hva som kan skje hvis man forsvinner i en radius av 100 meter bortenfor fjøset sitt. Dette er blot-und-boden filosofi fra det nordnorske AKP-ml: bli hvor du er, ikkje forlat heimplassen. Omslaget på plata er også ett kapittel for seg selv - kanskje var det slik: en kreativ A&R fyr i MAI-avdelingen av det nord norske AKP-ml tenkte: ”Korsn skal æ gjøre det for å få Ny Von tell å appelere tell ungdommen?Jo, vi låne nån motorsykla og får Ny Von til å bli avbilda på syklan. Så jævli tøft det må være førr ungdomman” Hvem i MAI som tenkte at et gjeng 30+ gamle skjeggete, halvskallete, langhårete gammelkommunister skulle ha teen appeal kommer vi aldri til å finne ut. Se på omslaget: Ett av Ny Von medlemmene, Svein Nymo, sitter barføtt (!) med foten på gasspedalen på motorsykkelen! Kanskje noen burde forklart disse utklippsdokkene fra Maos tegneserie at når man kjører MC bruker de fleste MC-boots eller kraftige sko. Ny Von – maoistiske bikere? Uttrykket ”riskoker” får ny betydning her. Som sagt, tekstene er ufrivillige komisk og musikken, sett i forhold til rock og punkrock, totalt hjelpesløst. I dag kan denne plata kun brukes til festlige vorspiels med ironisk fortegn.

Andre tiltak fra den ”yngdommelige” AKP-ml linja var like hjelpesløse. I 1979 kom den såkalte ”punkgruppa" Oslo Beurs ut med sin trespors-EP ”Smukke Folks Børn” på sitt eget selskap Krakk Produksjoner. Hvis noen vil ha et godt eksempel på hvor krampaktig punk-relativismen kunne ytre seg, så bør de høre denne EP'en. Oslo Beurs besto av folk sent i 20-årene, begynnelsen av 30-årene, fra AKP-ml miljøet som prøvde desperat å kjøre seg selv ut til ungdommen. De burde nøyd seg med å hatt diktopplesning av Nordahl Grieg. Det mest pinlige er ”Råtne Guder” hvor tekstintroduksjonen går slik: ”Rolling Stones stinker! Eric Clapton stinker! Bowie, Dylan, primadonna!” og videre utover: …du og jeg skal spille og synge noe som er levende… drit i alle råtne guder…” Hvis vi tar som utgangspunkt at punken startet i 1976 i England, hvorfor tok det ca fire år før medlemmene i Oslo Beurs fant ut at man skulle drite i alle råtne guder? Kanskje fordi de satt med hår og skjegg og briller og spilte visesang på Tromøya de forutforgående årene? Må man bli 30 år før man kommer med ett ungdomsopprør?

Unike unntak: Veslefrikk, Kjøtt og Nøkken
Men var det slik at alle nye norske band som startet i 1977-81 prøvde å relativisere punken? Noen uhederlige unntak finnes det – Veslefrikk er ett av dem. Veslefrikk var en gruppe som dukket opp i 1978 hvis medlemmer hadde samme bakgrunn som Ungdomslaget Ny Von – AKP-ml, folkemusikk, visesang, og maoistiske studiesirkler. Og Veslefrikk ble også startet med ett spesifikt mål: å lage et maoistisk rockband med publikumsappell til ungdommen. Ett prosjekt hvor det å løfte himmelhvelvingen lengre ut i Pleiadene sannsynligvis er lettere og mer troverdig – men sånn tenkte man på den tiden. Veslefrikk var ett sosialkonstruktivistisk band i ordets rette forstand. Den første plata deres, utgitt i 1978 på MAI(hva ellers?), er tam folk-rock med sterkt agiterende tekster med trekk av pinlig forsøk på ungdomsfrieri. Men det skal Veslefrikk ha: de prøvde ikke å kapitalisere på punkens tilstedeværelse I sin tid. I ett intervju i musikkavisen Puls nr. 3, 1980, sa Anne Grethe Preus om dette: ”…jeg digger pønkere. Men det blir ikke noe grønt hår for meg…jeg kunne aldri bli som dem.” Det var ett klokt valg av Veslefrikk å ikke prøve å relativisere punken men bare holde den på vennlig avstand. Det har ført at de i ettertid ikke står tilbake i et så altfor pinlig lys som visse andre.

En annen gruppe som dukket opp på samme tid og definitivt var punk relativister var Kjøtt.. Denne gruppa var en gjeng med gamle hippier/frikere/SV'ere (unntatt Michael Krohn) som i 1979 klippet håret sitt og fant ut at nå skal vi være punk. Vokalist Helge Gaarder var en gammel friker som sommeren 1977 spilte i det svermeriske hippiebandet Fryn Alg sammen med Per Tro og Erik Aasheim. En av gruppas store perler skal visstnok ha vært en norsk oversettelse av ”Strawberry Fields Forever” kalt ”Jordbærenger Alltid”. Undertegnede har funnet bilder av Helge Gaarder fra denne tiden i arkivet i Hjelmsgate 3 hvor Gaarder er avbildet med langt hår og skjegg mens han sitter i en sofa og spiller akustisk gitar oppi det innrøkte Gateavis-huset. Det ser ikke ut som han akkurat har hørt ”God Save The Queen” på disse bildene. Som om ikke det skulle være nok, i 1978 var Helge Gaarder med på singlen ”Parklåt” av Geitost, en utgivelse som runger av hippie-klisjeer. Denne singelen ble anmeldt slik i Puls nr. 3, mars 1979, av Tore Neset: ”Geitost består av hele sju frikere som er misfornøyd med vårt politis behandling av dem i den idylliske parken til vår konge. Et følelsesutbrudd og haterklæring mot mennene i svart som får oss til å tro at vi lever i en ren nazistat hvor regimet baserer sin makt i kjelleren på Viktoria Terrasse.” Ur-hippien Helge Gaarder er her med på å klage hvor forfulgt langhårete hasjfrikere i Slottsparken var anno 1978. Tore Neset sier på slutten av artikkelen: ”….dersom du er interessert i å frike ut et tiår for seint, så….” . Men kanskje leste Helge Gaarder Tore Nesets kommentar i samme anmeldelse: ”Når skal disse folka forstå at kort hår er dagens form for opprør?” For i 1979 ble Kjøtt startet og Helge Gaarder hadde ikke lengre langt hår og skjegg. Og hva undertegnede også har hørt: i 1980 sprang Helge Gaarder omkring i Oslo på bruktsjapper, antikvariater og musikkforretninger, desperat etter å kjøpe opp alle eksemplarer av Geitost-singelen. Fordi Kjøtt spilte jo pønk, ikke sant? Da er det jo litt merkelig at du var en langhåret friker i Slottsparken året før.

Men i motsetning til punk relativister som Ungdomslaget Ny Von og andre nevnte eksemplarer av punk relativister, så var det unike med Kjøtt at musikken deres var bra. Utrolig bra! Den første singlen deres ”Ett Nytt Og Bedre Liv” (Fleske-Skiver, 1980) er en utrolig bra single. Hvordan kan ett gjeng med gamle ex-hippier spille så hardt, rått og troverdig punk som dette? Lydbildet er rått, låtene er knallharde i all sin vidunderlige primitivitet, og gruppa spiller med ett driv og en energi som er bare utrolig. Det samme gjelder den påfølgende 12-tommeren ”Kjøtt” (Fleske-Skiver, 1980) og den neste singlen ”Hue Uten Sanser” (Fleske-Skiver, 1980) som nok er det noe av det tøffeste og råeste som er gitt ut i norsk rocks historie. Dette er ikke krampepunk fordi om musikken er spilt av noen gamle gubber. Men som punk relativister flest så var bare Kjøtt innom punken en kort liten stund, mange år etter at punken hadde slått igjennom I England, før de gled over i mer eksperimentell musikk. Og nå fikk Helge Gaarder sine hippie-ambisjoner oppfylt: å lage en elektronisk Incredible String Band-plate, nemlig ”Op.” av Kjøtt (MAI, 1980). Kjøtt, som de fleste punk relativister spilte bare punk en liten stund før de gikk lei, slik alle trendpåhoppere spiller en musikkgenre og forsvinner ut døra til the next predictable thing. Og nå satte råta inn. ”Op.” av Kjøtt kunne vært en interessant post-punk plate hadde det ikke vært for Helge Gaarders vokal som er så irriterende dum at den ødelegger all eventuell musikk på platende: påtatt intim, liksomforførende, som en futuristisk versjon av Rod Stewart smyger Gaarders vokal seg omkring i lydbildet og ødelegger den interessante musikken. Helge Gaarder var den norske post-punkens Axl Rose – en fyr som ikke kunne synge og bare fungerte på ett avgrenset musikalsk område. Utenfor det blir det bare latterlig: masse vokale koketterier og smugveier for å dekke over musikalsk inkompetanse.

Da punken gikk over til new wave og powerpop i 1978, kom en ny bølge musikk medfølgende på bålet. Plateselskapet 2-Tone ble stiftet og ga ut plater av grupper som The Specials, Madness, The Beat, The Selecter, m.fl. Musikken var en blanding av ska og/eller reggae og slo an fra første sekund. Musikken var dansbar, lyttervennlig samtidig som den hadde en råhet av punk/new wave over seg. Og best av alt: mange av 2-Tone gruppene var multikulturelle – svarte og hvite unge musikere sammen. Det slo an som bare det i Norge hos folk på venstresiden og i etterapets navn fikk vi norske avleggere av nettopp dette fenomenet. Bare med den vanlige norske forskjellen: I England besto denne bølgen av unge folk, i Norge var det gamle, skjeggete, bebrillete, SV`ere, ofte folk med universitetsbakgrunn som sto bak.

Nøkken var ett av dem. Og akkurat som Veslefrikk brukte de den nye tid til å fremføre ett gammelt budskap. Musikken er ”ny” mens tekstene er gammeldagse ekko varianter fra 1970-tallet med politiske understrekninger av problemfelter man anskuet fra venstresiden. Men Nøkken brukte bare ska/reggaen musikken som plattform, de hadde som Veslefrikk integritet nok til å ikke prøve å leke at de var noe annet enn de var dvs. ungdommelige 30-åringer med punk og/eller 2-Tone troverdighet for det om de surfet på etterdønningen av nettopp denne bølgen.

Punk-relativisme forever
Verre var det med gruppa Program 81 fra Bergen. Til tross for at de var gamle gubber/kjerringer de og, så ville de så gjerne ha en troverdighet av å være dagsaktuelle i forhold til ungdomsappell og musikalsk tidsriktighet anno 1981. I Puls nr. 8, august 1981 blir Program 81 intervjuet, hvor man får innblikk i at de spiller ”coverversjoner, Talking Heads og Selecter” og hvor de forklarer sin musikalske plattform med: ”Vi har litt av hvert i oss, litt punk, litt funk, og litt ska….” Deres første egenfinansierte mini-LP ble etterfulgt av LP-plata ”Prøv Å Nå Fram” (Norsk Plateselskap, 1981). Det er ikke noe særlig imponerende – en vokalist, Pjusken, som høres ut som en mellomting mellom Nina Hagen og en sløv kopi av Siouxsie Sioux fra Siouxsie And The Banshees. Musikken prøver å ta en halveis dub-reggae nedsynk i materien i et skjæringspunkt mellom ska/reggae og industriell funk men faller i mellom for mange stoler til at det hele skal være musikalsk vellykket. I stedet for havner de i et musikalsk landskap av norsk skjebnetung dysterhet hvor mørk furuskog bak grå betongblokker puster deg i nakken. På nevnte plate har gruppa en sang som heter ”Pønk I Sveits”. Hva denne teksten egentlig skal forstås som blir gåtefull all den tid den er skrevet i prosaform og ikke inneholder noen slags forsøk på lyriske metaforer. I vers på vers fortelles det om hvor kjedelig og trøtt land Sveits er (”Eg har ofte vært i Sveits, De e rent og pent, Men det e kjedelig i Sveits….”) men det finnes lyspunkter – fordi: ”Bern e hovedstad, Geneve e verdensby. Der bor ihvertfall en pønk som heter Pål. Ka syns du om Sveits, E de håp for Sveits når det bor en pønk der som heter Pål”. En pønk som heter Pål? Hva slags kryptisk postkort er dette? Og teksten går videre: ”Swizz pizz han gjør som han ve, Je m´en fous, punk junk han kjører hardt ut……Han samler på lenker og kjettinger og bilder av Sex-Pistols tralala!” Teksten virker som den skulle vært skrevet av en grunnfagsstudent i sosiologi på en studentkantine i akademisk betraktning i forhold til ”duuu….nå-skriver-jeg-en-tekst-om-disse-punkerne&så-får-jeg-en-streetcred-fjær-ihatten-min”. Hele platen er musikalsk uhørlig, en ren lidelse å komme igjennom. Pinlige ungdomsfrieri tekster som i ”Vær Deg Sjøl” (”Du får ikkje jobb, kjipe karakterer, Får ikkje den du ve ha, klarer ikkje speilet”) og den obligatoriske 1980-talls anti-narkotika låten som alle skulle ha på 1980-tallet, her i fasong av låten ”Smekk” (”Brekk nålen, knus kanylen, Hvis du kan tåle kampen uten med dop i hodet og glass i blikket blir du en dukke som kun kan nikke.”).

Men med dette var løpet kjørt for punk-relativismen allerede i 1981. Punk-relativismen stivnet i sin form. I Norge, det store kulturelle etterslepets land, kunne man 5-6 år etter at punken slo igjennom i England, referere til ”pønk” i tekstene sine som om det var noe nytt, eller som om man gjorde noe helt uvant. At man i 1981 sier i en tekst at man kjenner en norsk(?) punker (”Pål”) i Sveits som om det var noe eksepsjonelt, viser hvor marginalt og utenfor punkrock var selv i 1981 i Norge. Det er ikke riktig å kalle Program 81 for punk relativister men de er ganske nært opp til det hele: en slags flørt som aldri blir avklart. Og da blir jo spørsmålet: Hva var pønk for noe i Norge? Det er ikke godt å si da punkrock som britisk fenomen neppe lot seg oversette til norsk kultur men ble tilnærmet translatert på kjennetegn i overflaten.

Punk-relativisme dekonstruert
I dag er det ikke lengre relevant å tenke på svermeriske fenomener gående i bane rundt punkfenomenet fordi punkens datostempling har gått ut for lenge siden. Punk is not dead, it just smells funny. Men at punk-fenomenet ble relativisert i sin tid er ett godt eksempel på at punken egentlig aldri kom til Norge, men etablerte seg her til lands årevis etter at den opprinnelige britiske 77-punken hadde forsvunnet. Da er spørsmålet: er undertegnede en punk fundamentalist som gjør nåløyet trangere enn det burde ha vært? Da er det verdt å påpeke at nåløyet var og har bestandig vært trangt i så måte i forhold til hva punk skulle være, noe som har gjort punk til egentlig noe esoterisk og marginalt. Derfor ble også punken i sin tid blitt offer for relativisme og kulturrelativisme.

Vi kan avslutte denne artikkelen med følgende eksempel: På midten av 1970-tallet dukket den talentfulle visesangeren Stig Nilsson opp. I 1976 kom hans første LP-plate ”Æ E Fra Baillsuinn Æ” etterfulgt i 1977 av plata ”Brunost Og Sirop Og Brø`”, begge to utgitt på Arctic. Folk som er skeptisk til visesang, burde lytte til disse to. I tillegg til gode melodier, dyktige tekster, god produksjon, inneholder de noe som var mangelvare på den norske litt selvhøytidelige visefronten: humor! Ikke eksplisitt bløtkakehumor eller dumme vitser, men litt snodige tekster med dobbelt-bunn og småsnedige perspektiver på livets mangfoldighet. Alt dette vel og bra. Og så forsvinner Stig Nilsson ut av musikkindustrien og platebransjen før han dukker opp igjen i 1983 med gruppa Stig Pig Band. På plateutgivelsen ”Stakkars Lille Mann” (Arbeidernes Lyd- Og Billedselskap, 1983) møter vi en helt annen Stig Nilsson. Den akustiske gitaren og strikkagenseren er borte. På platas innerpose er Stig Nilsson avbildet med loslitt ”rocka” dressjakke med vilt rocka hår og en elektrisk Gibson-gitar i armene mens han stirrer på fotografen med dette ”jeg-er-en-sårbar-rebell”-blikket som alle unge rock-opprørere må ha når de skal appellere til damene i tillegg til rockegutta. Han har forskjellige buttons på jakka, noe som var ”punky” på denne tiden. Og navnet – Stig Pig, ganske så punkete, ikke sant?

Selve omslaget på plata er også verdt en kommentar: Stig Nilsson er avbildet bakfra i en park mens hans blotter seg (han har på seg korrekt blotterfrakk for anledningen) foran to kvinner på en parkbenk. Det ene kvinnfolket, en eldre dame i pensjonistalderen, smiler overbærende mens den andre, en ung jente, ser helt oppgitt ut. På baksiden av omslaget ligger Stig Pig helt knust i en forvridd stilling på midtrabatten på motorveien – er det fotografiet som brukes som metafor for at Stig Pig er helt overkjørt?

Vi trenger ikke å lure, for når vi leser introduksjonsteksten på platas innerpose og de påfølgende tekstene så får vi svaret: hele plata er en konsept-plate! Og ikke en hvilken som helst konsept-plate. Her bruker Stig Pig ett punkete rock-uttrykk fordi han ”håper… at mannsgrisene og bøllene får blåmerker på leggene av tekstene mine”. Og som om ikke det var nok, mange år forut sin tid, lenge før ”parental warning sticker” fenomenet kom på slutten av 1980-tallet på LP-plater, så har plateomslaget ett feministisk advarsels-NB: ”Passer ikke for barn, men er ment å plage mannsgriser og andre bøller i samfunnet.”.

Platen er Norges første pro-feministiske konseptplate laget av en mann hvor tekstinnholdet er det rene mannshat. Låten ”Ha På Deg Et Panser”, har en tekst som går slik: ”Kvinne, hvorfor selger du deg slik til gamle hjerneløse griser. De har med seg peniser av plast i restauranter når de spiser.” Og videre: ”Frimerker er ingenting for dem, de samler truser på sin vegg. Livretten er pølser og banan. Fordi de spiser det med skjegg. De ha´kke gitt deg mange sjanser. De vil helst ha deg på et panser.” Selv ikke Amtmannens Døtre kunne levert en slik avsindig tekst.

Tittelkuttet ”Stakkars, Lille Mann” er også verdt ett innblikk. Denne teksten er verdt mange sitater, her er noen vers: ”Mannen går i pornosjapper. Porno koster tyve kroner. Slik får mannen mange koner han kan leke med… Mannen sikler etter skrepper. Er en gris i selskapsdressen. Dømmes ikke etter pressen buksen hans har. Skinnet hans bedrar….” Når man leser Stig Pigs tekster lurer man på en ting: var Stig Pig Nilsson forelsket i en feminist-dame som han ville gjøre inntrykk på i denne perioden av sitt liv? Vi vet jo alle at en dypt forelsket mann kan gjøre mye dumt når han er psykopatologisk forelsket, som f.eks. å skrive en tekst som: ”..Mannen har en kone hjemme. Men hun svetter altfor meget. Hennes gamle barm har seget mye siden sist. Livet er blitt trist… Han har solgt sitt liv til blader. Får den ereksjon han krever. Han er utbrent men han lever.” Stig Pig sine tekster gjør denne plata unik: de fleste rockeplater har tekster som omhandler å sjekke damer, å få dem til sengs, å være kåt på en dame, osv. men svært få tekster skrevet av en mann i et punk relativistisk rockeband har anti-porno mannehatende tekster som dømmer mannen og mannskultur nord og ned.

I så måte har Stig Pig også noe å si om familien som konsept. I god tro mot feministisk teori som hevder at familien er en undertrykkende patriarkalsk enhet som på sitt innelukkede vis praktiserer strukturell vold mot kvinner og barn, sier Stig Pig i låten ”Bære Frukt”: ”…Du som går i tog for frihet. Bygger vakre tankeslott. Sperrer inn ditt barn i kott. Låser deres kammersdør. De vil gjerne leke ute. Far har gitt dem husarrest. Som tyrann har du fått makten til å vite best”.

Låten ”Kryp Mot Lyset” forteller et annet aspekt av hvor mismodig Den Undertrykte Kvinne har det, her vist i refrenget: ”Superkvinne, Du må gå på fluers vis, Klor deg fast og kryp mot lyset”. Eller som det sies i refrenget i låten ”Nå Kommer Mannen Og Tar Deg” : ”Nå kommer mannen og tar deg. Og når først mannen har deg, så slipper du aldri fri.” Og selvfølgelig: for å være tidsriktig så har Stig Pig den obligatoriske 1980-talls anti-drug sangen, her kalt ”Dopesang” som selvfølgelig advarer mot farene mot narkotika.

Det sier seg selv at Stig Nilsson, visesangeren fra 1970-tallet, måtte låne en punk relativistisk rock-sammenheng for å fremføre disse utdaterte 1970-talls anakronismene sine av noen doktrinære mannshatende feminist-tekster for å kunne få det hele til å fungere i 1983. Det store eksistensielle spørsmålet er bare: Hvorfor Gjør Han Det? Dette sagt fordi musikken på plata er bra: stødig, robust og taktfast pop/rock med lett berøring av new wave med en tidsriktig 1983-produksjon slik litt røffe pop-rock plater skulle høres ut på den tiden: rå miks tilsatt ”rocka” produksjon noe som førte til ett litt puritansk lydbilde.

I dag ville aldri noen ha begått punk-relativisme, stort sett fordi 1977-punkerne har bikket over 50+ og blitt gamle de og. Punk er heller ikke noe nytt lengre og vil ikke bli relativisert av folk som står utenfor. Men det er ganske så unikt at dette gikk for seg i det hele tatt. Det finnes sikkert flere eksempler fra 1980-tallet på punk relativisme som ikke har kommet med i artikkelen her: musikere som sto utenfor punken men som prøvde å være på innsiden og kjøre løpet uten at de visste hvordan de skulle kjøre fartøyet sitt med påfølgende grunnstøting som resultat. Det ultimate meta-uttrykket i punk-relativisme i fra denne tiden i så måte er plata ”Chipmunk Punk” (Excelsior, 1980) hvor tegneseriefigurene The Chipmunks ”spiller” punk – her representert med cover-versjoner av The Cars, Blondie, The Knack, m.fl.

Vi kan prøve å oversette punk-relativismen til dagens musikalske landskap: Ser vi noen gamle visesangere f.eks. som plutselig vil begynne å spille black metal for å fremføre pro-feministiske tekster? Den neste artikkelen om et sådant fenomen må skrives av en ung akademiker med et puritansk syn på rap og hiphop hvis han greier å finne ut om det er noen gamle SV'ere med skjegg og briller som spiller rap/hip hop for å ”nå ut til massene” med sosialistisk propaganda? Ja, hva og hvem er det jeg tenker på nå….?


comments powered by Disqus

 



Artikler, nyheter


Hardingfelepsykedelia

The Low Frequency In Stereo + Nils Økland = Hardingfelepsykedelia.

Podium

Hovedsiden / Siste:

Hei, jeg heter Adrian og er...
31.10.14 - 12:26

Svart/hvitt er i det minste...
25.10.14 - 07:37

Svart/hvitt er i det minste bedre...
25.10.14 - 07:37

> Registrer deg som forumbruker her.

Feedback


Jeg Vil Hjem Til Menneskene - Susanna Wallumrød
Konservativ?
(05.04.11)

Memories Of A Lifetime - Ole G. Nilssen
En fantastisk CD. Blir aldri lei av denne musikken!
(03.04.11)

The Agent That Shapes The Desert - Virus
Heilt ueinig
(29.03.11)

Groovissimo


Ought - More Than Any Other Day

(Constellation)

I avdelinga postpunk med noko attåt serverer Ought eit særs overtydande tilskot.

Tidligere: